Foreldrene mine favoriserer det ene barnebarnet

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har tre barnebarn. En jente på 11 år, mitt eldste barn, Agnes, på 8 år og yngste barnet mitt på 5 år. Helt fra Agnes ble født har det ikke vært tvil om at hun blir favorisert. 11-åringen ser dem ikke så ofte da det er broren min sitt barn og han har henne bare hver 2.helg. Om det nå kan forklare hvorfor det barnebarnet ikke er "med på så mye".

Vel, jeg må nesten begynne på begynnelsen. Da jeg var gravid med Agnes var jeg alene og moren min ble med på fødselen. Med det knyttet hun antagelig sterke bånd til Agnes som attpåtil er oppkalt etter hennes mor, min mormor. Jeg traff raskt det som er min nåværende samboer og vi fikk barn sammen. Allerede fra det barnet ble født har det vært tydelig at det barnet ikke er like viktig for mine foreldre, spesielt min mor.

Da barna mine var 3 og 1 år gamle flyttet vi et stykke bort. Foreldrene mine skrev fine kort til Agnes og sa til oss voksne at de måtte Agnes ta vare på. Yngste fikk aldri noe kort. Etterhvert forsto yngste at det var stas for Agnes å få kort, men det var aldri noe til henne. Til bursdager har det vært tydelig å se at det er lagt ned tid og omtanke i Agnes sine bursdagskort, mens yngste har fått vanlige standardkort fra butikker..

Nå har vi flyttet tilbake til mine foreldres by og forskjellsbehandlingen fortsetter. Jeg må ha med at Agnes er et vanskelig barn, hun er et diagnosebarn. Agnes har ikke så mange venner og når yngste leker med venner, så vil ofte Agnes heller til mormor. Vi foreldrene blir iblant slitne og det har på en måte vært min unnskyldning til å la moren min ha så mye samvær med Agnes og så lite med yngste. Men det holder ikke lenger. Avlastning for oss hadde også vært å ha bare Agnes hjemme og kunne gi henne full oppmerksomhet, men det er aldri et alternativ for mamma. Hun spør bare om Agnes ville komme, om Agnes vil sove der.

Forrige uke fikk atter en gang Agnes sove der, fordi hun ikke ville på skolen dagen etter. Da fikk hun sove hos mormor, og ha en hjemmedag dagen etter (vi pleier aldri ha henne hjemme uten grunn, men skoleavslutninger etc ble mye for henne forrige uke). Jeg hadde glemt å pakke pysj og måtte kjøre dit med pysj på kvelden. Yngste ble med. Yngste reagerte da med å bli kjempelei seg da det gikk opp for henne at Agnes sov hos mormor, og at Agnes ofte gjør dette. Men aldri får hun. Hun gråt og gråt i bilen på vei hjem, mens jeg sa at snart skulle bare hun få sove der. Så ringte mamma istad og spurte om Agnes vil bli med på campingtur til helgen. For da skal de passe det eldste barnebarnet og Agnes leker så fint med henne. Jeg tror ikke jeg klarer å si ja! Jeg fortalte at yngste var lei seg pga hun aldri fikk sove der og hadde forventet at mamma skulle foreslå at hun kunne sove der en annen dag denne uka. Men hun sa bare at jeg får tenke på det ang helgen, om agnes skal få bli med.

For Agnes rokker hun om på alle planer og stiller opp til tusen. Noe jeg virkelig setter pris på! For med et barn som iblant skolevegrer og har endel angst har det vært en utrolig stor hjelp og støtte at mine foreldre iblant har kunnet steppe inn og hjelpe oss å finne alternative løsninger. Men samtidig er det jo så urettferdig og galt og leit at de ikke en eneste gang kan ta med bare yngste på noe, eller prioritere henne bare en eneste gang...

Hva burde vi gjøre videre nå? For noen år siden hadde vi en kjempestor krangel fordi foreldrene mine syntes samboeren favoriserer yngste og vi hevdet at de favoriserer Agnes. Samboeren favoriserte nok yngste litt der og da for vi var på ferie hos mine foreldre og som vanlig var det bare Agnes som fikk gå tur med dem, Agnes som fikk ditt og datt. I dagliglivet er samboeren rettferdig og tar seg like mye av begge barna. Foreldrene mine har hele tiden holdt seg til kommentaren "Agnes er jo eldst, hun må få gjøre litt ting uten lillesøster". Men nå er jo yngste oppe i alderen der Agnes ble favorisert og yngste får fortsatt ikke være med på noe. Agnes kommer jo alltid til å være eldst, så jeg begynner å bli litt lei av den kommentaren....

Jeg vil også skrive at pga Agnes sin diagnose så har vi foreldrene iblant litt problemer med å dele oppmerksomhet og å ta hensyn til begge barna i ulike situasjoner. Skal vi feks finne på noe, så er det alltid Agnes vi må tenke ut fra og ta mest hensyn til. Derfor gjør det ekstra vondt at yngste opplever at besteforeldrene også tar mest hensyn til Agnes. De som ikke er midt oppi alt til daglig burde hvertfall kunne passe på å gi yngste også litt selvtillitsboost..

[AnonymBruker]

"For noen år siden hadde vi en kjempestor krangel fordi foreldrene mine syntes samboeren favoriserer yngste og vi hevdet at de favoriserer Agnes."

Virker tydelig at besteforeldrene mener at de mindre søskenene får mer oppmerksomhet enn Agnes fra dere og derfor får Agnes ekstra oppmerksomhet hos de. Du skrive at det ikke er tilfelle men det er ett eller annet som har gjort at de har oppfattet det slik.

Vet om noen tilfeller der foreldre driver med forskjellsbehandling, men som de enten ikke ser selv eller benekter og som følge av dette får den ene ungen (som får minst oppmerksomhet fra foreldre) litt ekstra oppmerksomhet hos besteforeldrene eller annen slekt. Sier ikke at dere nødvendigvis driver med forskjellsbehandling, men kan være noe besteforeldrene har sett/observert som får de til å gi Agnes mer oppmerksomhet. Det har vel sikkert kommet frem i krangelen deres også?

[AnonymBruker]

Virker tydelig at besteforeldrene mener at de mindre søskenene får mer oppmerksomhet enn Agnes fra dere og derfor får Agnes ekstra oppmerksomhet hos de. Du skrive at det ikke er tilfelle men det er ett eller annet som har gjort at de har oppfattet det slik.

Det har vel sikkert kommet frem i krangelen deres også?

Jeg er veldig sikker på at vi ikke gjør det. Selv syns jeg heller at Agnes får mer oppmerksomhet fra oss også. Selvsagt blir det litt forskjeller, det gjør det alltid, og spesielt når et barn har spesielle behov. Men ikke på noen måte slik at det skulle rettferdiggjøre å aldri ville ha yngste noe som helst. Aldri at vi forskjellsbehandler barna på en måte som skulle rettferdiggjøre at besteforeldrene fraskriver seg det yngste barnet slik de gjør. Såpass innsikt har vi, og spesielt etter den krangelen har vi blitt veldig oppmerksomme på hvordan vi er med og mot barna. Egentlig har vi vært ganske så reflekterte selv før det også, noe jeg føler at kreves med tanke på Agnes.

Det foreldrene mine reagerte på var feks at samboeren koste med yngste og ikke eldste, og at han kalte henne snuppa feks, men ikke eldste. Det de ikke ville vite noe av var at Agnes faktisk ikke ville ha noe kos en periode da hun var tre-fem år. Bare når det var på hennes premisser. Videre ble hun sint og sur når vi kalte henne annet enn hennes navn. Og at samboeren spilte ball med Agnes ute og roste henne mye, og hadde det koselig så de ikke for da var de inne. Altså, de så bare små deler, og dette så de bare på ti dager årlig. For dette var mens vi bodde langt borte. Mamma hadde av en eller annen syk grunn fått for seg at Agnes ikke hadde det noe bra der, selvom hun hadde det like bra da som nå. Hun lette hele tiden etter feil for å overtale meg om å flytte hjem igjen.

[AnonymBruker]

Forresten var det vi som startet krangelen fordi Agnes fikk være med i butikken, gå tur med hunden etc etc, men yngste aldri fikk bli med og gråt og gråt fordi hun aldri fikk bli med.

[AnonymBruker]

Så vanskelig... Og stakkars yngste som tydelig har skjønt at for mormor så er ikke hun like viktig som Agnes er. Hjertet mitt brista litt der når jeg leste at yngste forstod sin plass i forhold til Agnes.

Det at dine foreldre favoriserer Agnes ser det ikke ut som du kan gjøre noe med. Da tror jeg nesten at du må ta ansvar og slutte å la Agnes være så mye med mormor og morfar, men heller prøve å leve som om de ikke var så tilgjengelige hele tiden. Yngste vil etterhvert skjønne at de noe lunde får lov til de samme tingene da. Det er jo tydelig at foreldrene dine ikke er interessert i å ta yngste med på ting, de er utrolig hardt knyttet til Agnes. Da må du som forelder sette grenser, og gi dine barna likhet i hvor viktige de skal være og føle seg.

[Gjest luri]

Har du sagt direkte ut til moren din at du synes hun forskjellsbehandler?

Huff, for en lei situasjon dere er i. Tror jeg hadde sagt at hadde hun ikke kunne vært med den minste også, så kunne ikke Agnes være med. Kan ikke være noe artig for den minste dette, verre blir det jo når hun blir eldre og virkelig skjønner hva som skjer...

[Gjest Gjest]

Som å høre et utdrag fra mitt liv! Samme problematikken som vi har. Det jeg har kommet fram til i mitt stille sinn er at elstebarnet, "diagnose barnet", har skapt en felles forståelse med mormor om at hun ikke blir forstått hjemme, urettferdighet og lite oppmerksomhet. De to har det flott, for de har en fellesskapsfølelse og mormor føler at hun gjør en god jobb når barnet er så snill hos henne. Barnet styrer showet og er missfornøyd med at vi ikke tillater det samme.

Minsten, den stille rolige, er glemt i det hele.

Men som du, vi er slitne og har tillatt ofte besøk på grunn av det.

[AnonymBruker]

*hmm* dette er en "kamp" jeg er redd du taper.... du har nok rett TS i at din mor favoriserer Agnes, men kanskje din mor har rett i at din samboer favoriserer sin datter også selv om dere forsøker ikke gjøre det? Nettopp for å veie opp litt for det mormor gjør osv osv - og vips så er det en veldig vond sirkel...

Dersom Agnes i tillegg "har en diagnose" som du sier (uten å si noe om hvilken) så er kanskje det også en grunn for mormor å ta ekstra hensyn til henne?

Dessuten - De aller fleste foreldre og besteforeldre har en øyesten, enten de inrømmer det eller ikke - og ingen barn kan behandles helt likt heller siden de er forskjellige.....

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det er å ha et diagnosebarn hjemme. Dette fikk mest oppmerksomhet hjemme også fordi det bare måtte bli sånn. På bekostning av friske barn som følte seg tilsidesatt. Jeg har hatt et frisk barn som har rast og grått mens jeg ikke visste hvilket barn som trengte meg mest. Det ble jo til at det syke barnet fikk mest. Naturligvis.

Her kunne besteforeldre kommet inn som en ressurs og tatt det friske barnet. Gi det ekstra kos og oppmerksomhet for det trengs. Hos dere er det omvendt.

Kan dere prate noe med andre pårørende, interesseforening el. annet? Noen som skjønner hva det vil si å ha et diagnosebarn. Noen som kan veilede dere i forhold til de friske barna? Noe dere kan ta med besteforeldre på sånn at de forstår hele familieproblematikken? Jeg hadde bare banket neven i bordet og sagt at dette er ikke akseptabelt. Jeg hadde dratt besteforeldre på infomøter og alt annet for i håp at de skulle se og skjønne.

[AnonymBruker]

Som å høre et utdrag fra mitt liv! Samme problematikken som vi har. Det jeg har kommet fram til i mitt stille sinn er at elstebarnet, "diagnose barnet", har skapt en felles forståelse med mormor om at hun ikke blir forstått hjemme, urettferdighet og lite oppmerksomhet. De to har det flott, for de har en fellesskapsfølelse og mormor føler at hun gjør en god jobb når barnet er så snill hos henne. Barnet styrer showet og er missfornøyd med at vi ikke tillater det samme.

Minsten, den stille rolige, er glemt i det hele.

Men som du, vi er slitne og har tillatt ofte besøk på grunn av det.

Ts her. Jeg må bare si oj! Og takk. Du beskrev nøyaktig slik det er, uten at jeg selv har klart å se det så tydelig! Herlighet, som du kunne sette ord på hele situasjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg ble litt satt ut her.

[AnonymBruker]

Dersom Agnes i tillegg "har en diagnose" som du sier (uten å si noe om hvilken) så er kanskje det også en grunn for mormor å ta ekstra hensyn til henne?

Hun har autisme, høytfungerende. Og ja, det har vært en grunn til at de to har blitt knyttet sammen på den måten. I vanskelige tider har vi vendt oss til mamma som har kommet og hjulpet oss. Da knyttet til agnes og hennes angst, utbrudd, etc. På den måten har vi vært med på å føre dem sterkere sammen. Da har mormor kommet og ordnet opp, og både Agnes og mamma har nok likt den løsningen. Men at lillemor skulle bli pushet helt utenfor var aldri i mine tanker. Det gikk så tydelig opp for meg idag da mamma faktisk ikke brydde seg om at hun hadde vært lei seg den kvelden. Men hvis jeg hadde fortalt at Agnes var lei seg hadde hun sagt "Agnes kan sove hos meg imorgen".

[Ciara]

Jeg har ingen råd til deg, men ville bare si at jeg virkelig føler med dere. Det må verke i mammahjerte når veslejenta blir så avvist av sine egne besteforeldre. Det er jo merkelig at ikke moren din ønsker å ta vare på dem begge to, hun har jo alt å vinne på å ha nær kontakt med begge to.

Hva med svigerforeldrene dine? Kan de ta seg av det yngste barnet litt ekstra?

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd til deg, men ville bare si at jeg virkelig føler med dere. Det må verke i mammahjerte når veslejenta blir så avvist av sine egne besteforeldre. Det er jo merkelig at ikke moren din ønsker å ta vare på dem begge to, hun har jo alt å vinne på å ha nær kontakt med begge to.

Hva med svigerforeldrene dine? Kan de ta seg av det yngste barnet litt ekstra?

Å, ja, det gjør virkelig vondt. Jeg kan ikke forstå hvordan hun kan velge slik...

Svigermoren min døde for to år siden, og svigerfar bor 55 mil unna oss. Så vi har på en måte bare mine foreldre...

[Ciara]

Faren din da, hva mener han?

[AnonymBruker]

Faren din da, hva mener han?

TS her igjen. Jeg har ikke pratet med han, men funderer på å gjøre det. Han er liksom litt "utenfor". Det er mamma som styrer showet. Og hvis han har satt spørsmålstegn ved at yngste er der så sjelden så har sikkert mamma gitt en god grunn for det. Det er mamma som tar seg mest av barnebarna når de har dem, så det er hun jeg prater med mest også, ang barna.

[Ciara]

TS her igjen. Jeg har ikke pratet med han, men funderer på å gjøre det. Han er liksom litt "utenfor". Det er mamma som styrer showet. Og hvis han har satt spørsmålstegn ved at yngste er der så sjelden så har sikkert mamma gitt en god grunn for det. Det er mamma som tar seg mest av barnebarna når de har dem, så det er hun jeg prater med mest også, ang barna.

Ganske typisk, dette. Det høres jo ut som en idé å snakke med ham. Du kan jo bare fortelle ham hvor lei seg vesla blir over at hun ikke får overnatte eller gjøre andre ting med dem. Det er dette jeg ikke forstår - hvordan kan man unngå å smelte av at et barnebarn så gjerne vil ha mer kontakt? Særlig når mer kontakt med henne ikke betyr mindre kontakt på den andre? (det er vel akkurat dette du også lurer på, jeg spør egentlig ikke for å få svar).

[kaprifolen]

Kan du ikke foreslå at mormor kan få i oppgave å forklare minstemann hvorfor hun gjør som hun gjør, og se om hun får til det mens hun samtidig overbeviser minstejenta om at mormor elsker henne like høyt?

SKJØNNER mormor at handlingene hennes sier at hun er mer glad i Agnes? Og at det i lillejentas sinn betyr at hun IKKE er glad i henne?

Hva mener morfar i dette? Kan du få med han på laget?

[Carrot]

Jeg tror - uten å vite, at din mor har blitt mer engasjert i eldstebarnet enn i det yngste... Kanskje hun føler dere trenger henne mer i forhold til den som har problemer og at hun derfor stiller opp mer? Har du spurt henne direkte om hvorfor det er slik, uten at hun føler det er noe hun må rettferdiggjøre og at det føles som en anklage?

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke godtatt.

Lett for meg å si kanskje, men jeg har hatt det på samme måte.

Ta deg av begge like mye, eller ikke se de så ofte sa jeg.

Det er heldigvis blitt mye bedre hos oss. Men det var kun fordi jeg satt hardt mot hardt. Og selv om jeg ikke har et diagnosebarn, så er det mamma-hjertet som blør når forskjellene vises, så da er det også mamma-hjertet som må styre.

Jeg hadde selv en bestefar som gjorde store forskjeller, så det kan jeg aldri godta med mine barn.

[Calypso]

Dessuten - De aller fleste foreldre og besteforeldre har en øyesten, enten de inrømmer det eller ikke - og ingen barn kan behandles helt likt heller siden de er forskjellige.....

Jeg syntes ikke det skal ha noe å si... Jeg og min lillesøster er så forskjellige som det går an å få blitt, men alle våre besteforeldre har gitt oss like mye kjærlighet og oppmerksomhet.