tørr ikke komme ut til han nå

[Gjest gjest]

I dag nevnte broren min at han ikke syns det er greit å være lesbisk. Det var veldig sårene å høre fordi jeg liker jenter. Jeg har sagt det til mamma og håpet at hun ville si det til de andre i familien, men det har hun ikke. Nå tørr jeg ikke komme ut fordi jeg vet hva broren min syns. Det såret også at jeg har komt ut til mamma og at hun ikke har nevnt det igjen. Hun sa jo at det var greit og at det viktigste var å være lykkelig.

[Gjest Ute av skapet]

Hvor gammel er du? Har du pratet med henne om at du vil at hun skal si det?

[Gjest ts]

Jeg er 21, vet jeg veldig kort og litt barnslig, men skriver fra mob. Jeg har sagt til min mor at det var veldig vanskelig for meg og komme ut, og at jeg ville at familien skulle vite det og at jeg derfor ville si det til henne. Jeg har forklart at jeg har vanskeligheter med å fortelle familie det.

Jeg tror ikke familien min er en slik familie som sitter seg ned og prater om slikt. Jeg tror ikke foreldrene mine har noe i mot det, men vi har aldri prata om homofili før. Som barn visste ikke jeg om det en gang. Jeg føler at kanskje de trodde at visst de aldri snakket om det, kunne ikke jeg plutselig bare bli lesbisk. Men dette er ikke noe jeg har valgt, og jeg føler at hvis ikke vi kan prate om det, blir det til noe som bør skjules.

Noen tips? Jeg vil at alle skal vite. Men hvordan om jeg si det når jeg vet at min egen bror ikke vil støtte det?

[Rainbow]

Kan hende han sa det bare som en ungdomsgreie (nå regner jeg med at han er ungdom), og ikke tenkte noe mer på det. Veldig mange sier sånt uten å vite at det kan sitte noen som hører det og faktisk er den de snakker om. Jeg var så sikker på at moren min kom til å bli lei seg og sint over at jeg er lesbisk, begrunna i noen få ubetenksomme ting hun har sagt oppgjennom åra som kun har vært basert på uvitenhet. Det gjorde at det tok meg åtte år fra jeg begynte å tenke at jeg likte jenter til jeg kom ut for foreldrene mine.

Men da jeg sa det tok de det kjempefint! Ingen problemer, og all redselen min var fullstendig ubegrunnet.

Ofte vet ikke foreldre hva de skal snakke om, hva de skal spørre om. Det kan være vanskelig å få dem til å ta det opp igjen, og for mange blir det som å gå inn i skapet igjen, fordi man aldri nevner det. Mine er veldig "snakkete", så den kvelden jeg kom ut prata vi i tre timer. Da fikk de stilt mange spm, og i tiden etterpå tok jeg det opp flere ganger, nevnte feks skeive dager og snakka mye om kjæresten min. Sammenligna mye med mammas heterofili "likte du alle guttene da du gikk på skolen? Ikke? Nei, det er absolutt ikke alle jenter jeg liker heller". Sånne relativt banale ting hjalp oss begge veldig. Jeg var voksen (29) da jeg sa det, og bodde ikke hjemme, men var der ofte, og prata med dem mye.

Moren din tror kanskje du ikke vil hun skal si det til flere. Da må du nesten fortelle henne at du syns det er best om det kommer fra henne, dersom du ikke ønsker å si det selv.

Edit: Det å grue seg for å si det er alltid utrolig mye verre enn å få sagt det..! Du kan sjekke ut boka "Skapsprengere". Der er det mange inspirerende ut-av-skapet-historier!

Endret 14. juni 2011 av Rainbow81

[Gjest ts]

Broren min er snart 26. Han er voksen.

[Rainbow]

Hmm, likevel. Det var selvsagt veldig ubenksomt sagt, men det kan være pga usikkerhet og at han ikke kjenner noen lesbiske. Moren min var godt over 50 da hun sa negative ting, så det handler nok mer om usikkerhet og kunnskapsløshet (som forsåvidt ikke er så rart, når de aldri har vært borti sånt), enn om alder. Så dumt av meg å dra inn hvorvidt han er ungdom eller ei.

Jeg var som sagt 29 da jeg sa det til foreldra mine for et år siden. For meg var det viktig å vente til jeg hadde kjæreste, da var det mindre skummelt.

Jeg ga dem tid, for det var noe de måtte omstille seg til, noe nytt de måtte lære seg å forstå, på samme måte som det for meg var vanskelig i mange år å godta at jeg var lesbisk. Aldri vært så redd noen gang som da jeg sa det. Men det var verdt det.

Synd dere ikke er en familie som snakker om mye, og det er jo trist hvis det bare blir stengt inne. Kanskje du kan skrive et brev/mail til ham. Han vet jo ikke du er lesbisk, så han vet ikke at han såret deg. Hvis moren din sa at det viktigste er du er lykkelig, da har du i alle fall henne på din side, selv om hun syns det er vanskelig å snakke om. Kanskje hun kan være med når du sier det til broren din?

[kaprifolen]

Eneste rådet jeg har, er å holde deg rak i ryggen og bli bevisst på at du ikke trenger skamme deg! Det bør derimot din bror, hvis han lar legning komme i veien for søskenforholdet ditt.

Men jeg vet jo selvsagt at det er lettere sagt enn gjort.

Kanskje du kan "fiske igang samtalen" med å spørre han om hva han egentlig mente med det, og hvordan han ville reagert hvis noen i kretsen hans "kom ut"? Selv har jeg lettere for å si ting rett ut når jeg blir opprørt, og hvis han sier noe som sårer deg, kan det kanskje trigge motet til å si det rett ut? I sinne eller tårer.... Eller kanskje han går litt i seg selv før han svarer, også blir det ikke så farlig?

Uansett; lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg er 21, vet jeg veldig kort og litt barnslig, men skriver fra mob. Jeg har sagt til min mor at det var veldig vanskelig for meg og komme ut, og at jeg ville at familien skulle vite det og at jeg derfor ville si det til henne. Jeg har forklart at jeg har vanskeligheter med å fortelle familie det.

Jeg tror ikke familien min er en slik familie som sitter seg ned og prater om slikt. Jeg tror ikke foreldrene mine har noe i mot det, men vi har aldri prata om homofili før. Som barn visste ikke jeg om det en gang. Jeg føler at kanskje de trodde at visst de aldri snakket om det, kunne ikke jeg plutselig bare bli lesbisk. Men dette er ikke noe jeg har valgt, og jeg føler at hvis ikke vi kan prate om det, blir det til noe som bør skjules.

Noen tips? Jeg vil at alle skal vite. Men hvordan om jeg si det når jeg vet at min egen bror ikke vil støtte det?

Oj, har dere aldri pratet om homofili i familien

Da mine stebarn var unge (12-14 år) visste de om homofili, det samme gjør mitt barn som nå er 14 år.

Vi har alltid prøvd å ha en åpen dialog om det som er nyttige temaer som alle kan komme bort i før eller siden. Dette for å forberede barna, men også å vise de at alle kan ha ulike meninger om det meste, men også for å vise at selv om vi ikke er enig så respekterer vi de som ikke mener det samme som oss.

Tror det kan være vanskelig å danne seg en mening om det hvis det aldri er et tema, å jeg trodde alle kjente noen som ihvertfall kjenner noen som er homofil.

Når det gjelder din bror så har jeg ingen gode forslag å komme med. Dere har jo ikke snakket om temaet i oppveksten, å da er det nok ikke så enkelt å ta det opp nå. Du kan vel egentlig ikke regne med så mye støtte annet enn aksept fra foreldrene dine siden de ikke er vant til å snakke om denne type tema.

[Gjest ts]

Nei vi pratet ikke om det hjemme, men selvfølgelig visste jeg om homofili da jeg var 12-13 år gammel. Man lærer jo slike ord fra andre barn. Men slik jeg lærte ordet homo var det et skjellsord. Men foreldrene mine har aldri fortalt meg om det. Det hadde hjulpet veldig tror jeg, om mamma og pappa introduserte meg til ideen av at det er ikke bare gutter og jenter som kan bli forelsket.

Det tok meg veldig lang tid før jeg skjønte legning

en min, og jeg tror det var fordi jeg ikke ville innse at jeg var homofil. For meg var homofili ikke normalt. Jeg aksepterte at andre var det og jeg hadde ikke noe i mot homofile, men jeg ville ikke være det selv fordi da ville alle som ikke var homofil tenke stygt om meg.

[Kamikatze]

Eller kanskje de ikke tar det opp fordi det er en ikke-sak for dem? De fleste foreldre er vel bevisste på at sønner og døtre uansett forblir sønner og døtre, og ser liksom ikke poenget med å snakke så veldig om ting som yrkesvalg og partnervalg, som avkommet uansett bestemmer selv?

[Gjest ts]

Men de kan da la barna vite at de ikke syns det er noe gale i å være homofil, slik at det er enklere for de å komme ut av skapet.

Hvordan kan et barn vite om mamma og pappa syns det er greit når de ikke en gang prater om homofili? Barn blir helt fra begynnelsen av fortalt om prinser og prinsesse som forelsker seg og blir gift. Aldri var det noen som fortalte eventyret om prinsessen som forsket seg i en annen prinsesse.

[KaDust]

Tråden er ryddet for spam.

KaDust, mod

[Rainbow]

Nei vi pratet ikke om det hjemme, men selvfølgelig visste jeg om homofili da jeg var 12-13 år gammel. Man lærer jo slike ord fra andre barn. Men slik jeg lærte ordet homo var det et skjellsord. Men foreldrene mine har aldri fortalt meg om det. Det hadde hjulpet veldig tror jeg, om mamma og pappa introduserte meg til ideen av at det er ikke bare gutter og jenter som kan bli forelsket.

Det tok meg veldig lang tid før jeg skjønte legning

en min, og jeg tror det var fordi jeg ikke ville innse at jeg var homofil. For meg var homofili ikke normalt. Jeg aksepterte at andre var det og jeg hadde ikke noe i mot homofile, men jeg ville ikke være det selv fordi da ville alle som ikke var homofil tenke stygt om meg.

Akkurat sånn var det i min familie også. Jeg tror ikke jeg visste at det fantes før jeg gikk på ungdomsskolen, for på 80-tallet og tidlig 90-tall fantes det knapt noen jeg visste om som var "sånn". Da jeg fant det ut trode jeg at det var rare menn og damer som var homofile, ikke unge.

Foreldrene mine snakka ikke om det i det hele tatt, men til deres forsvar ei heller om andre ting, som sex og samliv.

Men det å aldri ha rollemodeller eller få vite at det fantes gjorde nok sitt til at jeg var 25 før jeg sa "jeg er lesbisk" høyt til meg selv.