Hvordan krangler dere?

[Gjest Kane]

Når dere krangler med den dere er glad i, er det med høye stemmer og smelling i dører - eller er det slik at dere blir helt stille og avvisende?

Jeg er en "opp som en hjort og ned som en lort" type..

Sier det jeg mener og er liksom ferdig med det, hører på andre hvis jeg klarer - men det går alltid fort over...

Mannen min er den som tier og bare er misfornøyd - ikke snakk om å få han til å vise eller si hva som er galt, østers!

Barna er mer som meg da, så smelling med dørene er helt obligatorisk :-)

Det er når min mann og jeg er uenige jeg sliter, skulle så inderlig gjerne kunnet krangle - skikkelig, få det ut og opp i dagen for så å bli ferdig med det liksom.. I stedenfor går han og tenker og bærer det med seg....

Kjenner at fyrverkeriet mister lunten fullstendig jeg da...

Hva med dere? Krangler dere i positiv forstand? Blir dere alltid enige og møtes på halvveien, eller er det snakk om å gi en gang og få den neste??

[Rapitap]

Det ideelle er visst å la partneren komme ut av kranglenen med æren i behold. Desverre klink umulig for meg å leve opp til. Krangler med hud og hår jeg!

[14062003]

Vi har tidligere kranglet som deg, Kane.

Nå snakker han og jeg holder kjeft når det trengs. Vi krangler liksom ikke lenger, vi diskuterer problemene vekk.

Jeg kan fortsatt "blåse ut" innimellom, men ikke krangle slik jeg kunne gjøre (med meg selv) i lang tid tidligere.

Alt takket være litt kommunikasjonstrening på PREPkurs.

[Gjest Lea]

Det kommer an på HVA vi krangler om og hvilket humør vi er i.

Men stort sett begynner krangelen i det små, med små "stikk" til hverandre. Så kan det skje flere ting :-?

1. Jeg furter og sier ikke et kvekk, mens han banner og snakker med skjærende, høy stemme.

2. Jeg blir forbanna og kaster ting i gulvet, smeller med dører og skriker.

Han sitter der og sier ingenting. Kanskje fordi jeg sjelden oppfører meg sånn.

3. Han blir forbanna. Skriker og går (som i går ut døren og forsvinner).

Etter en kort biltur kommer han tilbake med bestikkelser

4. Vi diskuterer høylytt til den ene gir seg eller til vi finner en løsning som begge kan leve med.

[bluebird]

Krangling er det verste jeg vet, så jeg prøver å unngå det. Vi har likevel hatt noen diskusjoner, men egentlig blir det mer meningsutveksling enn krangling. Jeg har inntrykk av at det som regel er innebygget frustrasjoner som plutselig renner over og må ut. Jeg ser på det som positivt. Egentlig. At de kommer ut i åpenhet.

Bedre enn stille frustrasjon.

Kunne gjerne tenkt meg å lære å krangle på en skikkelig måte. Klarer ikke å bli sint, blir bare lei meg. :-?

[Rannva]

Vi krangler heller ikke. Ingen av oss er spesielt hissige. Det hender jo vi diskuterer, men enten blir vi fort enige, eller enige om å være uenige om den saken.

Men det må jo komme en krangel før eller siden, og da håper jeg vi klarer å være relativt rolige og saklige.

[ringblomst]

Jeg er egentlig en hissigpropp som kan bli så sint at jeg begynner å grine - han er den mer sindige typen, men stikker heldigvis ikke av - så det ender faktisk med at vi diskuterer ting fremfor å krangle. Men han er den eneste jeg klarer å "krangle" slik med. Med familien er det hyl og grin fra ende til annen.

[murmeldyret]

Vi krangler faktisk aldri skikkelig. Bare blåser ut litt frustrasjon av og til, men det er fort overstått. Og disse utblåsningene innebærer sjeldent usakeligheter eller bevisst sårende bemerkninger. Mannen min er veldig rolig, jeg litt mer småhissig. Men han gjør meg også roligere. Vi klarer da å ordne opp uten å krangle.

[Gjest Gjesta]

Jeg er typen som hisser meg opp og eksploderer i løpet av ett minutt...mens han omtrent ALDRI viser at han blir irritert. Jeg kan telle på ei hånd hvor ofte jeg har sett han sinna når vi har krangla. Jeg blir skikkelig engasjert og tyr ofte til dårlige løsninger når vi krangler...Slenge dritt og sånt, f.eks... :oops: Men heldigvis blir jeg veldig fort blid igjen, sånn at vi sjelden har krangler som varer og varer.

Vi krangler forresten veldig sjelden om ting som er av betydning - mest bare bagateller (og jeg er nok den som starter oftest, ja...)

K

[Holly Hobbie]

Vi har forskjellge typer krangler. Noen ganger krangler vi på mail - da går spydighetene i en enorm fart over nettet og vi sier ting vi aldri ville sagt ansikt til ansikt. Ellers så krangler vi noen ganger når vi er under stress. Jeg hater å ta opp ting direkte mens han er bånn ærlig på alt (ingen diskresjon der i gården). Men stort sett har vi det alle tiders og er enige om det meste eller kan diskutere oss rolig frem til en løsning.

[Nabodama]

Vi krangler på en fin måte, tror jeg. Ihvertfall føles det sånn etterpå, men det er veldig slitsomt psykisk for oss begge.

Det blir sjelden noen skikkelig krangel, fordi vi begge er nysgjerrige på hvordan den andre opplever det, og å få den andres syn på saken. Her er vi ærlige, og det kan være tøft å gå inn i seg selv, og forklare hvorfor vi reagerer som vi gjør. Men det hjelper, og vi ender vanligvis med en større forståelse for hverandre, selv om tårene har trillet.

Endel aha-opplevelser i forhold til hverandre har det blitt, noe som har ført til at vi kjenner hverandre utrolig godt etterhvert!

Vi har aldri kalt den andre stygge ting, og ingen av oss er særlig hissige, selv om vi kan fyke opp litt i starten. Vi blir heller begge innesluttet, spesielt mannen min, men da er det på tide å begynne å prate om tingene.

[Julie]

Enten blir jeg stille og furten, inntil han stikker hull på "byllen", eller omvendt. Jeg hater å ha misstemning mellom oss, så det pleier vanligvis å ordne seg ganske fort.

Blir jeg sint derimot, blir jeg ofte litt høylytt av meg. Ille når det står på, men det går raskt over.

[Ursula]

Nå er det lenge siden vi har hatt noe som kan kalles for en skikkelig krangel, men det blir som regel ganske høylytt ja.

[Gjest Zalomine]

Vi krangler ikke.

Hvoror er det liksom "forutsatt" at alle par kranger? Mine foreldre krangler ikke. Diskuterer, kan være uenige, men er bevistt på å ikke krangle, men diskutere. Det har de klart i 30 år. Så hvorofr skal ikke vi kunne gjøre det samme?

Min samboer og jeg har vært sammen i 2,5 år. Vi har bodd sammen det meste av denne tiden. Vi er ikke alltid enige om alt, men faktisk om det meste. Vi finner løsninger.

Det som kan skje, det er at jeg blir trist og lei for noe, da kryper jeg sammen inni meg, men han ser dette fort, holder rundt meg, så gråter og snakker jeg til jeg har fått ut det som plager meg, også snakker vi sammen til vi finner en løsning.

Men, fordi jeg ikke egentligliker så godt å gråte, så prøver jeg heller å ta det opp før jeg knyter meg helt, så går det fortere over. Vi har derfor våre små pratestunder stadig vekk. Og jeg elsker å ligge i armkroken hans og snakke, spørre hva han tenker på, fortelle hva jeg tenker på... Han er forståelesfull og omtenksom, så dette ordner seg fint.

Vi krangler derfor rett og slett ikke. Uten at det er noe negativt ved det. Vi prater om ting i stedet.

(nei, ikke ta dette som at jeg mener "vi løser det bedre", jeg bare mener vi løser det PÅ VÅR MÅTE )