Når er det vanlig for barn å kunne tall og bokstaver?

[Gjest Mor i nord]

Min datter er to år,akkurat hatt bursdag. Hun kjenner igjen en del bokstaver,men det er fire hun husker fast,og av og til husker hun tallene. Svigermor holdt på å ramle på rumpa når vesla pekte på avisa i stad,og pekte ut s,m,og p,og jeg ble litt satt ut. Jeg lærte å lese da jeg var fire,så at det var så uvanlig trodde jeg ikke. Håper på litt erfaringer her?

Er litt usikker på om man bør oppmuntre det å lære ting,fortere enn jevnaldrende i bhg og førskoletid? Både jeg og et par andre i min manns slekt ble holdt igjen,slik at resten kunne holde tritt,på skolen. Jeg ble mobbet,så er litt redsel for at hun skal stikke seg ut også.

[AnonymBruker]

Hun blir ikke til å ta skade av å ha lært seg litt om å lese før hun begynner på skolen i alle fall.

[Dragonfly84]

Det er jo kjempebra at hun lærer ting så fort! Det er synd at man i Norge må være redd for å være for flink... Jeg vet hva du mener, jeg ble også både holdt igjen og mobba. Men nå for tida er de kanskje flinkere til å gi barna utfordringer som passer den enkeltes nivå. Hun har helt sikkert bedre av å få lære i sitt eget tempo enn å bli holdt igjen allerede nå!

[felgen]

Jeg lærte bokstavene tidlig, og kunne lese og skrive da jeg var tre. Tall lærte jeg nok noe senere, men var nok rundt tre eller fire da jeg kunne telle til tyve. Jeg har bare hatt glede av dette i senere tid, og er glad for at mor gadd å leke bokstavspill osv med meg da jeg var liten. Det har vært en enorm fordel å kunne lese tidlig fordi jeg lærte meg å lese fort mye før de andre. Dette har jeg fortsatt glede av som universitetsstudent. Jeg ble ikke mobbet, men jeg fikk tidlig høre at jeg var for flink på skolen. Dette har aldri vært noe problem, selv om det kanskje har vært litt sårt å måtte skjule hvor mye/hva man kunne.

Lek med bokstaver og tall med jenta di du, jeg tror det bare er bra:)

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg kunne lese og skrive før jeg var fire, husker ikke hvor god jeg var med tall, ikke sikker på om jeg har lært meg tall helt ennå heller

Bare la henne lære og ha det gøy med det:)

[Gjest gjeste]

Jeg kunne lese da jeg var 4, men mulig det var mest enkeltord. Leste i hvert fall en del bøker før jeg begynte på skolen. Synes stort sett det har vært en fordel, som felgen beskriver. Samtidig kjedet jeg meg en del på skolen - men ikke først og fremst fordi jeg kunne lese og telle fra før, tempoet var for lavt for meg i flere fag gjennom hele barneskolen, slik jeg husker det. Dessuten er det nesten 30 år siden jeg gikk på skolen, så ting kan ha endret seg.

Har nå en niese som lærte å lese da hun var fire, noen bokstaver har hun kunnet siden hun var 2+, som kan tallene (men ikke alltid setter dem sammen rett når det er fler siffer), og som kan telle til over 100. Det hadde nesten ikke vært mulig å hindre henne i det, foreldrene har ikke aktivt satt seg ned og gått gjennom tall og bokstaver med henne, men hun er nysgjerrig og spør og graver, og vil like gjerne skrive bokstaver som å tegne.

[Chiquita]

Det er ikke uvanlig å kjenne igjen enkelte tall og bokstaver når man er 2 år.

Går hun i barnehage?

Kan hun å telle?

Kjenner hun noen som har navn som begynner på de bokstavene hun kjenner igjen?

[Niennas]

Jeg kunne ikke lese før jeg begynte i førsteklasse, men jeg husker når jeg gikk seksårsgruppa (er det noe som heter det lenger?) så var det en gutt som kunne lese. Vi synes ikke han var teit for det, han fikk nesten heltestatus hos oss, som noe guddommelig.

[Myrthel]

Her har også ungene lest og gjenkjent tall tidlig. Mellomstefrøkna "sliter" på skolen ved at det aldri blir nok utfordringer. Første klasse var direkte kjedelig når de gjennomgikk bokstaver og tall.

Nå nærmer hun ser slutten på barneskolen og følger "matten" ett klassetrinn over. (men dette gir henne heller ikke nok utfordringer)

Ser det samme hos veslefrøkna mi. Førsteklasse med bokstavlyder har vært veldig kjedelig. Vi har fulgt opplegget for andre klasse fra juletider, men dette er noe vi må følge opp hjemmefra.

Kjempeflott at ungene lærer tidlig, men skolen er ikke flink til å følge dette opp. Det heter så fint "individuell opplæring", men det fungerer ikke så bra i praksis. Mitt inntrykk er at skolene er flinkere til å følge opp de elevene som henger etter, enn å gi utfordringer til de som ligger foran de andre.

[AnonymBruker]

Interessant problemstilling. Jeg har også fått ulike råd når det gjelder hvor mye man skal stimulere flinke barn hjemme i forhold til skole og slikt. Noen sier at flinke barn lett kan bli skoleleie pga at de ikke blir tatt hensyn til i skolen, og at de går fra å være nysgjerrige og oppvakte til å miste gløden og heller falle fra og bli umotiverte.

Ser for meg at det beste må være å selv, som foreldre, ta ansvar for barnets læring, i form av aktiviteter etter skoletid og i ferier. Her i byen finnes det mange "sommerskoler" eller kurs for barn knyttet til f.eks. vitenskapsmuseet. Husker at mine foreldre var flinke til å ta oss med på ting (museer, bibliotek, båtturer der de fortalte oss om fisker, etc etc). Så kan kanskje barna lære mye på andre områder enn akkurat de områdene som skolen tar ansvar for (som skriving, regning etc?). Men dette krever mye av foreldrene, spesielt nå som vi gjerne jobber fulltid, begge foreldrene.

Da jeg gikk i barneskolen var vi noen få i klassen som fikk jobbe med oppgavehefter beregnet på eldre elever i høyere klassetrinn. Det var kjempemorsomt, når det gjaldt akkurat det faget som jeg var interessert i.

Etter noen år jevnet det seg ut igjen, og jeg var absolutt ikke noe vidunderbarn da jeg kom på ungdomsskolen.

[AnonymBruker]

Vi har en gutt som akkurat har blitt 2 år. Han kan telle til 13 og kan peke ut bokstavene A, O, C, F og S. Vi maser ikke om det, men han har lært det gjennom nysgjerrighet. Det er ofte at han kommer løpende med en bok, peker på en bokstav der og spør: den? Da svarer vi og han gjentar. Han kan også "lese" sitt eget navn, mamma og pappa, men dette går bare på gjenkjennelse. Han er også glad i å telle så vi teller "alt", f.eks. antall trappesteg, biler som står parkert langs veien og hvor mange som er i rommet. Ifølge helsesøster var det ganske vanlig at barn begynte tidlig å interessere seg for tall og bokstaver, men at det ikke var noe unormalt dersom det ikke var så spennende enda.

[Caramba]

Det er bare å oppmuntre dem så lenge de er interessert. Da min gutt var 2 så kunne han mange bokstaver, men så mistet han interessen. Nå er han 4 og er veldig interessert. Han kan alle tallene og vet hva de fleste bokstavene heter. Han spør stadig hva det stpr der og der, og noen ganger overasker han oss med å lese eller gjenkjenne nye ord.

[Gjest Iah]

Jeg kunne lese før jeg begynte på skolen, og jeg ble tatt ut av klassen og fikk andre oppgaver da det var leseopplæring. Helt uproblematisk.

[Gjest navnelapp]

Mange barn knekker lesekoda sjølv. Datra mi sa plutseleg ein dag vi sto og venta på bussen: Mamma, det står Kaasa på huset der! (Det var malarmester Kaasa som holdt på og pussa opp gården vi sto ved.) Ho var vel omtrent tre og eit halvt. Ho hadde berre forstått det. No har ho rykka opp ei klasse, men ho gjorde ikkje det før mellom åttande og niande, hoppa over andre halvår åttande og første halvår niande. Ho kjeda seg nok ofte på skulen, men mange av lærarane var flinke med å gi henne ekstra oppgåver, lesestoff og andre utfordringar enn dei andre fekk.

[Gjest Spinell]

Det er jo helt tragisk å holde tilbake barn når de leker og utvikler seg i sitt eget tempo. Synes hun tall og bokstaver er interessant, bare la henne holde på.

Jeg leste før jeg var fire selv, og ramset opp alfabetet både forlengs og baklengs som toåring. Tallene opp til ti kunne jeg også som toåring. Uten at jeg kan tidfeste det nøyaktig, kunne jeg telle til hundre før jeg begynte på skolen. Jeg kunne også løse helt enkle regnestykker (pluss og minus med tall under ti) før skolestart.

På skolen ble vi som lå foran de andre gitt andre (litt vanskeligere) lesebøker og ekstraoppgaver. Mobbing var aldri noe tema.

Barn som kan mye før skolestart kan lett kjede seg, og det henger ikke bare sammen med kunnskapen de allerede besitter, men at de lærer mange ting raskere enn gjennomsnittet, og at progresjonen de første skoleårene uansett blir for slakk. Så om hun kan mer enn de andre i klassen ved skolestart har lite å si. En kan ikke drive og holde ungene tilbake for evig og alltid, heller.

[AnonymBruker]

Hadde nok ikke holdt henne igjen,heller prøvd å stimulere henne etter skoletid.

Nei,hun går ikke i bhg.

Vi begynte bare å lese mye bøker,og hun pekte på bokstavene.Så hennes egen bokstav,m og p for mamma og pappa osv..

Var Gjest pga jeg var på mobilen,forresten.

TS

[Brukernavn]

.

Kjempeflott at ungene lærer tidlig, men skolen er ikke flink til å følge dette opp. Det heter så fint "individuell opplæring", men det fungerer ikke så bra i praksis. Mitt inntrykk er at skolene er flinkere til å følge opp de elevene som henger etter, enn å gi utfordringer til de som ligger foran de andre.

Akkurat som om jeg skulle sagt det selv. Dessverre. Vi har kjempet for individuell opplæring for vårt barn siden dag 1. Vårt barn leste når h*n var 4, men måtte pent følge leseopplæringen sammen med klassen

[Gjest imli]

Min 3-åring kan i alle fall ein god del tall og bokstavar. kan ikkje skjønne kva som skal vere negativt med det?

[uten filter]

Har ungen interesse for tall og bokstaver, så oppmuntre henne til det uansett alder. Min yngste kunne skrive navnet sitt da hun begynte på skolen, men ingenting annet. Den eldste både leste og skrev da hun var drøyt fire. Anser begge deler for å være normalt.

[Meridian]

Søsteren min leste Bamseblad alene da hun var 3 år, og kunne skrive navnet sitt som er på 7 bokstaver. Det er en del som lærer det tidlig, fordi de utvikler seg sånn, men bare la henne utvikle seg og oppmuntre henne til å fortsette i samme bane.