Går barn som ser lite til fedrene sine glipp av noe ?

[mousepad]

I endel familier så jobber jo far endel flere timer ute enn mor og en konsekvens av dette er jo at far da vil få mindre tid sammen med barna .

Tror dere disse barna går glipp av noe som følge av at de ser faren sin mindre , eller er fars betydning for barna mer eller mindre overflødig ?

[Kosemose]

Det kommer vel an på hvordan disse fedrene er, men hvis det er en god far, så tenker jeg jo det er leit for både far og barn at de får lite tid sammen, og at de begge går glipp av noe.

[Gjest Gjest]

Hva skal du egentlig frem til her? At far ikke betyr noe særlig for barnas oppvekst? Joda, far betyr ganske mye for barna, og det er ganske urettferdig at det er far som jobber desidert mest i gjennomsnitt.

Hadde kvinner kunne ta i et tak og greid å jobbe litt mer selv istedet for å dra på sydenferier med venninner og gått og dasset hele dagen så kunne det kanskje bli litt mer jevnt fordelt.

[Gjest Gjest]

Det kommer vel an på hvordan disse fedrene er, men hvis det er en god far, så tenker jeg jo det er leit for både far og barn at de får lite tid sammen, og at de begge går glipp av noe.

Hvem bestemmer om det er en "god far"? Helt uenig at det er fedre som skal godkjennes på mødrenes nåde. Men slik er det vel i vaginalstaten Norge der barn er regnet som mødres eiendeler.

[AnonymBruker]

Du skal jaggu lese mye dumt før øynene detter ut.Skjerp dere dette blir for dumt!!!

[Kosemose]

Hvem bestemmer om det er en "god far"? Helt uenig at det er fedre som skal godkjennes på mødrenes nåde. Men slik er det vel i vaginalstaten Norge der barn er regnet som mødres eiendeler.

Enig med deg, og jeg mener det samme om mødre og, men det var liksom ikke tema her. Men, som sagt - helt enig med deg!

[SummerJoy]

, eller er fars betydning for barna mer eller mindre overflødig ?

Er du seriøs nå?

[Gjest Gjest]

Er du seriøs nå?

Ja, det er helt ekstemt. Vi får håpe at hun bare stiller et spørsmål. Er hun faktisk seriøs og mener at far er overflødig bør hun bli fradømt foreldreretten hvis hun har barn.

[mousepad]

Kanskje dere heller kunne prøve å formulere ned noe med substans om fars rolle i barns liv , istedet for å henge dere så opp i ordvalget i hovedinnlegget ?

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter egentlig spørsmålet som en bekymring fra en mor som har barn hvis far er mye borte i jobbsammenheng.

Mine barn ser dessverre sin far altfor sjelden. Dvs. de ser ham regelmessig, og de har et veldig godt forhold, men han er ikke tilstede i deres hverdag.

Jeg håper inderlig å kunne svare nei på ts' spørsmål, svare at barna har en fullverdig oppvekst og at de ikke får "huller" i livet sitt pga. fraværende far (hos oss er det snakk om geografisk avstand). Men jeg sliter bekymringer rundt dette, jeg håper, håper, håper at barna mine ikke lider noen nød av at faren kun er "fest-, ferie- og helgepappa".

[CoffeeCup]

Jeg har veldig sterk tro på at farsrollen er viktig for et barn. Jeg vil tro det er godt for barnet å ha en mannlig, nær og trygg relasjon i oppveksten, og vil tro det kan ha noe å si for hvordan barnet forholder seg til menn senere i livet.

Som andre her, syns jeg også det er et litt opplagt svar på dette spørsmålet. Selvfølgelig!! Tror du noe annet?

Men igjen, hva med to mødre, lesbiske for eksempel. Vil to mødre kompensere for tapet av far? Og vil de være like gode foreldre. Ja, de vil nok være like gode foreldre, men barnet har fortsatt ikke en farsrolle i livet...

Jeg tror far har like mye verdi og betyr like mye for barnet som mor. Og hvis det hadde vært omvendt, ville du stilt det samme spørsmålet, eller ville det vært opplagt for deg? At barnet selvfølgelig er avhengig av mor, men ikke av far?

hmm... kanskje et litt rotete svar. Sove snart

[Sofiemor]

Hvem bestemmer om det er en "god far"? Helt uenig at det er fedre som skal godkjennes på mødrenes nåde. Men slik er det vel i vaginalstaten Norge der barn er regnet som mødres eiendeler.

[AnonymBruker]

Jeg har veldig sterk tro på at farsrollen er viktig for et barn. Jeg vil tro det er godt for barnet å ha en mannlig, nær og trygg relasjon i oppveksten, og vil tro det kan ha noe å si for hvordan barnet forholder seg til menn senere i livet.

Som andre her, syns jeg også det er et litt opplagt svar på dette spørsmålet. Selvfølgelig!! Tror du noe annet?

Ingen særlig trøst for alenemødre (eller alenefedre, for å snu det andre veien) med barn som ser lite til faren, akkurat...

Tror du disse barna har ulemper og handicap sammenlignet med barn som har hyppig samvær med sin far (mor)?

[Tears.of.the.Sun]

Jeg mener at et barn, enten gutt eller jente, trenger like mye tid med far som med mor, men at det blir folk at barn med en far som de ser mindre også.

[Gjest Linnea]

Mine tre barn elsker sin far og han er en fullverdig omsorgsperson som tar like mye ansvar for ungene som meg.

[Gjest Heloise]

Min "svigerfar" var og er mye borte pga. jobb utenlands. Min kjæreste har sett han mye mindre enn han har sett moren sin. Men faren har fremdeles et meget godt forhold til alle sine 3 barn, og det er mye gjensidig respekt der. Jeg tror det kommer helt an på hvordan farsfiguren er når han først er tilstede, ikke nødvendigvis hvor mye han er tilstede.

[Quijote]

I forhold hvor barna har tilgang på begge foreldrene er jo far selvfølgelig en like viktig omsorgsperson som mor! De er jo to om å ha barn sammen, og da er det like viktig at far bidrar til hverdagen, i form av å lese på senga, hjelpe til med lekser, sette grenser, høre på hva som blir fortalt, trøst, kos og så videre. Hvorfor skulle han være mindre viktig?

Jeg skulle ønske jeg hadde sett min egen far mer i oppveksten. Ikke fordi jeg ikke er glad i ham, eller fordi han ikke stilte opp, men fordi han jobbet så mye at jeg har flere minner med mamma enn med pappa. Skulle ønske flere av disse minnene inneholdt begge to.

[Ciara]

Det er klart at barna går glipp av enormt mye dersom de har lite kontakt med far! Far er en like viktig omsorgsperson som mor.

Jeg er enormt glad for at mannen min ikke jobber mer enn en vanlig åtte timers arbeidsdag og derfor får vært like mye med barnet vårt som jeg. Far og sønn har enormt stor glede av hverandre, og de har sin egen tone seg i mellom. Dette er også gull verdt for meg, mao vinn-vinn-vinn

[AnonymBruker]

Jeg har tro på at det blir hva man gjør det til.

Hvis mor stadig går hjemme og klager/sukker/akker seg over at far er borte, så vil det også påvirke barna så de føler at de mangler noe vesentlig, og at far til en viss grad er en dårlig person som ikke er mer sammen med dem. En slik situasjon vil påvirke barna negativt, vil jeg mene.

Det er jo ikke sånn at barn av alenemødre eller alenefedre automatisk lider under fraværet av den ene forelderen. Aleneforeldre har gjerne vært flinke (ikke alle, selvsagt) til å innfinne seg med situasjonen, og gjør det de kan for at barna ikke skal føle at de mangler noe, og den helga eller ferien med far/mor blir satt litt ekstra stor pris på hvis man har en slik ordning.

Sånn sett tror jeg at det kan være verre å leve med både mor og far der den ene er mye bortreist, fordi den andre stadig vil være småbitter og irritert på grunn av det (tross alt er man på papiret likt stilt med omsorgen og i et kjærlig forhold med hverandre, men i praksis er den ene en slags aleneforelder store deler av tiden og man har lite tid til hverandre). Når noen av en eller annen grunn er blitt "ordentlig" aleneforelder har man gjerne ikke noe valg, og bitterheten overfor den andre forelderen er ikke like til stede i hverdagen (eventuelle uoverenstemmelser dysses mest mulig ned for at barna skal få ha glede av annenhver helg).

Dette ble kanskje litt langt og rotete, og det gjelder selvsagt ikke alle (for noen er det sikkert omvendt, der den mest hjemmeværende forelderen er positivt innstilt til den andres jobbing og dermed lar det smitte over på barna at det er viktig å ha det fint når alle er hjemme). Men litt sånn generelt.