Søskenkjærlighet

[Solbærpiken]

Jeg har en storesøster som er ca 3år eldre enn meg. Vi er må begge voksne, og bor på hver vår kant av landet. Vi har ikke så mye kontakt, og selv når det gjelder å sende en e-post eller SMS, er det alltid jeg som tar kontakt først. Men så får jeg koselige meldinger tilbake, om at det var lenge siden osv...

Jeg bor fortsatt på hjemstedet hvor vi vokste opp, mens hun har flyttet ganske langt av gårde. Man må overnatte skal man besøke. Når hun er her, er hun alltid hos foreldrene våre. Ofte vet jeg ikke om det før mamma ringer og sier at hun er på besøk over helga. Da må vi kaste oss rundt og snu på planer, ellers for vi ikke tregt hverandre. Dette irriterer spes mannen min seg over, noe jeg ikke har problemer med å forstå.

Jeg har tilbudt hun og familien å bo her hvis de ønsker det noen dager, men uten å få respons. Jeg har ikke vært hos dem enda, litt pga at jeg ikke vet om jeg er velkommen til å overnatte og det blir alt for dyrt å bo på hotell. Vi er som sagt ikke så nære at det føles som en selvfølge.

Mange ganger har jeg bestemt meg for å gi opp å prøve å være en del av livet hennes, men så går det en stund og så klarer jeg ikke la være å sende en melding eller noe å høre hvordan det går.

Noen flere som har det slik? Jeg føler jeg bruker mye energi på ett forhold som ikke gir noe tilbake.

[AnonymBruker]

Har en bror som ikke løfter en finger for å holde kontakt. Det er slitsomt i lengden å være den som må forsøke å holde kontakten, men er nå blitt vant til det...

Vet du om det kan være en spesiell grunn til at hun oppfører seg sånn? Kan det være sjalusi, mindreverdighetskompleks eller annet?

[spinnwild]

min bror (3 år eldre) ringer i ny og ne (annenhver uke) for å snakke litt om sitt og mitt.

min søster (halv-, 13 år eldre) snakker jeg med sjeldent. Stikker innom når jeg er i nærheten av der hun bor da, men blir ofte at jeg heller passer på barna enn at jeg snakker/henger med henne.

Personlig tar jeg sjeldent kontakt selv, om det ikke skulle være noe spesielt, om jeg ikke er i nærheten av dem. Og de bor 3-6 timer kjøring unna og jeg har ikke bil, så det er ikke ofte

(Slik er jeg med venner også)

Det som er så fint med søsken er at man ikke "mister" de, og det er ofte veldig enkelt å ta opp kontakten igjen.

[AnonymBruker]

Jeg ELSKER søsknene mine! Vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. De er mine søsken, men også mine beste venner. De bor spredd rundt på kloden, men vi holder kontakten på mail og skype. Ofte. Og ser hverandre så mye vi kan. Det er desverre ikke ofte, men alltid veldig koselig.

<3

[Gjest Gjest]

Har ikke nært forhold til mine søsken. Broren min har jeg et greit forhold til, selv om vi ikke snakkes så ofte. Søsteren min har jeg et anstrengt forhold til, etter at vi ble "uvenner" for noen år tilbake. Nære venner har jeg heller ikke, så katten er min beste venn.

[Solbærpiken]

TS her...

Jeg tror ikke det er noen spesiell grunn til at hun er sånn, tror absolutt ikke hun er sjalu eller noe. Det er vel bare sånn hun er, i hvertfall mot meg. Venner av henne beskriver henne som en veldig god, støttende og kjær person - noe som gjør at jeg bare blir trist at den jenta jeg kjenner virker mer egoistisk og selvsentrert.

Jeg husker hun var her i området en gang, vi avtalte å møtes midt på dagen på lørdag fordi hun skulle til frisøren først. Tidspunktet gjorde at det var vannskelig å få brukt de timene før på dagen til noe fornuftig, men jeg hadde ikke noe imot det (hun er jo ikke i nærheten så ofte). Tida kom og gikk og hun sendte ingen melding eller tok tlf når jeg ringte. nesten tre timer senere sto hun på døra og unnskyldte at hun var sen. Hun var blitt overtalt av frisøren til å farge og stripe håret og sånt tar jo tid.

Så jeg tror egentlig jeg bare befinner meg veldig langt ned på listen over hva som er viktig i livet hennes

Til deg som skriver at søsken så lett finner tilbake til hverandre igjen - på ett tidspunkt så tror jeg ikke søsterkortet er nok, så det kan være realt å oppføre seg godt også mot familie.

[Gjest Gjest]

Mange ganger har jeg bestemt meg for å gi opp å prøve å være en del av livet hennes, men så går det en stund og så klarer jeg ikke la være å sende en melding eller noe å høre hvordan det går.

Noen flere som har det slik? Jeg føler jeg bruker mye energi på ett forhold som ikke gir noe tilbake.

Jeg synes ikke du skal anstrenge deg for henne. La det heller være opptil henne. Spesielt tatt i betraktning av at hun er storesøster burde hun jo ha brydd seg mye mer.

[Lunivere]

Har et nærmest ikke-eksisterende forhold til min ene søster. Dette er mest på grunn av at vi har to vidt forskjellige personligheter som overhodet ikke går overens. Jeg liker henne rett å slett ikke.

Jeg har heller ikke noe behov for å ha et nært og godt forhold til henne, bare fordi man er i familie trenger man ikke å ha et forhold.

[Gjest Gjest]

Har et nærmest ikke-eksisterende forhold til min ene søster. Dette er mest på grunn av at vi har to vidt forskjellige personligheter som overhodet ikke går overens. Jeg liker henne rett å slett ikke.

Jeg har heller ikke noe behov for å ha et nært og godt forhold til henne, bare fordi man er i familie trenger man ikke å ha et forhold.

Men hva sier du hvis folk spør om du treffer søsteren din ofte. Sier du bare sannheten? Jeg har også et nesten ikke-eksisterende forhold til søsteren min, selv om hun bor i samme by. Og jeg synes bestandig det er litt ubehagelig om nye bekjentskaper spør om jeg treffer henne ofte, og jeg sier ikke så ofte. Så blir det en litt pinlig pause i samtalen, for jeg har jo ikke lyst å si noe mer om det temaet.

[Lunivere]

Men hva sier du hvis folk spør om du treffer søsteren din ofte. Sier du bare sannheten? Jeg har også et nesten ikke-eksisterende forhold til søsteren min, selv om hun bor i samme by. Og jeg synes bestandig det er litt ubehagelig om nye bekjentskaper spør om jeg treffer henne ofte, og jeg sier ikke så ofte. Så blir det en litt pinlig pause i samtalen, for jeg har jo ikke lyst å si noe mer om det temaet.

Jeg pleier å si rett ut at jeg ikke tåler trynet på jenta, så vi treffest kun når det gjelder familiesammenkomster o.l. Folk pleier å bli litt satt ut, men så slipper jeg å utbrodere mer om det temaet.

[spinnwild]

TS her...

(...)

Til deg som skriver at søsken så lett finner tilbake til hverandre igjen - på ett tidspunkt så tror jeg ikke søsterkortet er nok, så det kan være realt å oppføre seg godt også mot familie.

Ja, det blir nok værre om man oppfører seg mindre bra mot hverandre. Jeg tenkte mer på det å ikke ha mye kontakt med hverandre.

Man må huske at selv om det er søsken, så er det lov å mislike måten de oppfører seg på, og til og med gi opp denne personen. Jeg synes ikke at man skal tolerere så alt for mye mere fra søsken enn venner (og andre), men mener også at som søsken så har man eget ansvar (alle sammen) om å oppføre seg bra. Og også si ifra når noe er galt.

Si fra om at du misliker dette, og finn ut om hun gidder å forbedre eller du gidder å tolerere...

[AnonymBruker]

Søsteren min bor på andre siden av landet og det er alltid jeg som tar kontakt først. Noe som jeg er mektig lei av. Jeg har prøvd å la være å ta kontakt, og det tok altså et par måneder før hun i det hele tatt ringte. Men når vi først prater sammen så har vi god tone, vi er jo veldig glade i hverandre. Men hun er fryktelig egoistisk på alle plan, vi er som måne og sol..

[Gjest Spisebord]

Jeg har tre søstre og har veldig ulikt forhold til dem alle. De er alle en del eldre enn meg (jeg er attpåklatten i familien) og dette har nok påvirket forholdet mellom oss.

Den ene er jeg egentlig ikke på talefot med engang, og har ikke vært på mange år. Vi kommer nok aldri til å ha noe søsterforhold igjen. Vi møtes kun ved familiesammenkomster og holder oss blide og høflige av hensyn til resten av familien. Hadde det ikke vært for dem så hadde jeg valgt å aldri mer ha noe med henne å gjøre igjen.

Den andre har jeg et greit nok forhold til, men mer som en kusine/tante som jeg egentlig ikke kjenner så godt. Vi har liksom ikke noe å snakke om eller noe felles i det hele tatt utenom blodsbånd. Vi er ganske like av utseende, men veldig forskjellige som personer.

Den tredje har jeg et ganske godt og venninneaktig forhold til når vi en sjelden gang møtes. Vi er ganske like som personer. Men verken hun eller jeg er flinke til å holde kontakten, så det kan gå månedsvis uten at vi hører fra hverandre.

Alt i alt er jeg jo glad i de to søstrene mine jeg har kontakt med, men de er likevel ikke viktige personer i dagliglivet mitt.

[Gjest *smak*]

Søsteren min har lurt meg ved arveoppgjør og prøvd å stikke av med typen min så henne vil jeg ha minst mulig med å gjøre... Mange ganger drømmer jeg om at jeg hadde en snill søster som jeg kunne ha endel kontakt med.. Jeg føler meg rett og slett utrygg hos henne og vi har jo ansvar for oss selv, derfor orker jeg ikke kontakt..

Endret 16. juni 2011 av *smak*

[AnonymBruker]

Jeg og søsteren min er ulike på det meste, og jeg har ikke behov for å tilbringe tid med noen jeg aldri hadde hatt som venn bare fordi vi deler noen gener. Er høflig og gjør det som er forventet, selvfølgelig.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare holdt kontakten til familieselskap og bursdager og sånt. Ville ikke orket å stresse sånn som ts gjør. Nytter ikke å opprette kontakt når motparten er uinteressert.

[sequin]

Jeg har fire vidunderlige søstre.

De to eldste bor i samme by som meg, og vi er sammen flere ganger i uken, selv om de har egne familier og fulltidsjobber. De to mindre søstrene mine bor ca en time unne, begge to da de studerer i en annen by, men alikevel ser jeg de også flere ganger i måneden

Storebrødrene mine derimot er så opptatte og har så mye å gjøre, selv om begge er "ungkarer" rundt tredve åra, de har jeg lite kontakt med, ser de 4-5 ganger i året selv om vi bor i samme lille by. Jeg gidder ikke kaste meg rundt og omveldte alle planene mine de få gangene de tar seg tid til å besøke mor eller far :gjeiper:

[Wonders]

jeg er 5 år eldre, og oppdro henne kan man si. Vi var super-nære og kunne si ferdig hverandres setninger.

Nå har vi ikke snakket sammen på vel 3 år. Blir for mye drama og skikkelig ille situasjoner hver uke. Jeg savner henne. Jeg savner ikke alt som kommer med, så da tenker jeg hun er lykkelig uten meg...

Vi er ikke bra for hverandre i denne perioden av livet, så jeg holder avstand.

[la Flaca]

Jeg har fire vidunderlige søstre.

De to eldste bor i samme by som meg, og vi er sammen flere ganger i uken, selv om de har egne familier og fulltidsjobber. De to mindre søstrene mine bor ca en time unne, begge to da de studerer i en annen by, men alikevel ser jeg de også flere ganger i måneden

Storebrødrene mine derimot er så opptatte og har så mye å gjøre, selv om begge er "ungkarer" rundt tredve åra, de har jeg lite kontakt med, ser de 4-5 ganger i året selv om vi bor i samme lille by. Jeg gidder ikke kaste meg rundt og omveldte alle planene mine de få gangene de tar seg tid til å besøke mor eller far :gjeiper:

Er dere 7 søsken? Heldig du er!

[B18]

søstra mi er et år yngre (hun er 17).

Enten er vi bestevenner og kommer godt overerns, eller så er vi fiender //overskjer hverandre.