Den vanskelige balansegangen

[AnonymBruker]

Hei

Skriver her for å lufte litt tanker og kanskje få noen gode innspill og meninger om emnet

Vi har et barn på 2,5 år som det så langt har vært lite "problemer" med. Med dette mener jeg lite såkalt trass. Selvsagt har vi episoder hvor alt går i stå, men dette er ikke ofte og det roer seg raskt.

Jeg forbereder meg på fremtiden og ønsker som alle andre å gjøre "det rette" for barnet når det kommer til oppdragelse, men for meg er også det store spørsmålet: Hva er det rette?

For å bruke medieskapte begreper så ønsker jeg ikke å være en "curlingforelder", ei heller en "tigermamma". Jeg er ikke tilhenger av diktatur eller å skape "foreldre/voksenfrykt" hos barnet for dermed å oppnå et veloppdratt barn, men jeg ønsker heller ikke å la barnet få såkalt fri oppdragelse.

Jeg ser på en forelders oppgave som ekstremt sammensatt og av den grunn er det for meg også vanskelig å finne balansegangene mellom disse punktene. Gjennom andre mennesker skal barnet lære om seg selv og verden, f.eks. rettferdighet, problemløsning, medfølelse, kompromisser, motstridende interesser, godhet, behjelpelighet, medmennesklighet, forståelse for andre mennesker osv. Man møter da gjerne kolliderende interesser som ikke lar seg gjenforene og samordne. Så hva gjør man da?

Et dårlig eksempel: Barnet nekter å legge seg. Skal man da presse barnet til å gjøre som vi ønsker (og som også ofte faktisk er til barnets beste) eller skal man la barnet få et friere spillerom og få komme med sine meninger? Skal man da inngå et kompromiss (foreldrene mener kl. 19 mens barnet ønsker en time ekstra, derfor blir det kl. 1930) eller gå for foreldrenes standpunkt? Vil det i sistnevnte tilfelle gå ut over barnets selvfølelse, at han/hun bare er en brikke i de voksnes liv? Og i førstnevnte eksempel, vil barnet lære at man kan argumentere seg til "alt" og dermed alltid stå på sitt?

Jeg er klar over at eksempelet er dårlig, men håper at noen skjønner poenget. Og jeg vet også at akkurat den konkrete problemstillingen har ulike løsninger alt etter hvor gammelt barnet er og hvordan barnet faktisk er (personlighet). Ble mye rot her, men jeg ønsker å finne frem til "den gyldne middelvei" hva angår barneoppdragelse/"livsveiledning".

Hva er deres tanker?

[Gjest imli]

Eg tenkjer at det er viktig med rutiner og klare grenser. Leggetider er faste her i huset, og kjem til å vere det i mange år framover (eldstemann er 3). Små ungar har godt av å leggje seg til faste tider. Ser at ungane søv dårlegare, og vaknar tidlegare, dei få gongene det er noko spesielt og dei er oppe lengre. Definitivt betre for både store og små at dei legg seg til vanleg tid.

Trur det er greit å ha klare reglar, men ikkje så mange av dei. Velgje seg nokre få ting ein tykkjer er viktig, og vere streng på desse områda, så får ein heller vere litt slapp på andre

[Ciara]

Jeg har et barn som er så lite at vi ikke har kommet opp i disse problemstillingene ennå, men jeg har tenkt på mye av det samme. Jeg ønsker å være mer autoritær enn curlingforeldre, men ikke å være altfor rigid, heller. Jeg vil gi barnet motstand, men også støtte til å gjøre egne valg og erfaringer.

Jeg tenker som så (foreløpig altså, uten erfaringsgrunnlag ) at jeg vil være streng og klar på saker som har med barnets beste å gjøre. Barn har jo ikke mulighet til å forstå hva som er best for dem alltid, og det kan bety at jeg trumfer gjennom mine ønsker i disse tilfellene. Det har særlig med helse og sikkerhet å gjøre (søvn, tannpuss, mat etc). Jeg er også opptatt av plikt, at det finnes en god del ting man MÅ gjøre selv om det ikke er det morsomste. Kommer derfor til å gjøre som mine foreldre gjorde og være streng med at skolearbeid gjøres før lek, at man må gjøre husarbeid osv.

Det meste annet tenker jeg barnet kan få bestemme selv eller være med på å bestemme.