Hvor mye kan man forvente av ny kjæreste ifht eget barn?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en gutt på 1 år og ny kjæreste. Vi har vært kjærester rundt et halvt år, og har kjøpt leilighet sammen. For tiden bor vi hver for oss siden han driver og pusser opp.

Det jeg lurer på er; hvor mye kan man egentlig forvente av ny kjæreste i forhold til bonusbarnet? Da tenker jeg på gjøremål, alenetid, økonomisk..

Mener ikke at han skal legge ut for store summer som barnesete og yttertøy osv, det går barnetrygden til, men jeg mener slike ting som mat og eventuelle ferier og hverdagslige utgifter.

Hvor mye ansvar og hjelp kan man forvente?

På en side så har han selv valgt å gå inn i forhold med et barn, og må også ta det ansvaret. På en annen side er det jo ikke hans barn, og barnet har en far selv, men i dette tilfellet har han ikke fast samvær eller mulighet for å ha barnet hjemme hos seg.

Hvor går grensen for hva som er rimelig? Vil ikke gå i fella at jeg krever for mye eller tar noe for gitt, men likevel så vil jeg ikke liste meg rundt på tå i redsel for å be om for mye, for så å bli utslitt over å ha tatt på meg alt ansvar selv..

[AnonymBruker]

Du kan strengt tatt ikke forvente noe fra ham; hvis dere skal på ferie er det opp til deg å betale for gutten din. Selvfølgelig kan du forvente at han hjelper til i ny og ne om det skulle trengs, men ikke at han automatisk skal ta på seg småutgifter og oppgaver for gutten på relulært basis.

Når det gjelder f.eks de hverdagslige utgiftene du nevner er det vel meningen at du skal dekke dette av bidraget barnefaren betaler og/eller barnetrygd. Din nye kjæreste kan ikke forventes å dekke noe av dette, men det er jo en hyggelig bonus om han tilbyr seg å gjøre det.

[Jannike]

Hei!

Jeg har en gutt på 1 år og ny kjæreste. Vi har vært kjærester rundt et halvt år, og har kjøpt leilighet sammen. For tiden bor vi hver for oss siden han driver og pusser opp.

Det jeg lurer på er; hvor mye kan man egentlig forvente av ny kjæreste i forhold til bonusbarnet? Da tenker jeg på gjøremål, alenetid, økonomisk..

Mener ikke at han skal legge ut for store summer som barnesete og yttertøy osv, det går barnetrygden til, men jeg mener slike ting som mat og eventuelle ferier og hverdagslige utgifter.

Hvor mye ansvar og hjelp kan man forvente?

På en side så har han selv valgt å gå inn i forhold med et barn, og må også ta det ansvaret. På en annen side er det jo ikke hans barn, og barnet har en far selv, men i dette tilfellet har han ikke fast samvær eller mulighet for å ha barnet hjemme hos seg.

Hvor går grensen for hva som er rimelig? Vil ikke gå i fella at jeg krever for mye eller tar noe for gitt, men likevel så vil jeg ikke liste meg rundt på tå i redsel for å be om for mye, for så å bli utslitt over å ha tatt på meg alt ansvar selv..

Kjærester i et halvt år, og dere har kjøpt leilighet sammen. Hvorfor sånn hastverk?

Hva med å kommunisere litt med kjæresten din?

Snakk med han om økonomi og ansvar i forhold til barnet ditt. Det er noe du burde avklare FØR dere flytter sammen.

Spør om hvilke tanker han har om dette, og du kan si noe om hvilke forventninger du har.

Du kan ikke kreve noe i utgangspunktet, men du kan selv velge hva du vil godta

[Redbull]

Han viste jo om pakkedealen når han ble sammen med deg? Jeg hadde ikke flyttet sammen med en mann som ikke behandla barnet mitt som sitt eget! Jeg har to pappaer. Han ene er biologisk, han andre er gift med mamma. Han teller med meg når han sier hvor mange barn han har. Meeeen det er kanskje litt anledes etter kunn ett halvt år sammen!! Snakk med han og finn ut hva han tenker

[AnonymBruker]

Strengt tatt ingen verdens ting. Det er ditt (og en annen manns) barn.

Greit nok at han var fullt inneforstått med "pakkeløsningen" når dere ble sammen, men det betyr jo ikke at du kan kreve noe av ham i ifht ditt barn. Flott om han tar del i det meste, men det må bli på hans premisser.

De daglige ting som mat, klær, og endatil ferie er det jo meningen du skal dekke med barnetrygd og bidrag.

[AnonymBruker]

Pappaen betaler ikke bidrag, men det er en annen sak. Det er også irrelevant hvor lenge vi har vært sammen, vi har kjent hverandre godt lenge før det

Takk for svar Heldigvis så behandler han barnet mitt bra, han er en herlig mann, og jeg kunne nok ikke bodd med han om han lot alt ansvaret falle på meg, men jeg lurte bare på hva som er vanlig å forvente

Men ,ser altså at jeg ikke skal forvente noe, bare ta det som en bonus

[Gjest imli]

Eg tykkjer du kan vente at han etterkvart vil tre inn i ein slags farsrolle for sonen din, viss dette er eit seriøst og forpliktande forhald du ser for deg at kjem til å vare i mange år. Tykkjer det er ille at folk skal "ta det som ein bonus" at stefar bryr seg om barnet.

Eg ville i alle fall ikkje flytta saman/planlagt ei framtid med ein person som ikkje såg på ungane mine som "ein del av pakka". Kva viss du og han får barn saman? Korleis trur du sambuaren din vil forhalde seg til sonen din då?

Tykkjer det høyrast ut som om du kjenner mannen dårleg, sida du ikkje har snakka med han om dette, og er usikker på kva du kan vente av han.

[AnonymBruker]

Har selv nettopp flyttet sammen med kjæresten min, og dette var et tema vi tok opp før vi i det hele tatt kjøpte noe sammen.

Hverdagen:

Han bidrar i stor grad i hverdagslivet vårt, dvs han følger på treninger, er med på skoleting, trøster, ler og leker. Foreldremøter og foreldresamtaler er det foreløpig jeg som tar, men vi har snakket om at det etterhvert kan være naturlig at han også er med. Han hjelper ungene med lekser, er sammen med dem hjemme om jeg skal ut på noe.

Økonomisk:

Her har vi felles økonomi og alle utgifter går fra felles konto. Dette tok jeg ikke som en selvfølge, men han ville det sånn. Inn der går da også barnetrygden. Men dvs at jeg også er med på å sponse hans hobbyer og reiser, som han er med mine og mine barns.

(Av helt andre grunner så bidrar heller ikke faren til mine barn økonomisk eller i hverdagslige ting. Han er barnas far og kan aldri erstattes på det området, men han er ingen omsorgsperson for barna dessverre.)

[Jannike]

Har selv nettopp flyttet sammen med kjæresten min, og dette var et tema vi tok opp før vi i det hele tatt kjøpte noe sammen.

Hverdagen:

Han bidrar i stor grad i hverdagslivet vårt, dvs han følger på treninger, er med på skoleting, trøster, ler og leker. Foreldremøter og foreldresamtaler er det foreløpig jeg som tar, men vi har snakket om at det etterhvert kan være naturlig at han også er med. Han hjelper ungene med lekser, er sammen med dem hjemme om jeg skal ut på noe.

Økonomisk:

Her har vi felles økonomi og alle utgifter går fra felles konto. Dette tok jeg ikke som en selvfølge, men han ville det sånn. Inn der går da også barnetrygden. Men dvs at jeg også er med på å sponse hans hobbyer og reiser, som han er med mine og mine barns.

(Av helt andre grunner så bidrar heller ikke faren til mine barn økonomisk eller i hverdagslige ting. Han er barnas far og kan aldri erstattes på det området, men han er ingen omsorgsperson for barna dessverre.)

Dette ble litt bedre formulert enn mitt svar. Det er naturlig å diskutere slike ting før man flytter sammen. Kan være lurt å sette ord på forventningene man har.

Jeg mener fremdeles at du kan ikke kreve noe av han, men du kan si noe om hva du ønsker, og så gjøre et valg. Før jeg flyttet sammen med kjæresten min hadde vi også en lengre samtale om mitt barn fra tidligere, hvilken rolle skulle han ha, hvordan skulle vi gjøre med økonomi etc. Vi endte med samme situasjon som AB her skriver om.

Så ta en prat med kjæresten din om hvilke forventninger du og han har. Lykke til

[Sissan9]

Du kan ikke kreve, men du kan forvente. Hvor forventningen ligger kommer jo an på mannen. Selv har jeg tre barn. Et av dem er ste-. Vi gjør ingen forskjell utover ett tilfelle: Hvis mannen min vil kjøpe dritdyre gaver. Da forbeholder jeg meg retten til å stå over. Men jeg kjøper heller ikke det til våre fellesbarn, så det er ikke forskjellsbehandling i mine øyne.

[Pastill]

I min verden ville det være en selvfølge at vi deler utgifter til barna.

Jeg har selv en mann med to barn fra et tidligere ekteskap. Han bidrar med 1000 kroner mere til fellespotten enn meg hver måned, det øvrige av utgifter bidrar jeg til.

Dyrere innkjøp blir også delvis gjort i samarbeide med ekskonen, f.eks. vintertøy.

Men dette har jo med hva man ønsker seg av en partner i et forhold. Jeg mener det ikke har noe med hva man "burde", "skulle", "finner rimelig" eller annet moralsk riktig å gjøre. Men du kan i aller høyeste grad ønske deg det av en mann du ellers skal dele livet med