Vi har ikke lenger troen....

[AnonymBruker]

Jeg ser av alle disse tråder at jeg ikke bør sitte og henge med hodet. Jeg er frisk!

Allikevel er jeg fullstendig nedkjørt idag. Idag - denne dagen da jeg for første gang på måneder og år har kvelden alene uten å gjøre noen verdens ting. Da slår det meg... Hvor skal jeg hente krefter fra fremover! For jeg trenger å være fulltanket og også ha et par reservetanker i bakhånd!

Jeg er frisk. Jeg har nydelige barn. Jeg har god økonomi. Jeg har en hyggelig jobb.

Allikevel er alle utfordringene så ufattelig tunge å bære. En eksmann som jeg ikke krangler med, neida, men han ønsker ikke å ivareta barna sine. Barna mine er i en stille sorg. De formelig SKRIKER etter at pappa skal ville interessere seg, ringe uopppfordret. Interessere seg for dem!

Jeg backer og snakker. Jeg veier mine ord. Jeg skaper så trygge rammer jeg kan i hjemmet vårt. Jeg tenker på DEM. Ikke meg selv! Med hånden på hjertet, jeg er så stolt av det! Jeg har ikke menn løpende ut og inn av døren min, jeg har sogar ikke flyttet sammen med min kjæreste heller til tross for flere års forhold. For jeg vil ikke utsette ungene for omveltningene når far er så ustabil.

Hadde bare far interessert seg for dem. Og tenk.. tenk om han atpå til hadde hatt orden på økonomien sin slik at de hadde hatt et hyggelig hjem hos han også! I alle fall med egne senger og uten ulike damer i alle varianter ...

På toppen av det hele har min datter møtt en pedofil idiot på nettet. At hun ikke har møtt han gjør saken bedre, men den er allikevel av en sånn karakter at hele vårt familieliv er kullkastet! Vi står oppover ørene med nedbrutte følelser og tanker om livet. Hun er utrygg, hun er lei seg, hun er lamslått av at voksne kan lure barn på denne måten. Det sarte barnesinnet har blitt rørt rundt til noe hun ikke selv forstår. Hun har ikke lenger tro på menn...

Familie? Hvor er familien når det røyner på! Hvor i helvete er besteforeldre, tanter og onkler når alt går fullstendig i stå for barna mine?

Fasaden er viktig, men hvor i himmelens navn er hjertet plassert når fortvilelsen rammer?

Så kort oppsummert... Min datter har ikke lenger troen på menn. Jeg har ikke lenger troen på menneskene... Det er da jeg konkluderer med at vi kanskje er litt ute å kjøre:)

[Gjest Blondie65]

Først - en kjempestor

Dernest: din datter vil etterhvert lære at noen menn er drittsekker og andre er veldig gode. Dessverre for henne har hun jo blitt sviktet av sin egen far også. Kanskje det er på tide å sakte introdusere en farsfigur i hjemmet som kan være motvekt til alle dustene der ute? Da tenker jeg selvsagt på din kjære.

Og faren - ja han skulle hatt pryl. Jeg forstår ikke hvordan menn kan fraskrive seg barna sine og skape slik utrygghet. Jeg hadde dratt han med til familievernkontoret og forklart han hvordan barna har det. Kanskje du til og med kan få barna til å skrive brev til pappa'n om at de savner han?

Det er enkelte som aldri skulle vært foreldre, jeg har kjent noen av begge kjønn. Drar inn ny partner før blekket er tørt på skiftepapirene og barna må da forholde seg til først den ene så den andre. Bryr seg ikke med samvær eller saboterer samvær. Hva får noen foreldre til å gjøre sånt? Hvorfor forstår de ikke at de skader sine egne barn med dette?

[AnonymBruker]

Først og fremst synes jeg det er tragisk at din datter har møtt en pedofil.

Deretter vil jeg si at vi har alle våre sorger i hverdagen, hverken mer eller mindre som vi bare må lære oss å leve med og takle.

Har selv et barn på 14 år som kun har møtt sin biologiske far en gang. Jeg lar ikke det overskygge hverdagen og de gleder og utfordringer vi har i den.

Selvsagt er det tøft og måtte forklare for et barn at pappa vil ikke ha noe med deg å gjøre, men barnet har meg og en familie h*n er trygg på. H*n vet ikke hvordan det er å ha en far som bryr seg. Jeg har heller aldri snakket negativt om barnets far da h*n selv skal få lov til å danne seg en mening om han hvis de en dag får kontakt.

Vær heller glad for at dere er friske og har en ordnet økonomi istedenfor å fokuser sånn på hva far gjør og ikke gjør. Det kommer ikke noe godt utav det, hverken for deg eller barna. Du kan ikke gjøre noe for at far skal forandre seg.

[AnonymBruker]

TS her...

Jeg vet, jeg vet... Jeg skal ikke la det overskygge. Idag kom min datter hjem fra far. Tårer og forvilelse igjen. Jeg skulle så gjerne hjulpet dem begge. OG ikke la det overskygge. Jeg er litt nedenfor nå, jeg kryper nok opp igjen. Men at dette er en enorm sorg.. Ja, det er det!

At jeg den gang valgte feil, og det det gjør med barna mine, det vil jeg aldri helt tilgi meg selv for.

Takk for gode råd og gode tanker:)