Når man ikke blir enige

[AnonymBruker]

Hva gjør man da? Er vel i grunnen ikke så mye å gjøre antar jeg.. Jeg har så utrolig lyst på et tredje barn, men mannen er fast bestemt på at 2 er nok. Jeg må vel respektere det, samtidig som det også føles som en "drøm" som knuses..

Har dere alltid vært enige? Noen som vil dele litt erfaringer når det gjelder dette? Og om man må "nøye seg" med 2, blir man gående å tenke på den tredje man aldri fikk?

Er overlykkelig for de to jeg har, selvsagt, men er jo nettopp derfor også, at jeg vil ha en til! De er så fantastiske. Tenker også mye på fremtiden, at jeg vil ha stor familie. Syns ikke to barn er nok rett og slett..

[Gjest Tirkes]

Det kalde og beregnelige svaret er at den som ønsker færrest barn bør få ønsket innfridd, da det ellers er nesten som å tvinge barn på noen som ikke ønsker det.

Det eneste du kan gjøre er å forsøke å overtale ham, men det kan ende i at han bare gir seg og egentlig ikke har lyst.

Forsøk å sett deg i hans sko. Tenk om han ba deg være surrogatmor. "Vi tjener fett, du må bare gå gravid en stund". Du har VIRKELIG ikke lyst, men han maser. Han forstår ikke at dette valget vil snu din virkelighet oppned.

Han har to barn han er glad i, han føler det er nok. Kanskje han har masse tanker du ikke har tatt del i, ideer om hva han vil gi sine barn til konfirmasjonen, støtte dem under studietid. Kanskje han innser at han ikke vil ha råd til å gi tre barn like mye støtte og tid som to. Og de to sammen har hverandre og opplever ikke å være enebarn. En vanlig 5-seters bil er stor nok til langturer.

Han kan ha mange praktiske og følelsesmessige gode grunner til å ikke ønske flere barn.

Så det eneste rette er å innfinne seg med det - heller enn å risikere at et barn kommer til verden som far føler seg fremmedgjort ovenfor.

Men snakk med ham, eneste rettferdige måte å få barn nummer tre på er å snakke om det. Er han enig i et tredje barn, da er det HURRA!

For all del, ikke "lur" deg gravid.

Sier ikke at du er typen, men... Mange er det, desverre. Og skryter av det til folk rundt seg.

Endret 22. juni 2011 av Tirkes

[Gjest imli]

Å tvinge kona til å vera surrogatmor, kan vel ikkje samanliknast med å overtale mannen til å få eit tredje barn?

Sei at du vil ha fire, så kan de møtas på halvvegen, TS

Eller kanskje han endrar meining om eit par år?

[Gjest Tirkes]

Nei, men er vel mest for å understreke at det er et emosjonelt valg som man ikke bør bli tvunget inn i, for det kan endre resten av ditt liv.

Det kan bli berikende, men om man ikke vil, så bør man få slippe.

[Gjest Fable]

Hvilken drøm er det som knuses?

Du har to fantastiske barn som du sier... ikke tving barn på noen som ikke ønsker fler.

[AnonymBruker]

jeg ville ha fire, mannen ville ha to. Det ble med to, og jeg hadde en sorgprosess over å ikke få flere barn. Det tok sin tid.

Nå koser jeg meg med de to jeg har, vil alltid ønske at jeg kunne fått fler.

har et håp om at vi kan få et fosterbarn om noen år, og det er mannen mer innstilt på.

[Gjest Heloise]

Jeg og kjæresten har ikke barn enda, og ingen umiddelbare planer om å starte produksjonen, men vi har vært igjennom (og har fremdeles) diskusjonen om antall

Jeg vil IKKE ha mer enn 2! Originalt ville jeg kanskje ha kun ett. Han ville ha 3... Nå har han kommet frem til at han kanskje bare vil ha 2. Men han vil ikke ha bare ett!

Jeg tror aldri vi blir helt enige, men jeg sier bare... Ett barn av gangen.

Hvis dere ender opp med "bare" to kan det nok hende at du vil tenke på barnet du aldri fikk, men prøv å tenk på de to fantastiske barna du allerede har også, så kanskje det hjelper?

[Gjest imli]

Hvilken drøm er det som knuses?

Du har to fantastiske barn som du sier... ikke tving barn på noen som ikke ønsker fler.

Om å få fleire barn?

Det er vel lov å ynskje seg fleire ungar, sjølv om ein har to frå før. Sjølv om me lev i eit samfunn med "toernorm". Det er ikkje det same som at ein ikkje er glad for dei to ein har frå før av.

[AnonymBruker]

Hva gjør man da? Er vel i grunnen ikke så mye å gjøre antar jeg.. Jeg har så utrolig lyst på et tredje barn, men mannen er fast bestemt på at 2 er nok. Jeg må vel respektere det, samtidig som det også føles som en "drøm" som knuses..

Har dere alltid vært enige? Noen som vil dele litt erfaringer når det gjelder dette? Og om man må "nøye seg" med 2, blir man gående å tenke på den tredje man aldri fikk?

Er overlykkelig for de to jeg har, selvsagt, men er jo nettopp derfor også, at jeg vil ha en til! De er så fantastiske. Tenker også mye på fremtiden, at jeg vil ha stor familie. Syns ikke to barn er nok rett og slett..

Skill deg fra han, dra til København og få barn på den moderne måten? Da kan du få så mange barn du bare vil. Og blir du sammen med noen etter det og det ikke fungerer mellom dere to så kan du skille deg som du selv vil uten noen fare for å miste barna.

[AnonymBruker]

Har dere alltid vært enige? Noen som vil dele litt erfaringer når det gjelder dette? Og om man må "nøye seg" med 2, blir man gående å tenke på den tredje man aldri fikk?

Her var det motsatt, mannen ville ha mange (!) barn (7-9), mens jeg klarte meg med de to vi hadde.

Da var jeg veldig glad for at han innså at han ikke kunne trumfe sin mening igjennom, men at dette var noe vi måtte bli enige om.

Ja, vi var uenige, og det ble mange og lange diskusjoner, men til slutt måtte en av oss "gi seg".

Jeg mente at han da fikk glede seg over de to barna vi allerede hadde, i stedet for å drømme om de vi kunne hatt.

Hvis dette ikke var tilstrekkelig for ham, fikk han finne en annen som kunne de ham de siste 5-7 barna han ønsket seg.

Det var sårt for ham en stund, men da vi først hadde kommet til enighet enige, slo han seg til ro med avgjørelsen, og er i dag glad for de vi har, og savner ikke det vi ikke har hatt i det hele tatt.

[Spoven]

Her var det også motsatt, jeg ville ha tre, mannen ønsket seg fem. Han kommer fra en svær søskenflokk, (fler enn fem) og ønsket nok at våre barn skulle ha den samme opplevelsen han hadde under oppveksten. Jeg holdt på mitt, og sa at den dagen han kan bære frem barna selv er det greit, eller finne seg en annen som var villig til å få så mange barn. Han har ennå ikke blitt gravid eller funnet seg en ny.

Men det var nok en liten sorgprosess han måtte gjennom, for han ønsket seg virkelig fem barn.

Nå som barna er halvstore, eldste er 15, og blir mer krevende, både tenåringstrass, pengemas og skyss hit og dit, så har han innrømt at det var nå helt greit med "bare" tre. Selv om han i svake øyeblikk prater om attpåklatter. Det er helt uaktuelt for min del. Jeg er 34 nå, så han har ikke helt lagt fra seg den tanken, dessverre.

Hadde det vært meg som måtte nøye meg med to så vet jeg ikke hvordan jeg ville tatt det. Har siden jeg var liten sett for meg tre som det magiske tallet. Jeg ville nok latt det bli med to om mannen absolutt ikke ønsket flere barn, men tanken på en tredje hadde nok alltid lurt et sted i bakhodet.

[SmallTalk]

Det å bestemme seg for hvor mange barn man skal ha er i utgangspunktet noe man må ta en felles avgjørelse på, men selvfølgelig innen rimelige grenser. Det kan være at det i visse tilfeller kan være nødvendig for en av partene å legge ned veto om at det ikke blir flere barn. Dersom mannen vil ha 7-9(!) unger og kvinnen ikke vil bære frem flere enn 2, da mener jeg at kvinnen må få lov til å legge ned veto mot flere barn ettersom det er hennes kropp og hennes helse det faktisk går utover. Og motsatt dersom kvinnen vil ha 7-9 stk og mannen synes det er nok med 2. Da må faktisk mannen få lov til å si at nok er nok.

Her i huset så er det samboeren som først og fremst ønsker seg barn, og som godt kunne tenkt seg 3-4 stykker. Jeg for min del har sagt at vi først må få nr. 1 også får vi (les: jeg) se an om det blir flere eller ikke når tiden eventuelt blir moden for det. Min maksgrense er 2 barn, og flere enn det er uaktuelt. Kanskje det til og med bare blir ett.

[AnonymBruker]

Jeg vil ha to mannen vil gjerne ha tre eller flere..

Men det er jeg som går gravid, så han respekterer det - selv om han spørs med jevne mellomrom.

[AnonymBruker]

Du skal være glad for at han har vett til å si ifra at det holder med to barn, mange som får flere barn enn de har lyst på for husfredens skyld. Og det er dårlig gjort ovenfor barnet.

For det andre, en setter seg ned og diskuterer antall barn før man gifter seg. Kommunikasjon, mennesker.

[AnonymBruker]

Om å få fleire barn?

Det er vel lov å ynskje seg fleire ungar, sjølv om ein har to frå før. Sjølv om me lev i eit samfunn med "toernorm". Det er ikkje det same som at ein ikkje er glad for dei to ein har frå før av.

Alle sier at det er greit å ønske barn, det som de fleste sier er derimot at en ikke skal tvinge på parteren flere barn enn h*n ønsker.

[Gjest Tirkes]

Du skal være glad for at han har vett til å si ifra at det holder med to barn, mange som får flere barn enn de har lyst på for husfredens skyld. Og det er dårlig gjort ovenfor barnet.

For det andre, en setter seg ned og diskuterer antall barn før man gifter seg. Kommunikasjon, mennesker.

Jeg har ikke tenkt å fike til herr Tirkes om han skifter meninger underveis. Det er lov å vokse litt, endre drømmer og syn på fremtiden uten at en førekteskapelig samtale skal holdes som kontrakt.

Det som er viktig er at man lytter og respekterer hverandre. Er det noen som føler barn er veldig viktig, så er det litt opp til den personen å spørre en kommende partner hva partneren føler om å få barn en dag. Sier partneren at det ikke vil komme på tale så må vår fiktive persone vurdere om de vil følge drømmen om barn eller drømmen om en fremtid med denne partneren.

Om de da velger partneren og partneren etter fire år sier "Hva om vi får barn?" så er det neppe et bevisst bedrag. Så den samtalen kan vise hva man synes DA men ikke hva man synes i fremtiden.

De som blir samboere (sier samboere i stedet for gift, huslån, felles bil og bolig og årelangt samliv er vel like tungt å bryte som et ekteskap og kan ha like mye investering av både tid og følelser) unge, vet gjerne ikke hva dere vil. Jeg og min mann sa "Jeg vet ikke helt. Kaaanskje? En annen dag." til hverandre til det spørsmålet når vi traff hverandre som 19åringer.

Nå er vi 22 og prøvere. Han vil ha ett eller to, jeg vil ha ett eller to. Om jeg får ett og synes det er nok og han vil ha to, så kommer ikke han til å presse meg til å få en unge til.

[AnonymBruker]

For det andre, en setter seg ned og diskuterer antall barn før man gifter seg. Kommunikasjon, mennesker.

Du, det er helt umulig å planlegge da.

Takk for fine svar.

TS

[SmallTalk]

Du, det er helt umulig å planlegge da.

Takk for fine svar.

TS

Man trenger ikke planlegge hvor mange barn man skal ha, men det går an å prate om tankene man har rundt det å få barn. Det kan f.eks være greit å finne ut om personen man er sammen med faktisk har lyst på barn, og eventuelt hvor mange. Om det blir sånn er en annen sak...

[Gjest Gjest]

Du, det er helt umulig å planlegge da.

Takk for fine svar.

TS

Og har du litt flaks, så får du som meg, to i en smekk!

[AnonymBruker]

Du, det er helt umulig å planlegge da.

Takk for fine svar.

TS

Selfølgelig kan en planlegge hvor mange barn en skal ha