Et hjertesukk fra en forelder...

[Sign]

Jeg lurer på om foreldres uro og bekymringer noen gang tar slutt. Jeg synes fra det tidspunktet barna var laget at jeg har gått rundt og vært konstant urolig for alt som kan hende.

Til å begynne med er man redd for å miste barnet, man uroer seg for at det skal være noe galt med barnet eller at det skal skje noe i forbindelse med fødselen. Når vidundret så er kommet til verden – og i de aller fleste tilfeller friskt og velskapt - starter en uendelig rekke med bekymringer for hva som kan skje.

I starten er det krybbedød man frykter. Overlever barnet de første månedene er det frykt for at de skal skade seg når de begynner å rulle, begynner å krabbe, begynner å gå, begynner å klatre... I barnehagen lurer utallige farer – tenk om barnet faller ned trappa og dør... får en legekloss i halsen og dør... ramler i toalettet og dør...

Så begynner løsrivelsen, de utforsker stadig mer av omgivelsene. Først egen gate, så nabogata og deretter ennå lenger bort. Jeg forestilte meg bilulykke, pedofile kidnappere, skader som følge av tipping på sykkel... Stadig oftere er de med på aktiviteter som medfører at andre mennesker har ansvaret for barnet ifm skole, SFO, turer, overnattinger og slike ting. Jeg føler mangelen på kontroll som vanskelig, men skjønner jo at det er en del av det å vokse opp.

Puberteten. Med alt det medfører. Man håper barna har fått med seg nok ballast hjemmefra til å fatte riktige og fornuftige beslutninger, men man uroer seg uansett for alkohol, narkotika, sykdommer, uønsket graviditet osv. Så er det skole og utdannelse, man håper de klarer å finne sin plass i livet, at de får sine drømmer oppfylt. At de klarer seg gjennom studietiden, at de får sine vitnemål og at de får en god jobb.

Kan man da sette seg ned, puste ut og anse oppdraget som fullført? Eller vil ”barnets” voksenliv også medføre engstelser og søvnløshet?

Det å ha barn medfører utrolig mye engstelse, bekymring og dårlig samvittighet for at man ikke skal strekke til. MEN det medfører enda mer glede, latter, moro og intens lykkefølelse fordi man har vært så heldige å få slike fantastiske barn!

[Gjest pysepusen]

Min mormor svarte at det tar aldri slutt. Hennes yngste er nå 40 år

[AnonymBruker]

Hvis man har oppdratt dem til å bli selvstendige, ansvarlige mennesker og ikke sydd puter under armene på dem, men stilt krav til dem fra tidlig av, så blir det ihvertfall færre bekymringer når de blir voksne. Men bortskjemte barn vil man nok bekymre seg mer for også etter at de har blitt voksne.

[Spoven]

Hvis man har oppdratt dem til å bli selvstendige, ansvarlige mennesker og ikke sydd puter under armene på dem, men stilt krav til dem fra tidlig av, så blir det ihvertfall færre bekymringer når de blir voksne. Men bortskjemte barn vil man nok bekymre seg mer for også etter at de har blitt voksne.

Tja, men voksne selvstendige og ansvarlige mennesker kan også ha problemer en forelder vil bekymre seg for. Selv om man stoler på at de vil komme seg gjennom ting, så vil man jo som forelder tenke på, og bekymre seg over, at barnet sitt ikke har det så bra som han/hun kunne hatt det.

[Gjest Emera]

Hvis man har oppdratt dem til å bli selvstendige, ansvarlige mennesker og ikke sydd puter under armene på dem, men stilt krav til dem fra tidlig av, så blir det ihvertfall færre bekymringer når de blir voksne. Men bortskjemte barn vil man nok bekymre seg mer for også etter at de har blitt voksne.

Neh.

Bekymringene ligger jo i morens følelsesliv, og trenger ikke har noe med oppdragelsen å gjøre. Selvstendige, ansvarlige barn kan volde mor like mange bekymringer som bortskjemte, fordi tilknytningen til barnet er sterk, og mor har en overaktiv ansvarsfølelse. Er man mor, så er man mor, og noen mødre har større hang til bekymringer enn andre.

[AnonymBruker]

Det er færre bekymringer når de har flyttet hjemmefra, men det tar aldri slutt.

[AnonymBruker]

Neh.

Bekymringene ligger jo i morens følelsesliv, og trenger ikke har noe med oppdragelsen å gjøre. Selvstendige, ansvarlige barn kan volde mor like mange bekymringer som bortskjemte, fordi tilknytningen til barnet er sterk, og mor har en overaktiv ansvarsfølelse. Er man mor, så er man mor, og noen mødre har større hang til bekymringer enn andre.

Kan man stole på at barna tar fornuftige avgjørelser, så blir det færre bekymringer. Har de aldri trengt å ta konsekvenser for egne handliger eller lært seg å ta ansvar, vil de gjøre flere dumme ting og da blir det flere bekymringer for foreldrene. Det sier seg da selv.

[Gjest Tove]

En mors bekymring tar nok aldri slutt. Min mor er fremdeles bekymra for meg, og jeg er i slutten av 40 årene. Bodd hjemmefra i snart 25 år. Hun er også bekymra for min søster som er i 50 årene og bodd hjemmefra i over 30 år.

[AnonymBruker]

En mors bekymring tar nok aldri slutt. Min mor er fremdeles bekymra for meg, og jeg er i slutten av 40 årene. Bodd hjemmefra i snart 25 år. Hun er også bekymra for min søster som er i 50 årene og bodd hjemmefra i over 30 år.

Ja, faren min på over 70 spør meg også om jeg spiser middag hver dag og sånn. Så klart de tenker på "barna" sine. Men store bekymringer får de ikke så lenge vi skikker oss vel og har det bra.

[Gjest Emera]

Kan man stole på at barna tar fornuftige avgjørelser, så blir det færre bekymringer. Har de aldri trengt å ta konsekvenser for egne handliger eller lært seg å ta ansvar, vil de gjøre flere dumme ting og da blir det flere bekymringer for foreldrene. Det sier seg da selv.

Les hva jeg skriver. Bekymringen ligger i mors følelsesliv og tilknytning til barnet. Altså er det et problem i henne selv, og trenger ikke ha noe som helst med barnets fornuftsnivå å gjøre. Det er altså mor selv som må lære seg å slippe ansvarsfølelsen.

[AnonymBruker]

Les hva jeg skriver. Bekymringen ligger i mors følelsesliv og tilknytning til barnet. Altså er det et problem i henne selv, og trenger ikke ha noe som helst med barnets fornuftsnivå å gjøre. Det er altså mor selv som må lære seg å slippe ansvarsfølelsen.

Jeg leser hva du skriver. Det er ikke alle som er overnervøse og helt på tuppa overfor voksne barnn selv om man er glad i dem og har morsfølelse, skjønner du.

[Carrot]

Men, går man normalt sett rundt og bekymrer seg konstant da?

Jeg hr to - den eldste 20 og den yngste 11, og jeg kan ikke si jeg er konstant bekymret.. Jeg har selvsagt ting jeg tenker på liksom, men jeg går ikke rundt kontant bekymret??

[Gjest Gjest]

Jeg håper det ikke er vanlig å bekymre seg konstant Men at mange bekymrer seg mye, og at det alltids kan være noe gjennom hele livet, det er nok tilfelle. Jeg ser at både min mor og svigermor er av den bekymra typen. Mamma er nok etter hvert (!) ganske realistisk når det kommer til at vi klarer oss med jobb o.l, mens svigermor kan finne på å påpeke ting som samboeren min har klart fint selv i 10-15 år, og hun har nok ligget søvnløs når han har søkt jobber, studert etc. Og så er det jo alle de tingene som KAN skje, ulykker, sykdom etc.Jeg tror det er viktig å prøve å få kontroll over tankene sine - min og samboers erfaring er i hvert fall at overdreven bekymring fra foreldre (oftest mødrene som er verst..) oppleves som manglende tillit til at vi klarer oss selv, er i stand til å nå mål osv, og bidrar til dårlig selvbilde. Når/hvis jeg selv får barn vil jeg i hvert fall prøve å skjerpe meg på det området. Det er jo uansett en del ting en ikke får gjort noe med, og som en ikke har noen mulighet for å påvirke utover at en gir barna et godt fundament og gode verdier (og selvsagt følger med på hva de driver med i oppveksten). Så får en ta eventuelle utfordringer som de kommer. Lettere sagt enn gjort, sikkert

Men de fleste har vel mer glede enn bekymringer over barna sine, håper jeg, selv når ikke ALT er perfekt?

[Gjest hilde]

En smart person sa en gang at å få barn er som å leve med en ladd pistol mot tinningen resten av livet. Jeg tror ikke han tok feil..

[AnonymBruker]

En smart person sa en gang at å få barn er som å leve med en ladd pistol mot tinningen resten av livet. Jeg tror ikke han tok feil..

For noe idioti. Jeg tror de fleste mye heller ville født et barn enn å leve med en ladd pistol mot tinningen resten av livet...

[Gjest hilde]

Der er et språklig bilde. Jeg finner det treffende, om enn satt på spissen.

[Sign]

Når/hvis jeg selv får barn vil jeg i hvert fall prøve å skjerpe meg på det området. Det er jo uansett en del ting en ikke får gjort noe med, og som en ikke har noen mulighet for å påvirke utover at en gir barna et godt fundament og gode verdier (og selvsagt følger med på hva de driver med i oppveksten). Så får en ta eventuelle utfordringer som de kommer. Lettere sagt enn gjort, sikkert

Men de fleste har vel mer glede enn bekymringer over barna sine, håper jeg, selv når ikke ALT er perfekt?

Med alt respekt; det er ikke mulig å forestille seg alle tanker man får hodet når man får barn... mener ikke å være nedlatende, men det å bli forelder endrer en del ting.

Og ja, i allefall for min del er det 1000 ganger mer glede enn bekymringer men saken er at det til enhver tid er ett eller annet i allefall jeg kan finne på å bekymre meg for

Og så lurte jeg altså på om det noen gang tar slutt

[Ciara]

Som min far sa en gang: "Selv når jeg blir nitti og du over seksti vil jeg fortsatt se på deg som den lille datteren min!" hehe. Det var satt en del på spissen, og han ser heldigvis ikke på meg som et lite barn i den forstand, men jeg forstår hva han mener. Han ringer jevnlig for å høre hvordan det går, han ringer når flyet mitt skal ha landet, han ringer hvis jeg er syk. Og ja, han er ikke så rent lite bekymret, selv om han sjelden har hatt noen særlig grunn til det. Det har irritert meg grenseløst.

Nå som jeg har barn selv er jeg der at jeg forstår ham mye bedre. Men jeg gjør mitt beste for å holde bekymringene unna. Bekymringer gagner ingen, og er veldig slitsomme for den som har dem. Det blir ikke mer sannsynlig at barnet kommer ut for en kidnapper av at mor og far ikke bekymrer seg for det.

[Gjest Harriet]

Jeg hørte en gammel dame ble intervjuet i radioen. Hun sa at nå kunne hun endelig slippe å bekymre seg for ungene sine - for nå var de så gamle at de var på gamlehjem alle sammen.

Bekymrer meg stadig for mine voksne sønner. Er livredd for dem når de reiser på bilferie for eksempel. Var også veldig engstelig før de fikk seg kjærester og reiste på "jalla-turer" med kompiser. Tenkte på alt mulig som kunne skje. Merker at nå dreier bekymringene mine seg veldig mye om trafikk og deres bilkjøring. Og enda mer når de sitter på med andre.

[Gjest Gjest]

Med alt respekt; det er ikke mulig å forestille seg alle tanker man får hodet når man får barn... mener ikke å være nedlatende, men det å bli forelder endrer en del ting.

Og ja, i allefall for min del er det 1000 ganger mer glede enn bekymringer men saken er at det til enhver tid er ett eller annet i allefall jeg kan finne på å bekymre meg for

Og så lurte jeg altså på om det noen gang tar slutt

Selvfølgelig, jeg skriver jo selv at det er lettere sagt enn gjort. Det med alle bekymringene er noe som har bidratt til at jeg selv lenge ikke har ønsket meg barn (først i en alder av godt over 30 er det aktuelt). Jeg har som nevnt vokst opp med en over gjennomsnittet bekymret mor, og jeg har hatt lett for å bekymre meg selv, men har lært meg å kontrollere hvor mye plass bekymringene skal ta (meditasjon blant annet). Nå tenker jeg på ting man ikke rår over da (type tenk om barnet mitt på 4 blir sprøytenarkoman eller får en alvorlig sykdom om femten år), man vil vel uansett være bekymret når tenåringen er ute og farter, selv om det meste tyder på at avkommet er nokså streit og fornuftig...

Mamma bekymrer seg forresten av og til fortsatt for broren min og meg, men det virker bagatellmessig i forhold til i oppveksten. Og mer kontruktivt. Både til hverdags og i kriser (som da broren min mistet kona i sykdom); jeg tror nok hun tenker mye på oss, men ikke graver seg ned i "ren bekymring". Svigermor kan fortsatt ha noen raptuser av overdreven bekymring, men for det meste tror jeg hun har det greit og skjønner at sønnen klarer seg ok.