Singel etter mange år som samboer

[pialen]

Blir nå singel og alenemor (pappan skal ha barnet vårt han også altså..) etter 14 år som samboer og jeg kjenner jeg nesten ikke får puste..

Først er det jo å begynne å "dele" på vårt barn.. Bare det er jo helt grusomt å tenke på..

Så er det å ikke ha kjæreste lenger.. Han har jo vært min familie i 14 år nå, hans foreldre er jo de to mest fantastiske mennesker på denne jord..

Så er det det økonomiske, jeg har vært mest hjemme, han har jobbet, alt står på han, forsikring, hus (dog huset har vi gjeld på sammen da..), biler.... Ikke har vi skrevet noen kontrakt på noe... MEN han er utrolig snill, han stikker ikke av fra noe. Han hjelper meg alt han kan, så vi skal klare dette sammen men hver for oss... Kjenner jeg blir sint, for at han vil flytte, gir opp.... men samtidig takknemlig for at han ikke bare stikker fra alt... Jeg vet barnet betyr alt for han, dog sier han at han hadde hjulpet meg også om vi ikke hadde hatt barn...

Hodet holder på å eksplodere her jeg sitter... Tenker alt for mye, men samtidig, det er jo ikke så rart.. Det blir jo en STOR STOR endring som kommer den dagen han flytter ut nå...

Vi har bodd sammen i over 1 mnd etter at han kom hjem å sa at han ville flytte.. Det har vært noen tøffe dager, litt sure miner, mange gode samtaler, enighet i forhold til barnet.. Begge har barnet i hovedfokus.. Vi har vært heldige som har klart å bo sammen, fordi om det også har vært den værste mnd i vårt liv... Men nå går det mot at han flytter ut.. Skal bli litt godt også.. Dog håper jeg nok for alt i verden at han kommer hjem igjen etter en stund, men vi har nok godt av å få litt luft begge to nå..

FLere som er blitt nysingle eller som har noe på hjertet.. DEL DET :-D

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg (men uten barn), og det jeg vil si til deg er at "Dette klarer du". Synes du høres veldig positiv ut, selv om jeg kjenner til den lammende følelsen du never, det å føle at du ikke får puste. Du kommer til å lære deg selv å kjenne på en helt annen måte, og så kommer du stadig vekk til å oppdage at du klarer ting alene som du ikke trodde du ville klare Det er givende! Lykke, lykke til

[pialen]

Jeg har vært i samme situasjon som deg (men uten barn), og det jeg vil si til deg er at "Dette klarer du". Synes du høres veldig positiv ut, selv om jeg kjenner til den lammende følelsen du never, det å føle at du ikke får puste. Du kommer til å lære deg selv å kjenne på en helt annen måte, og så kommer du stadig vekk til å oppdage at du klarer ting alene som du ikke trodde du ville klare Det er givende! Lykke, lykke til

Tusen takk :-D Ja må prøve å tenke positivt.. Skal jo ta vare på barnet og meg selv også.. OG tror nok det er litt lettere når vi er på talefot.. Vært mye værre om det hadde vært utroskap inn i bildet også tror jeg.. Men vi har en god tone oss imellom, dog noe anstreng når vi fortsatt bor sammen.. Men vi får jo visst barnet at vi er venner og at dette, ja dette skal vi klare sammen.

Ja skremmende følelse, vondt i magen, gått ned 10 kg siden 1. mai også (dog det er jo bare positivt, men kanskje ikke på rett måte..).

Alt er liksom så skremmende akkurat nå, men håper å se lyset i tunnelen når vi kommer til hverdagen i løpet av sommeren og høsten..

Evig optimist er mitt mellomnavn så dette SKAL OG MÅ jeg klare :-D

[SkalNED]

Jeg tror du klarer dette helt fint. Fokuser på at du og barnet skal ha det bra - så ordner det meste seg.

[Gjest Anonym]

Hei.

Kikker bare innom her for å se om noen er i samme båt som meg, og det er jo du på et vis. Bortsett fra at i mitt tilfelle er det jeg som velger å dra. Vi har et 10 års langt samboerskap bak oss og sammen har vi to flotte barn.

Alt av hus og bil står på mannen min. Vi har ingen avtale, og jeg og ungene må flytte.

Det er det vanskeligste syns jeg nå. Det å frarøve barna hjemmet sitt. Det er så brutalt, men samtidig så ser jeg ikke andre muligheter. Mannen min er helt uenig. Han vil at vi skal bo sammen for ungene sin del. Vi har ikke greid å kommunisert så godt i det siste. Vi har også bodd sammen 1 mnd tid etter jeg bestemte meg. Så om noen få uker flytter vi. Det kommer til å bli så tungt å pakke sakene og flytte. Håper bare det blir bedre.

[pialen]

Hei.

Kikker bare innom her for å se om noen er i samme båt som meg, og det er jo du på et vis. Bortsett fra at i mitt tilfelle er det jeg som velger å dra. Vi har et 10 års langt samboerskap bak oss og sammen har vi to flotte barn.

Alt av hus og bil står på mannen min. Vi har ingen avtale, og jeg og ungene må flytte.

Det er det vanskeligste syns jeg nå. Det å frarøve barna hjemmet sitt. Det er så brutalt, men samtidig så ser jeg ikke andre muligheter. Mannen min er helt uenig. Han vil at vi skal bo sammen for ungene sin del. Vi har ikke greid å kommunisert så godt i det siste. Vi har også bodd sammen 1 mnd tid etter jeg bestemte meg. Så om noen få uker flytter vi. Det kommer til å bli så tungt å pakke sakene og flytte. Håper bare det blir bedre.

Hei,

Ja på et vis er vi i samme båt ja, men litt motsatt vei.. men tror å at vi har godt av å flytte fra hverandre litt.. så får tiden vise om vi noen gang finner sammen igjen.. I dag tror jeg ikke det, men vi kan jo aldri si aldri..

Å bo sammen kun for barna sin del, har jeg liten tro på.. Det er jo viktig at vi voksne også har det bra! Da har også barna det bra, uansett om man ikke bor sammen. Ja jeg skulle også flytte men så sa jeg nei at jeg og barnet skal bo her... Jeg har jo ikke mulighet til å ta over lån siden jeg er uten arbeid. men heldigvis er han ganske så snill, lånet står jo sånn sett på begge...

Det er også kommunikasjonen vi har slitt med så alt for lenge..

Jeg GRUER meg også til den dagen han begynner å pakke og skal flytte.. Men samtidig blir det godt å starte med hverdagen når nå det har blitt som det har blitt..

Skal dere flytte langt eller? Og hvor i Norge bor dere? Trenger ikke si ekskat da, men i landsdel..

Ønsker deg virkelig lykke til! DETTE SKAL VI KLARE; DETTE GÅR BRA!!!!! Dette blir vi sterkere av :-D

[pialen]

Hei.

Kikker bare innom her for å se om noen er i samme båt som meg, og det er jo du på et vis. Bortsett fra at i mitt tilfelle er det jeg som velger å dra. Vi har et 10 års langt samboerskap bak oss og sammen har vi to flotte barn.

Alt av hus og bil står på mannen min. Vi har ingen avtale, og jeg og ungene må flytte.

Det er det vanskeligste syns jeg nå. Det å frarøve barna hjemmet sitt. Det er så brutalt, men samtidig så ser jeg ikke andre muligheter. Mannen min er helt uenig. Han vil at vi skal bo sammen for ungene sin del. Vi har ikke greid å kommunisert så godt i det siste. Vi har også bodd sammen 1 mnd tid etter jeg bestemte meg. Så om noen få uker flytter vi. Det kommer til å bli så tungt å pakke sakene og flytte. Håper bare det blir bedre.

ps: synd ikke han flytter da, er det helt uaktuelt for han det eller? Må ikke svare her om du ikke vil.. det går ann å skrive meldinger bare oss imellom også :-D

[Gjest Anonym]

Hei,

Ja på et vis er vi i samme båt ja, men litt motsatt vei.. men tror å at vi har godt av å flytte fra hverandre litt.. så får tiden vise om vi noen gang finner sammen igjen.. I dag tror jeg ikke det, men vi kan jo aldri si aldri..

Å bo sammen kun for barna sin del, har jeg liten tro på.. Det er jo viktig at vi voksne også har det bra! Da har også barna det bra, uansett om man ikke bor sammen. Ja jeg skulle også flytte men så sa jeg nei at jeg og barnet skal bo her... Jeg har jo ikke mulighet til å ta over lån siden jeg er uten arbeid. men heldigvis er han ganske så snill, lånet står jo sånn sett på begge...

Det er også kommunikasjonen vi har slitt med så alt for lenge..

Jeg GRUER meg også til den dagen han begynner å pakke og skal flytte.. Men samtidig blir det godt å starte med hverdagen når nå det har blitt som det har blitt..

Skal dere flytte langt eller? Og hvor i Norge bor dere? Trenger ikke si ekskat da, men i landsdel..

Ønsker deg virkelig lykke til! DETTE SKAL VI KLARE; DETTE GÅR BRA!!!!! Dette blir vi sterkere av :-D

Vi bor i sør Norge. Jeg har vært heldig å finni meg en leilighet i samme bygd vi bor i. Det er viktig for meg at barna har det samme nettverket og skolen sin. Det praktiske vil ikke bli så galt tror jeg. Er "alenemor" i ukene, faren er ukependler. Men det å være så egoistisk, og velge å dra fordi man ikke selv har det bra i forholdet er nesten uutholdelig.

Her har vi mer eller mindre "vokst fra hverandre". Jeg har fått en helt annen forståelse for hvordan det er. Jeg har vært en av dem som har tenkt at å gå fra hverandre er en altfor lett løsning. Men jeg har fått mye større respekt for dette nå.

Jeg er selv skilsmissebarn, og både jeg og manne var helt sikre på at vi ikke skulle komme i denne situasjonen. Vi var ikke flinke nok til å ta vare på hverandre mens ungene var små. det er vanskelig å skille mellom den vanskelige småbarnstida og det å ha et dårlig forhold. Jeg tror grunnlaget vårt er feil, og det er sårt og si det, for jeg har jo vært så glad i mannen min. Men nå er ikke følelsene der i det hele tatt. Mannen min er bitter fordi jeg velger å gå. Han vil som sagt at vi skal holde sammen for barna. Men jeg vil være ønsket, jeg vil kjenne og føle at han vil ha MEG. Jeg lever bare en gang, og ønsker å ha det godt i livet mitt.

Jeg nok også vært bitter om jeg hadde vært mannen min, eller deg. For jeg syns at når jeg velger å reise, så får jeg så mye "makt" om du skjønner. Med tanke på at det nesten ikke er noe mannen min kan gjøre for å få meg til å bli. Det må jo være frustrerende.

Har du lyst å fortelle litt om dine erfaringer?

[Gjest Gjest]

ps: synd ikke han flytter da, er det helt uaktuelt for han det eller? Må ikke svare her om du ikke vil.. det går ann å skrive meldinger bare oss imellom også :-D

Ja det er dessverre uaktuelt. Han blir veldig firkanta og hard når det kommer til disse praktiske tingene. Da skal ingenting bli lett når jeg først velger å gjøre dette. Og hset koster for mye til at jeg kan kjøpe det av han. Kjipt er det.

[pialen]

Jeg synes det er KJEMPETØFT at han vil ut av forholdet, at følelsene hans er helt borte for meg. Kjenner jo han er kald og ikke interessert i det hele tatt... Dog her har jeg jo vært med å latt det bli sånn.. Vi har hatt det litt tøft de siste 2 årene og jeg har trekt meg litt bort i håp om at han skulle se at nå man han også gi litt av seg selv.. Jeg vil jo at vi skal få det til å gå, og mitt høyeste ønske er jo at han blir så vi kan se om vi kan få det til å gå. MEN tror også at da måtte vi ha hjelp fra familievernkontoret for å lære oss å kommunisere og få "gammelt grums" ut av verden...

Men samtidig kanskje har vi godt av å få litt avstand, kjenne på følelser, og er det ment å være han og meg, finner vi sammen igjen.. Om ikke har jeg stor tro på at jeg ikke kommer til å være singel resten av livet.. Dog å få en annen pr dags dato er så uaktuelt og langt borte at det nesten skremmer meg..

Jeg har ikke tryglet om at han blir, men sagt hva jeg føler og synes! Vi har en god tone oss imellom, dog litt tankefulle og litt grums blir det jo..

Han har gitt meg klar beskjed om hva han føler og tenker, og kan ikke se oss sammen igjen, men man skal aldri si aldri.. Han kan ikke fortelle hva som skjer om 1 eller 2 år.. Vi har jo et barn sammen og vi skal fungere som mor og far for barnet. DET ER DET VIKTIGSTE!

Det river jo godt i hjertet når han sier han ikke har følelser, og jeg merker det jo..

Vi har også vokst fra hverandre og det er ikke sjokkerende at det skjer det som skjer.. Det som skuffer meg mest er at han ikke har prøvd å snakke med meg før han kom såå langt i sin tankegang... Men å gå å tenke på dette vil gjøre meg gal og gjøre det vanskeligere for oss å fungere som foreldre til vårt barn.. Derfor prøver jeg å gå i meg selv og være venn, tenke positivt, få ting til å gå med å lage minst mulig "bråk".. Mest har jeg jo lyst til å hive han på hodet og ræva ut og aldri se han igjen... Jeg er sint og såret.. i samme sekund har jeg lyst å hoppe på han og kose, ikke la han gå osv osv... Klarer heldigvis å holde meg helt rolig og lar det gå som det går.... Han har fått beskjed om at han får ta med seg det han vil ta med seg.. Jeg stoler såpass på han.. Det var snakk om at han ville ha huset og jeg flytte, men da sa jeg NEI, jeg blir og det blir barnet også! Han skal jo selvfølgelig være sammen med barnet sitt (så ofte han kan og vil, og det passer, vi har satt opp ca 50/50, eller 40/60, men det viktigste er at begge klarer å jobbe og vi er så heldige at vi kan endre litt på dette etter behov..

Jeg selv også er skilsmissebarn og mine foreldre snakker ikke sammen, SLIK VIL IKKE JEG HA DET!!!

Den makten du (eller han her får) forstår jeg, men samtidig klarer jeg å se at det er jo naturlig det å... Den makten jeg føler er tøffest her er at vi har valgt at han skulle jobbe en del og jeg har vært mest hjemme... biler og forsikring på alt står på han og jeg må derfor starte på bunn i forhold til bonuser osv osv.. Lånet kan jeg ikke ta over for jeg har ikke jobb.. DET ER TØFT.. for jeg blir liksom avhenging av han økonomisk fremover.. Men samtidig, vi er ikke gift og han har jo egentlig ikke noen forpliktelser overfor meg annet enn at jeg er mor til hans barn. Han sier han hadde gjort det uansett om vi hadde hatt barn.. han er sånn av person (og det vet jeg jo). Han er jo verdens snilleste... Uansett om vi ikke er kjærester eller ei...

Kan ikke si jeg er så bitter jeg da, mer sår, for at han ikke har kommet å sagt noe før han kom så langt til å miste alle følelser...

Litt rotete svar men det får jeg bare skylde på hodet mitt.. For der triller det snart rundt av alle tanker og bekymringer.. Først og fremst da for økonomien... Tror nok det skal gå bra med barn, far og mor til slutt UANSETT!!..

[Gjest Anonym]

Jeg skulle ønske mannen min også hadde sett det slik. Dette med at han har har vært med på å la det bli dårligere. Han lar meg ta hele skylden for det. Ser ikke at han kunne gjort noe annerledes i det hele tatt. Jeg har forandret meg i løpet av de årene vi har vært sammen, ingen tvil om det. (ble sammen når jeg var 19, han er en del eldre) Jeg kan si at skulle jeg lete etter en mann i dag, så hadde jeg nok hatt andre "kriterier" og krav. Mannen min er veldig snill og er en god far. Men ikke spesielt god på det følelsesmessige planet, og det skulle jeg indrlig ønske han var. Vi har som dere også strevd en stund. Han fant det ut før meg. Men det nærmer seg nok 4 år. Jeg trodde først det var slike overfladiske ting som husarbeid og slikt. Gjennom årene har det fått jobbet seg grundig nedover, til det til slutt kom så langt at det var vanskelig å finne tilbake. Og det har skjedd i mitt hode, nesten uten at jeg har "merket" det. Jeg har nok ikke vært ærlig nok med meg selv heller. Likevel har tanken om å dra vært veeldig langt borte. Jeg syns den beslutningen har vært veldig vanskelig å ta, og jeg har unngått det til nå. Men jeg kjenner på meg selv at jeg er ferdig. Likevel er det så vanskelig. Det kjennes så fryktelig egoistisk. Jeg skulle nesten ønske at det var andre ting som låg bak, for da hadde man kanskje hatt en grunn. Nå blir det liksom basert på følelser, og at man har vokst fra hverandre. Det kjennes ikke så bra. Og spesielt ikke når jeg tenker på barna. Jeg tar meg selv i å se på gamle bilder fra vi var lykkelige, og hadde fått barn. Det er så vondt å se på. Jeg har spurt flere ganger, om vi ikke kunne dratt til familieterapi, men det er helt uaktuelt for han. Det ligger "gammelt grums" og dårlig kommunikasjon hos oss og. Det er nok også mye av problemet. Samtidig som følelsene er borte. Det er også vanskelig, for jeg ønsker jo ikke å såre han.

Jeg kan heller ikke tenke meg at jeg skal få en ny mann, først og fremst skal jeg finne meg selv igjen. Og være der fullt og helt for barna mine. Men når den tid kommer, som jeg jo håper den gjør, så vet jeg at jeg kommer til å "lete" etter de tingene som er riktige for meg.

Jeg har også tro på at dette gjør oss sterkere. Det var godt å høre fra noen som er i nesten samme situasjon som meg selv, men sett fra andre siden:)

[pialen]

Han klarer ikke å tenke på andre enn seg selv da.. Jeg holder MYE inni meg, som jeg har lyst å skrike ut til han... Han har aldri sagt noe om at han ikke føler det går bra eller dårlig, han har kun "klaget" på ting jeg ikke har gjort rett... det er vell de eneste diskusjonene vi har hatt. Jeg har følt at det er kun jeg som har gjort feil, han er feilfri... Det sier han at han ikke er men samtidig kommer han ikke med en ting han har gjort feil eller galt... Men jeg har bestemt at jeg ikke vil lage noe bråk, pga at vi har barn sammen...

Vi alle forandrer jo oss, det er jo veldig normalt, både i forhold til alder og at vi får barn... Jeg har visst endret meg MYE siden vi fikk barn, men aldri fått noe konkret på HVA jeg har endret meg på.. Tror jeg bare har hatt store forventinger til livet, både som kjærester og foreldre.. Han har jobbet MYE og er knapt hjemme. Er vi på ferie så bor han i tlf med jobben.. Dette har jeg klaget på en del.. og har nok vært for mye grinete og sur grunnet dette... Han er VELDIG pliktoppfyllende og i seg selv er det jo bra... Men kanskje vært det hjemme å?!

Tror ikke så mange menn er så god på det følelsesmessige plan jeg.. Han her snakker aldri eller sjelden om følelser, noe jeg har vært veldig fortvilt over, spesielt nå, når jeg har fått høre hva han synes har vært galt elle problem.. Det er jo bare at vi har prioritert barnet og ikke oss i det hele tatt... og det kan vi jo takke oss selv for!

Man skal jo være litt egoistisk når det gjelder sin egen lykke!! Jeg tror at barna har det bra når vi voksne har det bra! Når man er i et forhold med lite kjærlighet tror jo barna at slik skal det være....

TRO MEG, det hadde vært tusen ganger værre for den som sitter igjen om det hadde vært utroskap! Det hadde jeg ikke taklet og da hadde vi nok heller ikke vært venner i det hele tatt! og heller ikke bodd sammen i over en mnd etter at han kom å sa det.. Jeg har jo gått og trodd at det har vært ei anna, for det har vært litt sånn ekstra med et annet par som også har gått fra hverandre.. Mannen i det forholdet har tatt kontakt med meg på sms og dynket meg med løgn og skit (om de to da..). Men har fått bekreftet at det er bare tullball og når jeg ser på han jeg har bodd sammen i 14 år nå tror jeg på han! Han er sliten, han synes dette er veldig tøft han også...

Jeg fikk med meg han på familieterapi men når den ene har mistet følelsene er det ikke noe de kan hjelpe med... Men vi kunne komme å snakke med de i forhold til kommunkasjon og uengihet, problemer med samarbeid med barn og ev når den dagen det kom inn en ny partner og vi trengte hjelp til å snakke sammen om dette..

Å finne oss selv er nok og bør nok være hovedfokus ja og ikke minst, TA VARE PÅ BARNET/BARNA våre!!! Jeg håper jo på en måte at ting ordner seg men ikke sikkert jeg sier det når jeg ser at dette går meget bra, vi er gode venner og fungerer bedre som venner enn vi gjør noe annet... SKulle vi finne sammen igjen, skal vi være kjærester LENGE før vi blir samboere igjen!!

Jeg synes også det var godt å høre fra noen som er på den andre siden men samtidig som blir singel og alenemor.. for der stiller vi jo likt :-D

Vært "kos" å høre hvordan det går med deg og dere videre også...

Jeg har også tro på at dette gjør oss sterkere. Det var godt å høre fra noen som er i nesten samme situasjon som meg selv, men sett fra andre siden:)

[Gjest Anonym]

Det du beskriver der er akkurat som lese om meg og min mann. Han tror han er feilfri, og gjør ser ikke grunn til å engang justere litt på seg selv. Men forventer at jeg skal gjøre det. Han er også veldig pliktoppfyllende og jobber mye. Telefonen har jeg klagd over mang en gang også, men det har bedret seg i det siste egentlig. Han tror han har svaret på alt, og det gjør at jeg må argumentere veldig for meg selv. Jeg ønsker å være likestilt med min partner, det er jeg ikke i dette forholdet, og jeg føler stadig at jeg mister litt av meg selv. Jeg trenger å finne det igjen.

Det hadde vært koslelig å høre hvordan det går med deg og barnet også.

Er det noen mulighet for å få slettet disse innleggene. Føler vel jeg har lagt ut litt for mye informasjon? Det er kanskje ikke mulig når man er anonym, slik jeg har vært.

[pialen]

SKREMMENDE da.. hihi... men kunne tenkt meg å høre fra deg igjen ja.. er du på facebook? og kan du gå inn på mitt navn og sende meld? Om du går på pialen så kommer du inn på meg og kan sende privat meld... Kan du trykke rediger nede ved der det står svar da? ikke funnet ut hvordan man sletter her... ennå...

[pialen]

Det du beskriver der er akkurat som lese om meg og min mann. Han tror han er feilfri, og gjør ser ikke grunn til å engang justere litt på seg selv. Men forventer at jeg skal gjøre det. Han er også veldig pliktoppfyllende og jobber mye. Telefonen har jeg klagd over mang en gang også, men det har bedret seg i det siste egentlig. Han tror han har svaret på alt, og det gjør at jeg må argumentere veldig for meg selv. Jeg ønsker å være likestilt med min partner, det er jeg ikke i dette forholdet, og jeg føler stadig at jeg mister litt av meg selv. Jeg trenger å finne det igjen.

Det hadde vært koslelig å høre hvordan det går med deg og barnet også.

Er det noen mulighet for å få slettet disse innleggene. Føler vel jeg har lagt ut litt for mye informasjon? Det er kanskje ikke mulig når man er anonym, slik jeg har vært.

og ps: for min del var det veldig kjekt å snakke/skrive med deg... HJELPER å få meg til å tenke annerledes og mer positivt, altså se lys i tunnelen, for det er lenge siden jeg har gjort nå!! :-D klem

[Ibanez]

Har ikke noe å si, bare:

[pialen]

Har ikke noe å si, bare:

Takk :-D Varmer med en klem å

[Gjest Lille-pus]

Sender en varm til dere damer.

- og et lite tips når det gjelder forsikringer; var i samme situasjon for en del år siden. Den gangen var det slik at If kunne overføre bonus for bilforsikring ved "skilsmisse" mellom samboere.

Nå gjør bl.a. også Nemi dette.

Da får du den samme bonusen som dere hadde på bilen som er registrert og forsikret i hans navn.

Lykke til, "jenter". Det ordner seg, tro meg

[pialen]

Tusen takk for det :-D

Det MÅ jeg sjekke ut ja i forsikringsselskapet... snakket om at det kunne stå på han men samtidig EN DAG må jeg jo flytte det og det er vell bare å hoppe i det...

Jeg er ganske så sikker på at alt ordner seg.... må bare tenke positivt og ikke tenke dumme tanker (som det dog kan bli nok av i en slik situasjon..). Jeg vil jo heller bo alene med barnet enn å bo sammen med en som ikke har følelser, kun for barnet sin skyld!! SÅ DET SÅ :-DD

Evig optimist..

[Gjest Lille-pus]

"Min" daværende bil forsvant i oppgjøret (jeg hadde betalt forsikringen og halve bilen siden den ble kjøpt). Kjørt den hadde jeg også (uten uhell eller skade i alle år), så da jeg måtte skaffe egen bil (igjen) så var det av avgjørende betydning at jeg kunne få med meg bonus på 65%+ og første skade uten bonustap.

Det ordnet seg gjennom If den gangen. De var da det eneste selskap som hadde denne ordningen. Nå er det heldigvis flere :)