Å leve med en ung alkoholiker

[AnonymBruker]

Jeg tenkte å komme med min historie om hvordan det var å bo med en alkoholiker, min første samboer, når jeg var nitten år gammel.

Han var året eldre enn meg, og har "alltid" vært veldig glad i øl. At alle rundt han tullet med at han aldri ble så utrolig full, tenkte jeg ikke noe særlig over. Når han kjøpte seg to sixpack for å kose seg med alene en lørdagskveld, så begynte jeg å reagere litt, men bestemte meg for å overse det, og tenkte at vi har forskjellige kulturer. Vi bodde et stykke fra hverandre, og dum som jeg/vi var, så valgte vi å flytte sammen etter fire måneder, fordi vi synes avstanden var så stor.

Han kunne ringe meg midt på natten, rundt 3-4, og bli fly forbannet, si at han ikke elsket meg, og ikke skjønte hvorfor han var sammen med meg, av den enkle grunnen at jeg sa at jeg ikke kunne prate fordi jeg skulle på jobb om noen timer.

Han jobbet mye borte fra der han bodde, arbeidsplassen hans dro rundt omkring i fylket(Han kunne godt være borte 4-5 dager i strekk), og hver dag etter endt arbeidsdag så drakk han. At han tar seg en pils med kollegaene kan jeg da ikke bli sur for, tenkte jeg. Helt til jeg forsto at han ble drita, hver kveld.

Vi flyttet sammen, nærmere hans hjemsted enn mitt, og når vi skulle ha innflytningsfest, så spurte jeg han om jeg kunne få lov til å si ifra når jeg syntes det var nok alkohol, fordi det hadde vært noen episoder der jeg hadde reagert litt (Han var kjempekoselig mot alle i fylla, untatt mot meg. Da var han sint, gjorde narr av meg, og fikk meg til å føle meg som en idiot foran andre. I tillegg så hadde det hendt litt andre episoder, blant annet måtte han på legevakta en gang, fordi han var så full at han synes det hørtes som en god ide og svelge en ølkork (metallkork..)). Når han var edru, så sa han selvfølgelig, han ville jo ikke at jeg skulle føle meg utrygg, og kysset meg. Vel, festen kom, og bare hans venner var der. Noen hadde jeg ikke møtt før en gang. Vi hadde det gøy, men når han begynte å sjangle og snøvle, og han bevegde seg mot kjøkkenet for å hente en øl til, så gikk jeg bort til han, kysset han, mens jeg diskrè sa til ham at nå syntes jeg det var nok (Jeg synes jo ikke det var gøy om vennene hans skulle vite dette, at jeg ikke stolte på kjæresten min når han drakk). Han så på meg, ga meg fingeren (!), og tok en øl til. Og en til. Og en til. Og en til. Jeg hadde sagt fra til han, jeg orket ikke lage en scene foran vennene hans. Det endte med at han sloknet i sofaen, og vi fikk ikke ordentlig liv i han. Jeg satt da i flere timer, mens festen fortsatt "was going strong", med en haug med folk jeg ikke kjente, og en kjæreste som sov av seg rusen fra klokken ti på kvelden. Jeg måtte få hjelp til å få han i sengs den kvelden.

Dagen etterpå, når vennene hans hadde dratt, så sa jeg at jeg ikke visste om jeg var klar for dette samboerskapet, og at jeg tenkte på å flytte hjem igjen allerede. Han ble selvfølgelig kjempelei seg, og unnskyldte seg masse, men hadde ingen god grunn på hvorfor han oppførte seg som han oppførte seg.

Dette var på sommeren, og jeg skulle en toukers tur med ei venninne like etterpå, og jeg var bekymret for hva slags tull han kunne komme oppi mens jeg var borte. Jeg synes det var tydelig at han hadde et problem, men det nektet han å innse selv. Han synes også det var flaut å kutte ned på alkoholen, i forhold til vennene. Han var liksom "kjent" for å alltid ha med seg mest drikke. Jeg kunne forstå det, men vi ble enige om å ha en "4-øl-regel" mens jeg var borte. Han kunne bare drikke 4 øl om dagen, og bare i sosialt lag. Dette synes vi begge var en god deal, da kunne jeg stole på at han ikke ble for full, og han kunne bevise for meg at han var til å bli stolt på.

Den første lørdagen jeg var på ferie, så ringte bestekameraten hans meg. "Du, kjæresten din ligger helt dau her på sofaen, hva skal vi gjøre?". Jeg kjente hjertet mitt sank i brystet. Jeg spurte hvor mye alkohol han hadde kommet med, og kameraten sa at det var rundt 2-3 sixpack. Dagen etterpå, når han ble edru igjen, så ringte jeg fra syden, og ba han pakke sakene mine. Jeg orket ikke lenger. Han ble så redd for å miste meg, at han kontaktet legen sin, og ba om hjelp. Når jeg kom hjem, hadde han allerede vært å snakket med psykolog, og skulle gå dit jevnlig.

Dette var en befrielse for meg. De begynte å utrede han for ADHD, og hadde en mistanke om at han prøvde å selvmedisinere seg (ubevisst). Jeg følte desverre at ADHD-teorien fikk for mye oppmerksomhet, og alkoholen gikk de mer og mer ifra.

Selv om han sprakk noen ganger på jobb, så gikk det veldig fra en god stund.

Nå det først ble slutt mellom oss (av andre grunner), begynte han sitt gamle liv igjen, og selv om han hadde fortalt både venner og familie (familien takket meg, fordi de hadde vært på tanken mange ganger, men når de tok det opp med han så ble han forbannet) at han hadde et alkohol-problem, så ble historien helt anderledes. Jeg hadde tvunget han, og han hadde aldri hatt noe problem med alkohol. Jeg flyttet hjem igjen, men en av de vennene jeg hadde fortalte meg det at hun hadde møtt eksen min på butikken, udusjet og full, klokken ett på dagen.

Jeg ville bare komme med min historie. Det er kanskje noen der ute som sliter med samme problemet, eller har problemer med å innse at noen unge kan ha alkoholproblemer, for jeg trodde selv at alkoholikere var vel bare uteliggere og gamle menn i overgangsalderen som var arbeidsledige..

[AnonymBruker]

Hei

Er dette lenge siden?

Jeg var også kjæreste/"delvis" samboer (samboer i 1 mnd) med en som viste seg å være en yngre alkoholiker da jeg var 18-19 år.

Hvor vil du egentlig med tråden? Tenker du enda på det i dag? Sliter du med det?

Min eks gjorde også slik du sier, var KUN sint på meg når han drakk, gjorde narr av meg for an alle, slik at jeg følte meg som en komplett idiot. Akkurat de to tingene tenkte jeg på i etter tid, det var VELDIG ydmykende egentlig. Men jeg er kommet over tankene om han, alt han gjorde mot meg, de sårende tingene og hendelsene som var, jeg håper bare aldri en annen jente trenger å oppleve han.

Han ble heller aldri helt synlig dritings, ved en sjelden gang, å da ble han mildt sagt klin-kokkos. Slåss, stakk av i flere dager og var egentlig bare helt apekatt.

Men alikevell utgav han seg selv som en helt annen person når han var edru. Venner av oss fremstilte oss som "magiske", og vi fikk stadig kommentarer når vi ga blikk til hverandre hvor spesielt det var. Kanskje var det det, men jeg angret alikevel dypt på at jeg brukte 2 år av mitt liv på han. Det føles fremdeles som 2 bortkastede år, som ikke gav meg annet en sorg og dårlig selvbilde. Han var veldig manipulerende, og jeg har alltid vært kjent for å være snill og naiv, så vi var vel kanskje ikke akkurat en heldig match.

Vet ikke helt hvor jeg vil med å skrive dette, er litt trøtt nå.

Det som er et fellestrekk hos rusmisbrukere er at de lyver, og prioriterer alkoholen frem for nære og kjære. Også har de noen gode perioder hvor de påstår at de skal skjerpe seg, kanskje for å beholde kjæresten. Men de periodene kan en banne på at i 99 prosent av tilfellene går i dass til slutt uansett.

Det uheldige med meg og deg, var at vi møtte på "usynlige" alkoholikere i så ung alder. Med så liten livserfaring, og ny på forholds fronten.

Men en kan love seg noe etter en slik erfaring, nettopp å aldri utsette seg for det igjen.

Beklager at dette ble rotete og dårlig skrevet, kan skrive mer til deg i morgen om du ønsker det.

[AnonymBruker]

Min gode venn er en yngre alkoholiker (altså, han er 25, da).

Blir også frekk og sint på meg i fylla (på andre også). Skader seg og kommer opp i utrolige situasjoner i fylla.

Alkohol er det beste han vet. Han lever for dette.

Tipper han drikker hver dag, og 3-4 av dagene er han skikkelig på hardfylla.

Han prioriterer rusen foran venner og kjærestene han har hatt og har.

Han lyver også veldig mye.

Flere har sagt i fra og reagert på hans alkoholmisbruk. han forsvarer det med at; jammen, atte, det er ikke slik, det er sånn, ikke sånn, osv osv....

synd, for hadde han tatt seg i sammen kunne han rukket å trekke seg inn i fra alkoholismen nå, tror nå jeg da.

hilsen randi.

[AnonymBruker]

TS her.

Det er to år siden det ble slutt, så det er ikke noe som har skjedd nylig. Jeg har kommet over han som person, men jeg merker at jeg har fått "arr" etter forholdet. Bl.a. takler jeg ikke at min nåværende kjæreste er på fylla uten meg. Jeg vet jo at dette er noe som ikke han kan noe for, så jeg forteller det aldri til han, men jeg har det ganske kjipt når jeg sitter hjemme. Takler heller ikke så godt fulle mennesker lenger.

Jeg skrev dette litt som selvterapi, og litt som et håp om at det kunne hjelpe noen andre som kanskje lever i et sånt forhold, om det er kjæresteforhold, eller venneforhold. Problemet med unge alkoholikere er at de innbiller seg at "Det er sånn det er å være ung. Jeg må da få feste fra meg mens jeg fortsatt er ung". Men vi andre rundt ser godt forskjell på å feste fra seg, og regelrett misbruke alkohol.

[AnonymBruker]

TS her.

Det er to år siden det ble slutt, så det er ikke noe som har skjedd nylig. Jeg har kommet over han som person, men jeg merker at jeg har fått "arr" etter forholdet. Bl.a. takler jeg ikke at min nåværende kjæreste er på fylla uten meg. Jeg vet jo at dette er noe som ikke han kan noe for, så jeg forteller det aldri til han, men jeg har det ganske kjipt når jeg sitter hjemme. Takler heller ikke så godt fulle mennesker lenger.

Jeg skrev dette litt som selvterapi, og litt som et håp om at det kunne hjelpe noen andre som kanskje lever i et sånt forhold, om det er kjæresteforhold, eller venneforhold. Problemet med unge alkoholikere er at de innbiller seg at "Det er sånn det er å være ung. Jeg må da få feste fra meg mens jeg fortsatt er ung". Men vi andre rundt ser godt forskjell på å feste fra seg, og regelrett misbruke alkohol.

Jeg som svarte det i det første innlegget.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også fått et "arr" etter han, som er tatt med i det nye forholdet. Men er vanligvis ikke redd når samboeren drikker uten meg, så fremt han ikke er veldig full.

"Det er sånn det er å være ung. Jeg må da få feste fra meg mens jeg fortsatt er ung".

Sant, så sant! Slik holdning hadde min eks også.

Men du må ikke tenke for mye på eksen din. Kan forstå du kanskje er litt sint, det var i alle fall jeg på min.

Den nye kjæresten din er neppe slik som eksen din, eller hva?

[AnonymBruker]

Jeg som svarte det i det første innlegget.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også fått et "arr" etter han, som er tatt med i det nye forholdet. Men er vanligvis ikke redd når samboeren drikker uten meg, så fremt han ikke er veldig full.

"Det er sånn det er å være ung. Jeg må da få feste fra meg mens jeg fortsatt er ung".

Sant, så sant! Slik holdning hadde min eks også.

Men du må ikke tenke for mye på eksen din. Kan forstå du kanskje er litt sint, det var i alle fall jeg på min.

Den nye kjæresten din er neppe slik som eksen din, eller hva?

Ikke i det hele tatt, vi har begge et veldig avslappet forhold til alkohol, og jeg har enda ikke sett han kjempedrita, fordi han har kontroll når han drikker (Vi har vært sammen i 1 1/2 år).

Det er godt at det finnes andre som har opplevd og tenkt det samme. Det var veldig tungt å gå igjennom hele prosessen alene.