Vanskelig å holde hodet hevet

[AnonymBruker]

Jeg brukte hele 20-årene på å stresse etter en kjærest, fordi alle forventet at jeg skulle ha en kjæreste. Jeg brukte hele 20-årene på å være ulykkelig fordi jeg ikke klarte å finne en kjærste, fordi alle andre fikk meg til å føle meg normal.

Nå er jeg nettopp kommet inn i 30-årene, og jeg har begynt å like meg selv mer, og jeg vet mer hva jeg vil og jeg føler meg litt mer selvsikker enn jeg gjorde før.

Det er en god følelse, og det gjør hverdagen min litt lettere.

Stadig får jeg rare blikk og kommentarer fordi jeg er 30 og fortsatt singel. Og hva med barn da?

Jeg tenker ikke på barn, fordi jeg først og fremst tenker på at jeg må finne meg en mann. Jeg orker ikke bruke tid og energi på å bekymre meg for å få barn når jeg brukte hele 20-årene på å bekymre meg for å få meg kjæreste.

Det er slitsomt i sosiale sammenkomster, om det er i bryllupp eller 80-årsdagen til bestemor der alle tanter, onkler, nevøer og de perfekte niesene mine er, som har mann og barn. Så sitter jeg det og føler meg ille til mote som ikke har det perfekte liv enda.

Jeg syns til tider det er slitsomt å leve, fordi det er slitsomt å kjenne på andre menneskers holdninger til sånne som meg. Føler meg misslykka som ikke har noe sexliv, føler meg misslykka fordi jeg fortsatt ikke har møtt mannen i livet mitt, føler meg misslykka fordi jeg burde jo fått barn nå som jeg er 30...

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tar godt vare på meg selv og lever et sunt og aktivt liv. Så en dag er det vel noen som liker det de ser ved meg også, håper jeg

[Kamikatze]

Det kan jo tenkes at de gamle ved bordet ikke mener det ille, men at de i livsvisdom vet at tiden er en så knapp ressurs, og de vet hvilken glede og endret virkeligsoppfatning et avkom gir. De antyder bare at det snart er forsent om du ikke får inn fingern...

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at de gamle ved bordet ikke mener det ille, men at de i livsvisdom vet at tiden er en så knapp ressurs, og de vet hvilken glede og endret virkeligsoppfatning et avkom gir. De antyder bare at det snart er forsent om du ikke får inn fingern...

Ja, du jeg tror ts er sånn rimelig bra klar over at klokka tikker. Uten at du trenger å nevne det igjen.

[AnonymBruker]

Drit i det, livet er hva du gjør det til selv!

Ditt liv, du som styrer det, la det som plager deg fly avgårde.

[Gjest Gjest]

tiden tikker og du får høre om alle sine perfekte familier osv..ja d er nok ikke negativt ment,men det er d folk snakker om,jobb og fam.men d er ikke det samme som om alle er lykkelige for det.

om 10.15 år vil du få høre om alle skilsmissene,alle søvnløse netter og ja du hadde ikke d,men du vil slite med å finne en som er singel og barnløs i 30 årene ja.og da er det alle desse kompliseret familiene ..livet er hva man gjør det til-sån er det bare.

[MonkeyMum]

Vi er jo i alderen og da snakker man gjerne ikke om noen annet

Du må ikke stresse med det, plutselig dukker han opp

[Kamikatze]

Vi er jo i alderen og da snakker man gjerne ikke om noen annet

Du må ikke stresse med det, plutselig dukker han opp

Hvis han ikke har dukket opp på tretti år, er det vel mer og mer tvilsomt at han kommer slentrende, om hun ikke gjør noe aktivt selv for at de ikke skal fortsette å tusle forbi.

[Gjest MrsTux]

Nå er jeg nettopp kommet inn i 30-årene, og jeg har begynt å like meg selv mer, og jeg vet mer hva jeg vil og jeg føler meg litt mer selvsikker enn jeg gjorde før.

Det er en god følelse, og det gjør hverdagen min litt lettere.

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tar godt vare på meg selv og lever et sunt og aktivt liv. Så en dag er det vel noen som liker det de ser ved meg også, håper jeg

Fortsett å like deg selv og å leve sunt og aktivt, og hold hodet hevet. Du har ingen grunn til å føle deg mislykket. Jeg kjenner mange flotte kvinner rundt 30 som er single og barnløse, du er ikke alene!

Ikke ta det ille opp eller ta deg nær av at noen kommenterer det, det er vel bare slik at det er et tema mange interesserer seg for. Den rette har bare ikke dukket opp, og det er bedre å leve alene enn i et dårlig forhold.

[AnonymBruker]

Mann og barn et typiske samtaletema som er "minste felles multiplum", dvs noe som alle kan snakke med alle om, feks ukjente eller fjerne slektninger som man treffer i familieselskap. Dette tror mange, i det minste (ikke så gøy for feks ufrivillig barnløse). Neste steg er jobb og evt. utdannelse, men det blir mer tricky å snakke om for mange, for da har noen lengre og kortere utdannelse og bedre eller dårligere jobber etc, og man risikerer fortere å komme inn på faglige emner man ikke aner noe om, og som derfor er vanskeligere å holde en samtale gående om.

Barn er trygt og hyggelig som samtaleemne, og "alle" kan delta. Det trenger ikke stikke dypere enn dette, ts. Jeg ble også forundret da jeg som barnløs 30-åring ble avkrevd svar om barneplaner av fjerne bekjente av mine foreldre som jeg traff i butikken. Noen av dem ble nok litt betenkte da jeg satte igang å fortelle om doktorgraden min i stedet, men det er nå så. Man må forsøke å finne roen i seg selv og egne valg, og ikke la seg stresse og uroe av andres forventninger - særlig når det man tror er andres forventninger kanskje ikke er noe annet enn egen usikkerhet som man projiserer over på de andre og gir dem "ansvaret" for, når alt kommer til stykket.

Og finner man ikke en å dele livet med, så er det kanskje like greit å velge å være alene, og slutte å lete. Noen ganger er det viktig å velge der man ikke synes å ha noe valg, paradoksalt nok - fordi man kan bli friere og gladere av det. I det du skriver virker det på meg som du er på vei mot en slik erkjennelse, og det tror jeg i mange situasjoner kan være en god avgjørelse.

[AnonymBruker]

Jeg brukte hele 20-årene på å stresse etter en kjærest, fordi alle forventet at jeg skulle ha en kjæreste. Jeg brukte hele 20-årene på å være ulykkelig fordi jeg ikke klarte å finne en kjærste, fordi alle andre fikk meg til å føle meg normal.

Nå er jeg nettopp kommet inn i 30-årene, og jeg har begynt å like meg selv mer, og jeg vet mer hva jeg vil og jeg føler meg litt mer selvsikker enn jeg gjorde før.

Det er en god følelse, og det gjør hverdagen min litt lettere.

Stadig får jeg rare blikk og kommentarer fordi jeg er 30 og fortsatt singel. Og hva med barn da?

Jeg tenker ikke på barn, fordi jeg først og fremst tenker på at jeg må finne meg en mann. Jeg orker ikke bruke tid og energi på å bekymre meg for å få barn når jeg brukte hele 20-årene på å bekymre meg for å få meg kjæreste.

Det er slitsomt i sosiale sammenkomster, om det er i bryllupp eller 80-årsdagen til bestemor der alle tanter, onkler, nevøer og de perfekte niesene mine er, som har mann og barn. Så sitter jeg det og føler meg ille til mote som ikke har det perfekte liv enda.

Jeg syns til tider det er slitsomt å leve, fordi det er slitsomt å kjenne på andre menneskers holdninger til sånne som meg. Føler meg misslykka som ikke har noe sexliv, føler meg misslykka fordi jeg fortsatt ikke har møtt mannen i livet mitt, føler meg misslykka fordi jeg burde jo fått barn nå som jeg er 30...

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tar godt vare på meg selv og lever et sunt og aktivt liv. Så en dag er det vel noen som liker det de ser ved meg også, håper jeg

[/quote

Det er faktisk flere enn du aner som er i samme situasjon som det du er. En mager trøst, men du er ikke alene. Det er litt tabu å være i den alderen og uerfaren, og det er gjerne ett ganske ømt punkt for mange. Har du veldig høye krav til en evt mann?

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet at vi er flere single i 30 og 40-årene, både menn og kvinner, så vet at jeg ikke er alene om det.

Sikkert mange som lever i dårlig forhold bare fordi de ikke tør å bryte ut, eller man er økonomisk avhengig av hverandre, eller de har andre problemer og har søvnløse netter,

MEN jeg vil bare si at det er slitsomt å være singel også!

Jeg har noen ganger søvnløse netter fordi jeg lurer på om jeg skal være alene hele livet,

kommer jeg aldri til å oppleve kjærlighet?

kommer jeg aldri til å oppleve perioder med regelmessig sex (må si at jeg savner det ganske ofte, og blir litt frustert noen ganger!)

Lurer ofte på hvordan det er å være sammen med noen som bare vil ha meg og det å føle seg elsket, om det bare er for en liten stund.

Tenker på alt det romantiske jeg aldri får oppleve.

De som er i forhold eller har vært i flere forhold sier at jeg ikke går glipp av noe, og at forhold ikke er dans på roser,

men det er lett for de å si som opplever ting som jeg ikke vet hva er!

Så sier de at jeg er heldig som er singel,

men viss de syns det er så bra å være singel, hvorfor blir de ikke singel selv da?

Tror de i forhold glemmer hvor ensom og alene man føler seg noen ganger, og hvor dårli selvtillit man får med årene når man ikke er bra nok for noen.

Det værste med dette er ikke at jeg ikke får sex, men at jeg aldri har følt meg elsket!

Vet ikke hvorfor jeg ikke er sammen med noen. Jeg er ikke kravstor, og om noen hadde vist interesse så ville jeg gitt det en sjanse...

[bukett]

Jeg brukte hele 20-årene på å stresse etter en kjærest, fordi alle forventet at jeg skulle ha en kjæreste. Jeg brukte hele 20-årene på å være ulykkelig fordi jeg ikke klarte å finne en kjærste, fordi alle andre fikk meg til å føle meg normal.

Nå er jeg nettopp kommet inn i 30-årene, og jeg har begynt å like meg selv mer, og jeg vet mer hva jeg vil og jeg føler meg litt mer selvsikker enn jeg gjorde før.

Det er en god følelse, og det gjør hverdagen min litt lettere.

Stadig får jeg rare blikk og kommentarer fordi jeg er 30 og fortsatt singel. Og hva med barn da?

Jeg tenker ikke på barn, fordi jeg først og fremst tenker på at jeg må finne meg en mann. Jeg orker ikke bruke tid og energi på å bekymre meg for å få barn når jeg brukte hele 20-årene på å bekymre meg for å få meg kjæreste.

Det er slitsomt i sosiale sammenkomster, om det er i bryllupp eller 80-årsdagen til bestemor der alle tanter, onkler, nevøer og de perfekte niesene mine er, som har mann og barn. Så sitter jeg det og føler meg ille til mote som ikke har det perfekte liv enda.

Jeg syns til tider det er slitsomt å leve, fordi det er slitsomt å kjenne på andre menneskers holdninger til sånne som meg. Føler meg misslykka som ikke har noe sexliv, føler meg misslykka fordi jeg fortsatt ikke har møtt mannen i livet mitt, føler meg misslykka fordi jeg burde jo fått barn nå som jeg er 30...

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tar godt vare på meg selv og lever et sunt og aktivt liv. Så en dag er det vel noen som liker det de ser ved meg også, håper jeg

Jeg kan jo forstå hva du snakker om...og det er ingen "Yes-stemning".

Men som du sier, det er bare å fortsette og stå på!

[bukett]

Drit i det, livet er hva du gjør det til selv!

Ditt liv, du som styrer det, la det som plager deg fly avgårde.

Jeg føler for å ramme inn denne!

[Rainbow]

Jeg var også sånn! (Sånn rent bortsett fra at jeg ikke vil ha barn og heller ikke ble "mast på" om det).

Jeg fikk min første kjæreste som 29-åring for et år siden. For min del lå det mer hos meg enn andre. Følte meg så unormal og feil, og begynte å tenke at det ikke var meninga at alle skal finne lykken, at jeg rett og slett måtte finne meg i å leve uten kjærlighet.

Og nå har jeg funnet en fantstisk kjæreste! Så det er håp for alle, og det finnes noen som er riktig for alle. Mener jeg, da. Alle sa til meg at jeg ikke måtte lete, at det skjedde når jeg minst venta det. Og det viste seg å stemme, selv om jeg ble utrolig sur når noen sa det.

Forresten er det mange som ikke har barn som 30-åring, da. Jeg kjenner bare tre personer som har det i alderen 24-31 av min omgangskrets.

Syns det er dårlig gjort at andre maser på deg. Nå som du føler deg bedre med tanke på selvtillit vil nok det hjelpe deg på vei til drømmekjæresten!:-)

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det å hele tiden bli spurt om barn - jeg er over 30 og har samboer, men ikke barn (frivillig), og det er virkelig det viktigste samtaleemnet for mange... til et visst punkt er det greit, jeg synes det er forholdsvis naturlig at folk jeg kjenner spør om vi har tenkt/ikke tenkt å få barn. Men det blir litt slitsomt når mange stiller masse og nærgående spørsmål. Om jeg hadde vært 100 % overbevist og lykkelig med valget hadde det kanskje vært lettere, men noen av grunnene til at jeg ikke har ønsket meg barn, er at jeg tror jeg ville vært en uegnet mor, blant annet. Enda mer sårende kan det nok være når man ønsker seg barn, men ikke kan få/er singel. Og folk må da vel skjønne at det ikke er godt for noe å mase? Tror de ikke man tenker en eneste tanke selv?

Ellers er det jo aldri for seint å møte noen. Den ene tanta mi møtte kjæresten sin da hun var godt over 40, nå har de vært sammen i snart 30 år. Hun har ikke barn, men hun har et godt liv og virker lykkelig.

Samtidig kan en kanskje fundere over hvorfor en ikke får kjæreste i det hele tatt. Slik jeg leser det ene innlegget ditt er du veldig fokusert på at DU vil bli elsket, DU vil møte noen som liker deg etc. Men hva med at DU skal elske noen også? Jeg tror en er mer klar for et forhold når en ønsker å GI kjærlighet, og samtidig er sikker nok på seg selv til å velge litt fornuftig.

[Genesis]

Jeg brukte hele 20-årene på å stresse etter en kjærest, fordi alle forventet at jeg skulle ha en kjæreste. Jeg brukte hele 20-årene på å være ulykkelig fordi jeg ikke klarte å finne en kjærste, fordi alle andre fikk meg til å føle meg normal.

Nå er jeg nettopp kommet inn i 30-årene, og jeg har begynt å like meg selv mer, og jeg vet mer hva jeg vil og jeg føler meg litt mer selvsikker enn jeg gjorde før.

Det er en god følelse, og det gjør hverdagen min litt lettere.

Stadig får jeg rare blikk og kommentarer fordi jeg er 30 og fortsatt singel. Og hva med barn da?

Jeg tenker ikke på barn, fordi jeg først og fremst tenker på at jeg må finne meg en mann. Jeg orker ikke bruke tid og energi på å bekymre meg for å få barn når jeg brukte hele 20-årene på å bekymre meg for å få meg kjæreste.

Det er slitsomt i sosiale sammenkomster, om det er i bryllupp eller 80-årsdagen til bestemor der alle tanter, onkler, nevøer og de perfekte niesene mine er, som har mann og barn. Så sitter jeg det og føler meg ille til mote som ikke har det perfekte liv enda.

Jeg syns til tider det er slitsomt å leve, fordi det er slitsomt å kjenne på andre menneskers holdninger til sånne som meg. Føler meg misslykka som ikke har noe sexliv, føler meg misslykka fordi jeg fortsatt ikke har møtt mannen i livet mitt, føler meg misslykka fordi jeg burde jo fått barn nå som jeg er 30...

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tar godt vare på meg selv og lever et sunt og aktivt liv. Så en dag er det vel noen som liker det de ser ved meg også, håper jeg

Gi faen i folk som prøver å presse deg innenfor det moderne samfunnets åletrange normer. Det er faktisk endel fordeler med å være singel og barnløs, selv når man er over 30! Tenk på det sånn: Du har ingenting som holder deg tilbake, og kan gjøre AKKURAT HVA DU VIL med livet ditt!

[AnonymBruker]

Gi faen i folk som prøver å presse deg innenfor det moderne samfunnets åletrange normer. Det er faktisk endel fordeler med å være singel og barnløs, selv når man er over 30! Tenk på det sånn: Du har ingenting som holder deg tilbake, og kan gjøre AKKURAT HVA DU VIL med livet ditt!

Men jeg kan jo ikke gjøre hva jeg vil, fordi det er alltid noen som blir oppgitt og sure på meg fordi jeg ikke er gift og har barn og hus og bil.

Jeg har lyst til å reise og å oppleve ting, men så føler jeg at det ikke er greit fordi det er alltid noen som kanskje blir sjalu på meg som har "valgt" annerledes.

Har noen venninner som er singel også, og de reiser og er med på ting så mye som de vil, mens jeg føler at jeg blir uglesett om jeg gjør det. Jeg skulle liksom vært stuck med en familie nå, liksom..

Har en svigerinne som irriterer seg grenseløst på meg, og hun får meg til å føle meg lite verdt og hun er flink til å gi meg dårli samvittighet og jeg er sosial med venner og finner på noe alene.

og hun tror jeg ligger rundt (hun er litt kristen). Det er noe jeg ikke gjør, siden jeg har verdier i livet. Og jeg har ikke så behov for det, jeg klarer meg fint selv ... men jeg har da vært bortpå noen få de siste 10 årene

Uansett, så er det mange som tror at når man er singel så har man sex i hytt og pine og er helt vill.

men hun har da hatt to kjærster før hun møtte broren min, så hun er ikke så uskyldig hun heller.

SINT og FRUSTERT!!!

[Rainbow]

Det er kanskje noe i det du sier at de er misunnelige. Du kan reise masse, du kan jobbe frivillig i andre land i ukesvis om du vil. Det er ting de med barn kanskje ikke får gjort noen gang.

Syns det er trist at du har dårlig samvittighet for å gjøre ting du syns er gøy!

Du får prøve å si til dem at "Ja, jeg satser på å få mann og barn etter hvert, men jeg er ung fortsatt, og NÅ vil jeg ta en tur til **"!

[AnonymBruker]

Det er kanskje noe i det du sier at de er misunnelige. Du kan reise masse, du kan jobbe frivillig i andre land i ukesvis om du vil. Det er ting de med barn kanskje ikke får gjort noen gang.

Syns det er trist at du har dårlig samvittighet for å gjøre ting du syns er gøy!

Du får prøve å si til dem at "Ja, jeg satser på å få mann og barn etter hvert, men jeg er ung fortsatt, og NÅ vil jeg ta en tur til **"!

LANGTVEKKISTAN!

[Genesis]

Men jeg kan jo ikke gjøre hva jeg vil, fordi det er alltid noen som blir oppgitt og sure på meg fordi jeg ikke er gift og har barn og hus og bil.

Jeg har lyst til å reise og å oppleve ting, men så føler jeg at det ikke er greit fordi det er alltid noen som kanskje blir sjalu på meg som har "valgt" annerledes.

Har noen venninner som er singel også, og de reiser og er med på ting så mye som de vil, mens jeg føler at jeg blir uglesett om jeg gjør det. Jeg skulle liksom vært stuck med en familie nå, liksom..

Har en svigerinne som irriterer seg grenseløst på meg, og hun får meg til å føle meg lite verdt og hun er flink til å gi meg dårli samvittighet og jeg er sosial med venner og finner på noe alene.

og hun tror jeg ligger rundt (hun er litt kristen). Det er noe jeg ikke gjør, siden jeg har verdier i livet. Og jeg har ikke så behov for det, jeg klarer meg fint selv ... men jeg har da vært bortpå noen få de siste 10 årene

Uansett, så er det mange som tror at når man er singel så har man sex i hytt og pine og er helt vill.

men hun har da hatt to kjærster før hun møtte broren min, så hun er ikke så uskyldig hun heller.

SINT og FRUSTERT!!!

Ikke bry deg om dem. hvorfor i all verden blir de sure? Det berører jo ikke dem hvorvidt du har mann og barn eller ikke? Da får de bare bli sjalu, det er VIRKELIG ikke ditt problem. De har da ansvar for sine valg som alle andre. Be svigerinnen din dra dit peppern gror, det hadde jeg gjort. De har ikke rett til å prakke sin egen livsstil på andre.