Jeg har ikke kontakt med min søster

[Gjest Gjest]

Søsteren min og jeg hadde en uoverensstemmelse for noen år siden, som vokste seg ganske stor, og vi har ikke kommet til forsoning etterpå. Men vi har heller ikke kranglet noe siden denne episoden, vi bare lar være å kontakte hverandre, og snakker ganske lite til hverandre om vi støter på hverandre - bare noen høflighetsfraser.

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst på noe særlig kontakt med henne, ettersom hun har vist en så veldig dårlig side av seg selv under konflikten vi hadde. Synes hun skylder meg en stor unnskyldning, men forventer ikke at jeg noensinne vil få det. Hun har tydeligvis ikke evne til å innse det når hun har såret/behandlet andre dårlig.

En stund etter konflikten vi hadde tok jeg likevel kontakt med henne for å treffes og få en bedre tone, av hensyn til familiesamholdet. Hun avslo da. Etter det syntes jeg at jeg hadde gjort mitt i den saken.

Likevel opplever jeg av og til litt press fra resten av familien om at vi burde bli venner, og får spørsmål om jeg har sett søsteren min i det siste. Jeg synes dette er slitsomt, fordi hele saken har vært belastende og deprimerende for meg, og jeg vil ikke bli minnet på det til stadighet. Synes også det er urettferdig at jeg skal bli presset når jeg har tatt initiativ overfor søsteren min, til tross for at jeg ikke hadde spesielt lyst til å treffe henne. Søsteren min slipper litt unna, for de snakker ikke så ofte med henne, hun har mer avstand til sine foreldre og vårt andre søsken. Jeg har sagt fra til foreldrene mine at jeg ikke vil ha så ofte spørsmål om jeg har sett søsteren min, men det virket ikke som det var særlig forståelse for det.

Jeg lurer på om det er flere i lignende situasjon. Hvordan griper man det an når man ikke egentlig ønsker å ha kontakt med sitt søsken, men resten av livet må se hverandre (hun bor også rett i nærheten) i familiesammenhenger? Synes situasjonen er ganske kunstig, skulle ønske jeg slapp presset fra andre mennesker og kunne leve livet mitt i fred.

[Gjest TS]

Puffer denne litt opp...

[Gjest gjest]

Søsteren min og jeg hadde en uoverensstemmelse for noen år siden, som vokste seg ganske stor, og vi har ikke kommet til forsoning etterpå. Men vi har heller ikke kranglet noe siden denne episoden, vi bare lar være å kontakte hverandre, og snakker ganske lite til hverandre om vi støter på hverandre - bare noen høflighetsfraser.

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst på noe særlig kontakt med henne, ettersom hun har vist en så veldig dårlig side av seg selv under konflikten vi hadde. Synes hun skylder meg en stor unnskyldning, men forventer ikke at jeg noensinne vil få det. Hun har tydeligvis ikke evne til å innse det når hun har såret/behandlet andre dårlig.

En stund etter konflikten vi hadde tok jeg likevel kontakt med henne for å treffes og få en bedre tone, av hensyn til familiesamholdet. Hun avslo da. Etter det syntes jeg at jeg hadde gjort mitt i den saken.

Likevel opplever jeg av og til litt press fra resten av familien om at vi burde bli venner, og får spørsmål om jeg har sett søsteren min i det siste. Jeg synes dette er slitsomt, fordi hele saken har vært belastende og deprimerende for meg, og jeg vil ikke bli minnet på det til stadighet. Synes også det er urettferdig at jeg skal bli presset når jeg har tatt initiativ overfor søsteren min, til tross for at jeg ikke hadde spesielt lyst til å treffe henne. Søsteren min slipper litt unna, for de snakker ikke så ofte med henne, hun har mer avstand til sine foreldre og vårt andre søsken. Jeg har sagt fra til foreldrene mine at jeg ikke vil ha så ofte spørsmål om jeg har sett søsteren min, men det virket ikke som det var særlig forståelse for det.

Jeg lurer på om det er flere i lignende situasjon. Hvordan griper man det an når man ikke egentlig ønsker å ha kontakt med sitt søsken, men resten av livet må se hverandre (hun bor også rett i nærheten) i familiesammenhenger? Synes situasjonen er ganske kunstig, skulle ønske jeg slapp presset fra andre mennesker og kunne leve livet mitt i fred.

Jeg har det på akkurat samme måte som du har det. Har også hatt veldig press fra familien om forsoning. Jeg venter på en unnskyldning men har innsett at den får jeg ikke. I forkant av vår uoverensstemmelse så var min søster ganske sur og ufordragelig mot meg i flere sammenhenger uten å skjønne at jeg kunne faktisk bli såret av det. Så etter siste hendelse så fant jeg faktisk ut at jeg hadde det veldig mye bedre uten denne kontakten. Drit og dra om vi er i familie,vi er så forskjellige likevel at vi kommer ikke overens uten at hun skal bruke meg som dørmatte.

Familiesammenkomster så prater vi ikke sammen og jeg driter i det. Det er likevel nok av personer i slike sammehenger å prate med. Om vi blir forsonet vet jeg ikke, isåfall må hun forandre seg og det skjer ikke!

Så ta et valg om hvordan dere skal komme overens eller være adskilt. Tenk på hvordan denne kontakten skal være dere i mellom. Dere skal faktisk trives begge to.

[Gjest Gjest]

Jeg har det på akkurat samme måte som du har det. Har også hatt veldig press fra familien om forsoning. Jeg venter på en unnskyldning men har innsett at den får jeg ikke. I forkant av vår uoverensstemmelse så var min søster ganske sur og ufordragelig mot meg i flere sammenhenger uten å skjønne at jeg kunne faktisk bli såret av det. Så etter siste hendelse så fant jeg faktisk ut at jeg hadde det veldig mye bedre uten denne kontakten. Drit og dra om vi er i familie,vi er så forskjellige likevel at vi kommer ikke overens uten at hun skal bruke meg som dørmatte.

Familiesammenkomster så prater vi ikke sammen og jeg driter i det. Det er likevel nok av personer i slike sammehenger å prate med. Om vi blir forsonet vet jeg ikke, isåfall må hun forandre seg og det skjer ikke!

Så ta et valg om hvordan dere skal komme overens eller være adskilt. Tenk på hvordan denne kontakten skal være dere i mellom. Dere skal faktisk trives begge to.

Takk for svar. Det kjennes faktisk litt bra å høre at man ikke er den eneste. Synes det virker litt tabubelagt om man ikke har et godt forhold til et søsken. Dersom jeg møter nye mennesker, hender det at de spør om jeg treffer min søster ofte, ettersom vi bor på samme sted. Kjenner at jeg skammer meg litt da, hvis jeg sier at vi ikke treffes så ofte. Men man bør vel egentlig drite i det.

[Milla00]

Jeg har også en eldre søster jeg ikke har noe kontakt med. Kommer nok aldri til å snakke med henne heller foruten i "tvungne lag" slik som bursdager, dåp osv. Min søster er en kald, kynisk og en forferdelig person som lot meg i stikken midt i en traumatisk opplevelse for 10 år siden. Her maser både foreldre og spesielt besteforeldre om at jeg skulle ha tatt kontakt, men etter mange diskusjoner om akkurat det så har de nå funnet ut at det ikke er noe vits, tror de har skjønt og godtatt mine synspunkter og reaksjoner i denne saken.

[Gjest Illiya]

Vi er bare to søsken, og vi har ikke særlig kontakt. Det kommer av at hun oppførte seg veldig dårlig mot meg for ca 10 år siden. Satte ut stygge rykter om meg, prøvde å sette barna mine opp mot meg (de var da bare 9 og 13 år), hun løy om meg til våre foreldre ++. Senere har hun sagt at det var "bare tøys", men aldri har hun kommet med en unnskyldning.

Jeg har ingen tillit til henne lenger, og derfor har vi ikke noe søskenforhold. Synd, i og med at det er bare oss to. Men sånn er det når tilliten er borte. Kjenner jeg er veldig skeptisk til henne generelt ettersom hun kunne gjøre så mye mot meg som hun gjorde (har ikke nevnt alt her).

Hun har fått to barn siden da, mine eneste tantebarn. Men jeg har ikke særlig kontakt med de pga henne. Selv om jeg gjerne ville hatt det. Jeg har jo ingen andre tantebarn å følge opp. Hun selv er positiv til meg, det har hun vært lenge. Men jeg vil ikke ha henne innpå livet mitt, og holder derfor minst mulig kontakt. Dvs jeg ringer ikke, besøker ikke osv. Hun ringer av og til og sender meldinger. Hun bor langt unna meg, så det gjør det nok litt enklere i hverdagen.

Tidligere hadde vi et godt og nært forhold, men det vil aldri bli sånn igjen.

Ike fordi jeg er bitter, men fordi jeg har erfart hvor mye hun kan skade meg hvis hun har lyst. Og hun hadde lyst.

Endret 14. juni 2011 av Illiya

[Wonders]

ts, jeg er litt der du er. Tenker slik at søster'n og jeg ikke er på nett ennå, og at vi må vokse opp litt.

Jeg er ikke sur på henne eller noe, jeg bare orker ikke drama.

Så når vi er modne kommer vi nok til å sakte snakke sammen igjen.

Jeg møter henne ikke noe særlig, kanskje 2 ganger i året og da er det godt å se henne. Så finner jeg ut at hun har gjort noe sinnaykt og jeg blir minnet på at jeg er dum som lurer meg selv hele tiden. Jeg lar henne leve sitt liv. Jeg vil ikke være en del av det, selv om vi er søstre...

[AnonymBruker]

Jeg har også en eldre søster jeg ikke har noe kontakt med. Kommer nok aldri til å snakke med henne heller foruten i "tvungne lag" slik som bursdager, dåp osv. Min søster er en kald, kynisk og en forferdelig person som lot meg i stikken midt i en traumatisk opplevelse for 10 år siden.

Høres ut som meg og min søster. Hun er en del eldre enn meg og benyttet anledningen da jeg var ung (tenåring) og usikker til å dytte meg så langt ned i søla at jeg slet i flere år for å komme opp igjen. I ettertid har hun prøvd å legge skylda på meg for det som skjedde. En sånn person kan jeg klare å leve uten.

Familien prøvde å få meg til å tilgi henne i flere år. Jeg prøvde å gjøre dem til lags, men jeg klarte bare ikke. Hadde hun i det minste angret seg så hadde det kanskje vært en mulighet, men så lenge hun fortsetter sin ubehagelige væremåte mot meg så velger jeg å anse henne som et avsluttet kapittel i mitt liv.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke kontakt med søsteren min. Halvsøster anyway. Vokste ikke opp sammen og er forskjellige. Hun fikk meg til å koke over for noen år siden, siden har jeg gitt f. Sendt gave og sånt av og til men aldri hørt noe.

Hun er ikke den skarpeste kniven stakkar.

[Wonders]

søster og j gir ikke hverandre gaver, deilig egentlig.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har ikke kontakt med min bror.

Han kuttet all kontakt med vår far og mor for 14 år siden.

Jeg og min søster opprettholdt den gangen kontakten med våre foreldre, selv om det var store problemer i forholdet.

Nå er denne kontakten vår med far og mor blitt svært dårlig.

Min søster har flere ganger prøvd å oppnå kontakt med broren vår, men til ingen nytte, han trekker seg unna. Jeg klarer ikke/tør ikke ta kontakt med han.

For oss er situasjonen helt uvirkelig, og veldig vond.

Føler at vi, pga at vi hadde noe kontakt med våre foreldre, ikke fortjente å ha kontakt med ham.

Kan legge til at det aldri har vært krangling eller noe uvennsskap mellom oss tre søsken, men ser i ettertid at han i oppveksten alltid trakk seg ut av problemene med min mor og far, og lot meg og min søster stå igjen.

Han er/var min vår storebror.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske ung, og har en søster som er yngre enn meg.

Jeg personlig takler ikke å snakke med henne, jeg føler meg kvalm og uvel rundt henne og hennes barnslige oppførsel. Men hun er jo litt yngre og ikke helt moden enda.

[AnonymBruker]

Har det på samme måte med min søster. Vi er to søstre med 6-7 års aldersforskjell. Jeg har hjulpet henne og støttet henne i alt gjennom oppveksten og deler av vårt voksne liv, og passet barna hennes når de var små. Kort sagt stilt opp på alt. Etter en tragisk hendelse i hennes liv skjedde det noe som fikk henne til å innta en alternativ retning i livet som jeg ikke kan assosiere meg med, i tillegg til en manipulerende oppførsel som har ført til stor mistillit mellom oss.

Hun har aldri gjengjeldt noen av tjenestene jeg gjorde som en selvfølge for henne da hun var i min livssituasjon (småbarnsmor), og virker direkte uinteressert i meg, mitt liv og min familie. Det er fryktelig sårt, og jeg har som "overlevelsestaktikk" valgt å ikke ha kontakt i det hele tatt. Jeg skåner også mine barn, fordi jeg ikke ønsker at de skal bli en del av konflikten. Jeg har heldigvis god kontakt med mine tantebarns far, og dermed også kontakt med tantebarna mine via ham.

[Gjest AAE]

Jøss, dette innlegget minner meg sånn om forhold jeg har til min søster, at jeg begynte nesten tro det var noe hun hadde skrevet.

Så ja, jeg har noe av samme problemet som deg.

Problemet ligger litt i at søsteren min har ALT for mange opp og ned turer, og på nedturene har hun en tendens å la hennes problemer gå utover alle i familien, og deretter har hun lagt skylden på andre rundt seg. Det har derfor blitt sånn at jeg holder oss meg unna henne for jeg ikke orker den ustabile holdningen mer.

Hos resten av familien (med unntak av min bror), hørte jeg stadig de tingene du nevner..

Direkte "masing" om at vi må ta ansvar for å holde kontakten osv osv. Noe som er ble VELDIG slitsomt i lengden.

Skjønner deg derfor veldig godt!

Det jeg gjor for å bli kvitt masingen, var å være veldig direkte og konsekvent om hva jeg mente, til de som konstant tok opp temaet. I begynnelsen ble jeg kanskje sett litt på som "frekk" og ikke villig til å forbedre meg selv, men i ettertid har det virket som de har godtatt det hele. Det kan også være fordi mange av de, endte selv oppi uenigheter med søsteren min.. Men til syvende og sist mener jeg at man må ha kontakt med de man selv føler man vil ha kontakt med. Søsken eller ikke søsken.

[Gjest Bjørn82]

Trist å lese at så mange har vansker med å holde kontakten med sine søsken... Men det minte meg på at jeg har en halvsøster som er noen år eldre enn meg som jeg hadde glemt helt vekk. Har ikke tatt kontakt, sett eller hørt noe siden jeg var 9-10år... Jeg har heller ikke tatt kontakt med henne da. 20år siden jeg så henne.

[Gjest TS]

Jeg har ikke tenkt så mye på søsteren min i det siste. Føler at alt går lettere når jeg ikke tenker på det. Men jeg ser henne jo innimellom på gaten og sånn. Jeg velger å være høflig og konversere litt noen ganger, selv om vi jo aldri pleier å besøke hverandre. Det er ingen storm mellom oss nå, men mer en slags vennlig enighet om at vi ikke passer sammen.

[AnonymBruker]

Jeg trodde aldri jeg skulle havne i en sånn situasjon, men jeg har valgt å kutte kontakten med broren min. Han har tråkket skikkelig på meg, forsøkt å lure meg for å sno seg unna situasjoner han har satt seg selv i, forventet at jeg skulle holde tett om ting jeg har visst han har gjort når kona hans har spurt meg direkte om det, han har brukt moren vår som søppelbøtte og slitt henne ut ved å øse ut av seg om det begredelige livet sitt osv.

Sånn jeg kjenner ham mener jeg han er sosiopat med psykopatiske trekk, og det er det ikke bare jeg som mener.

Han har ikke respektert mitt ønske om en viss avstand – for ham er det enten/eller, dermed har jeg vært nødt til å si ordentlig ifra. Da har han eksplodert og vrengt ut av seg fæle karakteristikker om meg og hvordan han oppfatter meg som menneske og hvordan jeg gjør ting osv. Virkelig giftig. I neste omgang, når han igjen forsøker å oppnå kontakt, er han vennligheten selv. Jeg står på mitt, og avslår, høflig men bestemt, å ha noen som helst kontakt, og da hogger han til igjen. Jeg kan jo ikke fatte hvorfor han så gjerne vil ha kontakt med meg, som i følge ham selv er så fæl.

Han har vært på kant med alle sine søsken, og jeg er ikke den eneste som har kuttet ham ut. Jeg har nok likevel det største problemet, fordi han er min nærmeste nabo. Jaja, gjerder og høy hekk gjør livet litt bedre mens jeg håper og venter på at han skal flytte.

Det er ett år siden jeg snakket med ham, og nå er vi til tider på nikk når vi f.eks passerer hverandre med bil. Ser jeg han er ute holder jeg meg inne. Vi har møttes i familiesammenheng, men da har vi unngått hverandre.

Jeg vet jeg aldri kommer til å ha noe med ham å gjøre noen sinne, og det føles helt greit. Det at man er søsken betyr etter min mening ikke at man må ha noe med hverandre å gjøre. Vi er som hund og katt, så enkelt er det.

I forhold til moren min (hun var en stund en del av konflikten, men den er opp og avgjort oss imellom) har jeg sagt at hvis vi skal ha et ok forhold må hun akseptere at jeg ikke har noe med broren min å gjøre, og at vi aldri skal snakke sammen om ham og det som har skjedd. Det har hun akseptert, og det lever vi greit med.

[AnonymBruker]

Jeg og eldste broren min har ikke noe særlig kontakt med vår andre bror. Han var en snill og god gutt hele oppveksten, dro vekk for å studere mange år og ble bare mer og mer egosentrisk. Han bryr seg bare om oss hvis han får noe ut av det, og tenker ikke på om handlingene hans sårer andre, i tillegg til at han ikke gidder å være oppmerksom (f.eks. på hva jeg og eldste broren min er interessert i om dagen). Jeg og eldste broren min har egentlig slutta å ta kontakt med ham. Ting kan bli litt kunstig og rart i ferier o.l. når han er på besøk, og jeg og eldste broren min trekker oss unna så mye som mulig da. Trist at det har blitt sånn, men etter at han såra meg skikkelig for noen år siden har jeg egentlig slått meg til ro med det eldste broren min sa til meg den gangen, "at broren vår er en drittsekk har vi jo visst lenge".

[Dragonfly84]

Det er godt å vite man ikke er alene i en sånn situasjon...

[AnonymBruker]

Vår søskenflokk har vokst opp i en ganske kjip situsjon, og dessverre har dette gitt negative resultater på kontakten mellom oss - selv om ingen av oss har gjort noe vondt mot hverandre.

Jeg har lite til ingen kontakt med min ene søster.

Hovedgrunnen er fordi hun er veldig krevende ifht ønske om barnevakt/pengelåning, og er veldig lite orientert mot annet enn seg selv.

Men hun er ikke en dårlig person - og jeg misliker henne ikke.

Men jeg kan ikke ha mye kontakt med noen som har tjenester som premisser for vennskap.

Min andre søster har jeg periodevis kontakt med, men egentlig ikke som venninne. Det er nok litt tilfeldig, vi kommer greit overens og hadde mer kontakt når vi hadde samme studiested. Men hun har også barn- og dermed blir det mer naturlig for henne å omgås folk i samme situasjon.

Ikke så mange felles interesser heller sånn sett, så blir ikke så mange arenaer å møtes på.

Men jeg synes vi har veldig grei kjemi når vi først treffes.

Min bror(egentlig halvbror) er nok den jeg er nærmest nå i familien(før var det søstre), han er blitt eldre, og vi har mer til felles enn før nå som vi ikke er så altfor ulike i livssituasjon.

Vi er nok også de mest sosiale av alle søsknene, og mest utadvendte.

Litt felles humor og sånn - jeg liker å tilbringe tid med ham, fordi det aldri skaper noen konflikt og det er enkelt.

Men vi henger ikke sammen særlig i det daglige slik som vi gjør med våre venner.