Humørsvingninger

[Gjest Gjest]

Jeg får et par ganger i mnd (pluss,minus) noen skikkelig "down" øyeblikk, og jeg greier ikke å komme meg ut av de.

Jeg vet forsåvidt hva jeg blir lei meg av, men det blir så voldsomt. Reaksjonen min passer på en måte ikke. Alt blir helt svart og jeg gråter og gråter, og ting føles helt og holdent håpløst.

Men, etter en time eller litt mer så er det som regel over, og jeg kan til og med være glad igjen? Selv om jeg ofte har et par dager i etterkant hvor det skal lite til for at jeg blir "mørk til sinns" igjen.

For meg er det så voldsomt, og kommer så kastet på meg!, at det er et problem. Det som er kilden til den kortvarige depresjonen - eller hva jeg skal kalle det - er jo til stede hele tida. Forstår ikke hvorfor jeg kan føle meg så evig knust og nede i disse intense periodene. Har tanker om at nå orker jeg ikke mer. Er ikke noe særlig.

Prøver å holde en oversikt over disse svingningene, og det KAN virke som om det oftest inntreffer ca en uke+ før forventet mens. Jeg har også pcos så jeg har lurt på om det kan være pms? Når det er nevnt, så skjer dette også rett etter mens,midt i syklus osv. Men kanskje oftest rett før mens.

Vil så gjerne unngå å ha det sånn. Samboer skjønner ingenting. Ikke jeg heller egentlig. Det er så INTENST når det står på, og så er det liksom *poff* over? Føler meg dum og svak for å være ærlig.

Noen som aner hva det kan være? Hva jeg kan gjøre? (Har sjekket meg for bipolar, det har jeg ikke)

Jeg vil så gjerne ha kontroll over egne følelser og reaksjoner!!!!

[Lissom]

Wow... jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver. Jeg hadde det nøyaktig sånn som deg. Jeg dro til legen, og hun anbefalte meg å slutte på p-piller. Det gjorde jeg, og jeg har ikke hatt et eneste nede-periode etter at jeg sluttet Å slutte på pillen er kanskje noe av det beste jeg har gjort på mange år, jeg føler meg som en helt annen person. Så hvis du går på pillen, dropp den. Hvis ikke, dra til legen din.

[Gjest Gjest]

hehe.. var av den grunn mannen min ikke ville at jeg skulle ta p-piller. Ble sykt humørsyk av de.

Han bruker gladelig kondomer i stedenfor å ha ei slik humørsyk kone.

[Gjest anonym]

Jeg kjenner meg også SVÆRT godt igjen i dette, og jeg bruker p-piller. Men det var faktisk like ille, kanskje verre, før jeg startet med pillen. Dette er helt forferdelig. Det mest frustrerende er at jeg VET at jeg "overreagerer" på noe jeg takler fint ellers i hverdagen. Også for meg er det kjent hva det er. Men i øyeblikket er det KLIN umulig å rasjonalisere, for følelsene er så utrolig sterke. De ligner litt på angst, tror jeg. For jeg får fysiske symptom som pusteproblem og hjerteklapp. Er det slik for deg også, TS?

[Gjest TS]

Jeg kjenner meg også SVÆRT godt igjen i dette, og jeg bruker p-piller. Men det var faktisk like ille, kanskje verre, før jeg startet med pillen. Dette er helt forferdelig. Det mest frustrerende er at jeg VET at jeg "overreagerer" på noe jeg takler fint ellers i hverdagen. Også for meg er det kjent hva det er. Men i øyeblikket er det KLIN umulig å rasjonalisere, for følelsene er så utrolig sterke. De ligner litt på angst, tror jeg. For jeg får fysiske symptom som pusteproblem og hjerteklapp. Er det slik for deg også, TS?

Ja! Sånn er det for meg også! Kan få litt sånn angst-lignende "symptomer".

Kan forsåvidt, når jeg har disse "nede-periodene" reagere KJEMPE sterkt på helt banale ting som innebærer tap av kontroll. Eks saboer hadde sagt ja til at vi skulle få besøk, uten å høre med meg, og jeg ble helt knust (!?). Ikke fordi han ikke hadde spurt, men fordi de kom og jeg orket ikke. Og jeg hadde ingen steder å gå (fra situasjonen). Da lignet det f.eks veldig på angst,husker jeg tenkte det der og da også (uten å være i stand til å gjøre noe med det) Hjerteklapp osv.

Jeg HAR gått på p-piller,men jeg gjør ikke det lengre. Har ikke lyst egentlig. Men kanskje

det er det som skal til for meg, for at jeg skal bli litt mer tilregnelig...?

"Bra" det ikke bare er meg som har det sånn. Men skulle så fryktelig gjerne fått orden på

meg selv. Merker at jeg mister respekten for egen person, og må jo bare anta at det etterhvert vil gjelde for samboer også.

Jo! En ting til. Jeg får ekstremt skyldfølelse/skam etter "episodene". Minst like plagsomt nesten. Gjelder dette flere?

[Gjest Anonym]

Ja! Sånn er det for meg også! Kan få litt sånn angst-lignende "symptomer".

Kan forsåvidt, når jeg har disse "nede-periodene" reagere KJEMPE sterkt på helt banale ting som innebærer tap av kontroll. Eks saboer hadde sagt ja til at vi skulle få besøk, uten å høre med meg, og jeg ble helt knust (!?). Ikke fordi han ikke hadde spurt, men fordi de kom og jeg orket ikke. Og jeg hadde ingen steder å gå (fra situasjonen). Da lignet det f.eks veldig på angst,husker jeg tenkte det der og da også (uten å være i stand til å gjøre noe med det) Hjerteklapp osv.

Jeg HAR gått på p-piller,men jeg gjør ikke det lengre. Har ikke lyst egentlig. Men kanskje

det er det som skal til for meg, for at jeg skal bli litt mer tilregnelig...?

"Bra" det ikke bare er meg som har det sånn. Men skulle så fryktelig gjerne fått orden på

meg selv. Merker at jeg mister respekten for egen person, og må jo bare anta at det etterhvert vil gjelde for samboer også.

Jo! En ting til. Jeg får ekstremt skyldfølelse/skam etter "episodene". Minst like plagsomt nesten. Gjelder dette flere?

Hei igjen! Meg som skrev forrige innlegg. Dette med å miste respekten for seg selv, er veldig sentralt i denne sammenhengen. For meg har dette ført til tap av selvfølelse og frykt i forholdet. Det er utrolig viktig å ha en god dialog med sin kjære, slik at han forstår. Men samtidig er jo dette vanskelig for han å forstå, da det ofte går ut over han. I alle fall i mitt tilfelle. Tror nok han er lei av "stakkars meg"- kjøret mitt.

[Gjest TS]

Hei du over!

Akkurat samme for meg. Er mye redd i forholdet, helt uten grunn tror jeg de fleste ville sagt. Likevel, jeg føler meg jo som en ekstrem belastning. Og det er jeg nok også, selv om jeg kanskje svartmaler litt i hodet mitt.

Jeg prøver å forklare han så godt jeg kan, men det er så vanskelig når det liksom ikke er gode nok grunner til reaksjonen... " Skulle tro du hadde mistet et nært familiemedlem" sa han en gang, og så kraftig føler jeg nesten jeg reagerer også.

Og man føler seg jo bare helt rar når det plutselig er "borte". Jeg tenker at han nok blir veldig,veldig forvirra. Jeg også! Og det ekstra ille,skamfullt og frustrerende når man i etterkant ser tilbake på siste "episode" og tenker "hæ?sånn skal jeg IKKE reagere flere ganger! Hva i all verden var det som skjedde?" Og så skjer det IGJEN noen uker,evt DAGER, senere. Og selv om jeg husker at jeg lovte meg selv å ta meg sammen så har jeg ingen sjangs.

Jeg begynner og lure på om jeg har estremt liten selvbeherskelse og kontroll...Og det igjen får meg til å føle meg sinnsykt svak!

Min er helt garantert lei av stakkars-meg-kjør. Han forsøker jo løsninger. Og det går jo ikke.

Synes så synd på han egentlig. Det må jo nesten føles som å leve med en "mild psykopat". Selv om jeg ikke vil det så blir han jo "kontrollert" av mine svingninger.

[Gjest anonym]

Hei du over!

Akkurat samme for meg. Er mye redd i forholdet, helt uten grunn tror jeg de fleste ville sagt. Likevel, jeg føler meg jo som en ekstrem belastning. Og det er jeg nok også, selv om jeg kanskje svartmaler litt i hodet mitt.

Jeg prøver å forklare han så godt jeg kan, men det er så vanskelig når det liksom ikke er gode nok grunner til reaksjonen... " Skulle tro du hadde mistet et nært familiemedlem" sa han en gang, og så kraftig føler jeg nesten jeg reagerer også.

Og man føler seg jo bare helt rar når det plutselig er "borte". Jeg tenker at han nok blir veldig,veldig forvirra. Jeg også! Og det ekstra ille,skamfullt og frustrerende når man i etterkant ser tilbake på siste "episode" og tenker "hæ?sånn skal jeg IKKE reagere flere ganger! Hva i all verden var det som skjedde?" Og så skjer det IGJEN noen uker,evt DAGER, senere. Og selv om jeg husker at jeg lovte meg selv å ta meg sammen så har jeg ingen sjangs.

Jeg begynner og lure på om jeg har estremt liten selvbeherskelse og kontroll...Og det igjen får meg til å føle meg sinnsykt svak!

Min er helt garantert lei av stakkars-meg-kjør. Han forsøker jo løsninger. Og det går jo ikke.

Synes så synd på han egentlig. Det må jo nesten føles som å leve med en "mild psykopat". Selv om jeg ikke vil det så blir han jo "kontrollert" av mine svingninger.

Hei! Meg over igjen.

Jeg ser av måten du skriver på at du tenker like destruktivt som jeg. Det er lett å se, nå som jeg ikke er inne i en slik nedtur- periode. Du karakteriserer deg selv veldig lite fordelaktig. Du er ikke en mild psykopat. En psykopat ville ikke innsett at dette er et problem. Men jeg gjør det samme selv, nemlig forsterker min elendige selvfølelse ved å snakke negativt om meg selv. Du er godt i gang med å gjøre noe med situasjonen, og det skal du heller ta som noe positivt.

Selv har jeg planer om å snakke grundig med en gynekolog, og evt ta noen tester for diverse hormon- greier. Men dette alene er nok ikke nok. Tror det må jobbes litt med selvbildet også. I alle fall i mitt tilfelle.

[Gjest TS]

Hei! Meg over igjen.

Jeg ser av måten du skriver på at du tenker like destruktivt som jeg. Det er lett å se, nå som jeg ikke er inne i en slik nedtur- periode. Du karakteriserer deg selv veldig lite fordelaktig. Du er ikke en mild psykopat. En psykopat ville ikke innsett at dette er et problem. Men jeg gjør det samme selv, nemlig forsterker min elendige selvfølelse ved å snakke negativt om meg selv. Du er godt i gang med å gjøre noe med situasjonen, og det skal du heller ta som noe positivt.

Selv har jeg planer om å snakke grundig med en gynekolog, og evt ta noen tester for diverse hormon- greier. Men dette alene er nok ikke nok. Tror det må jobbes litt med selvbildet også. I alle fall i mitt tilfelle.

Hei!

Objektivt ser jeg at du har rett, men det er så vanskelig ikke å rakke ned på seg selv. Jeg føler jo at jeg er verdens dårligste kjæreste når jeg er som lengst nede (og jeg ER jo ike en god kjæreste da),SAMTIDIG som jeg blir så uendelig knust. Eler, følelsene blandes litt,men er nok ofte etter jeg har hatt en skikelig nedtur at angsten over hva jeg utsetter forholdet mitt for kommer... Har du det også sånn?

Er egentlig hatt en nokså begredelig periode på et par dager nå. Begynner endelig å komme meg, men nå er problemet elendig samvittighet fordi jeg ikke aner hvorfor jeg har reagert så sterkt. Og fordi det virker som om jeg bare ut av det blå har bestemt meg for at "nå er jeg glad igjen". Det er jo ikke sånn.

Samboer er litt laber i humøret nå. Jeg kjenner jo at jeg trenger bekreftelser på at han fortsatt vil holde ut med "en sånn som meg". Sitter å mentalt banker meg selv opp som ikke har greidd å ta meg sammen. At dette skjedde IGJEN. Han sier jo at sånn har jeg vært siden vi traff hverandre, og han er jo her. Det er vel beroligende ment-håper jeg (greier ikke helt tenke rasjonelt tror jeg)- men tanken min er mer "hvor lenge gidder han dette her?"Han er eli av at jeg spør om det. Huff.

Nå er HAN iallefall vanskeig å få kontakt med,han virker lei seg/sliten. Han sier forsåvidt at han også blir lei seg/sliten når jeg er lei meg. Hvordan reagerer din kjæreste på dine humør-nedturer,AB over? (håper du fremdeles er her!)

Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente ac han. Jeg vet jo at han elsker meg. Men jeg er redd jeg sakte men sikkert driver han vekk?!

Jeg er ikke slem mot han, er nok mer at jeg drar han ned med mitt humør. Når jeg er ok/vanlig vil jeg tro at jeg er en bra og støttende kjæreste. Men som nevnt, det bekymrer meg hva dette evt gjør med oss.....

Ble mye dette her. Godt å få det ut;) I skrivende stund rives jeg mellom angst for at jeg sliter ut han jeg vil leve med og dårlig samvittiget så det rekker for at jeg ikke greier å være harmonisk og "liketil".

Og ifht selvfølelse - helt rett! Den er nok ikke som den skal dsv... Føler vel kanskje svingningene svekker den? Og så spiller vel begge veldig mye inn på hverandre.

Har du forresten noensinne hørt noe om pcos/forhøyet testosteron?

[Gjest Meg over]

Hei!

Jada, akkurat slik har jeg det. Kjenner meg veldig godt igjen. Kunne like godt vært jeg som hadde skrevet innlegget ditt.

For min del er dette med selvfølelse veldig sentralt. Jeg er blitt mer og mer opptatt av forholdet mitt. Dette går ut over mitt sosiale liv også, fordi jeg bruker for mye tid og krefter på hjemmebane, dessverre. I dårlige perioder vil jeg bare være sammen med kjæresten, og jeg blir lei meg om han vil gjøre noe med kompiser. Ganske synd, for dette må jo være kvelende for ham. Tror det er viktig å gjøre ting for seg sel også.

Kanskje bør du oppsøke psykolg? Det har i alle fall hjulpet litt på min selvfølelse.

Ja, jeg har hørt om diverse hormongreier, og er i dialog med lege. Kanskje en god gynekolog kan hjelpe. De har jo god kunnskap om diverse PMS- trøbbel?

Har du barn? For meg ble dette mye verre etter at jeg fikk barn, så mye tyder på at det til en viss grad er hormonbetinget. Alt henger sammen, så her må en nok gå helhetlig til verks. Mange blir visstnok mer og mer plaget med årene. Hvor gammel er du? Selv er jeg i tredveåra.

Snakk med mannen din om dette, men gjør det når du føler deg ok. Det er du som må gjøre den største jobben her, men det skader ikke med litt støtte fra din partner. Jeg er sikker på at han er like interessert i å ordne opp i dette som deg. Hva er du misfornøyd med i livet? Hvilke grep må du ta for at du skal få bedre livskvalitet? Har du noe du kan holde på med for din egen del? Hva får deg til å føle at du mestrer noe? Dette er nok også viktig i denne sammenhengen.

Ønsker deg en fin dag!

[Gjest TS]

Hei!

Jada, akkurat slik har jeg det. Kjenner meg veldig godt igjen. Kunne like godt vært jeg som hadde skrevet innlegget ditt.

For min del er dette med selvfølelse veldig sentralt. Jeg er blitt mer og mer opptatt av forholdet mitt. Dette går ut over mitt sosiale liv også, fordi jeg bruker for mye tid og krefter på hjemmebane, dessverre. I dårlige perioder vil jeg bare være sammen med kjæresten, og jeg blir lei meg om han vil gjøre noe med kompiser. Ganske synd, for dette må jo være kvelende for ham. Tror det er viktig å gjøre ting for seg sel også.

Kanskje bør du oppsøke psykolg? Det har i alle fall hjulpet litt på min selvfølelse.

Ja, jeg har hørt om diverse hormongreier, og er i dialog med lege. Kanskje en god gynekolog kan hjelpe. De har jo god kunnskap om diverse PMS- trøbbel?

Har du barn? For meg ble dette mye verre etter at jeg fikk barn, så mye tyder på at det til en viss grad er hormonbetinget. Alt henger sammen, så her må en nok gå helhetlig til verks. Mange blir visstnok mer og mer plaget med årene. Hvor gammel er du? Selv er jeg i tredveåra.

Snakk med mannen din om dette, men gjør det når du føler deg ok. Det er du som må gjøre den største jobben her, men det skader ikke med litt støtte fra din partner. Jeg er sikker på at han er like interessert i å ordne opp i dette som deg. Hva er du misfornøyd med i livet? Hvilke grep må du ta for at du skal få bedre livskvalitet? Har du noe du kan holde på med for din egen del? Hva får deg til å føle at du mestrer noe? Dette er nok også viktig i denne sammenhengen.

Ønsker deg en fin dag!

Hei!

Tusen takk for svar!

På en måte så utrolig godt at noen kjenner seg igjen. Det du skriver om selvfølelse og mannen din - helt likt her. Jeg lurer på om jeg bruker han for å komme meg "opp" igjen. Ifht det sosiale så har vi flyttet til en ny plass- for meg- så jeg har ikke eget nettverk her. Det forsterker helt sikkert. Likevel, jeg har brukt altfor mye krefter på han og "tatt temperaturen på oss" selv da jeg hadde mitt netteverk rundt meg. Det er en vanskelig sirkel å bryte ut av!

Jeg tok noen grep for et halvt års tid siden, snakket med lege og ble da henvist videre til utredning hos en psykiater. Jeg lurte på om jeg hadde adhd eller om jeg har bipolar. H.grunnen til at jeg mistenkte det var et nokså stort tankekjør jeg har/får - som regel ifbm

nedturer. Viste seg at jeg at dette ikke var tilfelle. Nå var det jo en klinisk utredning, men psykiateren nevnte at om jeg ønsket kunne jeg søke om henvisning til kognetiv terapi. Gjorde aldri det, følte meg litt dum som hadde "overtolket" meg selv og mitt så mye. Vanskelig å forklare, men det hadde vært så godt med noe konkret å "slå i bordet med" ; derfor er jeg somm jeg er, liksom. Er tydelig for meg nå at det går mye på lav selvfølelse og (antagelig)at man er ekstremt kritisk til seg selv og hvordan man reagerer/handler. Jeg tenker nå at jeg skal kontakte lege til uka å be om henvisning til samtale med noen. "Faren" er at når jeg føler meg ok så tenker jeg at jeg er en "sutre-drama-dame" og at jeg bare må skjerpe meg. Må vel bare innse, og tro på!, at det ikke går så mye på evnen til å ta seg sammen.

Jeg er straks tredve, og ingen barn enda (Hvordan foreløp en graviditet forresten???! Nesten så jeg ikke tørr!) Men - jeg har virkelig lyst på barn, så om det er en mulighet for at jeg blir enda mer "svingete" bør jeg vel absolutt snakke med både gyn og fastlege veldig snart. Er vel ikke gjort på en uke å stabilisere meg!

Jeg lurer på en ting (om det kanskje kan ha noe med selvbildet og gjøre eller om der er en følge av at det er lavt) : jeg er noskå vàr andre personer, sinnstemninger etc. Jeg føler jeg plukker opp mye fortere enn andre når en situasjon f.eks er litt "off". Jeg lurer på om jeg tar "tempen" på de fleste sosiale situasjoner - også de jeg bare observerer,eks på butikk. Jeg nevner det fordi de fleste jeg kjenner overhode ikke legger merke til det jeg gjør. Jeg blir også veldig utilpass på andres vegne, selvom de kanksje ikke selv er det. Har lurt litt på om denne sensiviteten ifht andre - og definitivt seg selv! - er noe av grunnen til at man føler som man gjør overfor seg selv. Altså, når man legger merke til så mange smånyanser så blir man jo dessto mer kritsik til seg selv. Er dette noe du kan kjenne deg igjen i?

I dag skal jeg forsøke å gjøre noe for å få "mestringsfølelsen" på plass Du har helt rett, det hjelper noe veldig. Problemet er ofte motivasjonen, tankene om at "blir ikke noe bra". Og det er en annen ting - jeg vil så gjerne at "alt" jeg gjør skal være perfekt! Det har jeg skjønt først de senere årene. Tidligere trakk jeg meg fra situasjoner jeg ikke følte jeg mestret hundre prosent.

Vel, dette ble en lengre utredning om meg.... Litt spennende om du evt kjenner deg igjen i dette også. Om det er visst "typer" som sliter mer med selvbildet etc.

Ha en flott dag og snart helg!

[Gjest meg over]

Hei igjen!

Jada, kjenner til den å bruke mannen for å komme seg opp. Jeg gjør akkurat det samme selv, men har bestemt meg for å endre innfallsvinkel. For hva liker mannen best, tror du? Ei dame som er totalt avhengig av ham, eller ei som viser at hun kan ta ansvar for sin egen utvikling? Dessuten gir det en følelse av å mestre utfordringen selv, og det er jo et skritt i riktig retning, eller hva?

Jeg har heller ikke et stort nettverk. Har også flyttet, nemlig. Men jeg har etter hvert oppdaget at det langt på vei er min egen feil at sosiallivet skranter. Når jeg tenker etter, så har jeg avslått mange ivitasjoner. Jeg så rett og slett ikke at folk var interessert i å være med meg. Det ble mye "jada, jeg tar kontakt, så tar vi en kaffe". Men ringte jeg? Nei, for jeg tenkte at det sikkert var noe de sa for å være greie. De ønsket sikkert ikke å ha noe med kjedelige meg å gjøre. Helt bak mål, spør du meg...

For meg var svangerskap veldig likt slik som det er nå. Hadde store opp- og nedturer. Forskjellen var at nedturene kom uten forvarsel. Nå er jeg i alle fall forberedt på at det er en uke i måneden som er ekstra belastende. Det er kartlagt, og jeg forstår meg selv bedre.

Bipolar,ja. Også der kjenner jeg meg igjen. Jeg var ved et tidspunkt helt sikker på at jeg måtte være bipolar selv, men det er jeg altså ikke.

Når det gjelder at alt skal være perfekt, så tenker jeg ofte likt selv- Hvis jeg mislykkes med en oppgave, er hele jeg en mislykket person. Hvis jeg lykkes med noe, er jeg ikke en vellykket person. Jeg var bare heldig med akkurat den oppgaven. Ulogisk, ikke sant?

Og jada, jeg er veldig oppmerksom på andre. Men dette har blitt mye bedre i det siste.

Jeg tror vi er veldig like, og jeg tror det finnes mange flere som sliter med akkurat det samme som oss.

Håper du får en fin uke. Selv skal jeg på hytta med liten eller ingen nettdekning. Men jeg skal nok innom her for å se litt. Kanskje skriver du litt om hvordan det går...

Lykke til med videre arbeid (for dette er arbeid, og krevende sådant)!

Ha ei fin helg og neste uke!