Mor er bitter etter skillsmisse..

[AnonymBruker]

Skriver denne tråden fordi jeg trenger råd til hvordan jeg skal gå fram..

Mamma og pappa ble skilt for ca halvannet år siden, da min far var utro mot henne. Det er viktig å understreke at det var min far som ville ta ut skillsmisse. Han hadde tidligere gått fra henne før grunnet samme dame, men gikk tilbake til min mor i det han kaller press fra omgivelsene.

Min mor har slitt utrolig mye etter dette skillsmisseoppgjøret. Hun har hatt/har fortsatt depresjoner, er mye sint(og litt barnslig også, faktisk..) og er på grensen til det jeg vil kalle en alkoholiker. Har på følelsen at alkoholinntaket er bedre nå, heldigvis.

Jeg har opplevd utroskap med barn i bildet selv, og det er ikke godt. Gikk også fra min mann, men må si jeg kom sterkere ut av det hele sammenlignet med min mor. Føler hun har blitt et svakt og bittert menneske etter skillsmissen.

Jeg har vært utrolig sint på min far, og forsvarer absolutt ikke det han har gjort. Han har faktisk lekt med mammas følelser så til de grader... Men oppi det hele ser jeg at han har det mye bedre. Han har tatt grep om livet sitt rett og slett. Og damen han har blitt sammen med er jo tross alt en meget hyggelig dame. Barna mine elsker henne, hun er veldig sympatisk og hjelpsom, og vi har også samme yrkestittel.. Så vi har igrunn mye til felles. Hun er absolutt ikke en person som jeg hadde tatt for å være "den andre kvinnen", men alle kan gjøre feil, tenker jeg....

Konflikten med mine foreldre ødelegger så utrolig mye i forhold til barnebursdager til mine barn, samt andre bursdager og sammenkomster.. Andre høytider som jul, påske, etc. Jeg er nødt til å ha to feiringer til barna, fordi de ikke kan bes samtidig. Jeg kan altså ikke be kjæresten til pappa, selv om jeg har lyst. For da blir jo min mor helt tullete. Bare det å adde henne som venn på facebook er noe jeg kvier meg for, grunnet mammas reaksjon.

Da alt var som verst, har hun uttalt at hun aldri kommer til å tilgi oss barna dersom vi tar pappas kjæreste inn i varmen. Men kan hun virkelig styre dette? Er hun syk(dvs. psykisk) når hun som godt voksent menneske blir sint fordi jeg godtar kjæresten til pappa?

Hvordan skal jeg i det hele tatt formulere samtalen med min mor? Er det noe å ta opp i det hele tatt, eller bør jeg heller gjøre som jeg vil upåvirket av hennes ønsker? Jeg har tatt eksens kjæreste inn i varmen, selv om jeg har vært utrolig sint på henne til tider. Vi feirer alt av bursdager osv sammen, fordi barna fortjener det...

Bør ikke voksne barn og barnebarn fortjene at voksne tar seg sammen?

[AnonymBruker]

Trådstarter her igjen.. Skrev feil i innlegget over. Er to år siden mine foreldre skilte lag.

[Havbris]

Det høres ut som hun har blitt sittende fast i sinne og bitterhet - og klarer kanskje ikke gjøre noe med det selv. Kanskje hun hadde hatt godt av å snakke med en psykolog eller familieterapeut, for å komme seg ut av den grøfta hun står i.

Skillmissen - og det at han fant en annen - har sikkert vært traumatisk for henne. Folk reagerer ulikt på slike påkjenninger - men dette blir jo ødeleggende for hennes sosiale relasjoner, som selvfølgelig er viktige for henne.

Vil hun kunne lytte til deg hvis du foreslår at hun oppsøker hjelp - eller er hun så bitter og sinna at hun ikke ser seg selv lenger?

Endret 12. juni 2011 av Havbris

[AnonymBruker]

Jo, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har foreslått profesjonell hjelp. Men hun blir som regel sint på meg. Jeg kan ikke presse henne...

[Kaffeavtalen]

Dette kan gå over når det har gått noen år til, men det kan dessverre også vedvare. Min mor var ganske lik din mor etter skilsmissen. Men vi bad ikke fars nye kjæreste før etter etter noen år (4-5) På samme tid så ble ting enklere og vi kunne be begge to uten at det ble en isfront. Men jeg gav begge to beskjed om at de hadde å oppføre seg som voksne når de kom i samme selskap.

Min venninne derimot har problemer med sin far fortsatt, over 15 år etter skilsmissen. Han kom f.eks ikke i hennes bryllup fordi mor og den "nye" mannen kom. (Det var ikke engang utroskap som var årsaken til skilsmissen)

Jeg håper din mor tar til vettet etterhvert, for det er forferdelig slitsomt å være vitne til dette.

[Gjest lillevill]

Still opp for moren din, få henne til å gråte ut (Det hjelper) få henne til å gå til psykolog og lege for å snakke ut om sine tanker og frustrasjoner. Det er ikek en skam å fortelle om vanskelige følelser. Ta henne med ut i sosiale situasjoner hvor hun kan snakke med nye menn, om dette er mulig..

Den nye kvinnen, er dette kvinnen faren din var utro med?

Om det er henne, så kan jeg forstå din mor, men det rettferdigjør selvfølgelig ikke oppførselen hennes.

Personlig hadde jeg stilt opp for den nye kvinnen også, og tatt henne inn i varmen på en måte din mor ikke oppfatter. Du kan gjøre dette gjennom samtaler,smil,kommentarer.

Din mor kommer nok alltid til å være glad i deg, selv om du er snill mot den andre kvinnen.