Vil det norske språket forsvinne i framtida?

[Gjest Blondie65]

Har aldri hørt uttrykket "å ramme noen" - kanskje det er nynorsk, men å "frame" noen er å lure noen i en felle for at de skal virke skyldige (står helt stille hva vi sier på norsk, men ramme høres helt feil ut for meg)

"Frame" hører ikke hjemme på norsk. "Å ramme (noen)" er et helt kurant og vel brukt uttrykk om samme sak.

[Gjest Blondie65]

Neeeii...

Mer at jeg planter bevis som gjør at politiet vil arrestere deg, og dømme deg selv om du er uskyldig fordi det fremstår som du er skyldig pga alle bevisene. F.eks sørger jeg for at det ligger et hårstrå fra deg på åstedet, eller har brukt en kniv med dine fingeravtrykk på til å drepe noen, bytter ut overvåkningsfilmer med andre så det ser ut som du var på stedet i det aktuelle tidsrommet osv..

(ja, jeg ser mye på krimserier på TV)

Utsette noen for et komplott eller ramme noen ved å plante bevis. "Å frame noen" er uansett ikke et norsk ord.

[Mynona]

Utsette noen for et komplott eller ramme noen ved å plante bevis. "Å frame noen" er uansett ikke et norsk ord.

Det har jeg heller aldri påstått. Jeg har bare prøvd å forklare imli hva personen som skrev dette mente!

[Cuckold]

Dansk er meir likt norsk enn engelsk er, så tykkjer ikkje den samanlikninga held. Dessutan var det vel mest sosiolektar samt skriftspråk som endra seg mot dansk, ikkje nødvendigvis talemåten til mannen i gata (ev. skauen ).

Tror nok norsk har gjennomgått litt større endringer på de siste tusen år enn f.eks islandsk. Og dette samt all pepperen du får i denne tråden kan henge sammen med forskjeller i lynne og folkesjel; mens islendingene er veldig stolte og bevisste på sitt eget, har nordmenn kanskje litt mer av en ydmyk husmannsånd overfor alt som kommer utenfra, vi har sett det i forrige generasjons for oss uforståelige beundring for alt svensk, f.eks svensk musikk, og fra riktig gammelt av vår husmannsånd overfor danskene. La meg sitere fra den store islandske dikteren og nobelprisvinneren Halldór Laxness' Brekkukotkrønike:

Det er nå engang sånn av vi fra sauefettlandet lenge har vært kjent for vår likegyldighet, og det kan være at Pordur både har kjent sine landsmenn godt og selv vært en ekte islending, for det hadde seg slik at når noen mennesker, ett eller flere slang bortom ham der han stod alene på det øde torget og prekte, snudde han seg alltid bort og viste den høyt ærede forsamlingen sin bakre halvdel, han tenkte vel at dette var den mest effektive måten å få islendingene på bedre tanker på.

men så noen avsnitt lenger ned:

Når den gamle baptisten Pordur hadde gjort sine baptistiske plikt her oppe på Island, var det hans misjon å dra til Norge for å forkynne der en tid. Men som for å bevise hvor ulike nasjoner islendinger og nordmenn er, ikke før hadde apostelen Pordur steget i land i Bergen, før en masse mennesker flokket seg rundt ham for å lytte til hans budskap, slik at man stadig måtte tilkalle politi eller til og med infanteri for å hindre at gamle og skrøpelige ble tråkket ned, eller at grupper som var for eller imot dette Herrens sendebud tok livet av hverandre i voldsomme opptøyer.

Nå er det selvsagt ikke bare et uttrykk for svakhet når en kultur tar opp i seg ting utenfra, engelsk er jo eksempel på et språk som har hentet mye både her og der, så bildet er ikke så enkelt, men jeg tror nok også at det er noe i bildet Laxness tegner, at nordmenn er litt ydmyke og lett lar seg imponere av alt som kommer utenfra. En slags provinsiell mangel på selvtillit som ikke alltid slår så heldig ut i møte med andre kulturer, spesielt når man står overfor kulturer som er sterke og selvsikre og vant til å dominere.

Endret 20. juni 2011 av Cuckold

[Gjest imli]

Tror nok norsk har gjennomgått litt større endringer på de siste tusen år enn f.eks islandsk. Og dette samt all pepperen du får i denne tråden kan henge sammen med forskjeller i lynne og folkesjel; mens islendingene er veldig stolte og bevisste på sitt eget, har nordmenn kanskje litt mer av en ydmyk husmannsånd overfor alt som kommer utenfra, vi har sett det i forrige generasjons for oss uforståelige beundring for alt svensk, f.eks svensk musikk, og fra riktig gammelt av vår husmannsånd overfor danskene. La meg sitere fra den store islandske dikteren og nobelprisvinneren Halldór Laxness' Brekkukotkrønike:

Det er nå engang sånn av vi fra sauefettlandet lenge har vært kjent for vår likegyldighet, og det kan være at Pordur både har kjent sine landsmenn godt og selv vært en ekte islending, for det hadde seg slik at når noen mennesker, ett eller flere slang bortom ham der han stod alene på det øde torget og prekte, snudde han seg alltid bort og viste den høyt ærede forsamlingen sin bakre halvdel, han tenkte vel at dette var den mest effektive måten å få islendingene på bedre tanker på.

men så noen avsnitt lenger ned:

Når den gamle baptisten Pordur hadde gjort sine baptistiske plikt her oppe på Island, var det hans misjon å dra til Norge for å forkynne der en tid. Men som for å bevise hvor ulike nasjoner islendinger og nordmenn er, ikke før hadde apostelen Pordur steget i land i Bergen, før en masse mennesker flokket seg rundt ham for å lytte til hans budskap, slik at man stadig måtte tilkalle politi eller til og med infanteri for å hindre at gamle og skrøpelige ble tråkket ned, eller at grupper som var for eller imot dette Herrens sendebud tok livet av hverandre i voldsomme opptøyer.

Nå er det selvsagt ikke bare et uttrykk for svakhet når en kultur tar opp i seg ting utenfra, engelsk er jo eksempel på et språk som har hentet mye både her og der, så bildet er ikke så enkelt, men jeg tror nok også at det er noe i bildet Laxness tegner, at nordmenn er litt ydmyke og lett lar seg imponere av alt som kommer utenfra. En slags provinsiell mangel på selvtillit som ikke alltid slår så heldig ut i møte med andre kulturer, spesielt når man står overfor kulturer som er sterke og selvsikre og vant til å dominere.

Eg trur du kan ha eit poeng her, ja. Eg meiner jo at det å ville ta vare på norsk språk og kultur er eit teikn på at ein er stolt av og glad i språket sitt, likevel har eg fått høyre i denne tråden at når eg ynskjer å styrke norsk framforå importere ein masse engelsk, så er eg veik og har mindreverdigheitkompleksar...

[Gjest Ludovie]

Jeg synes også det er litt rart å overse at moderne norsk er en videreføring av det norrøne, spesielt for deg som er nynorskbruker. Sammenligner man norrøn og nynorsk grammatikk og ordforråd er det stort samsvar, og jeg synes ikke man kan peke på så mye konkret som har gått "tapt". Største forskjellen er at nynorsk har mange flere ord, fordi vi lever i en tid hvor vi har fått nye ord for nye fenomener.

Øh, nei. Ikke akkurat. Jeg behersker skriftlig nynorsk, men jeg kan ikke akkurat si at det er så fryktelig likt norrønt - i hvertfall er det ikke sånn at jeg automatisk forstår gamle, norrøne tekster.

For øvrig har jeg ingenting mot at språk endrer seg over tid, for det er jo helt naturlig. Og det er jo dessuten slik språk fungerer. Det at islandsk har beveget seg mye mindre fra norrønt enn det norsk har gjort, har for øvrig to hovedårsaker: For det første er det sånn at når et språk "flyttes", slik det jo skjedde med norrønt da vikingene begynte å befolke Island, så sakkes språkendringene kraftig ned. Dette fenomenet kalles 'colonial lag' (og det er for øvrig også hovedårsaken til at amerikansk engelsk ligger mye nærmere 1700-tallsengelsk enn det britisk engelsk gjør, samt at kanadisk fransk høres fryktelig gammeldags ut for den jevne franskmann). Den andre store (men allikevel ganske mye mindre viktige) årsaken er selvfølgelig at norsk ble kraftig influert av dansk i unionsperioden.

Det er altså ikke først og fremst den aktive islandske språkpolitikken som er hovedårsaken til at islandsk ikke har endret seg så voldsomt mye siden norrøntperioden. (Noe som jo dessuten i grunnen sier seg selv, ettersom språkpolitikk er noe som først har gjort seg gjeldende de siste tiårene.)

Styrken til engelsk er nettopp at det er tilpasningsdyktig og tar inn maasse låneord, for eksempel kan man si slalom, ombudsman og smorgasbord på engelsk. Noe av det samme skjer i norsk, men i mindre grad.

Jeg vil si at det skjer i veldig mye større grad. Norsk, og særlig når det gjelder hvordan de yngre generasjonene ordlegger seg, er fullt av engelske ord som ennå ikke har blitt tatt opp i det norske språket.

Hva godt gjør det oss å fornorske så mange ord som mulig? Jo vi "mister ikke kulturen vår fordi atte, atte språket forandrer seg ikke og norsk kultur vil dø uten norsk slik vi kjenner det i dag".

Jeg ønsker alle låneord velkommen(ikke slang) men låneord vi egentlig ikke har ord for på norsk, det fører språkene nærmere sammen og gjør kommunikasjon enklere etterhvert. Vi lever i en globalisert verden og har nytte av å kunne forstå hverandre mye mer. Hvis det at språket vårt tar til seg låneord skader kulturen vår kan jeg ikke si at vi har en levedyktig kultur. Et kjennetegn på en kultur som ikke vil dø ut og ikke er statisk er at den ikke forsvinner så fort noe skjer men tilpasser og forandrer seg.

Jeg synes det er fint å fornorske ord, ettersom et stort innslag av lånord gjør språket mindre gjennomsiktig, sånn at det til en viss grad påvirker språkforståelsen negativt. Men for all del, jeg er da selvfølgelig ikke motstander av at språk skal ta til seg lånord; det er mer mengden jeg er skeptisk til i akkurat dette tilfellet. Og i motsetning til deg synes jeg altså at det er en god idé å ha en aktiv språkpolitikk med overordnede mål og visjoner.

[Gjest imli]

Dessutan tykkjer eg setninga "mister ikke kulturen vår fordi atte, atte språket forandrer seg ikke og norsk kultur vil dø uten norsk slik vi kjenner det i dag". - som sikkert skulle vera ein slags parodi på meg, var rimeleg respektlaus og unødvendig. Ærleg talt. Har eg såra deg alvorleg, løv? Skulle nesten tru det.(såg ikkje dette innlegget før no).

[Gjest Ludovie]

Jeg ser forresten at det ikke bare er nordmenn som reagerer på påvirkning fra engelsk. Her er en artikkel hvor en brite beklager seg over den påvirkningen amerikansk engelsk har (og har hatt) på språket i Storbritannia: http://www.bbc.co.uk/news/14130942