Erfaringer med delt omsorg

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre når vår datter var tre år og vi har hatt delt omsorg siden da. Nå er barnet fem og et halvt, og ordningen har for så vidt fungert bra, selvom jeg naturligvis savner barnet når hun er hos faren. Hun og faren har hatt en del konflikter, og han har hatt visse startproblemer, men kommunikasjonen har vært grei rundt dette og har inntrykk av at det meste har løst seg. I det siste har barnet virket noe oppgitt når uken "vår" har nærmet seg slutten, litt mutt og trist. Jeg tror ikke at hun ikke har det bra hos far, men at hun i sterkere grad er knyttet til meg siden vi før bruddet var mye mer sammen enn hun og faren var mye vekkreist og var lite tilstede "i ånden". Min datter har uttrykt at hun synes at hun ser meg for lite.

Mitt spørsmål er hvordan takle dette, noen erfaringer med delt omsorg - er det noen som har gått over til mer/mindre samvær med barn, og hva var det som utløste dette og hvor gammelt var barnet på det tidspunktet? Dette er ikke for å samle poeng slik at hun skal være mer hos meg, men da ordningen ble innført var det fordi jeg oppriktig tenkte at dette var til det beste siden jeg ønsket at hun og faren skulle ha et godt forhold likeverdig med mitt, han uttrykte ikke så mange meninger om dette selv men syntes det hørtes greit ut. Er så redd for at hun ikke skal ha det bra. Jeg vet at det å være skilsmissebarn ikke er av de beste forutsetningene, men samtidig føler jeg at det er mye som er blitt bedre etter bruddet og da med tanke på tiden man tilbringer sammen har mer kvalitet, og at både jeg og faren har mye mer overskudd og generelt sett har det bedre hver for oss.

[Gjest Gjest]

Ordningen er til for de voksne, ikke for barna. Noe som temmelig mange oppdager, som deg, når det har gått en tid. Og følgelig må det endres.

Hadde du gidda å leve i en bag og flytte frem og tilbake?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2173527.ece

Og også at det er verdt å merke seg at delt bosted ofte fungerer som en overgangsordning etter separasjonen, varierende fra 5-6 måneder og opp til flere år.

Etter hvert blir barn boende mer hos en av foreldrene. Endringene i dette skjer fortere dersom barn er eldre. http://www.alenemedbarn.no/samværbidrhvemvelger.htm

[AnonymBruker]

Ordningen er til for de voksne, ikke for barna. Noe som temmelig mange oppdager, som deg, når det har gått en tid. Og følgelig må det endres.

Hadde du gidda å leve i en bag og flytte frem og tilbake?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2173527.ece

Og også at det er verdt å merke seg at delt bosted ofte fungerer som en overgangsordning etter separasjonen, varierende fra 5-6 måneder og opp til flere år.

Etter hvert blir barn boende mer hos en av foreldrene. Endringene i dette skjer fortere dersom barn er eldre. http://www.alenemedbarn.no/samværbidrhvemvelger.htm

Takk for svar, men har lest alt dette før og var i utgangspunktet ute etter erfaringer fra de som har opplevd dette selv. Fikk selv anbefalt denne ordningen da vi var til mekling og det er mange ulike syn på dette. Er selv skilmissebarn og på meg selv hadde ikke den ordningen fungert på den tiden mine foreldre gikk fra hverandrene, delvis fordi jeg var veldig knyttet til min mor og et heller dårlig forhold til far. Min datter har andre forutsetninger enn det jeg hadde og lot til å synes (inntil nylig) at denne ordningen fungerte bra. Nå bor også jeg og faren ganske nærmt hverandre. Jeg hadde ikke giddet å bo i en bag nei, noe som hun ikke gjør da vi har dobbelt opp med alt utstyr hos begge og vi ikke praktiserer levering av barn på døren, men foretar "byttet" i barnehagen for å redusere stresset rundt det. Ser uansett poenget ditt og det er det som plager meg.

[Frk Johansen]

Har du spurt far hva hvordan han synes det fungerer?? Kan du si til han at du kunne deg en endring slik at hun kanskje bare er en utvidet helg hos far men ikke hele uken?? Hvis dere bor nært hverandre kan de jo se hverandre midt i uka om de begge føler for det en liten time eller to?

Jeg har bare selv opplevd at bonusbarnet mitt ønsker å være mer hos oss, der har far hatt "vanlig" omsorg tidligere, en dag i uka, pluss annenhver helg. De ble skilt for 10 år siden og det var det mest vanlige på den tiden, pluss at mor ønsket det slik. Når sønnen hans ble litt over 10 år uttrykte han ønske om mer tid med far og mine barn som jeg har 50%, jeg tror det var todelt fra hans side, han opplevde det nok sårt at mine barn var mer sammen med hans far enn han selv, i tillegg til at han ville ha mer tid med faren sin. Nå er han hos oss 40% og det fungerer greit.

Min sønn (snart 11) har imidlertid uttrykt ønske om å være mer hos oss enn sin far, også vi har 50% og bor i samme nærmiljø men jeg sliter med far og vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Sønnen min sier far og "ny" dame kranger så fælt og hun kjefter på barna, både mine og egne og far. Sønnen min vil bo mer hos meg og min mann fordi dere bare er glade i hverandre som han sier. Når jeg tar dette opp med far sier han at de kranger endel, men etter at barna har lagt seg, han vil ikke høre på at sønnen min våkner og får det med seg. (Det er ikke alkohol i bildet som fører til krangling). Jeg har fått far til å gå med på at sønnen vår kan bestemmer mer selv om han vil være mer på ett sted enn et annet men det er visst bare sporadisk han får lov av far å ligge hos meg en natt ekstra eller to når det skulle vært bytte. Jeg aner ikke hva jeg gjøre eller hvordan jeg skal gå frem for å få til en endring.

Endret 22. juni 2011 av Frk Johansen

[AnonymBruker]

har ikke ennå snakket med faren, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp og er redd jeg ser ting som ikke er der fordi jeg selv ønsker å ha henne mer. HAn er en sånn type som gjerne ikke svarer eller ønsker å innrømme svakheter og har en tendens til å overdrive situasjoner. Dessuten har vår kommunikasjon blitt merkbart dårligere etter jeg fikk samboer som barnet er begeistret for, og jeg er redd det kan påvirke han til å se helt klart i denne saken.

På samme tid har han flere ganger bedt meg om å ha henne ekstra fordi han skulle andre ting, så det kan jo tenkes at han ikke er helt fremmed for tanken allikevel. Vi ble enige om i begynnelsen at dette var en prøveordning og begge sa at vi skulle ta hensyn til at hun kanskje ønsket å bo mer hos den ene enn hos den andre når den tid evt kom. Men det var dette med teori og praksis da. Har jo heller ikke noe ønske om å ødelegge en ordning som foreløpig fungerer bra, og vi som foreldre er vel sjelden helt objektive og partiske i sånne situasjoner. Uansett så virker det som om at han synes det er helt greit med det samværet som allerede er, mens jeg synes det er langt værre. Har lurt på muligheten av å få en upartisk barnepsykolog til å snakke med henne slik at ikke vi kan påvirke henne elelr at det blir mistanke om svartmaling av den andre parten.