Ensom mamma

[Gjest Ensom mor...]

Jeg er mamma til en jente på 3,5 år. Jeg bor langt unna familien min (som jeg egentlig ikke har noen særlig god kontakt med). Jeg har vært alene med jenta mi, siden hun var baby, og heller ikke hatt noen andre kjærester siden barnefaren flyttet ut.

Jeg ble boende her jeg har bodd siden jeg ble gravid, for at barnefaren skulle ha kontakt med jenta si. Han har aldri ungen på overnatting, og tar henne kanskje noen timer på søndager, så jeg skal få sovet litt, eller vasket huset. Ellers er det bare jeg som har henne. Når ungen er i barnehagen, er jeg på jobb. Det er heller ingen sosiale aktiviteter vi kan melde oss på.

Siden jeg aldri har barnevakt, får jeg heller aldri dratt ut på byen, jeg har ingen venner her og føler jeg er helt alene. De vennene jeg har er uten barn og ofte ute på farten med sine samboere. I tillegg bor de langt unna og jeg ser de kanskje 3-4 ganger i året.

Jeg har lenge ønsket å flytte, i håp om at jeg kan få en større omgangskrets, og kanskje etterhvert en ny kjæreste. Dattera mi trives utrolig godt i barnehagen, og jeg kjenner at jeg får dårlig samvittighet av å ta henne vekk fra de vennene hun har der på dagtid.

Ville dere tatt sjansen på at hun vil trives like godt i en annen barnehage og flyttet?

Og så til slutt: jeg har heller ingen å reise på ferie med, men fikk litt igjen på skatten og kunne tenke meg å ta henne med på en liten ferietur. Hvor ville dere dratt alene med en liten unge?

PS: leste igjennom innlegget mitt, og føler meg som en taper. Jeg er 27 år, alene, uten kjæreste og uten venner, ingen barnevakt og ingen som ungen kan leke med på fritiden. Jeg trenger virkelig å endre livene våre, for sånn her trives jeg ikke...

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde tatt sjansen på det Jeg tenker sånn at det er bedre å bytte barnehage og miljø nå enn etter at hun har begynt på skole og sånn. Og hun skal jo ha en glad og fornøyd mamma også

[AnonymBruker]

Hei!

Du må jo også selvfølgelig tenke på deg selv. Barn er fleksible selv om det gjør vondt i mammahjertet og bryte opp. Om du har muligheter for dere til å få et bedre liv et annet sted etc. En synlig trist forelder tror jeg også barnet kan se og føle, iallefall når hun blir litt eldre.

Om du vil på ferie så vil jeg anbefale f.eks Kanariøyene f.eks. På Gran Canaria f.eks er det mange som forstår norsk og stort utvalg av mat, og underholdning for barn osv. Det er veldig vennlig, og mange skandinavere der så du vil ikke føle deg utenom, og kan alltid spørre andre om det er noe. Greske øyer kan jo også være noe

Nei tenk på deg selv også, mange barn flytter men de klarer seg som regel fint, og spesielt jo yngre de er.

[Gjest Blondie65]

Hvorfor har ikke pappa'en barnet sitt mer? Det er her jeg ville begynt - sett hardt mot hardt med samværsavtale som SKAL følges opp med vanlig samvær (overnatting, annenhver helg, osv).

Hvis pappa'n ikke vil ha samvær ville jeg bedt han fraskrive seg foreldreansvaret slik at du får dette slik at du kan flytte uten at han kan blande seg.

Hvis du oppnår at pappa tar samvær alvorlig vil du få fritid og denne bør du bruke til noe annet enn å vaske hus. Hvis du greier å få en ukentlig frikveld er tiden inne for å melde seg i en eller annen organisasjon, forening, lag eller hobby så du kan få nye venner.

[Gjest Safe]

Unnis aktivitetsferie - for aleneforeldre.

[AnonymBruker]

Sjekk også ut www.aleneforeldreforeningen.no De har også aktiviteter og lokallag.

Dersom far overhode ikke er interessert i mer samvær så hadde jeg glatt flyttet.

[Gjest Ensom mor]

Takk for svar. Jeg leter etter ett nytt sted å by, kanskje i nabobyen. Men må se om det finnes ledige barnehageplasser der først. Og en skoleplass eller jobb til meg

Samtidig er det veldig skremmende, for jeg kjenner jo ingen der heller. Kanskje blir jeg like ensom, selv om jeg blir å gjøre mitt beste for å bli kjent med nye mennesker.

Er som sagt livredd for å ødelegge for jenta mi, som har stortrivdes i barnehagen sin fra første stund.

Barnefaren er interessert i samvær når det passer han. Hobby og venner kommer først på hans prioriteringsliste...

[Knitcat]

Barnevakt må du da kunne ordne deg. Det er jo nok av flotte ungdommer over alt, som gjerne vil tjene litt kroner på å passe et barn. Få til en frikveld av og til og kanskje en ettermiddag i uken. Både du og barnet ditt vil ha veldig godt af litt fri fra hverandre.

Jeg lurer på hvor du egentlig bor, siden det ikke NOEN er aktiviter for dere. Finnes det basseng i nærheten? Hva med barne/familiekor i kirken, barnegym, skikarusell, kolleger med barn eller barnebarn, inviter barnehagevenner - ja, hva gjør alle andre barnefamilier der du bor?

Endret 13. juni 2011 av Knitcat

[Gjest Blondie65]

Barnefaren er interessert i samvær når det passer han. Hobby og venner kommer først på hans prioriteringsliste...

Barnefaren trenger en oppvåkning. En innkalling til samtale på familievernkontoret der du forlanger en plan med vanlig samvær og der kravet er at du ser at dette blir gjennomført uten for store endringer eller han fjernes som far.

Barnet trenger faren sin like mye som du trenger fritiden. En god nøkkel til å få dette til er at far tar sitt ansvar, eller forsvinner ut av barnets liv slik at du kan dra dit du vil i verden.

Forøvrig anbefaler jeg deg sterkt å involvere deg med en fast barnevakt eller to sånn at du regelmessig kan få luftet deg og kommet deg ut slik at du kan finne venner.

Anbefaler også at du søker opp arrangementer for barn og mødre slik at du kan utvide din bekjentskapskrets gjennom dette.

[Gjest Tuben]

Dette høres ikke ut som en god situasjon, og du vil nok ha veldig godt av å komme inn i et nettverk av venner.

Man må starte et sted og det er ikke alltid så enkelt å vite hvor... Jeg vil sammenligne min og din situasjon. Jeg har mann og to barn, til forskjell fra deg, men vi har lite kontakt med øvrig familie og har flyttet langt unna tidligere omgangskrets av venner.

Vi bor idag på et sted hvor ingen av oss har familie-tilknytning, og å få en gode venner, tar laaaang tid. Det er et stort savn, både for oss og ungene. Syns folk generelt har NOK MED SITT! Vet ikke helt hvor vi skal starte for å få et nettverk. Vi er med på div. aktiviteter og ungene går i barnehage, men thats it. Det føles ikke godt nok for å fylle "hullet" i livet vårt... Vi har søkt etter reservebesteforeldre, uten hell, kanskje du kunne prøve på det samme, om det høres ut som en god ting for deg og jenta di...

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men følte det riktig å svare deg!

[AnonymBruker]

Barn ser fort at foreldre ikke har det bra. De merker det fra de er 1 år iallfall! Jeg husker jeg var 3-4 år da jeg så mamma lå på rommet sitt og gråt. Jeg forstod hun var lei seg. Hun var ofte deprimert. Pappa var alltid sint, og de tgjorde meg utrygg.

Det er bedre at du flytter til et nytt sted nå mens barnet ditt er i barnehagealder, for jeg mener det vil bli vanskeligere når barnet begynner å skolen. Det er ofte viktig å være med fra straten av når man begynner i 1.klasse. Selv om det kan gå bra å f.eks flytte når man går i 4.klasse, så kan det ofte være litt vanskelig å komme inn i et miljø.

Å komme inn i et nytt miljø som voksen er veldig vanskelig. Barn har lettere for å innlede mye vennskap enn voksne.

Flytt nå, til høsten. Prøv et halvt år og se. Det er mange som tar med seg mann og barn og bor 1 år i ulandet, der barna går på skole eller barnehage i nærmiljøet, så jeg ser ingen grunn til at du skal flytte til en annen by i norge.

Om du mistrives kan du flytte tilbake eller til et nytt sted. Det er viktig at du gjør dette før barnet ditt begynner i skolen....

Foreldrene mine flyttet mye da jeg var liten, husker jo ikke så mye av det, men da jeg begynte i 1.klasse på barnaskolen bodde vi fast til jeg begynte i 4.klasse. Da flytte vi igjen, men det gikk bra på den nye skolen også. Tok litt tid før jeg fikk venner, men det ordnet seg til slutt. Grunnen var nok at jeg var veldig sjenert og vanskelig å komme innpå, mens et annet barn som kanskje er med imøtekommende ville sklidd rett inn i en vennegjeng.

En ting undrer jeg meg over ... er det ingen av foreldrene til de andre barna i barnehagen som du kan få kontakt med?

Ville flyttet jeg og startet på nytt et annet sted! Går det ikke, så flytt tilbake, eller flytt til et nytt sted. Gjør det nå før barnet ditt blir for stort

Håper alt går bra med deg! Skjønner at du kan ha det tungt til tider, men barnet trenger mest av alt en GLAD og LYKKELIG mamma, fremfor at barnet skal få gå i den samme barnehagen hun er vandt til. Barn tilpasser seg veldig fort, og dette kommmer til å gå kjempebra!

[Gjest Ensom mor]

Hei igjen.

Jeg venter på svar angående barnehageplass i nabobyen. Får jeg det, flytter jeg. Har snakket med barnehagen hun går i nå, og jeg kan få permisjon i 1 år, eller så lenge jeg vil (men da må jeg betale for å beholde barnehageplassn).

Det er en liten barnehage hun går i nå, og alle de andre foreldrene på avdelinga er i allefall 10-15 år eldre enn meg, og det virker som om de kjenner hverandre fra før (jeg er ikke fra denne byen), jeg har prøvd å hinte frem til å møtes kanskje ved bursdager etc, men uten hell...

Er som sagt ingen aktiviteter for barn under 5 år i denne byen. Er klatring og turn, men det er det aldersgrenser på.

Jeg tar henne selvsagt med på skogsturer, badestranda, bassenget osv, men det blir fort kjedelig å bare være oss 2.

[Rosalie]

Eg ville sjekket litt opp rundt moglegheit for "ekstrabesteforeldre" i nærleiken av der de bur. Ei eg kjenner hadde/har det, då far til hennar eldste var narkoman, og korkje ho eller faren hadde familie i nærleiken av der dei budde (heller type ein dagsreise unna - Noreg er eit langt land...) Ho fekk tak i eit eldre ektepar som sjølv ikkje hadde familie i nærleiken som "ekstrabesteforeldre", og dei hadde ungen minimum ei helg i måneden, samt ein fast kveld i veka så mor kunne vere med i eit lag slik at ho vart kjend med andre. Også gjorde dei alle ting saman, slik ein gjerne gjer når ein er familie. Ho har no to andre ungar (med to andre fedrar), og sjølv om familiene til dei to andre ungane stiller opp, så er "ekstrabesteforeldra" det for alle dei tre ungane, og dei er velkommen i familieselskap hjå alle ungane sine fedre.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg fikk venner gjennom barnet mitt. Jeg inviterte venner av barnet med hjem. Først for en ettermiddag og så etter hvert til overnatting. Siden barnet da er så lite så må alt gå igjennom foreldrene. Gradvis så ble min kontakt med de utvidet. De hadde også mitt barn av og til. Jeg brukte lekeplasser i nærmiljøet og der kunne jeg også treffe foreldre fra barnehagen og så ble det litt prat der også. Ting tar tid.

Anbefaler deg å få tak i en ungdom som du kan bruke som barnevakt. Mange tenåringer er interessert i å tjene noen kroner.

[AnonymBruker]

Heisann TS. Jeg kan anbefale deg å melde deg inn i et forum for mor og barn på nett. Her kan du skravle med likesinnede og bli kjent med folk. Jeg har vært med i flere år, og gjennom mine 2 barn og forumet har jeg møtt masse flotte damer. :D Det avtales ofte treff i de store byene, og det er alltids noen i nærheten.

[Gjest gjest]

Jeg tror det værste sjokket med å bli alenemor var at jeg faktisk ble veldig alene og isolert siden barnet var så lite at etter jobb/barnehage så ble det oss to hjemme helt alene. Det var vanskelig å komme i kontakt med andre foreldre i barnehagen selv om det var mange aleneforeldre der, så var ikke "greia" at de sosialiserte. Kanskje vi ikke visste om hverandre. Eller de andre aleneforeldrene også har den at de må hjem med trøtte barn. Når jeg reiser på ferie med mitt barn er det sjelden vi kommer i kontakt med andre der heller, vi er begge sosiale av natur men jeg lurer på det lyser litt av oss at vi vil ha kontakt. Vel jeg har vel funnet ut at vi koser oss godt alene også.

Min forandring på tilværelsen var å flytte til nytt nabolag der noen av barna til barnet mitt gikk i samme barnehage. Derfor åpnet dørene seg og barnet mitt fikk andre unger på besøk og kunne gå ut å leke med barn som vi kjente fra før. Foreldrene er også ute med barna og jeg fikk litt bedre voksenkontakt.

Jeg har lenge vært inne på tanken å flytte til en ny by siden jeg også føler denne ensomheten men har tenkt på at det tar litt tid å bli "integrert" der man er og ikke flykte for mye.

Mye forandrer seg også fra barnehagealder til skolealder der barna selv krever å få besøke andre barn, også aktiviteter på fritiden blir mer aktuelt.. Så jeg biter i meg ensomheten og håper på at dette hjelper på.

lykke til med hva du bestemmer deg for, men tenk deg om det blir faktisk bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg er mamma til en jente på 3,5 år. Jeg bor langt unna familien min (som jeg egentlig ikke har noen særlig god kontakt med). Jeg har vært alene med jenta mi, siden hun var baby, og heller ikke hatt noen andre kjærester siden barnefaren flyttet ut.

Jeg ble boende her jeg har bodd siden jeg ble gravid, for at barnefaren skulle ha kontakt med jenta si. Han har aldri ungen på overnatting, og tar henne kanskje noen timer på søndager, så jeg skal få sovet litt, eller vasket huset. Ellers er det bare jeg som har henne. Når ungen er i barnehagen, er jeg på jobb. Det er heller ingen sosiale aktiviteter vi kan melde oss på.

Siden jeg aldri har barnevakt, får jeg heller aldri dratt ut på byen, jeg har ingen venner her og føler jeg er helt alene. De vennene jeg har er uten barn og ofte ute på farten med sine samboere. I tillegg bor de langt unna og jeg ser de kanskje 3-4 ganger i året.

Jeg har lenge ønsket å flytte, i håp om at jeg kan få en større omgangskrets, og kanskje etterhvert en ny kjæreste. Dattera mi trives utrolig godt i barnehagen, og jeg kjenner at jeg får dårlig samvittighet av å ta henne vekk fra de vennene hun har der på dagtid.

Ville dere tatt sjansen på at hun vil trives like godt i en annen barnehage og flyttet?

Og så til slutt: jeg har heller ingen å reise på ferie med, men fikk litt igjen på skatten og kunne tenke meg å ta henne med på en liten ferietur. Hvor ville dere dratt alene med en liten unge?

PS: leste igjennom innlegget mitt, og føler meg som en taper. Jeg er 27 år, alene, uten kjæreste og uten venner, ingen barnevakt og ingen som ungen kan leke med på fritiden. Jeg trenger virkelig å endre livene våre, for sånn her trives jeg ikke...

I utgangspunktet tror jeg ikke det er bostedet som er problemet, men at du ikke er blandt de som er mest utadvendt.

Jeg sier ikke at du skl kaste deg over alle du møter i butikken eller barnehagen og prate om barn, matvaner eller annet, men at du bør forsøke noen fritidsaktiviteter.

Kansje du kan få barnefar til å ha barnet når du er på noen uskyldige fritidsaktiviteter midt i uka ? Kansje prøve 2 forskjellige ting der du kan få kontakt med andre som du har felles interesser med ?

Jeg ønsker deg alt godt, og tror du er en menesketype som kan få MASSEVIS av venner i det miljøet du alerede er.

[Gjest regine]

Det er vanskelig å få venner i voksen alder - og hvis du i tillegg bor et ganske lite sted, med få tilbud og homogent miljø, så er det nærmest umulig. Sorry for å være så brutal.

Jeg tror definitivt jeg ville flyttet på meg. Far har hittil vist så liten interesse for sitt barn at det overhode ikke trenger å være med i vurderingen - selv om de politiks korrekte selvsagt mener at du må ofre livet ditt for at far KANSKJE en vakker dag skjønner at han må ta ansvar. Jeg mener ikke det - jeg mener at DU er ansvarlig for at DU og BARNET har det bra, best mulig faktisk. Hvis det betyr at du må gjøre endringer i deres livssituasjon, så må du gjøre det. Og husk: du er IKKE ansvarlig for fars forhold til sitt barn - det er det han selv som er.

Det er mange som har opplevd at det å skifte miljø førte til en mye bedre tilværelse, selv om endring kan oppleves som "farlig".Selv flyttet jeg med barn fra storbyen hvor også barnets far bodde, til litt utpå landet. Og det gjorde at BARNET og jeg fikk en ny og mye bedre tilværelse. Før jeg blir hengt for å "flytte barnet fra far" så hadde far i flere år misligholdt samværsavtalen.

Endring er ofte en mulighet - riktignok flytter man fra noe, men sånn det høres ut på deg så flytter du TIL noe som har potensiale i seg til å bli mye bedre.

lykke til!

[Gjest pia]

Jeg er mamma til en jente på 3,5 år. Jeg bor langt unna familien min (som jeg egentlig ikke har noen særlig god kontakt med). Jeg har vært alene med jenta mi, siden hun var baby, og heller ikke hatt noen andre kjærester siden barnefaren flyttet ut.

Jeg ble boende her jeg har bodd siden jeg ble gravid, for at barnefaren skulle ha kontakt med jenta si. Han har aldri ungen på overnatting, og tar henne kanskje noen timer på søndager, så jeg skal få sovet litt, eller vasket huset. Ellers er det bare jeg som har henne. Når ungen er i barnehagen, er jeg på jobb. Det er heller ingen sosiale aktiviteter vi kan melde oss på.

Siden jeg aldri har barnevakt, får jeg heller aldri dratt ut på byen, jeg har ingen venner her og føler jeg er helt alene. De vennene jeg har er uten barn og ofte ute på farten med sine samboere. I tillegg bor de langt unna og jeg ser de kanskje 3-4 ganger i året.

Jeg har lenge ønsket å flytte, i håp om at jeg kan få en større omgangskrets, og kanskje etterhvert en ny kjæreste. Dattera mi trives utrolig godt i barnehagen, og jeg kjenner at jeg får dårlig samvittighet av å ta henne vekk fra de vennene hun har der på dagtid.

Ville dere tatt sjansen på at hun vil trives like godt i en annen barnehage og flyttet?

Og så til slutt: jeg har heller ingen å reise på ferie med, men fikk litt igjen på skatten og kunne tenke meg å ta henne med på en liten ferietur. Hvor ville dere dratt alene med en liten unge?

PS: leste igjennom innlegget mitt, og føler meg som en taper. Jeg er 27 år, alene, uten kjæreste og uten venner, ingen barnevakt og ingen som ungen kan leke med på fritiden. Jeg trenger virkelig å endre livene våre, for sånn her trives jeg ikke...

Hei, jeg er eldre enn deg og føler det på akkurat samme måte.. Jeg er veldig sosial av meg og liker å være sammen med andre.. Men blir aldri/sjelden invitert med når det skjer noe her.. Tenker du på å flytte så flytt nå før skolestart... Da synes jeg det er værre og flytte barnet..

Kan jeg spørre hvor du bor henne i landet?