Ungeskrik

[Sheherasade]

En dag om noen år ønsker jeg å få barn. Men det er med gru jeg tenker på gråten og skrikingen det fører til. Jeg tror jeg har veldig lav toleranse for ungeskrik. Når naboens barn gråter og skriker, eller når jeg hører det på bussen eller på flyet, så grøsser jeg og tenker "herregud så glad det ikke er meg!"

Så hvordan takler man ungeskrik? Både når de er små og man ikke kan kommunisere med dem, og de bare rett og slett ikke slutter, og når de i trassalderen er helt rabiate?

Blir det bedre av at det faktisk er deres eget barn? Blir toleransen for ungeskrik høyere når det er ens eget?

Har dere noen overlevelsesstrategier for hvordan ikke bli småtussete og frustrert og oppgitt?

Håper ingen føler seg støtt av spørsmålet mitt her, for dette er noe som jeg seriøst er bekymret over, siden jeg jo faktisk har lyst på barn (et rolig og snilt barn som alltid sover eller smiler er det jo ingen oppskrift på...)

[nella123]

Jeg har ingen barn selv, men en lillesøster og en nevø. Og jeg merker en klar forskjell på når de griner eller når en "random unge" griner. Jeg får et umiddelbart behov for å fikse hva enn det er som er galt, og tenker ikke over at de faktisk hyler høyere enn en gjennomsnittlig jumbojet. Til og med bæsjebleiene er en fryd å ta, og når de spyr får jeg bare vondt av de (i motsetning til å spy selv).

[Zoë Castillo]

Jeg har heller aldri taklet barnegråt særlig godt. Nå når jeg har barn selv, en treåring, har jeg et annet forhold til det.

Det gjør fortsatt vondt å høre gråten hennes, men ikke fordi det skjærer i øra, men fordi jeg har vondt av henne.

Da hun var baby var jo gråten nyttig for å finne ut at hun faktisk var misfornøyd med noe. Jeg hadde ingen gråteunge, og opplevde derfor sjelden ustoppelig skriking som ikke hadde noen kur.

Nå gråter hun når hun er lei seg eller har slått seg, og når hun føler seg urettferdig behandlet (feks hvis hun hadde inntrykk av at vi skulle lese to bøker på senga, men jeg tenkte å lese én, og så sa jeg god natt og gikk ut igjen etter en bok). Jeg lytter stort sett til gråten hennes og gjør det jeg kan for å stoppe den. Hun får ikke ligge å gråte, for det er jo en grunn til at hun gråter (mener jeg, andre foreldre mener kanskje at det bare er for å drøye tida osv. En kjenner imidlertid sitt eget barn, og jeg hører når hun sutrer, og når hun er redd/lei seg/skuffet).

Hun trasser heldigvis veldig sjelden, så vi har hittil ikke opplevd hylskriking på gulvet på butikken ennå. Den dagen det skjer kommer jeg neppe til å ta henne med på butikken igjen på en stund.

[Harlekin]

Dette er visst forsket på, og babygråt er ett av de største stressmomentene for voksne. Dette er nok biologisk nedfelt og har med å sikre artens overlevelse. Det er helt normalt! Det kan godt hende at du har liten toleranse for babygråt når du får ditt eget barn, og da vil du jo gjøre alt for at babyen skal ha det bra så den slutter å gråte. Det virker altså!

Endret 13. juni 2011 av Harlekin

[Sheherasade]

Godt å høre at det hjelper at det er ens egen unge, da.

(Men Harlekin, om det er så bra at det er et stressmoment er kanskje ikke så positivt hvis man får en unge som skriker og er vanskelig hele tiden?)

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, ble helt oppgitt av gråtende barn på bussen, i butikken eller på fly. Ba i mitt stille sinn om at noen skulle stoppe gråten på den hersens ungen.... Taklet altså barnegråt svært dårlig.

I dag er jeg mamma til et barn på 2 og når jeg hører hylende barn i dag, får jeg en dyp medfølelse for foreldrene til dette barnet - for det finnes mange som meg (slik jeg var og tenkte). Og jeg blir ekstra stressa hvis det er mitt barn som gråter. Gjør alt jeg kan for å la det være "levelig" rundt oss når vi er ute blant folk, men tenker det vil bli vanskeligere med tiden når barnet blir større og får enda mer vilje og egne meninger.

Selv føler jeg det fullstendig hjerteskjærende når mitt barn gråter fordi det er noe som er galt. Hvis han er syk, vondt i magen e.l. så føler jeg meg som verdens verste mor dersom jeg ikke klarer å hjelpe ham. Og jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra. Men jeg-får-ikke-viljen-min-gråt" er noe annet. Ja, det er slitsomt å høre begge deler, men det siste går ikke inn på meg på samme måten. Her ligger mer utfordringene i å beholde roen, være vennlig men bestemt, konsekvent og forståelsesfull. Det er lov å bli frustrert. Men å vise dette overfor barnet i full utfoldelse er noe vi unngår.

[Redbull]

Tåler ikke andre barn sin barnegråt, kun jenta mi sin. Jeg kjenner henne og vet hvorfor hun gråter, da er det liksom greit

[Harlekin]

Godt å høre at det hjelper at det er ens egen unge, da.

(Men Harlekin, om det er så bra at det er et stressmoment er kanskje ikke så positivt hvis man får en unge som skriker og er vanskelig hele tiden?)

Det er ikke bra, det bare er slik.

[Ciara]

Jeg hadde ikke direkte lav toleranse for barnegråt før jeg fikk barn selv, men jeg forstår godt hva du mener. Jeg tenkte alltid at det virket så slitsomt og bråkete. Og irriterende. Men når sønnen min gråter er det som de andre sier, jeg tenker ikke på at han bråker, jeg tenker at gråten må stoppes. Og jeg får vondt av ham.

(Men Harlekin, om det er så bra at det er et stressmoment er kanskje ikke så positivt hvis man får en unge som skriker og er vanskelig hele tiden?)

Nei, DET har du helt rett i. Sønnen min skrek veldig mye de første ukene, og vi forstod ikke hva det kom av. Det er det mest slitsomme og stressende jeg har vært med på hittil. Det er liksom greit når man vet hva det kommer av og kan fikse det, men evig skriking uten fasitsvar er helt utrolig frustrerende. Heldigvis varte det ikke så lenge.

(Sannsynligvis hadde han nakkevondt.)

[Gjest Gjest]

Så hvordan takler man ungeskrik? Både når de er små og man ikke kan kommunisere med dem, og de bare rett og slett ikke slutter, og når de i trassalderen er helt rabiate?

Kan jo trøste deg med at der faktisk ikke sant at man ikek kan kommunisere med dem. man kommuniserer hele tiden, med hvordan man tar i det, stryker det og holder det.Stemmen man bruker og blikkontakten med ungen.Samt at man prater selv til barnet med sine ord.

og ungen reagerer på alt du foretar deg overfor det. Det vil du merke når det er ditt barn og dere har blitt kjent med hverandre.

da vil du merke hav gråten betyr og merke/høre forskjell på hva som hjelper og hva ungen vil.

Noen ganger er de trøtte- da hjelper det å få ro til å sove. andre ganger er de varme. kle av, gi drikke osv.

Noen garner vil de ha oppmerksomhet- da hjelper det å få trøst og snakke/kose.

Noen ganger vi ungen rett og slett slippe å være mer på bussen, så da er det jo verre å få stopp på akkurat den gråtingen.

Du vil merke på deg selv hva di selv ikke liker, og vite at en baby reagerer med å gi fra seg lyd, der du tenker en tanke.

Lykke til, det vil gå seg til.

(PS, Selv ble jeg helt svett de første ukene av å høre vesla gråte og måtte ha hjelp av barnefar under min verste ammetåke...Det var rett og slett fordi jeg var redd for å ikke klare å gi henne hva hun behøvde...Men man fikser det med tiden.Når vi ble kjent og jeg ble tryggere på meg selv,gikk alt bedre og stressreaksjonen var plutselig fraværende uten at jeg vet riktig når det forsvant...

Det viktigste er å få til avtaler med familie og andre, så man av og til kan overnatte hos dem og få sovet en hel natt, mens den andre har barnet. Spesielt barnets far som skal på jobb, kan ha nytte av å få noen uforstyrrede netter iblant hos svigers/foreldrene/venner... Eller så kan den ene kjøre tur med barnet. Noen barn sovner når de kjører bil.)

Får du et barn med kolikk kan jeg tipse om te av fennikkelfrø med sukker. Det virker lindrende på barnet. Evemtuelt kamille dersom man har best effekt av det.

Så det fins ting man kan gjøre.

Man kan også få hjelp av å ta baby til kiropraktor.

Nurket mitt fikk det mye bedre av å komme dit.

Så det er noe man kan gjøre med gråt, så framt ungen ikke er faktisk syk...Der er jeg blank, dessverre.

[Gjest Gjest]

Nei, DET har du helt rett i. Sønnen min skrek veldig mye de første ukene, og vi forstod ikke hva det kom av. Det er det mest slitsomme og stressende jeg har vært med på hittil. Det er liksom greit når man vet hva det kommer av og kan fikse det, men evig skriking uten fasitsvar er helt utrolig frustrerende. Heldigvis varte det ikke så lenge.

(Sannsynligvis hadde han nakkevondt.)

Her er det altså at jeg kan anbefale å ta baby til kiropraktor for å se om det er noe de kan hjelpe med.

(Babys rygg og nakken har jo vært gjennom en del med tanke på fødsel...)

Eller det kan være fordøyelsessystemet, og da er det å prøve kamille- eller fenikkelte, eller se om det er noe man selv spiser som baby reagerer på.

Jeg sier ikke at det er Svaret med stor S, men at det er noe man kan prøve, som har fungert for andre.

[Ciara]

Her er det altså at jeg kan anbefale å ta baby til kiropraktor for å se om det er noe de kan hjelpe med.

(Babys rygg og nakken har jo vært gjennom en del med tanke på fødsel...)

Eller det kan være fordøyelsessystemet, og da er det å prøve kamille- eller fenikkelte, eller se om det er noe man selv spiser som baby reagerer på.

Jeg sier ikke at det er Svaret med stor S, men at det er noe man kan prøve, som har fungert for andre.

Vi tok med gutten til manuellterapeut, og det ble bedre etterpå. Så ja, absolutt noe å sjekke ut. Synes alle med barn som skriker mye burde sjekke opp dette

[Caramba]

jeg har tre små unger og takler heller ikke ungeskrik. Det sies at kvinner er programert for å gjøre noe med det når unger skriker, så jeg iler til med smokk og trøst for å få ro i stua igjen. Det er ikke sånn at man blir imun mot skriking selv om man har barn selv, men man lærer seg til å leve med mye mer lyder rundt seg.

[Gjest imli]

Eg har to små ungar, skriking er fælt å høyra på. Prøver alltid å få dei til å slutte. Taklar andre ungars skriking mykje betre, for då er det ikkje mitt ansvar, så det berre blokkar eg ut.

[Sheherasade]

Takk for alle svar! Dette er veldig oppløftende!

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med barn i mange år, og fått helt nok. Jeg takler ikke ungeskrik - ikke fordi jeg synes synd på de- men fordi det skjærer i ørene, og er plagsomt og irriterende, og driver meg fra sans og samling !! jeg koker, rett og slett. Bare MÅ forlate situasjonen, enten det er å sette fra seg handlevognen og stikke, eller forsvinne til andre enden av en butikk.

Er det ekstra ille, så må jeg virkelig bite meg i tunga, og gjøre alt jeg kan for å ikke gi klar beskjed om at ute blant folk så skriker man ikke på den måten ! (Da hvis det er sure unger i butikken, ikke om noen faller og slår seg.

)

Men disse ungene som vræler og skriker fordi de er sure, og ikke vil være med å handle, de har jeg veldig kort lunte ovenfor. Har opplevd å glemme koden på kortet mitt når jeg skulle betale, fordi jeg hadde hørt på en skrikende jente litt for lenge. Glefset ut av meg ett eller annet til ekspeditøren, at slik bråk går ikke an, og at man ikke skulle hatt barn med seg i butikken ..... Kom heldigvis på koden ..

Men altså, jeg er bekymret selv. Er godt voksen og har enda ikke barn. Og er redd for at jeg ikke blir klar. Både pga våkenetter og at jeg ikke får sove og er avhengig av søvnen min, og fordi det blir masse grining og bråk.

Å jobbe med barn kan være effektiv prevansjon gitt ...

Før var jeg tålmodigheten selv og pedagogisk til fingerspissene, men jeg er desverre ikke slik nå, jeg prøver, og kan være flink å trøste og slik, og flink med fornuftige rolige barn - men den skrikingen - DEN klarer jeg bare ikke ..

Jeg reagerer foresten slikt på annet bråk også, støy, masing, høy musikk som jeg ikke selv spiller, ting som er forstyrrende ... Damer som kakler i fistel og ler og fjaser ... bråk.

Akk ja.