Livet mitt i et nøtteskall

[Sjeherasad]

Dette er situasjonen i korte trekk...

Jeg traff en varm og kjærlig mann i begynnelsen av 1996, vi giftet oss i august 1997, fikk ei jente i 2000, og en gutt i 2005..

Midt oppe i alt dette begynte han å få problemer med hvem han var og hva han var verdt...Jeg prøvde å få ham til å prate med meg uten at det førte til noe...I januar 2006 følte jeg at det var noe galt, at han var utro og jeg fikk dessverre rett.. Når alt kom frem i lyset var det mye frem og tilbake, han løy for meg flere ganger,noe som førte til tillits problemer og flere runder med ekteskapsrådgivning, og seprasjon i februar 2007..

Så langt har jeg en normal historie, kjenner mange som har hatt en liknende situasjon...

Videre i historien ble vi enige om at jeg skulle ta høyere utdannelse og at barna skulle være sammen med meg fordi han trengte å jobbe med sine problem uten å ansvar for andre...Han var ofte på besøk hos oss på Lillehammer noe som var fint for barna og jeg satte også pris på at han kom, vi hadde da kommet til et punkt da vi var gode venner og kunne prate om det meste :happy:

Han bestemte seg for å flytte opp til Lillehammer i november 2008 slik at han kunne være sammen med barna og avlaste meg under studiene...På det tidspunktet hadde jeg et pauseår fordi det ble for mye med studier og aleneansvar...Var i tillegg mye syk pga reumatisme.. Samværsavtalen vår var flytende på det tidspunktet, og vi tilpasset den etter behov..

.Når jeg ga beskjed til skolen om at jeg ville gjenoppta studiene i august 2009 da bestemte han seg for å flytte til Tønsberg 1 juli 2009 på det grunnlag at han ikke trivdes på Lillehammer lengre... Vips så var faren 30 mil unna...

Da endret vi samværsavtalen igjen...Barna skulle til ham hver tredje helg , Julen 2009 feiret vi sammen, avtalen var at de skulle til ham i høstferien fordi jeg ikke hadde noen pga studiene..Vinterferien skulle de være sammen med meg og påsken skule vi dele opp...men slik ble det ikke...

I oktober 2009 dro han til Mexico på besøk til ei venninne som han hadde pratet med på nett over lengre tid...Han kom tilbake etter 6 uker og annonserte at han skulle tilbake til Mexico i februar 2010 da hadde han blitt invitert i 70 års lag.. Da var han borte i 2 måneder.. I september 2010 reiste han til Mexico igjen for å besøke ei annen venninne, da ble han borte i 3 måneder..Vi avtalte at vi skulle feire jul sammen med barna annenhver gang, jeg og barna feiret jul på sørlandet hos min familie.. Deretter dro han tilbake til Mexico i Januar 2011, da ble han der i 4 måneder..Etter 1 måned fikk vi vite at han planla flytting til Mexico..utfra helsemessige årsaker..Da ble vi enige om at han skulle etter at han hadde flyttet til Mexico, komme tilbake til Norge 4 ganger i året...Annenhver jul, skulle vi feire sammen, annehver påske, og hver bursdag til barna...De har bursdag i mai og september..

I løpet av den perioden utviklet jenta på 10 år søvnproblemer fordi hun savnet pappa..Hun fikk diagnosen Tourettes,slet på skolen og var ofte lei seg fordi hun savnet faren sin. Faren kom hjem 25 mai for å feire bursdagen hennes..

Når jeg pratet med ham om avtalen så gikk han tilbake på den og mente at barna kunne komme til ham i Mexico til jul istedet for at han skulle reise til kalde Norge Det har vært et krangletema i hele sommer...Sukk...

Han har brukt tiden på å være sammen med barna i sommer, og pakke sammen sakene sine..Jentungen var litt oppgitt når de kom hjem fra ferien hos sin far...Enligt det hun sa så hadde pappa brukt mye tid på å prate med kjæresten sin i Mexico..3 ganger om dagen...er det mulig... Nå har han flyttet til Mexico permanent, og barna savner pappan sin...Jentungen som har fyllt 11 år savner ham mest, minstemann er vant til at han kommer på uregelmessige besøk...

Dagens situasjon er som følger:

Livet går sin vante gang for oss 3 Vi flyttet i sommer,til andre siden av byen, minstemann begynte på skolen, og jentungen byttet skole som følge av flyttingen..De har begge tilpasset seg greit, jenta får medisinsk oppfølging og jeg er under utredning fordi min egen helse er ustabil og jeg orker veldig lite...

Samtidig føler jeg på et sinne mot min eksmann som umulig kan være bra...Jeg klarer ikke å prate med ham og føler at jeg blir spist opp innenfra...Når jeg ser hvor lei seg barna blir fordi pappa er så langt borte er det sårt og jeg blir så lei meg pga av deres savn...

Samtidig så gjør jeg alt for at barna skal se det positive i situasjonen..Faren deres er i god form når han kommer på besøk osv...(Om han klarer å holde oppmerksomheten rettet mot barna da, istedet for å være så innmari opptatt av å ringe til kjæresten sin...)

Jeg har kjæreste som jeg har vært sammen med de siste 2 årene og etterhvert så flytter vi nok sammen...

Faren deres vil at de skal besøke ham i Mexico, noe jeg ikke er enig i...For det første er det en lang reise , det tar ca 1 døgn før han er fremme med alle mellomlandningene...Det er dyrt, og jeg har ikke råd til å betale flybilletter til 2500, det er halvparten av reiseutgiften pluss tog herfra og til Gardemoen..Ellers så har jeg fått inntrykk av at Mexico ikke er et trygt land for tiden..

Når han først kommer tilbake til Norge så forventer han å kunne bo hos oss, noe som egentlig passer dårlig for meg...Det gikk greit før, siden vi alltid har vært gode venner, men det siste året har det vært slitsomt å forholde seg til ham..Han er typen som lar skravla gå i et sett og han kan visst ikke skjønne at jeg syns han bør stoppe opp og tenke seg om før han åpner munnen. Om jeg sier at han ikke kan bo her, får jeg bekjed tilbake..." da får du forklare for barna hvorfor jeg ikke kommer" Så nå har det tydeligvis blitt mitt ansvar at barna får se faren sin

Nå lurer jeg på om jeg er urimelig, skal jeg la barna dra på besøk til faren sin i Mexico...?

Setter pris på alle gode råd eller erfaringer som dere kan bidra med...Kan trenge andre synspunkter på dette :happy:

Endret 10. september 2011 av Sjeherasad