Gutt i rullesto

[Gjest Turid]

Jeg jobber med en ung gutt som sitter i rullestol, har nettop begynt i jobben. En av mine oppgaver er å "sosialisere" han, bl.a. med kafebesøk og turer i skog og mark. Det som forundrer meg, er hvordan folk GLANER på denne gutten. Helt åpenlyst. Noen snur seg og står og glor etter oss til vi er langt avgårde. I starten var jeg sikker på at de som glante, kjente gutten, og jeg gjorde han oppmerksom på at de ville ha kontakt. "Nei, jeg kjenner dem ikke, men folk ser alltid på meg" svarte han. Og det er sant. Overalt hvor vi drar, så glaner folk.

Er en ting med barn, noe helt annet med voksne! Visste virkelig ikke at det var sånn.

I går kom det en ung mann (ca 19-20 år) bort til bilen vår og sto og kikket inn, han sto rett ved bilen! Må legge til at han jeg jobber med, ikke ser spesielt "rar" ut, han har ingen "misdannelser", men han sitter i rullestol og er litt stiv i armene og beina, det er alt.

Klart at gutten jeg jobber med syns dette er ubehagelig, han ser alltid i bakken når noen glor. Ville bare gjøre folk der ute oppmerksom på dette!!!

[SummerJoy]

Folk er så j*vla fjern.

[FrøkenJosefine]

Jeg pleier se to ganger på folk i rullestol, men det er fordi moren min jobber med elektriske rullestoler og har blitt vane fra jeg var liten og sjekke hvordan rullestol de har! Men jeg ser de alltid i øynene etterpå og smiler, for å annerkjenne de på en måte!

[Antlers]

Det er sjelden vondt ment, men man ser noen som skiller seg fra normalen, kanskje synes man litt synd på vedkommende, og da kan man fort bli usikker på hva man skal gjøre. Man vil hverken stirre eller overse. Fort gjort at man overdriver, enten det da blir for mye eller for lite. Samtidig så er det stor forskjell på handicappede mennesker. Mange "klager" over at de ikke blir sett - at noen overser dem føles veldig sårt. Noen vil ikke snakke om hva som har skjedd, andre synes det er rart om folk ikke spør, når man helt tydelig har et handicap.

Det er dessverre umulig å vite på forhånd hva akkurat den ene handicappede personen foretrekker. Fint for han som ikke liker oppmerksomhet at jeg halvveis overser ham, men vondt for ham som gjerne vil bli sett. Jeg blir ofte usikker selv, men tenker at det å legge merke til vedkommende og gi et lite smil (noe jeg også ofte gjør med funksjonsfriske mennesker) er bedre enn å late som om jeg ikke har lagt merke til at "der kommer det en gutt i rullestol".

[Gjest Turid]

Det er sjelden vondt ment, men man ser noen som skiller seg fra normalen, kanskje synes man litt synd på vedkommende, og da kan man fort bli usikker på hva man skal gjøre. Man vil hverken stirre eller overse. Fort gjort at man overdriver, enten det da blir for mye eller for lite. Samtidig så er det stor forskjell på handicappede mennesker. Mange "klager" over at de ikke blir sett - at noen overser dem føles veldig sårt. Noen vil ikke snakke om hva som har skjedd, andre synes det er rart om folk ikke spør, når man helt tydelig har et handicap.

Det er dessverre umulig å vite på forhånd hva akkurat den ene handicappede personen foretrekker. Fint for han som ikke liker oppmerksomhet at jeg halvveis overser ham, men vondt for ham som gjerne vil bli sett. Jeg blir ofte usikker selv, men tenker at det å legge merke til vedkommende og gi et lite smil (noe jeg også ofte gjør med funksjonsfriske mennesker) er bedre enn å late som om jeg ikke har lagt merke til at "der kommer det en gutt i rullestol".

Trådstarter her; jeg snakker om VILT FREMMEDE mennesker, som ikke har noen som helst grunn til å hverken overse eller glane, de bør etter min mening bare forholde seg til hvilken som helst annen person de møter. Det er jo helt vanlige mennesker som sitter i rullestoler! Ingen liker oppmerksomhet pga sin annerledeshet, det er jeg ganske sikker på.

[Sweetpea25]

Det er sjelden vondt ment, men man ser noen som skiller seg fra normalen, kanskje synes man litt synd på vedkommende, og da kan man fort bli usikker på hva man skal gjøre. Man vil hverken stirre eller overse. Fort gjort at man overdriver, enten det da blir for mye eller for lite. Samtidig så er det stor forskjell på handicappede mennesker. Mange "klager" over at de ikke blir sett - at noen overser dem føles veldig sårt. Noen vil ikke snakke om hva som har skjedd, andre synes det er rart om folk ikke spør, når man helt tydelig har et handicap.

Det er dessverre umulig å vite på forhånd hva akkurat den ene handicappede personen foretrekker. Fint for han som ikke liker oppmerksomhet at jeg halvveis overser ham, men vondt for ham som gjerne vil bli sett. Jeg blir ofte usikker selv, men tenker at det å legge merke til vedkommende og gi et lite smil (noe jeg også ofte gjør med funksjonsfriske mennesker) er bedre enn å late som om jeg ikke har lagt merke til at "der kommer det en gutt i rullestol".

Hva om alle skal legge merke til vedkommende? Han må jo sitte å smile hele turen da, for ikke å virke overlegen..

Men må si meg enig med TS.. En ting er unger, som kanskje ikke vet bedre... Men voksne mennesker?!

[Havtorn]

Tror nok han er vandt til det. Selv ser jeg også to ganger på folk i rullestol, men prøver bestandig å smile så godt det lar seg gjøre. Er faktisk en mann her som er noe av det kjekkeste.. og rullestolen blir på mystisk vis usynlig når vi snakker sammen.

Har vokst opp med en far i rullestol så er ikke så merkelig egentlig, men er litt nysgjerrig av natur og innrømmer det. Men å glane åpenlyst, det være seg grunnet folk i rullestol eller annet, det er bare noe av det frekkeste.. men folk er bra gærne så det er ikke så veldig forbausende.

[Antlers]

Trådstarter her; jeg snakker om VILT FREMMEDE mennesker, som ikke har noen som helst grunn til å hverken overse eller glane, de bør etter min mening bare forholde seg til hvilken som helst annen person de møter. Det er jo helt vanlige mennesker som sitter i rullestoler! Ingen liker oppmerksomhet pga sin annerledeshet, det er jeg ganske sikker på.

Grunnen til at det skjer er jo nettopp fordi vedkommende skiller seg ut for en vilt fremmed person. Når vi er ute og kjører registrerer vi såvidt at det er jorder og skog rundt oss, men dersom noen har plassert en ti meter høy oppblåsbar nisse på jordet sitt så vil vi automatisk føle trang til å stirre. Vi kan selvsagt stirre på nissen så mye vi vil, men når det er mennesker som skiller seg ut, begynner vi å analysere situasjonen og handler deretter. Når det er skader/sykdom med i bildet blir vi ytterligere forvirret fordi sympati plutselig blir en faktor (selv om den er aldri så uønsket).

De som sitter i rullestol er like vanlige (eller uvanlige, alt ettersom) som vi som ikke gjør det, men man legger nå faktisk lettere merke til de som skiller seg fra det man vanligvis ser. Jeg har en tante som er lam, noe jeg sjelden tenker over, fordi jeg kjenner henne. Hun er en av de som vil bli sett, og det verste hun vet er de som later som om de ikke ser (de er visst lette å gjennomskue). Jeg har en venn som brakk ryggen for et par år siden, og han har pimpet opp både rullestol og rullesykkel så til de grader. Han snakker gjerne om hva som har skjedd - også med fremmede. Han har alltid vært utadvendt og åpen, og det forandret seg ikke etter ulykken. Da jeg var ung hadde jeg en litt eldre nabogutt som hadde mistet hånda og hadde en krok istedenfor. Han ville absolutt ikke snakke om det, og ble rasende om noen spurte om hva som hadde skjedd, eller kommenterte kroken hans, selv om de spurte høflig. Noen liker oppmerksomhet på grunn av annerledeshet - andre ikke.

Man kan ikke forholde seg til en tilfeldig handicappet som en hvilken som helst person når man automatisk registrerer at her er det noe annerledes. Hvordan vi reagerer varierer fra person til person, og det er like lite vondt ment som når en streiting i rullestol stirrer på ei jente med dreads i regnbuefarger og piercinger i hele ansiktet (ja, jeg vet at sistnevnte er selvvalgt). Det er helt naturlig å føle trang til å stirre, og det er helt naturlig å bli usikker på om man skal se eller overse når personen er en fremmed, og vi ikke vet hva vedkommende foretrekker. For en venn er gutten kanskje "Even som er dødsflink til å spille gitar", men for en vilt fremmed er han "en gutt i rullestol". Det skal godt gjøres å ikke engang registrere det, uavhengig av om det teoretisk sett hadde vært det beste.

Jeg er helt enig i at det er ufint å stirre, men det er ikke til å unngå at de fleste legger bedre merke til en forbipasserende gutt i rullestol enn en forbipasserende gående funksjonsfrisk gutt.

[CoffeeCup]

I forbindelse med utdanningen min, har jeg ferdes rundt i en storby i rullestol med noen i klassen. Dette for å få et inntrykk av stigmatiseringen og i tillegg hvor vanskelig det er å komme seg rundt.

FY FLATE! Folk stirrer! Og en ting er å se to ganger, som en sier her, ja naturligvis reagerer man på "noe annerledes"... Men det er ikke det, folk STIRRER! Og oppfører seg keitete!

Noen reagerer uhøflig og frekt, nesten som en motreaksjon for ikke å være overhyggelige. Som mange andre er. Skal jeg hjelpe deg med ditt og datt? Skal jeg hjelpe deg ut av stolen? Skal jeg bære deg opp trappa? (på kafe som bare hadde ledige sitteplasser i 2. etasje.) Å være overhyggelig kan også oppleves veldig stigmatiserende, selv om jeg skjønner folk gjør det for å være hyggelig, vil de fleste i rullestol el.l. ikke behandles forskjellig. Og de aller fleste med en funksjonshemning er vant med å leve med den, og klarer seg som oftest helt greit selv.

Slapp av! De er bare mennesker, de og, akkurat som vi "normale".

[Gjest yojo]

Du får si at hvis de lurer på noe, så kan du gjerne svare, siden de kikker så fælt

[Gjest Turid]

Trådstarter igjen her. Jeg kan selvfølgelig skjønne at folk "legger merke til" og blir litt nysgjerrig/usikre på folk i stol. Og det er ikke de som kaster et ekstra blikk eller to, jeg snakker om. Det gjør sikkert de fleste.

Jeg snakker om de som stopper opp på vei over gata og GLANER, snur seg og glaner videre til vedk. i stolen er helt ute av synsfeltet. Og de som sitter vis-a-vis deg på kafe og stirrer under hele kafebesøket, mens du spiser, drikker osv. Skjønner ikke folk at dette er ubehagelig - eller er folk generelt utrolig ufølsomme?! Jeg blir mange ganger provosert, og ved et tilfelle gikk jeg bort og spurte om en dame lurte på noe. Hun hadde ikke sett at jeg kom bort til henne engang, for hun var så opptatt av han i rullestol. Ingen skal få fortelle meg at dette er greit, folk må TENKE!

[Redbull]

Tror jeg hadde spurd de om de ser noe spennende jeg! Men først hadde jeg hørt med gutten om det var greit

[Gjest lill]

Spør om de vil noe. Måte på..

[Timseh]

Da jeg satt i rullestol etter en ulykke jeg var i for 3 mnd tilbake, så glodde folk noe helt enormt. Jeg forstår at de muligens er nysgjerrig, men det var helt grusomt og jeg kan ikke tenke meg hvordan det er for noen som sitter der permanent. Jeg ble så sint til slutt at jeg spurte voksne folk om det var interessant å se på meg, om det var noe de lurte på eller hvorfor de glodde. Det var så utrolig ubehagelig når VOKSNE mennesker ikke klarer å trekke øynene til seg.

[FangeLiv]

Jeg har foreldre som til tider er veldig synlig annerledes. Og folk glor ja, skal jeg love deg. Kjenner godt igjen det du skriver om å følge med helt til vi er ute av syne.

Mamma pleier bare å overse glanerne, de er som luft. Pappa kan hende starter en prat når han syns det blir litt mye.

Da jeg var barn syntes jeg det var dødsubehagelig, for folk glodde på meg også, og jeg så at de studerte meg for å finne ut om jeg var "normal" eller som mine foreldre.

Pleide å glo hardt og ondt tilbake, rett inn i øynene på dem, da slår de fleste blikket bort og blir plutselig opptatt med noe annet.

[AnonymBruker]

Ei jeg kjenner satt i rullestol. Hun opplevde at kassedama spurte mannen hennes om hun kunne gi henne vekslepengene. Om det var "trygt" liksom...

[Gjest Hun som glante..]

Jeg var uheldig og kom ut for to stygge f...ekjerringer på Østfoldbanen en gang.

Dette var i stillevognen på toget. Den ene kjerringa satt i rullestol den andre var antagelig venninna eller søstra eller noe sånt.

De satt og snakket høylydt i stillevogna.

Jeg glante stygt for å få de til å holde kjeft. Da begynte de å diskutere seg i mellom om at jeg glante fordi jeg sikkert trodde at hun i rullestolen var på tur med pleieren sin osv..hahaha er det mulig?

[Genesis]

De fleste voksne mennesker har vel sett en person i rullestol før! Skjønner ikke behovet for å stirre personen i senk jeg.

Er det så vanskelig å oppføre seg helt normalt? Hadde jeg f.eks. vært ute på tur med hunden hadde jeg hilst på helt vanlig måte, noe jeg gjør med alle forbipasserende jeg får øyekontakt med. Et lite nikk eller smil uten å overdrive.

Som AB over nenver: Jeg ser ingen grunn til å tillate verre oppførsel fra en i rullestol enn andre. Jeg hadde sagt fra på akkurat samme måte som om vedkommende hadde vært funksjonsfrisk. Dette tror jeg innerst inne handikappede setter pris på. Det viser at man ser på dem som likeverdige voksne mennesker til tross for handikappet deres.