Alltid stresset i nærheten av mamma..

[Gjest Anonym27]

Jeg bor per dags dato 2 timers kjøring fra mamma. Jeg ringer henne nesten daglig for å få råd og dele med henne ting som skjer. Jeg har to små barn og er i tillegg alenemor, så jeg trenger henne virkelig. Og hun er snill som stiller opp når hun har mulighet, selv om det blir veldig sjeldent ettersom hun jobber 100%..

Jeg forstår ikke hvorfor jeg alltid er stresset rundt henne når hun er her eller jeg er på besøk hos henne? Det er jo aldri slik over telefonen. Da er vi rolige overfor hverandre og jeg lytter og tar imot råd og vi deler erfaringer.

Når vi er sammen klarer jeg aldri å slappe av.. Jeg har kortere lunte og føler meg som en dårlig mor når hun er her. Jeg er utrolig stresset innvendig og har stadig et behov for å spise søtsaker når jeg er med henne.

Oppveksten var preget av pappas tak i heimen. Han var streng og ble plutselig sint, og den det gikk ut over var den som var nærmest han. Derfor holdt vi barna oss på rommet når pappa kom hjem fra jobb. Mamma gjorde alt for at vi barna skulle ha det best mulig hjemme. Hun lot oss slippe billig unna med husarbeid og var god og snill mot oss. Hvorfor skal jeg da føle det slik nå? 8 år etter at jeg flyttet hjemmefra? Jeg er jo kjempeglad i mammaen min, men klarer jo ikke slappe av i hennes nærhet..

Hvorfor?

[Gjest Anonym27]

Ingen?...

[AnonymBruker]

Det hørtes ikke lett ut.. Jeg synes det er viktig du får orden på dette slik at dere kan ha et skikkelig godt forhold, og i tillegg så fortjener moren din at du er god mot henne.

Kanskje du føler at hun styrer deg for mye over telefonen? Føler du deg mislykket og vil ikke at hun skal se det?

[Gjest Anonym27]

Det hørtes ikke lett ut.. Jeg synes det er viktig du får orden på dette slik at dere kan ha et skikkelig godt forhold, og i tillegg så fortjener moren din at du er god mot henne.

Kanskje du føler at hun styrer deg for mye over telefonen? Føler du deg mislykket og vil ikke at hun skal se det?

Nei, jeg føler ikke hun styrer meg men hun gir meg ofte dårlig samvittighet for ting og det er kanskje derfor jeg føler meg mislykket i hennes øyne? Jeg er åpen og ærlig med henne i forhold til hvordan jeg føler det er å være sammen med henne. Og jeg prøver å finne en årsak til hvorfor jeg føler det slik, for jeg vil jo ikke at det skal være på den måten når vi er sammen. Jeg vil jo kunne slappe av og ha det fint i hennes nærvær. Og jeg er utrolig glad i henne og ville ikke klart å være uten henne i livet mitt..

[AnonymBruker]

For det første føler du at mamma'n din har for stor plass i livet ditt og styrer for mye, for det andre ringer du henne hver dag å be om råd....

Ser du ikke selv at du ber henne indirekte om å blande seg inn i dine saker?

[Gjest Anonym27]

For det første føler du at mamma'n din har for stor plass i livet ditt og styrer for mye, for det andre ringer du henne hver dag å be om råd....

Ser du ikke selv at du ber henne indirekte om å blande seg inn i dine saker?

Det er vanskelig å se det på den måten.. Jeg ønsker jo å inkludere henne i livet mitt, samtidig så kjenner jeg at vi er to veldig forskjellige individer med forskjellig oppfatning av ting. Men hvorfor klarer jeg ikke slappe av i hennes nærvær når det er hennes nærvær jeg trenger mest?

[AnonymBruker]

Hva med å ta dere en tur på spa, uten barn og andre bekymringer. Bare slappe av og nyte hverandres selskap.

[Serenity88]

Over telefon er alt enklere, man tør åpne seg opp litt mer og ting er ikke like "in your face". Det er også enkelt å avslutte en telefonsamtale fremfor å avslutte et besøk.

Kanskje det henger igjen noe fra barndommen, selv om jeg egentlig ikke synes det virker slik. Når du er sammen med mammaen din så blir du jo samtidig konfrontert med deg selv, hvem du er og hva du er redd for å bli noe jeg tror er mer reelt.

Kanskje du synes det er vondt å måtte "trenge" hjelp av noen, vet godt hvordan det er å tviholde på selvstendigheten til det gjør vondt verre. Våre mødre er jo på mange måter oss selv, og gjerne de som kjenner oss best. De vet hva de skal trykke på for å få oss til å gå på veggen, samtidig som det er det tryggeste stedet i verden.

Det vil kanskje hjelpe om du forteller henne hvor takknemmelig du er for all hjelp, og hun forteller deg at hun gjør det gladelig fordi hun er glad i deg og barnebarna så for henne er det ikke "arbeid". Samtidig er det også viktig at dere har deres hemmeligheter for hverandre, nettopp fordi dere er mor og datter, dere trenger ikke vite alt om hverandre. Ha ditt fristed

Og det jeg sier om at oppveksten din ikke har noe med dette å gjøre, så mener jeg ikke at du ikke trenger å snakke om oppveksten, men at i dette tilfelle synes jeg ikke det er faren din som stanser dere. Selv om du kanskje synes moren din var svak som ikke gikk og tok dere med? Siden du er alenemamma, og hun ikke var det, så har dere på mange måter valgt to helt forskjellige ting (mener ikke at dere bokstavelig talt har valgt å være alene/i et forhold, men dere har endt opp forskjellig med tanke på barn og mann).

Merker dette ble et veldig merkelig innlegg, som sikkert ikke nærmer seg noe. Så... Snakk med mammaen din om dette, dere virker som om dere har et nært og godt forhold

Edit: skriveleif

Endret 23. juni 2011 av Serenity88