Når barn sørger

[Gjest Gjest]

Jeg så en liten del av et TV program imorges der barns sorg var tema. Fokuset var på situasjoner der barn hadde opplevd at en av foreldrene døde.

Nå ser jeg at det er tilsvarende fokus på internet der barn som har opplevd dette blir intervjuet som voksne.

Selv har jeg ingen planer om å forsvinne med det første, men ulykker skjer faktisk hele tiden.

Jeg føler heller ingen personlig redsel for å dø fordi jeg ikke tror det gjør fysisk vondt. Men jeg er stadig mer redd hva det kan gjøre med mine barn.

Jeg er skilt, og har heldigvis et forhold til ex'en jeg kan leve med. Barna har jevnlig samvær og jeg unngår å snakke negtivt om den andre forelderen til barna.

Jeg har fått en liten "aha-opplevelse" der det synes som om det er like ille å ikke snakke om den andre forelderen i det hele tatt som det er å snakke negativ om den andre forelderen. Taushet er med andre ord mer skadelig for barn enn det mange er klar over. Om barnets mor eller far skulle falle fra synes det viktigere enn først antatt å la barna både ha et godt forhold til samværsforelder, men også må kunne snakke om den andre forelderen på godt og vondt mens begge foreldrene lever.

Nå ble det ikke sagt i tv programmet eoller artikkelen, men jeg antar at noen av de samme følelsene kan komme fram ved et samlivsbrudd, selv om det forhåpentligvis ikke blir like ille som ved dødsfall.

Hva tenker dere andre om situasjoner som der en av dere dør, eller hvordan dere håndterer barnas sorg ved samlivsbrudd ? Blir det mer fokus på deres egen situasjon enn barnas enn det dere egentlig hadde tiltenkt ?

[alfredas]

Jeg har fått en liten "aha-opplevelse" der det synes som om det er like ille å ikke snakke om den andre forelderen i det hele tatt som det er å snakke negativ om den andre forelderen. Taushet er med andre ord mer skadelig for barn enn det mange er klar over. Om barnets mor eller far skulle falle fra synes det viktigere enn først antatt å la barna både ha et godt forhold til samværsforelder, men også må kunne snakke om den andre forelderen på godt og vondt mens begge foreldrene lever.

Hva tenker dere andre om situasjoner som der en av dere dør, eller hvordan dere håndterer barnas sorg ved samlivsbrudd ? Blir det mer fokus på deres egen situasjon enn barnas enn det dere egentlig hadde tiltenkt ?

For meg er det ganske naturlig å forstå at barna har behov for å prate om begge sine foreldre, uavhengig av hvem foreldrene er, og hvor de bor, mens man lever, selvsagt.

Håndtere barnas sorg? Jeg ville ha sett an det enkelte barns personlighet, og oppmuntret til å prate om hva det tenker. Det er ikke sikkert barnet er klar for å åpne seg. Jeg ville ha vært lydhr overfor hvilke signaler barnet selv gir.

[AnonymBruker]

Jeg har et samlivsbrudd bak meg, ganske nylig og to barn. Jeg forholder meg til barnefaren så godt jeg kan når det gjelder barna, men utover det ønskerjeg minst mulig kontakt med han. Han sviktet så aldeles jævli (elskerinne som han pula i vårt hus mens jeg var på jobb, "forretningsreiser" som var turer med elskerinna, brukte tid på henne og hennes barn mens jeg og ungene satt hjemme og ventet og trodde han var på trening, jobbtur osv).

Jeg forakter han intenst og klarer i allefall ikke foreløpig å bli vennskapelig med han. Men vi treffes noen ganger ifm henting/levering av barna, foreldremøter, fritidsaktiviteter etc. Og det går greit. Barna er såpass store at de skjønte hva som skjedde.

Jeg snakker ikke om han til barna med mindre det faller seg naturlig. Jeg kan godt nevne han ifm at vi snakker om noe som hendte en gang eller ifm at de skal til han. Jeg svarer alltid hvor barna tar opp temaet eller at de begynner å snakke om han. Da svarer jeg på en naturlig måte og så vrir jeg etterhvert samtalen inn på et annet tema.

Jeg har aldri sagt noe negativt eller stygt om verken han eller hans elskerinne (nå samboer) til barna, men de skjønner nok veldig godt at jeg ikke er særlig begeistret for noen av dem.

Tror dere dette er skadelig for barna? Mulig det er helt tullete, men jeg føler på en måte at dersom jeg inkluderer faren (og evt dama hans) for mye i min og ungenes hverdag og samtaler, så vil jeg på en måte si at det han/de gjorde er helt greit. Og det synes jeg virkelig ikke det er.

[Gjest Anonym gjest]

Mine barn mistet sin far for 2 år siden, og det kan overhodet ikke sammenlignes med et samlivsbrudd. Ikke deres sorg og ikke min. Det vil alltid være en tom plass og de vil alltid savne han. Sviket de har følt over at han døde "fra" dem har dog vært vanskeligst å håndtere og snakke dem igjennom. Far og jeg bodde ikke sammen da han døde og jeg anbefaler alle som går igjennom et samlivsbrudd å tenke at det verste kan faktisk skje. Derfor, tenk gjennom; hvor står du om din tidligere partner dør? Jeg og barna kunne gå gjennom sorgen sammen fordi jeg aldri ytret et vondt ord om min ex, og fordi jeg aldri hadde problemer med å snakke om han. De hadde aldri åpnet seg og snakket med meg om dette om jeg hadde taklet bruddet annerledes, jeg ville ikke hatt noe troverdighet. Verdt å tenke over.

[Nuttery]

Jeg har et samlivsbrudd bak meg, ganske nylig og to barn. Jeg forholder meg til barnefaren så godt jeg kan når det gjelder barna, men utover det ønskerjeg minst mulig kontakt med han. Han sviktet så aldeles jævli (elskerinne som han pula i vårt hus mens jeg var på jobb, "forretningsreiser" som var turer med elskerinna, brukte tid på henne og hennes barn mens jeg og ungene satt hjemme og ventet og trodde han var på trening, jobbtur osv).

Jeg forakter han intenst og klarer i allefall ikke foreløpig å bli vennskapelig med han. Men vi treffes noen ganger ifm henting/levering av barna, foreldremøter, fritidsaktiviteter etc. Og det går greit. Barna er såpass store at de skjønte hva som skjedde.

Jeg snakker ikke om han til barna med mindre det faller seg naturlig. Jeg kan godt nevne han ifm at vi snakker om noe som hendte en gang eller ifm at de skal til han. Jeg svarer alltid hvor barna tar opp temaet eller at de begynner å snakke om han. Da svarer jeg på en naturlig måte og så vrir jeg etterhvert samtalen inn på et annet tema.

Jeg har aldri sagt noe negativt eller stygt om verken han eller hans elskerinne (nå samboer) til barna, men de skjønner nok veldig godt at jeg ikke er særlig begeistret for noen av dem.

Tror dere dette er skadelig for barna? Mulig det er helt tullete, men jeg føler på en måte at dersom jeg inkluderer faren (og evt dama hans) for mye i min og ungenes hverdag og samtaler, så vil jeg på en måte si at det han/de gjorde er helt greit. Og det synes jeg virkelig ikke det er.

Jeg fikk i allefall inntrykk av at dette innlegget ble skrevet for å få sympati istedet for råd om barna. Nei, jeg tror ikke det er skadelig for barna, men det at du alltid skal vri temaet vekk fra din ex kan virke veldig frustrerende på dem.