Stefars rolle ovenfor min sønn

[filosofie]

Har nå vært sammen md kjæresten in i overkant av et år. Han har bodd her siden vi ble sammen. Så kan egentlig kalle oss samboere. Jeg har begynnt å undre over enkelte ting den siste tiden. Han jeg er sammen med viser aldri sønnen min på 11 noen form for oppmerksomhet, finner aldri på noe med han eller skryter av han. Det har alltid vært slik. Hvorfor jeg ikke har tatt tak i dette tidligere skjønner jeg ikke. Sønnen min har en pappa men han ser han aldri pga rus problematikk. Min saboer har to jenter fra tidligere forhold. De er så godt so kommet ut av redet. Jeg har alltid skrytet av dem, hatt dype samtaler med dem og støttet dem så godt jeg har kunnet. Det faller helt naturlig for meg. Men hva med typen min? Han burde jo skjønne noe så logiskt. Har hørt at menn må ha det inn med t-skje, men det for da være åte på. Å ja har kommet med noen hint innimellom visst typen min skal ut en tur om det er å ta bilder eller opp til noen å skru på noe kan han spørre guttungen min om å være med.

Men nei ingen respons!

What to do ?? Noen som kjenner seg igjen eller kan komme med noen fornuftige råd.

[AnonymBruker]

Menn bryr seg bare om den de har sex med og avkommet sitt. Alt annet er uinteressant eller en trussel.

[AnonymBruker]

Fikk ikke skrevet at døtrene hans er avkommet hans, og den føler han kjærlighet og ansvar for. Du har han et forhold til og da føler han kjærlighet og ansvar.

Skulle han tatt fatt på farsrollen for sønnen din, måtte han kommet inn i livet før sønnen din ble 3 år. Etter 3 år er barnet blitt så stort at det gir seg opp en egen mening om hvem de liker og ikke liker.

Sønnen din er 11 år, så samboeren din kan bare være en onkel eller en venn for sønnen din. Han kan bare innta farsrollen om sønnen din tillater det og samboeren din vil det.

Det er du som har hovedansvaret for sønne din, og det er du som bestemmer over sønnen din. Samboeren din skal forholde seg nøytral til sønnen din, og om det er konflikter skal han rådføre seg med deg, for det er du som må ordne opp i ting.

[filosofie]

Så han ser på sønnen min som en trussel eller at han er i veien på en måte ?

[filosofie]

Ser den , men er det ikke normalt å ha et vennskapsforhold som innebærer at morens kjæreste viser han oppmerksomhet. Noe mer en mannen i gata. Spesielt når vi bor under samme tak. Enig med deg i at han aldri kan bli pappan hans men han trenger en mannsfigur i livet sitt

Ja døtrene er fra tidligere forhold og er hans diamanter slik min sønn er for meg, foskjellen er at jeg bryr meg om døtrene hans. Jeg gir dem oppmerksomhet. Men han gir ikke guttungen min noe

[Redbull]

Det hadde ikke jeg tolerert av en kjæreste. har du snakket med guttungen din om dette?

[Gjest Eurodice]

Kort og greit min mening, jeg ville aldri hatt en kjæreste som ikke brydde seg om mine barn.

[Sissan9]

Men snakket dere ikke sammen om relasjonen til barnet FØR kjæresten din flyttet inn da?

Og har dere ikke snakket ordentlig om det etterpå? Hinting holder jo ikke - og ihvertfall ikke i sånne saker. Dere må prate skikkelig om dette, det er den viktigste relasjonen dere har.

Du sier ikke noe om kjærsten din AVVISER sønnen din - altså om sønnen din prøver å ta kontakt - eller om de bare gjensidig ikke er så interessert i hverandre?

Hva syns sønnen din om at han bor hos dere?

Det at faren til barnet ditt ikke er i bildet, syns jeg ikke er så relevant. Og dersom sønnen din syns det er greit å være i fred for kjæresten din, syns jeg også situasjonen er grei nok. Ikke alle bio-foreldre gjør heller som du forventer. Og du kan faktisk ikke kreve at de blir glade i hverandre.

Men dersom sønnen din finner situasjonen i hjemmet ubehagelig, da må du gjøre noe.

[AnonymBruker]

Dette hadde ikke jeg godtatt i det hele tatt jeg. Han blir kanskje aldri en far for gutten men han skal være en voksenperson, en venn, en farsfigur som han ser opp til...

Hvordan er han mot sine jenter da når de er hos dere? Gjør han stor forskjell på din sønn? Det skal de jo sånn sett ikke gjøre når de er sammen synes jeg da!!

Ja vi er selvfølgelig mest glad i våre egne barn men bor vi sammen med noen og de har barn tar vi jo de til oss.. Som du selv skriver, du bryr deg jo om hans jenter og han burde da også være en god voksenperson (om det er stefar, pappa, onkel, ved navn)..

[filosofie]

Han sier så lite. Kounikasjonen var mye bedre i starten. Jeg har vært mye syk og trengt hans hjelp med guttungen min og. Noe som ikke blir gjort. Vi pratet ikke så veldig mye om relasjon med barna før vi flyttet sammen, tok det mer som en logisk ting at man skal være en rollefigur og være en del av livet dems og bli likt.(men tydeligvis ikke han) Det at jeg ble syk skjedde en stund etter at vi ble sammen.

Det har tatt så lang tid nå at guttungen forventer ingenting fra han. Han sier syns du skal finne en annen mann mamma en som kan hjelpe deg mer. Huff begynner å se hvor dettte bærer hen