Sosionom med psykisk bakrunn?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente som vil utdanne meg til sosionom. "Problemet" er at jeg har vert, og er psykisk syk. Men bare i svake former. (Angst, depresjon etc.)

Hva tenker dere? Er det dumt å ta den utdanningen til tross for dette? Fra min side ser jeg at dette er positivt, sålenge det ikke går utover jobben såklart.

Men hvor vidt dette er vanlig?

[trudelu]

Ikke la det stoppe deg!

[AnonymBruker]

Jeg gikk sosionom studiet og var psykisk syk jeg fikk bare positive tilbakemedlinger fra lærernre på det.. Derimot hadde jeg en gutt i klassen som aldri hadde opplevd noe som helst vondt i livet sitt han tror jeg vil slite mer som sosionom.. det er lettere og hjelpe folk i vanskelige livssittuasjoner når man har opplevd litt motgang sjøl.

Var maaange i klassen som hadde slitt psyksisk.

Dette kommer til og gå så bra:)

masse lykke til =D

[AnonymBruker]

Det er en fordel å ha vært i samme situasjon som de du skal hjelpe i yrket ditt, derfor kan du med god fordel ta denne utdannelsen.

De som ikke har opplevd så mye motgang pleier som oftest å ha stor forståelse for ting, men det er noen få som tenker "Jeg har det ikke vondt, og da kan ingen andre ha det vondt!"

Lykke til med utdannelsen!

[AnonymBruker]

Jeg gikk sosionom studiet og var psykisk syk jeg fikk bare positive tilbakemedlinger fra lærernre på det.. Derimot hadde jeg en gutt i klassen som aldri hadde opplevd noe som helst vondt i livet sitt han tror jeg vil slite mer som sosionom.. det er lettere og hjelpe folk i vanskelige livssittuasjoner når man har opplevd litt motgang sjøl.

Var maaange i klassen som hadde slitt psyksisk.

Dette kommer til og gå så bra:)

masse lykke til =D

TS HER:

Så fint da Ja, har tenkt at enten så har de fleste slitt psykisk, eller så har ingen Fikk litt bedre trua på dette nå :D Men er det ikke lett å henge seg mest opp i det man har slitt med, eller sliter med? Og at man "glemmer" litt det andre? Eller?

[AnonymBruker]

TS HER:

Så fint da Ja, har tenkt at enten så har de fleste slitt psykisk, eller så har ingen Fikk litt bedre trua på dette nå :D Men er det ikke lett å henge seg mest opp i det man har slitt med, eller sliter med? Og at man "glemmer" litt det andre? Eller?

Neida,det går seg til, alle sliter med sitt, ikke la det stoppe deg!

lykke til:)

[Sofie_22]

Jeg tror faktisk det er en fordel. Det er noe helt annet å snakke med personer som faktisk har vært der selv, tror det vil hjelpe deg til å forstå "psienter" bedre.

[AnonymBruker]

Alle har da en "psykisk" bakgrunn, men noen har selvsagt hatt det tøffere enn andre. Ser ingen grunn til at dette skal stoppe deg! Stå på, men vær snill med deg selv også Det er i motbakke det går oppover, som man sier

[CoffeeCup]

Jeg tror absolutt du kan klare det! Mange jeg kjenner som har utdannet seg innenfor helsevesenet, som sliter litt eller mer privat. Det som kanskje er greit, hvis du merker at du blir litt for mye opptatt av dine egne problemer ift temaer, er å ta kontakt med psykolog og rådgivertjenester på skolen. Dette er gratis og ingen ventetid.

Men som andre sier, så tror jeg det heller er en fordel enn en ulempe! Ingen kan egentlig vite hva angst/depresjon er før man har vært der selv.

[torris]

redigert bort

Endret 12. juni 2012 av torris

[Havtorn]

Hvor planlegger du å gå? Send gjerne på innboks hvis du ikke føler for å legge ut her, hadde vært skøy med flere på samme sted!

Skal selv begynne sosionomutdannelsen nå til høsten og har litt ballast her i livet, men har tenkt med meg selv at det egentlig bare er til min fordel - heller ha litt følelser og evne seg til å sette seg inn i situasjoner enn å bare bli en tørrpinn som mugner på et kontor. Bruk alltid erfaringene du gjør deg til din fordel, det være seg gode eller dårlige erfaringer.

[Go'jenten]

Jeg er utdannet sosionom, og synes absolutt ikke det er en negativt ting med litt "ballast". Det du må være obs på er at du bruker mye av deg selv i jobben, slik at det er viktig å være bevisst på hvordan du selv har det. Og det høres jo absolutt slik ut. Go for it!

[AnonymBruker]

Jeg er utdannet sosionom, og synes absolutt ikke det er en negativt ting med litt "ballast". Det du må være obs på er at du bruker mye av deg selv i jobben, slik at det er viktig å være bevisst på hvordan du selv har det. Og det høres jo absolutt slik ut. Go for it!

Enig, det er viktig å ikke glemme seg selv! Og også vurdere på hvilken måte man har tenkt å bruke jobben. Er det for å "glemme seg selv" og la sine egen problemer bare ligge og murre, så beklager-det vil neppe funke på sikt.

Det er også viktig å huske på å ikke bruke seg selv som eksempel og involvere brukeren i behandlerens privatliv...

[AnonymBruker]

Tror nok det bare er posetivt i det yrket der att man har med seg litt ballast, og har opplevd litt. Men noe som er veldig viktig er att du har jobbet med problemene dine, føler att du takler det selv. For i det yrket kommer du til å møte deg selv, en med din historie. Og det må du takle helt profesjonelt.

Jeg skal selv starte på sosionom studiet til høsten. Og jeg har blitt grovt seksuelt misbrukt, voldtatt, fysisk og psykisk mishandlet, og vært alvorlig syk. Men for 10 år siden hadde jeg aldri vært klar for å bli sosionom, jeg har måtte jobbe hardt for å komme hit jeg er i dag. Og jeg er en veldig sterk, tøff person. Kan legge til att jeg nå er 31 år.

[AnonymBruker]

Det går helt sikkert helt fint.

MEN - jeg kjenner en god del tilfeller der folk har kastet seg ut i langvarige studier i psykologi, hvor vedkommende har hatt (til dels store) psykiske problemer selv. Disse har hatt som "bi-mål" å rydde i egne rekker, komme til bunns i egne problemer. Og det gikk aldeles galt med i hvertfall to av dem. De gikk rett og slett i psykose og ble mye verre, begger er 100% arbeidsuføre, og det er nok ingen tvil om at det var fordypningen i psykologi som var den utløsende faktoren til forverringen. Med andre ord - visse studier skal man ha ganske sterk psyke for å tåle. Men med sosionom blir det nok litt annerledes, det er ikke dypdykk i den menneskelige psyke på samme måte som faget psykogi.

[Gjest Badabing]

Jeg tror det kan gå helt fint, men at det er viktig å ha innsikt i egen situasjon og å kunne distansere seg fra arbeidet sitt når man har fri.

Har ei venninne med ballast som jobber som psykiatrisk hjelpepleier som tar med seg altfor mye hjem, og hun er konstant sliten og utbrent. Hun klarer rett og slett ikke å distansere seg i det hele tatt, og tar på seg sorgene til alle hun jobber med.

Men jeg har også ei annen venninne med ballast som er psykolog og som er litt mer "kynisk". Hun ser på jobben sin som en nettopp en jobb, og ikke at hun skal redde hele verden. Hun gjør sitt beste, men har forståelse for at det er mulig å feile, at hun ikke nødvendigvis kan hjelpe alle.

Det er så klart viktig å gi mye av seg selv i en slik jobb, men man bør heller yte maksimalt på jobben, og så legge det fra seg når man drar hjem.

Stå på, og lykke til!

[AnonymBruker]

Når en har jobb som går utpå å være tett i kontakt med mennesker som har det vanskelig er det viktig å ha skille mellom jobb og fritid. Spesielt når du selv har psykisk bakgrunn er det viktig å ha en kultivert distanse mellom jobben og fritiden.