Klassegjenforening...

[AnonymBruker]

For en liten stund siden postet noen et bilde av klassen jeg gikk i på barneskolen på facebook. Det tok ikke lang tid før noen begynte å spørre hvor alle sammen var i verden, og før jeg visste ordet av det hadde en del av mine gamle klassevenner begynt å planlegge gjenforening. "Faen" tenkte jeg da.

Da jeg gikk på skolen var jeg aldri ordentlig med i gjengen. Jeg er ei helt normal og snill jente, det er ingenting "galt" med meg, men jeg var ganske sjenert og visste ikke helt hvordan man skaffet seg venner. Jeg var en tilflytter og hadde ikke samme vennskapsbåndet med klasevennene mine som de hadde med hverandre. Jeg fant ganske tidlig plassen min i en gjeng med "utstøtte" men dette bidro jo bare mer til at jeg også ble utstøtt. "De utstøtte" og jeg hadde det veldig fint sammen, vi knyttet sterke vennskapsbånd som hjalp meg gjennom barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Men så flyttet vi fra hverandre og startet på hvert vårt liv, og nå kjenner vi nesten ikke hverandre lenger. I det store og det hele har jeg ikke holdt kontakten med noen fra barne/ungdomsskolen, men alle andre har holdt kontakten med hverandre.

Derfor gruer jeg meg noe helt umenneskelig til denne gjenforeningen. Jeg er jo vant med å være den minste, den stilleste og den minst vellykkede, men jeg vil virkelig ikke vise alle sammen at jeg fortsatt er den som henger lengst etter utviklingsmessig. Når jeg i tillegg har "kastet bort" 6-7 år av livet mitt etter videregående på grunn av sykdom har jeg havnet enda lengre bak, det er faktisk først nå (i år) at jeg har begynt å se konturene av det livet jeg vil leve.

Jeg vet at hvis jeg går på gjenforeningen kommer jeg til å måtte jobbe som en helt for å ikke la hele situasjonen gå inn på meg.

Det er spørsmålene jeg gruer meg til - jeg kommer til å få helt normale spørsmål (hva har du gjort, hvor har du vært, hvor jobber du), men problemet mitt er at jeg ikke vil diskutere de tingene med de folkene. Jeg vil ikke at de skal vite at livet mitt har stått på vent i nesten et tiår og at jeg egentlig ikke har utrettet noe som helst siden ungdomsskolen. De har jo ingenting med det, de bryr seg ikke om meg og derfor kommer de bare til å se enda mer ned på meg når de får bekreftet at jeg er like mislykket som de trodde. Jeg kan jo lyve, men da flesteparten fortsatt bor i samme bydel som vi gjorde da vi var små er det veldig lett å finne ut av sannheten. Og er det noe som er flauere enn å være taperen på gjenforeningen så er det å være taperen som lyver for å se bedre ut.

Jeg kom aldri overens med "hovedgjengen" på klassetrinnet mitt. De så på en eller annen måte ned på meg uten at jeg noen gang skjønte hvorfor, og ingen har brydd seg nevneverdig om at jeg var der. Derfor er jeg fylt med motvilje foran denne gjenforeningen. Jeg vil ikke treffe disse menneskene. Jeg vet at det kommer til å bli spørsmål om hvorfor jeg ikke kommer, og jeg vet ikke hva jeg skal svare på de...

Alle er så vellykkede nå, mange har giftet seg og fått både en og to unger, og her kommer jeg som fortsatt føler seg som en usikker 18-åring..

Hva skal jeg gjøre?

[MalloryK]

Ikke gå

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som du har noen grunn til å gå, så jeg stemmer i med MalloryK: ikke gå.

[AnonymBruker]

Ikke gå

Det er jo det jeg heller mot, men jeg lurer litt på hvordan jeg skal takle "hvorfor kan du ikke" - spørsmålene. For de kommer, det kan jeg garantere meg selv.

Skulle ønske de bare kunne drite i hele greia, og slutte å være så forbanna suksessrike! JEG HATER GJENFORENINGER!

[Gjest Raindrops]

Ikke dra dit. Hvis noen lurer på hvorfor, så sier du bare at du gidder ikke/har ikke lyst/ser ikke vitsen. Det er det jeg har tenkt å gjør til min gjennforening iallefall.

[AnonymBruker]

Hvis noen spør så får du bare si at du har andre planer. Hvis du ikke klarer å lyve på deg en avtale, kan du jo bare sørge for at du får deg en.

[MalloryK]

Jeg dreit totalt i alle gjenforeningene jeg var invitert i. Hater de fleste jeg gikk på skolen med. De trenger jo ikke vite hvorfor du ikke gikk, du trenger ikke si noe som helst. Er dette invitasjon på facebook? Bare meld deg ut av gruppen i så fall, fjern fra mine arrangementer

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg skal ikke på min, og unnskyldingen min er så ufattelig kreativ at du kommer til å krepere!

"Jeg kan ikke den dagen fordi jeg skal bort"

[AnonymBruker]

Jeg takket nei da jeg ble invitert til gjenforening. Jeg bare sa at jeg ikke hadde noe behov for å se dem igjen.

[Alice123]

Du kan enten si at du jobbe/reiser bort/besøker en gammel syk tante den kvelden, eller du kan si som sant er: at dere aldri var venner på skolen, så du ser ingen grunn til å dra på gjennforeningen nå.

Det er faktisk ikke så dumt å faktisk reise bort den kvelden festen er, slik at du ikke sitter hjemme i leiligheten og tenker "nå begynner det..." "lurer på hvem som er der" "snakker de om meg?" osv.

Jeg for min del har en stygg uvane å "være til stedet i tankene" når jeg ikke er med på ting jeg ikke vil, så det er fint å aktivisere seg slik at man tenker på noe annet.

Lykke til!

[Alice123]

Jeg takket nei da jeg ble invitert til gjenforening. Jeg bare sa at jeg ikke hadde noe behov for å se dem igjen.

Min helt!

Endret 21. juni 2011 av Alice123

[AnonymBruker]

Min helt!

Hehe. Jeg må legge til at jeg ikke var noe mobbeoffer, jeg var bare ikke spesielt populær.

[Alice123]

Hehe. Jeg må legge til at jeg ikke var noe mobbeoffer, jeg var bare ikke spesielt populær.

Jeg var heller aldri noe særlig populær, og har umåtelig lyst til å si det samme som du sa, når vi skal ha gennforening.

[Gjest Cosette]

Gi blaffen i hele greia. Ikke fordi du føler deg som en taper, men fordi det ikke frister og derfor ikke er noe det er vits i å kaste bort en kveld på.

En av gledene ved å ha blitt voksen er at man selv kan bestemme hva man vil bruke tiden sin på. Bruk kvelden på dine premisser i stedet. Sprett en flaske vin, se en god film og glem hele klassegjengen, de er historie og du skylder dem ingenting.

[AnonymBruker]

Jeg var også en av de utstøtte på ungdomsskolen, og jeg droppet hele gjenforeningen. Jeg har ikke noe behov for å møte igjen en gjeng med folk som aldri hadde noen interesse for meg, og som garantert bare vil ha det nå for å stille egen nysgjerrighet og selvtillit.

Jeg sa nei takk til invitasjonen, og det kom flere spøramål, da sa jeg bare beklager, jeg er ikke interessert i å ha kontakt med noen av dere. De fikk sikkert masse å prate om, men det bryr meg lite.

[AnonymBruker]

Jeg innså at dersom jeg hadde møtt opp på gjenforeningen så ville det kun vært for å vise fram hvor vellykket jeg har blitt, ikke egentlig for å treffe noen av de, så jeg droppa det. Fant ikke på noen unnskyldning heller, bare sa at jeg ikke kom.

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen for støtten!

Det blir nok til at jeg heller finner på noe annet den dagen, ja. Godt å vite at det ikke er helteit av meg!

Som en av AB'ene over her sier - den eneste grunnen til at de vil at jeg skal komme er så de kan få stilt sin egen nysgjerrighet, og det gidder jeg ikke være med på. Selv om jeg jo helst skulle ønske at jeg kunne gått på den gjenforeningen og endelig være likestilt med de, for jeg må innrømme at det plager meg at de syns jeg er så teit. Hadde vært fint å bevise for noen at jeg faktisk ikke er det!

[AnonymBruker]

Ikke gå! Det planlegges visst gjenforening i klassen min også, og jeg har ingen planer om å dra. Kommer til å si at jeg har andre planer. Ikke gjør det meg noe å ligge på sofaen den kvelden, kommer ikke til å ofre gjenforeningen en tanke

Jeg har ikke kontakt med en eneste person fra barne- eller ungdomsskolen, så har ikke en smule av behov for å dra. Og jeg liiiiker det

[Alice123]

Problemet med å pent be dem dra til helvete (svar av typen "jeg vil ikke se noen av dere igjen") er at man tar på seg rollen som "utskuddet" igjen, bare frivillig denne gangen.

Selv om det garantert er veldig deilig å inndirekte be hele hurven dra til helvete, så innrømmer man samtidig at man fortsatt er bitter for det som skjedde for ti år siden.

Og ved å fortsatt være bitter, så har man tapt litt? Da viser man at de fortsatt har makt over en?

Man kan jo fortsette å være bitter, men ved å vise at man er det så gir man dem mye å snakke om ("herregud, Alice132 ville ikke komme fordi hun fortsatt er sint for noe som skjedde for ti år siden!"). Og da er man jo tilbake i niende klasse og folk snakker stygt om deg fordi du har musefletter og ikke hestehale.

Jeg bare tenker høyt, beklager om jeg stjeler tråden.

Det beste er kanskje å bare gi en bullshitgrunn av typen "jeg skal ha venninnebesøk" eller noe ligende. Da blir man hvertfall ikke snakkis.

[Gjest imli]

Ikkje dra, eg kjem aldri til å dra på gjenforening med dei eg gjekk på barneskule/ungdomsskule med. Flesteparten av dei ynskjer eg kjem til ein viss, varm, plass.