MYE angst etter at jeg fikk mitt første barn

[AnonymBruker]

Jeg har endelig etter 7 mnd tatt mot til meg og skriver her inne, for jeg vet det er grusomt å ha det sånn, men så vet jeg og at det er så masse som kan hjelpe.

Jeg går allerede i terapi på helsestasjon, men det er alltid fint å dele litt sånne tanker.

Jeg er f.eks veldig redd for å dø, men er 85% vekke fra tanken nå, og jeg er veldig redd for å få dødelig sykdommer osv...sliiiitsomt, men jeg vet jo at det er kun tanker, men veldig skremmende...

Noen andre`?

[AnonymBruker]

Jeg har tre venninner, etter at alle ble mødre, har de hatt angst ja... To av de er sykelig redd for å fly, de flyr aldri. Her er det snakk om at de heller utsetter eller ikke tar utenlandsferier hvis det innebærer å fly dit. No way, josè for å si det slik da.

Hun tredje sluttet helt å kjøre bil selv etter at barnet kom, livredd for å kollidere så det holdt.

Du er ikke alene, jeg tror det er utbredt!

[Luremegpå]

TS her..

Ja, jeg vet jeg ikke er alene, og det har jeg lært disse mnd, at når folk har spurt meg hvordan det er å bli mamma, så har jeg sagt at det er mye bekymringer, aldri sagt angst da, kan ikke skremme folk som ikke har barn..men uansett så reagerer jo folk forskjellig! Men det er så synd at flere ikke snakker om det. Jeg merker at jeg snakker om det, hvis ikke så hadde jeg hatt det elendig, er rart hvor mange tanker man kan ha..

Går de i terapi disse vennene dine?

[AnonymBruker]

Hei igjen

Ja, hun ene går til psykolog, for hun har hele familien sin 2 timers flytur unna, og bor bare med mannen her i Norge. Om de skulle kjørt bil helt hjem til henne, hadde det tatt over en uke med babyen som trengte pauser og alt.

Så terapi hjelper henne veldig. Hun som er livredd for å kjøre bil har meldt seg opp til kjøretimer igjen for å få trygghet på veien igjen, hun tror at om noen andre kan overta kontroll dersom hun mister den, ser hun hvor mye av den hun egentlig har selv.

Den tredje er litt skeptisk enda, hun har ikke vært mamma så lenge som de to andre, så jeg tror det er noe sånn som man bare må føle på seg, og søke hjelp når man er klar for det.

[Luremegpå]

Veldig godt å ta tak i angsten, og dele den med andre, men det kan ta tid for mange, men det er nok flere av oss ja.

Jeg kjenner jeg gruer meg alltid til jeg skal til "psykologen", men er alltid bedre når jeg går defra. Er rart å vie hele hjertet sitt til en "ukjent".

[Gjest Nuppa_]

Litt av bekymringene er en del av det å få barn tror jeg, men det skal jo ikke bli så ille at det blir et problem. Vil ikke si jeg har angst, men har begynt å tenke endel over ting som ikke bekymret meg et sekund før jeg fikk barn. Det er helt naturlig å være redd for at det skal skje noe som påvirker banret sitt.

[Luremegpå]

Ja, det er helt sant, jeg har bare fått meg en skikkelig trøkk, men ja går jo bedre, men hadde ikke sett dette komme da jeg fikk barn:)

[Gjest Piri]

Jeg er høygravid. Har begynt å få angst for brann og for å dette ned trappa etter ungen kommer. Ligger våken i timesvis og ser det før meg. Slitsomt.

[Luremegpå]

Jeg er høygravid. Har begynt å få angst for brann og for å dette ned trappa etter ungen kommer. Ligger våken i timesvis og ser det før meg. Slitsomt.

Så det er ikke drømmer? Off, slitsomt da. Alt det man kan ha angst for, men snakk med noen:)! Det hjelper helt sikkert, tankegangen kan fort bli verre hvis man holder det for seg selv.

[Gjest Sitronmelisse]

De først månedene med baby var det tydelig for meg at hjernen jobbet på høygir med å klarlegge alle eventuelle risikoer og farer den lille kunne bli utsatt for. Om natten når jeg satt og ammet kunne jeg få de verste bilder i hodet av brann eller at babyen slo det myke hodet sitt i lampa eller andre ekle ting. Jeg skjønte at det var hormonelt og at kroppen var viselig innrettet. Men nå hadde jeg ikke direkte angst da. Selv om jeg var ganske ute av meg i forkant av den første kjøreturen alene For min del er jeg mye roligere nå, det er nok hormonelt verst de aller første månedene. Så jeg tror dette er veldig vanlig og naturlig, og at vi får slike reaksjoner i større eller mindre grad.

[Kooko]

ååå, så bra å høre at jeg ikke er alene med slik angst!! Tror jeg var den eneste som hadde det så vanskelig!! Så heldig av TS turte å snakke om det, jeg regner med at det er mange som sliter sånn...

Nå har jeg bare blitt mamma i 3 mnder men jeg har lagt merket etter 6 uker at jeg begynte å bli mer og mer engstelig selv om jeg ikke hadde noe å bekymre over... og det jeg bekymret over det med søvn og hvile, hvordan kan jeg passe på jenta mi når jeg ikke får sove/hvile nok? og så ble det verre og verre og beyngt å få angstanfall, jeg sov kjempe dårlig og ble bare dritt dårlig i en periode ... Og dette var til tross at jeg fikk hjelp av familien, at jenta bare våknet 1 gang om natta og sov ganske grei på natta... Det var veldig ødeleggende...

Heldigvis gikk/går det noe bedre og jeg håper at det blir bedre etterhvert... blir engstelig over andre ting men det er jo små ting (eks - hun har det sikkert vondt, hun kjeder seg, jeg er dårlig mor for å la henne sitte på vippestol og se på tv i noen minutter, osv.) Litt komisk men irriterende... Jeg er sikker en "hønemor" men jeg bryr meg ikke om det!

Jeg går/har gått til psykolog i mange år så jeg ble heldig å få rask hjelp men... åååå, det er så slitsomt!! Det hjelper å snakke om det med noen... og det å gå til psykolog er ikke noe skam selv om jeg ikke tør å si noe til svigerfamilien (har ikke noe familie her desverre...)

men hva kan en gjøre med det lurer jeg på? er det noe naturlig som skjer hos de fleste nybakte-mammaer men at det kan oppleves "verre" for andre? Jeg synes at vi mammaer har så mye å gjøre at angsten bør være det SISTE vi burde bruke energien vår på...

[Ciara]

Jeg har mine bekymringer, men vil på ingen måte kalle det angst. Likevel forstår jeg hvordan du har det. En ting jeg tror, er uansett at det lønner seg å utfordre det man er redd for (så sant man klarer det uten å få sammenbrudd). Som en annen her nevner tror jeg altså det er en dårlig ide å unngå å fly eller kjøre bil, man får heller kaste seg ut i det. Selv om det føles slik har ikke verden blitt farligere etter at barnet har kommet, og jeg tror man bare ender opp med å begrense seg selv.

[Luremegpå]

Hei.

Grunnen til at jeg ikke har lagt ut min personlige angst på nett før, er fordi jeg har blitt dårlig i magen bare av å lese om angst. Men så har jeg en fantastisk person som lytter til meg på helsestasjonen, og tittelen hun har er klinisk rådgiver.

I begynnelsen tørde jeg ikke sove når gutten min ikke sov, jeg tørde omtrent ikke noenting, men jeg gikk og på antidepressiva for jeg fikk den smellen på sykehuset og møtte veggen., jeg fikk smellen fordi jeg hadde lang fødsel og jeg sov ikke på sykehuset 4 første dagene, møtte da veggen, og måtte snakke med masse leger,.da hadde jeg ikke sovet på en uke, og jeg hadde mistet all matlysst. Psykiater( hjalp ingenting), men han gav meg sovemedisin. Jeg ble faktisk bare verre av sovemedisinen, følte meg full når jeg kjørte bil klarte ikke å få øyenkontakt med personer jeg møtte og listen bare fortsetter.

Det er viktig å ta tak i tingene, for de kan fort bli verre hvis man tenker ofte på det man er redd for osv.

Å tenke ferdig tanken er noe jeg jobber med, og det hjelper veldig. Mitt problem er at jeg er ikke bekymret for småen, han skal alltid klare seg, jeg er bekymret for meg selv, som nevnt ovenfor. Sikkert fordi jeg har hatt mangel på søvn, mat, frisk luft de første 3-4 mnd. Jeg er veldig redd for at jeg blir syk, og dør.

Men takket være flotte folk er jeg nå på god vei tilbake til samme meg. Jeg kan nå høre triste sanger på radioen uten å få vonde minner etter første mnd med gutten min. Jeg kan spise mat uten å få tilbake tankene om de verste luftsmertene på sykehuset osv.

TTT sier jeg alltid. ( TING TAR TID), men man må gå inn for det selv.

Stå på jenter, kan jeg så kan de fleste!!

[Luremegpå]

ååå, så bra å høre at jeg ikke er alene med slik angst!! Tror jeg var den eneste som hadde det så vanskelig!! Så heldig av TS turte å snakke om det, jeg regner med at det er mange som sliter sånn...

Nå har jeg bare blitt mamma i 3 mnder men jeg har lagt merket etter 6 uker at jeg begynte å bli mer og mer engstelig selv om jeg ikke hadde noe å bekymre over... og det jeg bekymret over det med søvn og hvile, hvordan kan jeg passe på jenta mi når jeg ikke får sove/hvile nok? og så ble det verre og verre og beyngt å få angstanfall, jeg sov kjempe dårlig og ble bare dritt dårlig i en periode ... Og dette var til tross at jeg fikk hjelp av familien, at jenta bare våknet 1 gang om natta og sov ganske grei på natta... Det var veldig ødeleggende...

Heldigvis gikk/går det noe bedre og jeg håper at det blir bedre etterhvert... blir engstelig over andre ting men det er jo små ting (eks - hun har det sikkert vondt, hun kjeder seg, jeg er dårlig mor for å la henne sitte på vippestol og se på tv i noen minutter, osv.) Litt komisk men irriterende... Jeg er sikker en "hønemor" men jeg bryr meg ikke om det!

Jeg går/har gått til psykolog i mange år så jeg ble heldig å få rask hjelp men... åååå, det er så slitsomt!! Det hjelper å snakke om det med noen... og det å gå til psykolog er ikke noe skam selv om jeg ikke tør å si noe til svigerfamilien (har ikke noe familie her desverre...)

men hva kan en gjøre med det lurer jeg på? er det noe naturlig som skjer hos de fleste nybakte-mammaer men at det kan oppleves "verre" for andre? Jeg synes at vi mammaer har så mye å gjøre at angsten bør være det SISTE vi burde bruke energien vår på...

Ring helsestasjonen er mitt første råd. Jeg har og tenkte de tankene du tenker ,men så har jeg og tenkt. Hvis babyen har det vondt, gir de beskjed. Jeg setter han i vippestol osv osv, samme tingene som du gjør, og jeg kjente det på samvittigheten. Men når alt er så nytt og skremmende, så er man jo så forsiktig med den aller minste ting man gjør.

Det er synd at vi får angst, men det er mer synd at vi ikke snakker om det oss mammaer synes jeg. Jeg tenker ofte på hvor mange som sitter hjemme og ikke tar tak i problemene, så der er du og jeg på god vei. Når noen spør meg hvordan der er å være mamma svarer jeg helt ærlig, og for meg var det en god begynnelse. Så kan jeg og spøke med at det finnes maaaange fler gode dager enn de som er litt vonde

En annen ting jeg ble anbefalt, men det er noe jeg ikke følte hjalp meg. er å skrive ned tingene du bekymrer deg for, og ta en ting om gangen. Tørre å tenke tanken.

Hva er det verste svigerfamilien din kan si da`?

Endret 19. juni 2011 av Luremegpå

[Kooko]

Ring helsestasjonen er mitt første råd. Jeg har og tenkte de tankene du tenker ,men så har jeg og tenkt. Hvis babyen har det vondt, gir de beskjed. Jeg setter han i vippestol osv osv, samme tingene som du gjør, og jeg kjente det på samvittigheten. Men når alt er så nytt og skremmende, så er man jo så forsiktig med den aller minste ting man gjør.

Det er synd at vi får angst, men det er mer synd at vi ikke snakker om det oss mammaer synes jeg. Jeg tenker ofte på hvor mange som sitter hjemme og ikke tar tak i problemene, så der er du og jeg på god vei. Når noen spør meg hvordan der er å være mamma svarer jeg helt ærlig, og for meg var det en god begynnelse. Så kan jeg og spøke med at det finnes maaaange fler gode dager enn de som er litt vonde

En annen ting jeg ble anbefalt, men det er noe jeg ikke følte hjalp meg. er å skrive ned tingene du bekymrer deg for, og ta en ting om gangen. Tørre å tenke tanken.

Hva er det verste svigerfamilien din kan si da`?

Det som var bra, synes jeg, var at jeg tørte/turte (??) å si ifra til helsesøster, fastlegen og psykologen min så fort jeg føler/har følt meg skikkelig "dårlig" og heldigvis har alle vært veldig ivrige/behjelpelige til at jeg skulle få hjelp i form av samtaler, medisiner osv. jeg vet at jeg har gode "støttespiller" og det er jeg VELDIG takknemlig for!

Heldigvis har jeg fått snakket godt i vei med de angående bekymringer/tanker/osv. men som du TS sier det så godt, TING TAR TID! hehehe...

og det med svigerfamilien... Egenltlig så bryr jeg meg ikke så mye på hva de tenker/synes fordi jeg vet at de skal fortsette å hjelpe oss og de ønsker bare det beste men det er bare å få det ut!!

Jeg tar det en gang om dagen og prøver å gjør så godt jeg kan!!

[Gjest Anonym m 2 barn]

Jeg har som du også angst. Dette begynte å utvikle seg riktig for 8 år siden etter jeg fikk mitt første barn. Roet seg så litt etter noen år, men etter mitt siste barn har det blusset opp igjen til det maksimale. Har selv omtalt og tenkt på det som "sen fødselsdepresjon " eller lignende , men innser at det er angst og at jeg burde få hjelp. Jeg er god i perioder og har det best hjemme eller i trygge omgivelser. Jeg har det værst når vi skal reise bort til ukjente steder. Jeg blir redd og nærmest lammet av og ikke hele tiden ha full kontroll på ungene mine (i nærheten av vann, biler osv), jeg blir urolig hvis jeg hører folk som er fulle osv, jeg er redd for at ungene skal falle over en skrent og dø (her er det ingen gyllen middelvei kan jeg si deg)Jeg får spesielt angst om natten på ukjente steder om at noen skal ta oss osv. Jeg klarer utrolig nok å skjule dette for ungene min, men har begynt å fortelle mannen min hvordan jeg har det. Føler vel en del skam tror jeg. Jge er kontant på "alerten" og jobber hardt med at jeg ikke skal legge begrensningene mine over på ungene, men jeg passer på de hele tiden. Tidvis er jeg utslitt. Jeg forstår derfor godt hvordan du har det TS