Til deg som var "problembarn"

[Gjest Nora]

Ja, jeg vet at "problembarn" ikke er et godt ord, men det oppsummerte liksom det jeg ville spørre om i tittelen på tråden. Håper ingen føler seg tråkket på tærne.

Jeg var selv pliktoppfyllende, relativt høflig og enkel tenåring å ha i hus, selv om jeg også hadde humørsvingninger og syntes verden var et skrekkelig sted i blant. Men selv om jeg innimellom hatet verden, foreldrene mine, lærerne og "alt og alle", så holdt jeg meg likevel såpass på matta at jeg aldri var skikkelig utagerende eller frekk. For meg var det nok å ha foreldre som satte grenser og det å ha tryggheten i at jeg alltid kunne gå til dem. Foreldrene mine var absolutt ingen pedagoger, men de var konsekvente samtidig som jeg visste at de var glade i meg selv om de sjelden sa det eller ga meg klemmer.

Nå er jeg voksen og har tatt en utdanning der jeg planlegger å jobbe med barn og unge, og vet jo at jeg da kommer til å møte på såkalte "problembarn" som er frekke, utagerende, umotiverte osv. Jeg tenker mye på hvordan jeg best kan møte disse. Gjennom jobben må jeg både være en tydelig voksen som setter grenser og en trygg person som barn og ungdommene kan stole på.

Hva ønsket du av de voksne som tenåring (eventuelt barn)? Hva kunne de gjort annerledes for å få ting til å fungere bedre rundt deg (motivere og hjelpe deg til å fungere bedre i forhold til skole/hjem/fritid)? Hvordan skulle de opptrådt for at du skulle fått respekt for dem og lyttet til dem?

[Havtorn]

Følelsen av å bli møtt av et medmenneske med varme og vennlighet. For ikke å nevne interesse, ikke bare "jeg vil bli ferdig, fort deg da, få det ut, jeg har en buss jeg må rekke"..

[Gjest Gjest]

vis du har tatt utdannelse for å jobbe med barn og unge rekner jeg med du har vert innom emnet psykologi og kontaktnett som blir brukt av skoler.her er det åpenbart at du har sovnet i timen vis du går innpå ett kvinneforum og vil ha hjelp til å utføre din jobb!rart barna i skolen sliter vis dem som jobber der ikke fulgte med i timen!

[AnonymBruker]

vis du har tatt utdannelse for å jobbe med barn og unge rekner jeg med du har vert innom emnet psykologi og kontaktnett som blir brukt av skoler.her er det åpenbart at du har sovnet i timen vis du går innpå ett kvinneforum og vil ha hjelp til å utføre din jobb!rart barna i skolen sliter vis dem som jobber der ikke fulgte med i timen!

[Gjest Gjest]

En bok eller en forelser lærer deg nødvendigvis ikke hvordan man skal kommunisere med "problemungdom", derfor syns dette var et helt adekvat spørsmål fra TS siden hun spør etter erfaringer fra andre. Jeg har selv jobbet med denne type problematikk og det er kjempe vanskelig, ingen bok om en-eller-annen-terori har noen sinne hjulpet meg i det praktiske hverdagen når det gjelder å kommunisere på "problembarn". Håper du får noen gode svar TS

[AnonymBruker]

vis du har tatt utdannelse for å jobbe med barn og unge rekner jeg med du har vert innom emnet psykologi og kontaktnett som blir brukt av skoler.her er det åpenbart at du har sovnet i timen vis du går innpå ett kvinneforum og vil ha hjelp til å utføre din jobb!rart barna i skolen sliter vis dem som jobber der ikke fulgte med i timen!

dust!

[Gjest ts]

vis du har tatt utdannelse for å jobbe med barn og unge rekner jeg med du har vert innom emnet psykologi og kontaktnett som blir brukt av skoler.her er det åpenbart at du har sovnet i timen vis du går innpå ett kvinneforum og vil ha hjelp til å utføre din jobb!rart barna i skolen sliter vis dem som jobber der ikke fulgte med i timen!

Jeg har lest side opp og side ned om temaet, og har ikke sovet i en eneste time. Men det finnes ingen fasitsvar på dette (eller noe som helst som har med barn og unge å gjøre), og siden jeg selv ikke har erfaring med å være utagerende og sint i ungdomstida så vil jeg gjerne ha litt innspill fra dem som selv har vært der og opplevd det.

Den viktigste lærdommen jeg har fått fra utdanningen min er kunnskapen om hvor ulike vi er og det at man må tørre å spørre og "forske" litt for å finne løsninger. Det som virker på den ene virker kanskje mot sin hensikt på den andre. Derfor er det lurt å snakke med mange forskjellige om hva som kan være nyttig å gjøre. Og siden det ofte er lettere å være åpen og ærlig om vanskelige ting på et anonymt nettforum så spør jeg her.

Takk til MsFoster for at du delte dine tanker om dette. Og takk til dere som forsto at dette var et seriøst spørsmål som faktisk ikke betyr at jeg har gått glipp av halve utdanningen min.

[AnonymBruker]

For min del hadde det hjulpet mektig om problemene mine ble tatt på alvor. Jeg tror ikke jeg ble sett på som et problmbarn, men jeg hadde mye problemer med meg selv. Jeg hadde spiseforstyrrelser, var deprimert, hadde mild angst og skadet meg selv. Men jeg har en eldre bror med mange av de samme problemene, og han var tre år før meg i tid, og veldig "høylytt" om alt han slet med, så da jeg kom diltende etter med angst og spiseforstyrrelser og det hele, men uten å lage beluba og kreve alles oppmerksomhet, var det liksom ikke så stort lenger. Han ble sendt til psykolog, var i kontakt med PP-tjenesten, hele pakka, med meg liksom ventet de på at det skulle gå over av seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var et problembarn. Jeg røyka, eksperimenterte med narkotika, drakk alkohol, hadde sex med mange, gjorde det dårlig på skolen (selv om det ikke er noe i veien med evnene mine), var frekk...

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kunne snudd om, og jeg har rett og slett ikke kommet frem til noe svar. Foreldrene mine var og er helt fantastiske, så de kunne ikke gjort noe annerledes (tror jeg). Lærere likeså.

Jeg hadde veldig dårlig selvtillit, og et negativt syn på de rundt meg. Oppvokst på en liten råneplass, hvor alle elsker gatebil og country. Følte ikke at jeg passet inn, jeg er typen som leser klassikere og går på operaen.

Hadde ikke og har ingen diagnose, bare en generell motvilje mot miljøet rundt meg og en lengten etter spenning. Prøvde å være i gjenger med snille og greie mennesker, hvor de passet på hverandre og hadde mer varierte interesser, men jeg endte bare opp med å kjede meg.

Unner ingen å ha det sånn. Utdanner meg til adjunkt, og skal jobbe i ungdomsskolen. Er livredd for å ikke klare å hjelpe de som sliter, det er mitt største mareritt.

[AnonymBruker]

Det er lett å gi oppmerksomhet til de som krever oppmerksomhet. Det er fort gjort å glemme bort barnet som sitter stille og ikke gjør ugang, men den stille ungen kan ha det langt verre inne i seg.

[AnonymBruker]

Jeg gjorde hva jeg kunne for å mobilisere nettverk, fysisk aktivitet, gode opplevelser, sosial trening og fokus på mestring.

[AnonymBruker]

Om jeg tidlig hadde møtt en voksen som var interessert i å hjelpe meg og ikke dømme meg så hadde jeg nok sluppet unna mye drit.