"Karrieremødre"

[Gjest Ts]

Inspirert av en annen tråd - hva mener dere om mødre som ønsker å "jobbe seg oppover i systemet", satse på karriere og kanskje overlate mye av ansvaret til far?

Jeg er ikke redd for å si at jeg aldri kunne vært hjemmeværende, da av den grunn at jeg ikke hadde trivdes. Jeg har drømmer og ambisjoner som angår min jobb og som jeg også jobber aktivt for å oppnå. Dette innebærer bl.a at jeg må reise bort for kortere perioder med jevne mellomrom (seminarer, konferanser etc.) og far blir "alenepappa". Samtidig er jeg ikke villig til å ofre alt for karrieren og på en vanlig dag er jeg hjemme og 100% mamma kl.16, uten jobbtelefoner, sakspapirer o.l på middagsbordet. Da er jeg mamma og det føles godt. Det samme gjelder i helgene, så lenge det ikke er noe spesielt eller seminar e.l. Jeg føler vi lever et ganske vanlig familieliv hvor begge foreldrene er yrkesaktive, med unntak av at det her er far som tilbringer mest tid hjemme. (Ønsker IKKE noe debatt vedrørende gammeldags og avleggs kjønnsrollemønster, bare så det er sagt).

Hvordan er det hos dere og hvilke tanker har dere rundt dette temaet?

[AnonymBruker]

Jeg mener at det viktigste en kan gi barna våre er tid de første årene. De som prioriter egen karriere fremfor å ha tid til egne barn burde etter min mening stoppet litt opp og tenkt over hva som faktisk betyr mest. I dag er det gjerne slik at begge foreldre må jobbe for å få det til å gå rundt økonomisk, og da er det for mange vanskelig å la den ene av foreldrene være hjemme en periode, ev. å jobbe redusert. Det er forståelig og forsåvidt greit, men at en lar karriere gå foran barna blir etter min mening feil. Karrieren kan en heller satse på når de første viktige barneårene er overstått.

Jeg har selv 3 barn i tenårene. Eldste ble født like etter jeg var ferdig med utdannelsen, de to andre kom tett etterpå. I mange år var jeg hjemme med barna. Deres far jobbet skift og var også veldig opptatt av at vi skulle ha tid til barna. Småbarnstiden går så utrolig fort, og den er etter min mening for dyrebar til å gå glipp av fordi karrieren må komme først. Når jeg ser tilbake er jeg utrolig glad for at vi valgte som vi gjorde. Vi hadde ikke mye penger, men vi hadde alt vi trenge og vel så det selv om vi ikke kan vi ikke kan vise til så mange utenlandsreiser i denne perioden.

Det jeg opplevde fra såkalte karriereforeldre i den perioden jeg var hjemme, var at med en gang jeg fortalte at jeg var hjemmeværende med barna ble jeg totalt uinteressant samtalepartner for dem. Da alle ungene var begynt på skolen fikk jeg meg jobb. Da var jeg plutselig en interessant samtalepartner for de samme som tidligere ikke var interessert i å snakke med meg. Det morsomme er at jeg aldri har vært så oppdatert på det meste som skjedde i samfunnet som da jeg var hjemmeværende. Nå har jeg unger i tenårene, og nå prioriterer også jeg karrieren siden jeg faktisk har tid til det. Selvfølgelig har årene hjemme gjort at jeg gikk glipp av en del jobbmessig, men jeg har på få år klatret en hel del. Det gikk faktisk overraskende lett å få seg jobb også, og arbeidgiver likte at jeg var ferdig med småbarnstiden og kunne bruke tid og krefter på jobben.

Hver enkelt må selvfølgelig gjøre hva en mener er best, men jeg tror ikke det er mange som angrer på at de prioriterte ekstra tid med barna i de første leveårene, men du vil nok finne mange som sier det motsatte.

[Gjest hai]

Idag er det ikke nødvendigvis slik at det å ha karriere betyr ufleksibel arbeidstid/masse overtid.

Det at mange menn har ønske om å ta mer aktiv del i barnas liv enn før(permisjon etc) har gjort at mange bedrifter har begynt å tilby fleksitid og andre goder tilpasset småbarnsforeldre(synd det måtte menns ønsker til, men.....).

Dermed blir det også lettere for kvinner å ha lederyrker/krevende jobber - siden det er mer og mer akseptert å gå hjem til vanlig tid/barnehagehenting, og muligens gjøre unna igjenværende arbeid etter barnas leggetid.

De kvinnene jeg har arbeidet med som har prioritert karriere/hatt lederstilllinger har gjerne delt ansvaret likt med far.

Har sittet i møter med nærmeste leder(direktør) - hvorpå h*n eksempelvis får telefon om sykt barn etc - og da går de hjem som alle andre om partneren ikke kan.

Ingen som reagerer på det.

De har også tatt seg fri i perioder om det har vært snakk om mer alvorlig sykdom - og det møtes med full forståelse.

Nå har ikke jeg barn enda, men jeg ser for meg at jeg organiserer det akkurat slik mine kollegaer/ledere gjør; organiserer barnehagehenting/kjøring til aktiviteter etc etter begges timeplan, forsøker i beste grad å ha en oversikt over tjenestereiser(at de ikke faller samtidig, i så fall får man droppe en konferanse den sjeldne gangen det skjer evt skaffe barnevakt) etc.

Jeg satt en stund i kontorlandskap med flere direktører/ledere av begge kjønn, og alle fikk i ny og ne telefoner fra barn som enten var syke eller skulle organisere et eller annet.

Dagens arbeidsliv er jo ikke helt som før hvor menn var toppledere og aldri tilstede og konene var hjemmeværende.

Dagens menn(og kvinner) stiller langt større krav til arbeidsplassen, noe som har muliggjort(og vil gjøre det i enda større grad fremover) at man kan kombinere familieliv og karriere.

[AnonymBruker]

Jeg har selv 3 barn i tenårene. Eldste ble født like etter jeg var ferdig med utdannelsen, de to andre kom tett etterpå. I mange år var jeg hjemme med barna. Deres far jobbet skift og var også veldig opptatt av at vi skulle ha tid til barna.

Far ville at dere skulle ha mye tid til barna, så han jobbet mens du ble hjemme? Ja, dét var logisk.

[Gjest gjeste]

Jeg brenner mer for jobben og faget mitt enn det mannen min gjør, i tillegg til at det kan være vanskeligere for meg å beholde en liknende posisjon om jeg er borte i flere år, enn det er for ham. Han kunne også tenke seg å være mer hjemme, mens jeg helst vil jobbe ca fullt. Derfor kunne vi godt tenke oss å gjøre det slik at han jobber redusert etter den vanlige permisjonstiden. Det vil gi oss mer fleksibilitet og mer tid totalt med barnet, vil jeg tro. Antagelig kommer begge til å ha kort reisevei til jobb, og barnehagene ligger i samme nabolag, så det er mange gode muligheter i vårt tilfelle. Vi kommer også til å ha økonomi til at en jobber redusert (mest pga lave utgifter, men også grei lønn), og antagelig vil jeg ha noe høyere lønn enn ham.

Generelt synes jeg både mødre og fedre bør tenke seg om dersom de jobber veldig mye og ikke får tid til å se barna sine. Jeg kommer til å ha en jobb hor jeg KAN jobbe 14 timer i døgnet, men det er jo ikke mulig dersom jeg skal ha barn.

[Ciara]

Jeg ser ingenting galt i dette. I det daglige jobber du jo stort sett normale dager og er hjemme så mye du kan, da ser jeg ingenting i veien med å reise på seminar en gang i blant og at du er opptatt av jobben din. Hvorfor skulle det være verre at mor gjør dette enn at far gjør det?

[AnonymBruker]

Far ville at dere skulle ha mye tid til barna, så han jobbet mens du ble hjemme? Ja, dét var logisk.

Her tolker du innlegget helt feil. Far var også veldig opptatt av å ha tid til barna, noe han også fikk siden han jobbet skift.

[Gjest Gjest]

Det hadde ikke gått i "min" bransje. Jeg jobber i en bransje der man gjerne jobber "døgnet rundt", dvs. 12-16 timers arbeidsdager ikke er uvanlig. I tillegg må man også bruke en del tid på å holde seg oppdatert på fagfeltet sitt på fritiden, og det kan også være en del helgejobbing. Det er mye korte tidsfrister å forholde seg til, og generelt mye press.

Så hos oss, måtte vi ha sagt: Beklager, det holder ikke. Det er bra du tar ansvar og jobber deg oppover, men hos oss forventes det at man kan stå på til langt etter kl. 16 om det behøves (og det er regelen at det behøves mer enn unntaket).

[nickless]

Fra jeg fikk barn , har jeg valgt å jobbe deltid . Tid med barna mine har vært min viktigste prioritet , og vil være det enda mange år fremover. Far driver eget firma , deltid er ikke mulig for han , men han prøver å slutte noe tideligere en -to ganger i uken. Deltid er ikke bare ett spørsmål om ønske , men også økonomi , mange har ikke muligheten. Strengt tatt burde jeg også jobbe 100% , men vi prioriterer å gi barna bhg og sfo fri en dag i uken , den dagen er gull! Som person er jeg ikke veldig ambisiøs karriere messig , har en jobb jeg trivest godt i , og er glad for arb plasen min og flotte kolleger , men det er familien \ barna mine som er lykken min Karriere mødre har jeg i min innerste venninde krets, vi forstår ikke alltid hverandres valg , men respekterer hverandre,og kan diskutere fordeler og ulemper , og ha det hyggelig sammen. Min karriere venninde har ikke så mye fam tid,men er en fin mamma ! ( med fin lommebok også!)

[AnonymBruker]

Det hadde ikke gått i "min" bransje. Jeg jobber i en bransje der man gjerne jobber "døgnet rundt", dvs. 12-16 timers arbeidsdager ikke er uvanlig. I tillegg må man også bruke en del tid på å holde seg oppdatert på fagfeltet sitt på fritiden, og det kan også være en del helgejobbing. Det er mye korte tidsfrister å forholde seg til, og generelt mye press.

En slik jobb passer dårlig sammen med det å ha små barn. Når blir det tid til barna? Som det står nevnt tidligere i denne tråden er tid noe av det viktigste vi kan gi barna våre.

[Gjest hai]

En slik jobb passer dårlig sammen med det å ha små barn. Når blir det tid til barna? Som det står nevnt tidligere i denne tråden er tid noe av det viktigste vi kan gi barna våre.

Nå er jo jeg av den oppfattelse at man stort sett kan kombinere karriere og familieliv - men en slik arbeidsform som dette tenker jeg at ikke lar seg kombinere med barn i det hele tatt, selv om den ene er hjemme.

Lurer jo også på hvorvidt dette lar seg gjennomføre i henhold til arbeidsmiljøloven? Sikker på at du ikke overdriver?

Jeg for min del kan godt jobbe endel overtid, men så kan man jo gjerne avspasere det når det er roligere perioder.....lengre ferier eks.