6-åring som krever oppmerksomhet

[Multimamma]

Veldig kort oppsummert: Far og jeg skilte lag sommeren 2008, da var min sønn 3,5 år. Han taklet dette veldig bra, litt sorg, men ikke overveldende - dette nok pga at vi midlertidig leide leilighet hos familie hvor han hadde en venn rett over tunet å leke med daglig.

Våren 2009 møtte jeg min nåværende samboer, vi flyttet sammen sommeren 2009 - raskt, men begge mine sønner (eldste er 11) likte ham storveis og ville veldig gjerne flytte.

I mai 2010 måtte jeg avlive hunden min pga sterk allergi, noe begge guttene tok veldig tungt.

For 2 md siden fødte jeg en lillebror til guttene mine. Begge er kjempestolte og jeg hører fra bhg at 6-åringen min stolt forteller om lillebror og at han lenger ikke er minst... Han begynner på skolen nå i august og uheldigvis kjenner han ingen fra tidligere der

Siste året har han i varierende grad hatt en oppførsel i bhg (og hjemme) slik: "skryter på seg" ting han kan, som han ikke kan. Tar veldig stor plass. Har vanskeligheter for å høre på regler. Tyr lett til tårene, motgang takler han ikke. Er omsorgsfull mot yngre barn og dyr. Vi voksne rundt ham har snakket med ham om både oppførselen hans, om skilsmissen, avlivingen og han snakker og forteller. Jeg vet han håpte jeg og bf skulle bli kjærester igjen som han sier, men nå vet han at det er uaktuelt. Han møter også forståelse for sin sorg overfor hunden, men at han ikke kan bruke sorgen over hund/skilsmisse som grunn til at han gråter over motgang/at han får irettesettelse for å bryte regler.

Førstkommende fredag skal barnefar og jeg til samtale hos Barne- og familieteamet i kommunen, for om noen der kan snakke med ham, trykke på de rette knappene og finne ut hva som gnager ham. Jeg vil så gjerne komme til bunns i ham, hva han sliter med/om han sliter med noe, få ham videre i en evt sorg over skilsmisse/avliving av hunden, få ham til å slutte med "skrytinga" si og løgnene for å være bedre/mer enn det han er. Er så redd for at han skal få "stempel" på skolen, vansker med å finne venner, bli bråkmaker og i det hele tatt få en vanskelig start.

Det jeg lurer på er om andre her ute har erfaring med det samme. 6-åring som kanskje har hatt en tøff skolestart - hvordan gikk det videre? Hva med sorgbearbeidelse hos barn?

HÅper på oppklarende svar, gruer meg sånn til skolestart om vi ikke får forandret på disse tingene hos ham...

Takk for svar!!

[Sissan9]

Skjønner din bekymring godt, og håper familieteamet fungerer for dere. Vær stolt av å ha tatt grep, og la de snakke med ham. Ofte er det lettere for barna å være åpne med noen andre enn foreldrene. Vær gjerne tydelige på at dere ikke trenger å vite hva han snakker med dem om, ikke spør og grav ham etter timene, og forvent at det tar tid før han får tillit til dem.

Vi har selv hatt et barn i sorg, dog av helt andre grunner. Hun reagerte litt som du beskriver, og det er ikke rart. Fra å være minstemann og "baby" til at en annen tar babyplassen oppå alt annet er ikke enkelt for noen. Og med de andre sorg-elementene er det sunt at han reagerer, selv om han sikkert vil nyte godt av mer hensiktsmessige reaksjoner.

Vi var også i skolestart i perioden det var vanskelig. Men vet du hva? Det gikk helt strålende. Det var som om sorgen og den keitete oppførselen hørte hjemmet til, og barnet vårt ble raske en foretrukket lekekamerat for de fleste i klassen. Stortrives med både fag, lærere og skolevenner. Men hjemme kom slitenheten og tårene.

Vi valge også familieteamet, men senere i prosessen. Noen ganger blir vi kalt inn for å forklare ting de snakker om og lurer på, men stort sett sitter vi på gangen og venter. Spør vi om det gikk bra, får vi gjerne bare et "ja". For meg er det nok at det er et sted barnet kunne og kan ventilere sine følelser, og så regner jeg med teamet varsler oss om det er noe vi kan gjøre.

Lykke til, og pust med magen!