Søsken som overser hverandre

[Gjest TS]

Min mann har to barn fra før. En gutt på 12 og ei jente på 17. Barna har samme mor.

Det som slår meg er at disse to lever adskilte liv ved siden av hverandre. Begge bor fast hos mor, gutten er hos far og meg annenhver helg + + , mens jenta er hos oss når hun selv ønsker (utgjør omtrent to dager i måneden pluss 3-4 uker ferie pr år).

Bror og søster prater så godt som aldri til hverandre, og når noe blir sagt er det stort sett av ren nødvendighet, som "kan du sende potetene" eller lignende. Aller helst unngår de det også og spør via andre rundt bordet. Hvis de ellers føler seg tvunget til å kommunisere så er det med en negativ undertone fra begge.

Begge sier de misliker den andre, at de ikke er glad i hverandre osv, hvis noen spør. De er begge overbeviste om at de aldri kommer til å bry seg om hverandre, heller ikke som voksne.

Jeg har selv søsken og husker godt at vi kunne krangle som hund og katt som barn. Og jeg vet at de fleste jeg kjenner som har søsken har hatt det sånn i perioder. Men jeg har aldri før opplevd noen som er så gjennomført negative til hverandre som disse to barna/ungdommene. Såvidt jeg skjønner (utfra hva de selv forteller og hva andre rundt dem sier) så smiler de aldri til hverandre, sier aldri noe hyggelig til den andre. Og det meste av tida er de så likegyldige til hverandre at man skulle tro de var usynlige for hverandre. Sånn har det vært i flere år. Ellers er de begge to søte og hyggelige personer med omtanke for andre.

Jeg synes dette er kjempetrist å se på, men føler ikke at det er noe jeg kan gjøre i min rolle som stemor. Jeg har snakket med far om dette, men han mener det bare er "vanlig søskenkjærlighet (eller mangel på sådan)".

Hva mener dere? Er det vanlig at søsken har et så kaldt forhold til hverandre over så lang tid? Bør jeg bare glemme dette, eller bør jeg snakke mer med far for at han skal skjønne at det ikke er normalt? Hva kan eventuelt far gjøre for å hjelpe barna til å få et litt mer vennligsinnet forhold til hverandre?

Min største bekymring er vel egentlig om dette er noe som vil fortsette i årene som kommer. Eldstejenta flytter vel ut av barndomshjemmet om ikke altfor lenge, og jeg håper hun og broren kan få glede av hverandre etter hvert. Ofte blir jo søsken bedre venner når de får litt mer avstand, er min erfaring. Men disse to krangler jo egentlig ikke engang, de bare overser hverandre mesteparten av tida. De eksisterer liksom ikke i hverandres liv i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva mor tenker om dette. Vi har et greit samarbeid, men det blir ikke snakket om annet enn rent praktiske ting mellom henne og far.

[AnonymBruker]

Jeg hadde et veldig dårlig forhold til min søster i mesteparten av oppveksten. Er ikke kjempe-close nå heller, men når vi først treffes så er alt veldig greit. Så ting kan forandre seg når man bare "vokser opp". Mann.

[Wonders]

Ikke gjør noe, de er i en litt adskillt alder, gapet er stort.

Jeg synes du skal snakke med din mann så dere er på samme side.

Dere kan spise alle måltider sammen...la ungene lage mat... Få de aktive i familien, og ikke fokuser så mye på at søsknene må komme nærmere hverandre. Det kommer nok om dere bare støtter oppom dette med familie-tid