Singellivets forunderligheter

[Cannavaro]

Tenkte jeg skulle dele noen tanker om hvordan jeg oppfatter singellivet her på forumet, det er sikkert flere også som har tanker rundt dette. Kom med dem....

Jeg er skilt og deler ansvar for et barn, og har nå levd lykkelig singel i 2 år. Allikevel svirrer jo tankene om en dag å få seg kjæreste igjen, savnet er jo der....men, jeg innser at jeg har et stramt tidsskjema hver dag. Så nettopp derfor da, forblir man singel, mens venner og familie hele tiden spør ; -er det noe på gang da mr ?? noen ny kjæreste ?? Da svarer jeg bare ærlig at tida egentlig ikke strekker til. Jeg er fullstendig klar over at man må ha tid til å pleie kjærlighet og en kjæreste, men kan man klare det med et stramt tidsskjema ? Samtidig finne tid til hverandre ? Man må jo ihvertfall dele noen interesser sammen...

Det er ikke noe dilemma for meg egentlig, fordi jeg akkurat nå skjønner at det passer dårlig med kjæreste, men tankene er jo der.

Er det flere som har det sånn ??

Når jeg en dag vil få en kjæreste så vil jeg jo nettopp dedikere tid til henne og pleie forholdet, og jeg vet at tidsskjemaet blir bedre en gang i fremtiden. Så jeg bare forbereder meg selv på hvordan jeg kunne tenke meg et forhold også, ja, selv nå....

Jeg vil være på utkikk etter et forhold, ikke en venninne eller pulevenn, men absolutt noe seriøst. Er det mange ev dere der ute ?? Som seriøst vil ha kjæreste ?? Det har jo blitt så helsikkes "hot" med pulevenner at de seriøse kanskje er i mindretall ??

Vel, jeg håper ihvertfall at det går an å finne den som genuint ønsker et forhold først og fremst. Jeg innser jo at sjansen kanskje er stor for å finne ei med barn også, og hvordan kombinere alt dette ?? Sikkert noen av dere med erfaring her også, fortell.....

Dog, må jeg også si at singellivet har gitt meg nye erfaringer igjen -in the 40s....og jeg verdsetter tida jeg bruker på barnet mitt, jobb, trening og fritid. Det er en god tid, men jeg har fortsatt sterke ønsker å dele med noen det jeg har av egenskaper.

Hvor sterkt ønsker du et forhold ?? Er man villig til å oppgi og ofre for å gå inn i et forhold med en/ei man er blitt riktig forelsket i ??

Nå har jeg prikket inn noen spørsmål i innlegget, og vet ikke om det har vært noen særskilt tråd på dette tidligere, men interessant å høre deres tanker rundt singellivets forunderligheter....

[Karry]

Man får tid til det man vil ha tid til er mitt svar til deg. Du har bare ikke truffet henne som har gitt deg en god nok grunn til det. Og imellomtiden så får alt det andre i livet fylle opp all tiden. For tiden går jo.

Det som er litt klønete er hvis man på et eller annet vis treffer noen som har barn i motsatt mønster av en selv. For man får ikke snudd et slikt mønster over natten. Men hvis du har barn annenhver uke så går det fint å være kjærester og rekke jobb og fritid de ukene du ikke har barn. Dessuten så får man faktisk glede, overskudd og energi til alt det andre av å være i et godt kjærlighetsforhold. Trening kan man gjøre sammen.

Jeg sier det fordi jeg har prøvd, men er nå helt singel, og ser at jeg nå bruker mer tid på jobb enn det som strengt tatt er bra, er mer sosial med venner osv.

[Steinar40]

Hvor sterkt ønsker du et forhold ?? Er man villig til å oppgi og ofre for å gå inn i et forhold med en/ei man er blitt riktig forelsket i ??

Uten følelser, samt et mål og en mening, så er det ikke sterk nok motivasjon, slik jeg ser det.

Jeg antar imidlertid at dette hadde stilt seg en del annerledes hvis jeg hadde hatt problemer med å klare meg selv økonomisk og praktisk sett. F.eks hvis jeg hadde vært et antall år yngre.

Dette med å måtte oppgi og ofre for å gå inn i et forhold, er også en viktig faktor i mitt tilfelle.

Det blir en kost/nytte-beregning, inklusive en risikovurdering.

Det man helst vil se er selvfølgelig at man kommer til å få det bedre enn det man har det på alle områder, og at riskene for at det skal forsvinne igjen (samlivsbrudd) er små.

F.eks risikerer jeg å få dårligere økonomi enn jeg har nå. Og det er absolutt ikke fristende, det må jeg bare innrømme.

At jeg ikke kan gjøre akkurat som jeg selv vil, det ser jeg derimot ikke på som noe stort problem. Forutsatt at samarbeidet fungerer godt. Noe som også er en risiko.

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle dele noen tanker om hvordan jeg oppfatter singellivet her på forumet, det er sikkert flere også som har tanker rundt dette. Kom med dem....

Jeg er skilt og deler ansvar for et barn, og har nå levd lykkelig singel i 2 år. Allikevel svirrer jo tankene om en dag å få seg kjæreste igjen, savnet er jo der....men, jeg innser at jeg har et stramt tidsskjema hver dag. Så nettopp derfor da, forblir man singel, mens venner og familie hele tiden spør ; -er det noe på gang da mr ?? noen ny kjæreste ?? Da svarer jeg bare ærlig at tida egentlig ikke strekker til. Jeg er fullstendig klar over at man må ha tid til å pleie kjærlighet og en kjæreste, men kan man klare det med et stramt tidsskjema ? Samtidig finne tid til hverandre ? Man må jo ihvertfall dele noen interesser sammen...

Det er ikke noe dilemma for meg egentlig, fordi jeg akkurat nå skjønner at det passer dårlig med kjæreste, men tankene er jo der.

Er det flere som har det sånn ??

Når jeg en dag vil få en kjæreste så vil jeg jo nettopp dedikere tid til henne og pleie forholdet, og jeg vet at tidsskjemaet blir bedre en gang i fremtiden. Så jeg bare forbereder meg selv på hvordan jeg kunne tenke meg et forhold også, ja, selv nå....

Jeg vil være på utkikk etter et forhold, ikke en venninne eller pulevenn, men absolutt noe seriøst. Er det mange ev dere der ute ?? Som seriøst vil ha kjæreste ?? Det har jo blitt så helsikkes "hot" med pulevenner at de seriøse kanskje er i mindretall ??

Vel, jeg håper ihvertfall at det går an å finne den som genuint ønsker et forhold først og fremst. Jeg innser jo at sjansen kanskje er stor for å finne ei med barn også, og hvordan kombinere alt dette ?? Sikkert noen av dere med erfaring her også, fortell.....

Dog, må jeg også si at singellivet har gitt meg nye erfaringer igjen -in the 40s....og jeg verdsetter tida jeg bruker på barnet mitt, jobb, trening og fritid. Det er en god tid, men jeg har fortsatt sterke ønsker å dele med noen det jeg har av egenskaper.

Hvor sterkt ønsker du et forhold ?? Er man villig til å oppgi og ofre for å gå inn i et forhold med en/ei man er blitt riktig forelsket i ??

Nå har jeg prikket inn noen spørsmål i innlegget, og vet ikke om det har vært noen særskilt tråd på dette tidligere, men interessant å høre deres tanker rundt singellivets forunderligheter....

Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Jeg ønsker et forhold men i en hektisk hverdag så strekker ikke tiden til, selv om jeg ikke har barn. Jeg er veldig klar for å prioritere forholdet med den rette. Jeg har et godt forhold til kvinner når jeg treffer de, men hvor ofte rekker jeg å møte noen som er aktuelle?..

For meg strander de forsøkene jeg har på det at for å finne en kvinne som er aktuell for meg så må man komme seg gjennom en skog av uaktuelle "kandidater". Jeg har tid å bruke på den rette, men å prioritere å brukke masse tid på personer som ikke er den rette det er mye tyngre å få seg til å gjøre.

[Kosemose]

Dette har jeg fundert mye på og. Og for meg, sånn livet mitt ser ut i dag, så tenker jeg at jeg veldig gjerne vil ha en kjæreste. Ikke en PV eller en FF eller hva det nå heter. Jeg vil ha en god, gammeldags kjæreste som er forelsket i meg og som får meg til å falle i staver når jeg tenker på ham. Realiteten min er at jeg har barn på halvtid og tanken på å slå sammen to familier er lite fristende. Jeg tar det litt for gitt at en mulig framtidig kjæreste har barn, og jeg håper at han vil kunne bli en god venn for mine barn og at jeg kan bli en god venn for hans barn, og selvsagt at alle barna kan ha glede av å kjenne hverandre, men tanken om at alle skal bo sammen som en moderne kjernefamilie føles litt utopisk. Det er ikke mange år til barna mine er så store at de skal leve sine egne liv, og tiden fram til det har jeg sett for meg som særboer. I min kjærestefantasi har jeg og kjæresten barn samtidig, og prioriterer våre respektive, også er vi så mye sammen som vi har tid og lyst til når vi ikke har barn. I min kjæreste-fantasi skjønner kjæresten min at jeg tilbringer julaften sammen med barna og pappan deres, og han insisterer ikke på at vi skal være med på hverandre barns utviklingssamtaler.

Jeg tenker at jeg har maaaange år igjen å leve, men bare noen få år igjen å leve sammen med barna mine. En kjæreste som blir snurt fordi han ikke kan få bo sammen med oss og leke reservepappa på fast basis har jeg ikke rom for i livet mitt. Men en kjæreste som har lyst til å bli kjent med barna mine og som syns det er greit å vente med å flytte sammen til barna er klar for det, og som prioriterer sine egne barn over meg og mine barn, høres veldig fristende ut.

[Cata]

Som noe bortimot heltidssingel så har enkelte av de spørsmålene slått meg også. For min egen del er jeg kommet fram til at jeg vil ha en god gammeldags kjæreste som enten reiser en del i jobben eller vil være særboer.

Etter å ha bodd alene i hele mitt voksne liv så frister det ikke så mye å flytte sammen med noen og begynne å "slipe kanter". På den annen side så frister det ikke å være heeeeelt alene resten av livet heller. Og pulevenn synes jeg høres direkte kjedelig ut, sex -javel- og ikke noe mer? Kjedelig!

Det sier seg selv at det der er ikke enkelt å få til. Menn flest synes enten å ville ha et totalt uforpliktende forhold (les:pulevenn) eller de vil ha villa-vovvov-volvo etter 2-3 måneders bekjentskap. Og da setter jeg foten ned. Begge deler er uaktuelt for min del. Villa-vovvov-volvo regner jeg med jeg kan vurdere hvis den rette mannen dukker opp, men det er totalt uaktuelt å låse døra til egen bolig og gi seg samboerskap i vold etter bare noen måneder. Først vil jeg føle meg noenlunde sikker på at forholdet kan komme til å vare. Det tar tid.

Har seriøst vurdert å prøve nettdating gjennom flere år, men hver gang strander det på det samme: jeg vil ikke nok, og dermed er det ikke noen grunn til å registrere seg for jeg har ikke ønske om å lure noen.

Og så er det det med tida da. Jeg har faktisk merket tidsklemma i de forholdene jeg har vært i og i det siste så tror jeg faktisk den var med på å ta livet av forholdet. Jeg har en jobb som i perioder krever en del og jeg trenger også en del alenetid. I tillegg skal man jo prøve å trene litt eller opprettholde en hobby eller to - og så skal en mann planlegges inn attpåtil. Og man kan jo ikke godt nedprioritere kjæresten heller så da går det uvergerlig ut over en av de andre tingene som man også har lyst til å drive med. Det krever en smule fleksibilitet fra begge parter og med en ikke så altfor smidig kjæreste så blir det trøbbel.

Så kommer man til dine-mine-våre problematikken. I min alder skal det godt gjøres å finne en mann som ikke har barn fra tidligere forhold, og dermed er enda en kompliserende faktor inne i bildet. De mennene jeg har møtt i voksen alder har på forskjellig vis prioritert sine barn over alt. Mange vil si dette er slik det skal være. Jeg er til dels uenig. I disse tilfellene har det vært snakk om store barn som enten har vært godt inne i voksenlivet eller på god vei inn i det. Når far først velger å inngå et forhold i en slik situasjon så synes jeg faktisk han har en god del av ansvaret for å få opparbeidet et greit forhold mellom barn og "ny dame" - i mitt tilfelle altså meg . Der skorter det på viljen. Det har alltid vært meg som måtte vike plassen i enhver sammenheng og far bare kjører på med "barna først" samme hva det gjelder. Vel, det er for så vidt greit nok, men klarer han ikke balansegangen mellom å opprettholde et godt forhold til barna og være der for dem og samtidig ha en ny dame i livet sitt, vel....så får han heller gi pokker i å finne seg en ny og vente til barna er store nok til å greie seg på egen hånd. Hvorfor skal det hovedsaklig ende som mitt problem? Jeg har aldri hatt problemer med at "han" skal prioritere barna, men når det fører til at mine ønsker og behov settes til side så godt som hele tida da begynner også jeg å protestere.

Summa summarum - det må et mirakel til for at alt det der skal klaffe, så jeg ser fram til de neste 10 år som singel.

[AnonymBruker]

Har seriøst vurdert å prøve nettdating gjennom flere år, men hver gang strander det på det samme: jeg vil ikke nok, og dermed er det ikke noen grunn til å registrere seg for jeg har ikke ønske om å lure noen.

Jeg har kommet så langt at jeg har registrert meg et par ganger, men aldri kommet så langt at jeg har fylt ut profilen og begynt å ta kontakt med folk.

Men det strander der av samme grunn som for deg. Jeg vil ikke nok og ønsker ikke å sette igang uten å vite at jeg kommer til å fullføre.

[Steinar40]

De mennene jeg har møtt i voksen alder har på forskjellig vis prioritert sine barn over alt. Mange vil si dette er slik det skal være. Jeg er til dels uenig. I disse tilfellene har det vært snakk om store barn som enten har vært godt inne i voksenlivet eller på god vei inn i det. Når far først velger å inngå et forhold i en slik situasjon så synes jeg faktisk han har en god del av ansvaret for å få opparbeidet et greit forhold mellom barn og "ny dame" - i mitt tilfelle altså meg . Der skorter det på viljen. Det har alltid vært meg som måtte vike plassen i enhver sammenheng og far bare kjører på med "barna først" samme hva det gjelder. Vel, det er for så vidt greit nok, men klarer han ikke balansegangen mellom å opprettholde et godt forhold til barna og være der for dem og samtidig ha en ny dame i livet sitt, vel....så får han heller gi pokker i å finne seg en ny og vente til barna er store nok til å greie seg på egen hånd. Hvorfor skal det hovedsaklig ende som mitt problem?

Dårlig kommunikasjon og samarbeide (prioritering) - en klar risiko og et stort problem.

[Gjest MorAase]

La meg si det slik Cata, det er tydelig at du ikke har barn

Ellers så er Kosemose veldig nær egne forestillinger om et eventuelt nytt forhhold. Noe som handler å dele tiden en kan sammen, men uten å eie hverandre.

[Cata]

La meg si det slik Cata, det er tydelig at du ikke har barn

Det har jeg ikke, og det har jeg tatt konsekvensene av når jeg går inn i forhold så til de grader at hver gang er jeg nesten blitt utslettet og redusert til en "ingenting" fordi jeg alltid har vært innstilt på å ikke blande meg for mye i forhold til barn fra tidligere ekteskap.

Jeg skulle ønske de som har barn også tar konsekvensen av sine valg. Har man barn og velger dem fremfor alt og alle, så velger man barna og dropper ny partner til man faktisk er klar for å ta de konsekvensene "ny partner" medfører. Selv om man har barn så bør man ikke forvente å få både i pose og sekk, dvs. en ny partner som bare er til pynt når det passer en selv og ens egne behov.

[Gjest MorAase]

Det er derfor Cata at alle mine venner og vekjente med barn velger vekk sinle og velger de som har barn. For det er bare de meg egne barn som forstår.

[Cata]

Det er derfor Cata at alle mine venner og vekjente med barn velger vekk sinle og velger de som har barn. For det er bare de meg egne barn som forstår.

Jepp, skulle bare ønske alle hadde holdt seg til det prinsippet i stedet for å gi seg ut på noe de ikke kan makte. Men, for den del, så registrerer jeg jo at det også finnes par som klarer å balansere ny og gammel familie på vellykkete måter. Faktisk kjenner jeg opptil flere av den sorten også.

Men nå har vi vel strengt tatt forvillet oss inn i et lite sidespor i forhold til den opprinnelige debatten.

Endret 12. juni 2011 av Cata

[makkapakka]

Det stramme tidsskjema gjør at orket til å få en ny mann inn i huset ikke er tilstede iallefall ikke hos meg. Det måtte isåfall være en uproblematisk person som gikk i ett med møblene som både jeg og sønnen min ikke trenger å bruke energien på å komme overens med.

Jeg ser kommentarene til Cata at hun har prøvd disse alenefedrene og føler hun må "utslette" seg for å være forståelsesfull nok i slike forhold. Det prøvde jeg også før jeg fikk barn og satt med samme tankene. Nå når jeg har barn selv og er alenemor så skjønner jeg hva disse alenefedrene prøvde å si til meg. Jeg skyver ikke sønnen min tilside for å bruke tiden på en kjæreste i en hektisk hverdag hvor jeg allerede har "ikke tid nok til min sønn" og ser hvor fort tiden går fra han var baby til nå som 6 åring. Hvor ble det av tiden jeg skulle bruke på å kose med han, leke med han, lære han ting og tang..vusj borte.

Etter at jeg ble alenemor har jeg ikke vært i nærheten av å "snuse" på ideen av å få en mann i heletatt. Satte først som mål når sønnen min ble 14 år for da stikker han ut av huset og syns mora er en dust...

Jeg ønsker ikke å bli alene for resten av livet, og skulle gjerne ha en voksen og rolig kosebamse i fremtiden med selvtillit til tusen som tok litt vare på meg. MEN disse er jo aldri å oppdrive.

Så tenker jeg tilbake til alle disse "kjærestene" jeg har hatt før jeg fikk barn hvor det ble bare "tull og tøys" ut av. Disse sjansene tar jeg ikke lenger at jeg velger "feil" igjen for det blir så mye værre både for meg og sønnen min.

[Steinar40]

Skal man leve i sammen med noen med barn så må man ta på seg reservepappa (eller mamma) rollen.

Jeg kan ikke se hvordan det skal kunne fungere ellers.

Stå helt på sidelinja må jo være dødfødt, slik andre også bekrefter her.

[Cata]

Etter at jeg ble alenemor har jeg ikke vært i nærheten av å "snuse" på ideen av å få en mann i heletatt. Satte først som mål når sønnen min ble 14 år for da stikker han ut av huset og syns mora er en dust...

Må bare spore av igjen littegranne selv om jeg tenkte å holde meg i skinnet - de mennene jeg har vært borti som har vært hønefedre (eh..hane...?) har ikke hatt så unge barn. Da hadde jeg vært mer forståelsesfull (eller ikke giddet prøvd meg på noe forhold i det hele tatt). I mitt tilfelle snakker vi om "barn" i alderen 18-25, og som til dels bor flere titalls mil unna pga skole. Da forventer man jo at mesteparten av oppdragergjerningen er gjort og at "barna" muligens kan respektere at far finner seg ny dame, og at far finner ut at han kan dele tiden litt mer enn da barna var små og at "barna" faktisk også kan akseptere at det er en ny dame i fars liv selv om jeg altså aldri har prøvd meg på å være samboer med disse hønefedrene.

[Cannavaro]

Man får tid til det man vil ha tid til er mitt svar til deg. Du har bare ikke truffet henne som har gitt deg en god nok grunn til det. Og imellomtiden så får alt det andre i livet fylle opp all tiden. For tiden går jo.

Det som er litt klønete er hvis man på et eller annet vis treffer noen som har barn i motsatt mønster av en selv. For man får ikke snudd et slikt mønster over natten. Men hvis du har barn annenhver uke så går det fint å være kjærester og rekke jobb og fritid de ukene du ikke har barn. Dessuten så får man faktisk glede, overskudd og energi til alt det andre av å være i et godt kjærlighetsforhold. Trening kan man gjøre sammen.

Jeg sier det fordi jeg har prøvd, men er nå helt singel, og ser at jeg nå bruker mer tid på jobb enn det som strengt tatt er bra, er mer sosial med venner osv.

Er veldig enig i det du skriver her Karry......"treffe den som gir meg god nok grunn til å omprioritere"... (essensen/kjernen i det vi snakker om her).

Gleden ved å være sammen gir god energi og overskudd - helt enig her.

Det er greit å prøve også når man treffer noen man har god kjemi med, og man vil vel ikke gi opp helt heller ? Også enig i at man prioriterer/dyrker jobb/interesser enn så lenge man har tid til det selv.

[Cannavaro]

Uten følelser, samt et mål og en mening, så er det ikke sterk nok motivasjon, slik jeg ser det.

Dette med å måtte oppgi og ofre for å gå inn i et forhold, er også en viktig faktor i mitt tilfelle.

Det blir en kost/nytte-beregning, inklusive en risikovurdering.

F.eks risikerer jeg å få dårligere økonomi enn jeg har nå. Og det er absolutt ikke fristende, det må jeg bare innrømme.

At jeg ikke kan gjøre akkurat som jeg selv vil, det ser jeg derimot ikke på som noe stort problem. Forutsatt at samarbeidet fungerer godt. Noe som også er en risiko.

For meg høres dette nesten rigid ut Steinar !!! Kost- og nytteberegning samt risikovurdering.....høres revisoraktig ut synes jeg.

T-konto opplegg med pros and cons på dama ???

Hva kommer først på prioriteringslista di da ?

Følelser, mål og mening deretter kost- og nytteberegning ???

Eller motsatt ?? Greit at du har blitt svidd av ei upålitelig frøken, men da tror du at alle andre damer tenker/gjør det samme eller ??? Vil din prioritet omhandle økonomi i fremste rekke dersom du føler du har truffet den rette ?? Hvordan vil du kommunisere dette isåfall ???

Jeg kjenner jeg stusser litt over utspillet ditt her....

[Cannavaro]

Jeg ønsker ikke å bli alene for resten av livet, og skulle gjerne ha en voksen og rolig kosebamse i fremtiden med selvtillit til tusen som tok litt vare på meg. MEN disse er jo aldri å oppdrive.

Så tenker jeg tilbake til alle disse "kjærestene" jeg har hatt før jeg fikk barn hvor det ble bare "tull og tøys" ut av. Disse sjansene tar jeg ikke lenger at jeg velger "feil" igjen for det blir så mye værre både for meg og sønnen min.

Når man er singel og ønsker kjæreste, må man ikke nettopp ta sjanser da ??? Jeg skjønner selvfølgelig at tidspunktet/omstendighetene spiller inn her, men som du sier ; når barnet er mer på vei ut....er man da villig til å ta sjansen igjen ? Sjekker man opp partner annerledes når man er 25-30 år enn rundt de 40 ?? Påvirker verdier, livserfaring, veivalg og interesser mer da ??

[Steinar40]

For meg høres dette nesten rigid ut Steinar !!! Kost- og nytteberegning samt risikovurdering.....høres revisoraktig ut synes jeg.

T-konto opplegg med pros and cons på dama ???

Hva kommer først på prioriteringslista di da ?

Følelser, mål og mening deretter kost- og nytteberegning ???

Eller motsatt ?? Greit at du har blitt svidd av ei upålitelig frøken, men da tror du at alle andre damer tenker/gjør det samme eller ??? Vil din prioritet omhandle økonomi i fremste rekke dersom du føler du har truffet den rette ?? Hvordan vil du kommunisere dette isåfall ???

Jeg kjenner jeg stusser litt over utspillet ditt her....

Uten følelser er det ingenting.

Men vi lever også i en (u)praktisk verden.

Det er veldig mye som spiller inn.

Flere her har allerede nevnt barn ifra tidligere forhold som en kompliserende faktor. Og det stemmer bra.

Problemet er muligens at følelsene kommer senere?

[rrakel]

Jeg er 22, og har et elsk/tja-forhold til singellivet.

Som mange andre på min alder fungerer jo vennene som familie (+ blodfamilien da!). Jeg bor med to venninner, studerer, trener også blir det en del fester. Jeg har jo gutterelasjoner, dvs. guttevenner som innimellom er mer enn venner, litt sånn try each other on to see if we fit, men de "greiene" går sjeldent noe langt, og det er egentlig helt okej.

Sånn som livet er nå, er det helt fint å være singel. Men jeg ser på meg selv som heldig da jeg befinner meg der i livet hvor det er okej å bo med venner, for da har man noen å spise middag med og prate i mellom ting som ellers skjer i hverdagen. Men jeg tror det hadde blitt litt ensomt å komme hjem til tom leilighet hver dag også videre.

Selvfølgelig har jeg lyst til å være lykkelig forelsket. Det er jo noe av det herligste som finns. Men så lenge jeg ikke er hodestups, så kan jeg ikke tenke meg å være noens kjæreste. Man kan vel si at jeg for øyeblikket er litt kresen på hvilke gutter som får ha en stor plass i livet. Hadde fort gått lei, med mindre det var drømmemannen.

Såå, ja! Jeg trives. Selvfølgelig dukker det jo opp en tanke her og der som sier "tenk hvis du aldri finner deg noen...", men jeg kan jo ikke sitte og høre på den heller. Vil heller være singel enn i et forhold "bare for å være i et", så utenom det, så har jeg det flott.

Må dog si jeg misunner litt de av vennene mine som har en gutt mtp. at de kan planlegge litt lengre også videre. Jeg har jo store planer om å flytte tilbake til hjembyen og bo der når jeg blir etablert, men jeg kan liksom ikke planlegge det så lenge jeg ikke vet hvem jeg ender opp med. Haha, vanskelig å formulere det, men sånn erre bare.