Ensomhet-går det i arv?

[Gjest Gjest]

Er så lei meg i kveld, Har en gutt som snart blir 14 år. Nå i Pinsen har han vært hjemme hele tiden, ingen ringer, ingen å henge med.Han orker ikke prøve, har gjort det mange gamger og er vel redd for å bli avvist. Dette begynte til jul 6.klasse. hans beste venn snudde ryggen til for å komme inn i denpopulære gjengen. Det gikk en stund før vi forsto det, ig det siste 1,4 året på barneskolen var kjempe tøft. han gledet seg til ungdomskolen, og det ble bedre. Fant sin lille gjen med gutter, men prob er at alle er litt de ensomme og snille guttene. kall dem gjerne nerder, spiller en del spill og er vel ikke blandt de mest sosiale og populære.

Har så vondt av han, og opplever min egen pubertet omigjen, hadde det sån jeg også. Problemmet nå er vel mere tydelig "alt" blir lagt ut på fb, og han ser jo at mange har vært på fest og hengt sammen mad andre. Jeg blir bare så lei meg, og har det så vondt. kan ikke presse ham, har prøvd og han blir bare lei seg. Han er aktiv politisk, og jeg har spurt om han ikke kan henhe med gutta der, men de er ett år eldr og han tør ikke, opplever at han har fått sosial angst..... og at min bekymring blir en ekstra belastning for han.

Hva kan jeg gjøre? han får ikke lov til å isolere seg på rommet, må innimellom komme ut på stua til oss og heller sitte her å lese. Regner med at det ordner seg(sen blomstring), men det er så vondt for et mammahjerte......

[Gjest ts her]

Ingen som har noen gode råd, til meg?

hvordan skal jeg kunne hjelpe han, eller klare å la være?

[Gjest Fable]

Kjenner jeg for vondt av å lese dette.

Ikke fordi han har nerdevenner, ingenting galt i det.

Men fordi DU stresser sånn fordi han ikke har de vennene og sosiallivet du ønsker at han skal ha. Og du har visst vært veldig klar på hva du forventer av han...tror du ikke det stresser han enda mer?

La han være, dette må han finne ut av selv..

[Genesis]

Dette har jo med personlighet å gjøre. Det er vel ikke noe vitsi å presse han inn i en rolle han ikke trives i. La nå gutten heller være seg selv. I min tid var det hvertfall sånn at de populære var de som begynte å drikke når de var 13, og røyke når de var 12. De sammen personene har i dag ingen utdanning, fikk unge altfor tidlig, og jobber i butikk eller på lager. Selvfølgelig stygg generalisering, men for å illustrere et viktig poeng. De jeg husker som var litt "for voksne og intellektuelle" enn andre på sin alder, blomstret senere, og holder nå på med interssante utdanninger, har fått masse selvtilit, og er sosialt velfungerende vesener. Tror ikke du har noe å bekymre deg for!

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn en, en "særing". Liker ikke de samme tingene som "alle de andre" liker, som f.eks. fotball. Min er 13. Men han er veldig interessert i å tegne og male, og fikk begynne på kunstskole. Der traff han sin gjeng, gitt.

Har han noen fritidsinteresser?

[The Duchess]

Syns ikke du skal bekymre deg for han. Han er kanskje ikke så moden som de andre. Jeg har selv en som blir 14 snart og som sitter mye inne. Han har alltid vært sjenert eller hatt angst for å oppsøke andre. Går greit om andre kommer til han, men han trives bedre hjem, foreløpig. Han spiller og snakker med venner via nettet.

Jeg foretrekker at han er hjemme enn å sitte oppe til langt på natt og bekymre meg for hvor han er og hva han holder på med. Den situasjonen ville ikke jeg vært i.

[AnonymBruker]

Jeg har også en gutt på 13 (snart 14) som sliter litt med å finne andre venner. Heldigvis har det løsnet litt det siste året etter han begynte på ungdomsskolen. Der fikk han ny klasse og nye muligheter. Jeg har sagt til han at om han ikke akkurat finner folk som han blir bestevenn med kan det være at den personen han vanker litt sammen med har andre bekjente som kan være interessante.

Jeg har også pushet han til å finne fritidsaktiviteter der han kan finne ungdom som har samme interesser som han. For tiden er han med i en lokal jakt- og fiskeforening der de gjør mye sosialt bla aktiviteter og overnatting. Eller kanskje han kan være med på et kurs i noe han interesserer seg for feks data, fluebinding, matlaging.... Av og til blir det en god del kjøring for i forbindelse med disse aktivitetene men jeg tenker at det er det verdt, det viktigste er at han finner noen å ha det bra sammen med.

Av og til har han perioder da han føler seg veldig alene. Ingen ringer eller kontakter han. Da sammenligner han seg ofte med sin søster som har et hav av venner og der telefonen ringer i ett. Jeg må av og til tvinge han til å ta mer initiativ selv, feks si at han ringer noen og foreslår en aktivitet (feks kino eller basseng), ta en sykkelrunde og se om han møter noen eller rett og slett bare dra på butikken og handle for meg for å få han til å ikke mure seg inne på rommet.

Du skriver at han har funnet seg en liten gjeng med gutter som er litt i samme "kategori" som han selv. Kan du ikke oppmuntre han til å invitere et par gutter på overnatting hjemme hos dere der de feks har spillekveld og pizza (lan). Min gutt har vært på noen slike overnattinger og de storkoser seg. Sitter oppe langt på natt og spiller sammen.

[Genesis]

Du skriver at han har funnet seg en liten gjeng med gutter som er litt i samme "kategori" som han selv. Kan du ikke oppmuntre han til å invitere et par gutter på overnatting hjemme hos dere der de feks har spillekveld og pizza (lan). Min gutt har vært på noen slike overnattinger og de storkoser seg. Sitter oppe langt på natt og spiller sammen.

Jeg ville vel heller oppmuntret til sunnere aktiviteter, og appelert til andre interesser han måtte ha. Jeg har desverre selv sett konsekvenser av å ha spill som eneste interesse. Kjenner noen 25-årige jomfruer, som omtrent har eneste kontakt med andre mennesker gjennom headset. Det er ikke en fremtid noen ønsker sin sønn!

[AnonymBruker]

Skjønner at dette ikke er noe god følelse for deg. Jeg er litt redd for noe lignende med min datter, selv om hun er mye mindre ennå. Hun er av den litt forsiktige typen, som helst vil sitte stille med en bok for seg selv, i stedet for å oppsøke andre barn på lekeplassen og kaste seg uti lek med dem. Kjenner meg selv veldig godt igjen i henne, og desto vanskeligere er det å pushe på henne, når jeg vet hvor ubehagelig jeg opplevde denne pushingen selv. Det verste var ikke å føle seg alene, det verste var å ha dårlig samvittighet overfor foreldre og andre, når man merket at de skulle ønske ting var annerledes.

Skjønner at dette blir forsterket når man har facebook og sosiale medier i tillegg. Huff - gruer meg allerede til min datter blir eldre.

Jeg henger meg på forrige AB som foreslår kurs i div interessante aktiviteter. Der aktiviteten står i sentrum, og eventuelle sosiale kontakter kommer som en bonus av dette. Tror barn merker veldig godt når man prøver å pushe på dem nye venner, og da er det lett å sette seg på bakbeina.

Jeg har bestemt meg for at hun skal få LOV til å være slik hun er. Men i stedet for at hun skal sitte på rommet sitt og lese, skal jeg ta henne med på f.eks. biblioteket, ofte er det høytlesing av bøker, der regner jeg med det kommer andre leseglade barn, så kan hun se at det er helt greit å være interessert i ting som hun liker, og selv om det ikke er noen andre i klassen som er det, så finnes det andre mennesker.

Jeg var også en late bloomer, men du verden så moro det var å begynne å studere og plutselig gikk en helt ny verden åpen. Og da ble det plutselig tøft å være nerd. Mens mange av de populære jentene på barne- og ungdomsskolen hadde giftet seg tidlig, fått barn og arbeidet i butikk siden rett etter videregående. Noe jeg sikkert også hadde vært mer enn villig til å gjøre om jeg hadde fått noen av de guttene jeg var avstandsforelsket i

[AnonymBruker]

Jeg ville vel heller oppmuntret til sunnere aktiviteter, og appelert til andre interesser han måtte ha. Jeg har desverre selv sett konsekvenser av å ha spill som eneste interesse. Kjenner noen 25-årige jomfruer, som omtrent har eneste kontakt med andre mennesker gjennom headset. Det er ikke en fremtid noen ønsker sin sønn!

Det handler vel i aller første omgang om å finne noen man kan bli bedre kjent med. Spillekvelder sammen kan være én måte å gjøre det på, for så at det utvikler seg til at de kan gjøre andre ting sammen. Men jeg er helt enig i at det ikke må "ta av".

[Gjest Gjest]

Er så lei meg i kveld, Har en gutt som snart blir 14 år. Nå i Pinsen har han vært hjemme hele tiden, ingen ringer, ingen å henge med.Han orker ikke prøve, har gjort det mange gamger og er vel redd for å bli avvist. Dette begynte til jul 6.klasse. hans beste venn snudde ryggen til for å komme inn i denpopulære gjengen. Det gikk en stund før vi forsto det, ig det siste 1,4 året på barneskolen var kjempe tøft. han gledet seg til ungdomskolen, og det ble bedre. Fant sin lille gjen med gutter, men prob er at alle er litt de ensomme og snille guttene. kall dem gjerne nerder, spiller en del spill og er vel ikke blandt de mest sosiale og populære.

Har så vondt av han, og opplever min egen pubertet omigjen, hadde det sån jeg også. Problemmet nå er vel mere tydelig "alt" blir lagt ut på fb, og han ser jo at mange har vært på fest og hengt sammen mad andre. Jeg blir bare så lei meg, og har det så vondt. kan ikke presse ham, har prøvd og han blir bare lei seg. Han er aktiv politisk, og jeg har spurt om han ikke kan henhe med gutta der, men de er ett år eldr og han tør ikke, opplever at han har fått sosial angst..... og at min bekymring blir en ekstra belastning for han.

Hva kan jeg gjøre? han får ikke lov til å isolere seg på rommet, må innimellom komme ut på stua til oss og heller sitte her å lese. Regner med at det ordner seg(sen blomstring), men det er så vondt for et mammahjerte......

Hei.

Det kan hende han trives slik,er det du som har mest vondt av det?

Er mange gutter som har det slik, de er mye alene. Det er ofte de snille guttene som jentene ikke bryr seg om i den alderen.

Håper han finner gode venner som ikke holder på med rus oh krimmilalitet. Vet om ensomme gutter som har søkt dit men det heldigvis ikke ofte.

Du får støtte han og prøve å snakke om hva han tenker, men husk UTEN å MASE.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Med tanke på de neste årene som tenåring vil jeg i hvert fall heller fokusere på interesser og aktiviteter enn venner. Det er mye lettere å få venner gjennom interesser eller aktiviteter enn å plukke ut noen jevnaldrende og bestemme seg for å prøve å bli venner med dem. De fleste finner jo venner på skolen, men hvis ikke dette har fungert så bra for ham så vil jeg ta en skikkelig brainstormingsrunde sammen med ham for å se om det er noe han vil drive med bortsett fra politikk. Tøy strikken langt og tenk på ting utenfor 'komfortsonen'. Sjakk? Røde Kors? Skyting? Spanskkurs? Natur og ungdom?

[Gjest 2001 epollitt]

Kjenner jeg for vondt av å lese dette.

Ikke fordi han har nerdevenner, ingenting galt i det.

Men fordi DU stresser sånn fordi han ikke har de vennene og sosiallivet du ønsker at han skal ha. Og du har visst vært veldig klar på hva du forventer av han...tror du ikke det stresser han enda mer?

La han være, dette må han finne ut av selv..

Ts her. må bare svare på denne.....

Jeg stresser ikke pga at han ikke har de vennene jeg vil eller det sosiallivet jeg ønsker han. Det som jeg opplever som vondt er når han gråter fordi han føler seg helt sosialt fortapt og "viggovenneløs". Det jeg ønsker er at han får seg venner som er sosiale utenom skolen, og som han kan henge sammen med på fritiden. Og det ønsker han også. Men han får det ikke til...... Tror ikke han er umoden, han stortrives sammen med eldre, men der er han ofte maskot og blir ikke bedt med på sosial ting.

[Ciara]

Du skriver at du hadde det sånn selv. Hva skulle du ønske dine foreldre gjorde i den situasjonen?

Jeg har ikke erfaring med barn i den alderen, men det første som slår meg er at gutten trenger mer selvtillit. Det er dumt dette, for nå høres det ut som om tidligere nedturer gjør ham uvillig til å forsøke på nytt. Jeg istemmer derfor forslaget om aktiviteter: Hva er han god på? Hva liker han å gjøre? Går det an å finne på noe innenfor et interessefelt der han er litt mer offensiv?

Pass på at du er medfølende og oppmuntrende, men ikke viser altfor mye sorg over dette. Det gjør ikke situasjonen bedre for sønnen din at han vet at mamma bekymrer seg for ham. Ha heller tillit til at dette er et problem han kan klare å løse.

Ellers synes jeg spørsmålet du stiller, om ensomhet går i arv, er veldig interessant - jeg har tenkt mye på det selv. Jeg tror absolutt det kan gå i arv, uten at det er noen automatikk i det, selvsagt. Min far er ganske ensom. Dvs jeg tror han trives veldig godt i sitt eget selskap, men har vært så mye i sitt eget selskap at han er ute av trening i smalltalk - dermed havner han fort litt utenfor når han for en gangs skyld ønsker å være sosial. Jeg er mye mer sosial av ham, tross alt, men merker litt av den samme tendensen. At jo mer sosial jeg ønsker å være - og særlig hvis jeg vil gjøre inntrykk på folk - jo mer sosialt klønete blir jeg.