liker ikke stedatteren

[Gjest gjest]

Jeg velger på poste anonymt siden jeg regner med å bli hudflettet.

Saken er enkelt og greit; jeg liker ikke stedatteren min. Jeg VET det høres ekstremt grusomt ut og jeg har aldri turt å si det ut høyt. Jeg er veldig lei meg for at det er sånn..

Har vært i to forhold tidligere, begge med stedøtre og det har gått knirkefritt. Derfor trodde jeg at det ikke kom til å være noe problem her heller.

Mitt syn på saken: jenten er 10 år og fremdeles veldig barnslig - eller så er det noe "galt" med henne. Hun er helt annerledes enn de andre jentene i klassen hennes - de snakker sammen, fletter hår og leker sånne klappeleker.. mens stedatteren min ruller rundt på golvet. Hun lyver mye om ting som er helt opplagt og det er en av tingene jeg syns er vanskeligst.

Hun henger veldig etter på skolen og kan ikke lese skikkelig og henger også igjen i matte. Vi jobber og jobber med lesingen så det blir sakte bedre. Vi prater og koser mye med henne og prøver å bygge opp selvtilliten hennes.

Nå skal jeg ikke skrive mer negativt om henne for det meste går jo selvfølgelig på kjemi. Og alle unger er jo herlige på sine måter! Det er bare så ekstremt mye jobbing med henne... og hun er så innesluttet. Etter ett år har jeg fremdeles ikke fått skikkelig kontakt selv om jeg tar henne med på ting og deltar i det hun gjør på skole etc.

Kjæresten min vil at vi skal flytte sammen men jeg vet rett og slett ikke om jeg orker å gjøre det pga alt styret med datteren. Det er mye mer enn jeg skriver her altså, men jeg kan liksom ikke bruke flere avsnitt på å rakke ned på henne!

Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å vise den romslighet og kjærlighet jeg burde - men jeg klarer ikke det :-( er det noen som har tips til meg? Jeg vil jo så gjerne at alt skal fungere og at jeg ikke skal se på henne som en liten drittunge.

[AnonymBruker]

Med tanke på historien din burde du vel holde deg unna menn med barn.

[Gjest Consensio]

Kanskje datteren hans har en form for autisme? Det du beskriver høres ut som min ene søster som har en mild form for autisme (er voksen i dag og klarer seg helt utmerket som alle andre på hennes alder)

Syns du er litt slem ja, men samtidig så kan jeg forstå det at man ikke nødvendigvis liker alle barn man møter.

Møter ofte på barn som jeg rett og slett bare ikke liker.

[AnonymBruker]

Du er et menneske, don't beat yourself up!

Det er nok litt tabu å ikke like et barn som sikkert er det kjæreste i verden for typen din, så jeg råder deg til å trå forsiktig.

Har dere god kommunikasjon om at hun sliter litt med forskjellige ting? Dersom han er den typen far som lett blir "blind" på eget barns atferd kan jo dette bli vanskelig. Men du bør være ærlig med han om hvordan du føler det, bare legg det frem på en pen måte.

Om det var meg tror jeg rett og slett at jeg hadde sagt noe sånt som at jeg ville bo sammen med han, men at kanskje datterens behov for tiden må komme først, og at jeg ikke følte meg klar for å ta på meg den "byrden". Nå er det jo ikke stemor/stefars oppgave å oppdra barnet primært, men når man deler hus med et barn blir man jo automatisk en autoritær tillitfigur, så det er jo fortsatt en big deal. Jeg ville nok holdt det litt mer tilbake, det at jeg og datteren (i tenkt situasjon) ikke har så god kjemi, men kanskje heller nevnt litt at det kanskje er for tidlig i forholdet til meg og henne.

Jeg skjønner godt at du føler slik som du gjør, men du må nok rett og slett bare jobbe med deg selv dersom du vil at forholdet skal vare, ettersom datteren alltid kommer til å være hans barn. Så prøv å forholde deg så positiv som mulig ovenfor henne. Og finn måter dere to kan komme nærmere på.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Du skjønner vel at datteren ikke er en normal unge? Det har ikke fallt deg inn at jenta skulle vært utredet av profesjonelle, så hun slapp å bli mislikt og dømt fordi alle tror hun skal være og er normal for sin alder?

Hadde det ikke vært bedre for alle dere nærmeste å vite hvordan dere skal forholde dere til jenta?

Jeg tror du frykter oppførselen hennes litt, som i at du vet ikke hvordan du skal takle dette, og hvordan du skal være en omsorgsfull støtte. Kanskje det hadde vært lettere å få proff veiledning?

[Redbull]

Ikke ALLE unger er herlige... Syns du er flink som prøver

[Gjest TS]

Med tanke på historien din burde du vel holde deg unna menn med barn.

TS her; akkurat det skjønte jeg ikke. Hvilken historie? Det har jo gått veldig bra ift barna tidligere

[AnonymBruker]

Hun "ruller rundt på gulvet"? Hva mener du med det? La med en gang merke til dette i innlegget ditt. SOm det sies over her, kan barnet ha en lidelse?

[Gjest TS]

Du skjønner vel at datteren ikke er en normal unge? Det har ikke fallt deg inn at jenta skulle vært utredet av profesjonelle, så hun slapp å bli mislikt og dømt fordi alle tror hun skal være og er normal for sin alder?

Hadde det ikke vært bedre for alle dere nærmeste å vite hvordan dere skal forholde dere til jenta?

Jeg tror du frykter oppførselen hennes litt, som i at du vet ikke hvordan du skal takle dette, og hvordan du skal være en omsorgsfull støtte. Kanskje det hadde vært lettere å få proff veiledning?

Dette er et utrolig vanskelig og ømt område for foreldrene! Hun har blitt utredet for ADHD og PPT har vært inni bildet. De har ikke funnet noe annet enn at hun har lærevansker. Jeg har spurt barnefar om hun har blitt utredet av noen profesjonelle og det har hun ikke. Både mor og far mener at hun er normal - bare litt spesiell - og vil vokse det av seg.

Jeg føler jeg ikke kan rope ut at hun ikke er normal selv om jeg har prøvd å hinte litt forsiktig

[AnonymBruker]

Hva hvis din egen datter hadde samme tendenser til et syndrom eller en lidelse? Hadde du slått deg fornøyd med at dere hadde dårlig mor-datter-kjemi og at du bare ikke likte henne, eller hadde du prøvd å fått henne utredet hos et profesjonelt team? Hvis du ville hjulpet en biologisk datter og ikke en stedatter får du faen meg finne deg en mann uten barn.

[AnonymBruker]

Dette er et utrolig vanskelig og ømt område for foreldrene! Hun har blitt utredet for ADHD og PPT har vært inni bildet. De har ikke funnet noe annet enn at hun har lærevansker. Jeg har spurt barnefar om hun har blitt utredet av noen profesjonelle og det har hun ikke. Både mor og far mener at hun er normal - bare litt spesiell - og vil vokse det av seg.

Jeg føler jeg ikke kan rope ut at hun ikke er normal selv om jeg har prøvd å hinte litt forsiktig

Eeeeeeeh, herregud.. Jeg skjønner at foreldrene ønsker at ungen skal være normal, ingen foreldre vil vel ha et barn som har noe form for lidelse eller noe, for barnets skyld altså. Men når det først oppstår tegn til noe så må det jo sjekkes ut, ellers får barnet det bare enda verre om det ikke mottar den behandling og forståelse det har krav på.

[Gjesten]

Vet du om PPT har vært inne i bildet i det hele tatt her? Jeg er ingen tilhenger av å slenge diagnoser rundt, men som flere har nevnt, så kan det jo alltid hende det faktisk er noe som ikke stemmer helt med jenta?

Ellers er mitt eneste tips til deg at du bør prøve å se henne og bli glad i henne for den hun er, ikke for den du mener eller tror at hun bør være. Du får bare håpe at det går seg ti

Jo, forresten, ett tips til: Ikke flytt inn med kjæresten din så lenge du har disse følelsene angående hans barn. Det er ingen god idé for noen av dere.

[Gjest TS]

Hun "ruller rundt på gulvet"? Hva mener du med det? La med en gang merke til dette i innlegget ditt. SOm det sies over her, kan barnet ha en lidelse?

Jeg mener det det står... at hun ligger og ruller rundt på golvet. Mye sånn herjing og busing med guttene. Hvis vi f.eks har besøk hjemme så kan hun gjøre det samme - men da for å få oppmerksomhet selvfølgelig. Hun kan også bli veldig sint på ting, sånn at hun ødelegger de. Kan godt hende at det er vanlig i den alderen, jeg vet ikke så mye om sånt

Må få legge til at hun er veldig snill!

[Gjest TS]

Hva hvis din egen datter hadde samme tendenser til et syndrom eller en lidelse? Hadde du slått deg fornøyd med at dere hadde dårlig mor-datter-kjemi og at du bare ikke likte henne, eller hadde du prøvd å fått henne utredet hos et profesjonelt team? Hvis du ville hjulpet en biologisk datter og ikke en stedatter får du faen meg finne deg en mann uten barn.

Som jeg har skrevet før så er det ikke så mye jeg kan gjøre siden det IKKE er min biologiske datter. Jeg kan ikke dra henne avgårde til spesialist når verken mor eller far vil, ok?

[AnonymBruker]

Hadde dette vært lettere å takle hvis du hadde visst hun hadde en diagnose og ikke at hun bare er dårlig oppdratt? Har hun er diagnose så kan det hende du må leve med det og er det oppdragelse så vokser hun det av seg eller blir verre........

Det er ingen selvfølge at alle barn skal likes (som mange her mener de skal) og jeg syns det er voksent av deg å holde igjen å flytte sammen.

Jeg syns du burde legge dette frem forsiktig for faren. Det er viktig at han forstår hvor vanskelig dette er for deg før dere eventuellt flytter sammen. Dessuten skulle jenta fått hjelp av profesjonelle om det er det hun må ha.

[AnonymBruker]

Eeeeeeeh, herregud.. Jeg skjønner at foreldrene ønsker at ungen skal være normal, ingen foreldre vil vel ha et barn som har noe form for lidelse eller noe, for barnets skyld altså. Men når det først oppstår tegn til noe så må det jo sjekkes ut, ellers får barnet det bare enda verre om det ikke mottar den behandling og forståelse det har krav på.

Nå sier jo ts at hun og kjæresten snakker mye om det å at jenta har vært til noe utredning uten at det er funnet noe.

Så lenge foreldrene slår seg til ro med de utredningene, er det ingenting ts kan gjøre. Hun kan ikke stadig kreve nye utredninger av jenta når foreldrene ikke mener at det er nødvendig.

Går utifra at skole også ville tatt et grep om de hadde mistanke om at det kå noe bak jentas væremåte.

[addict]

Hva hvis din egen datter hadde samme tendenser til et syndrom eller en lidelse? Hadde du slått deg fornøyd med at dere hadde dårlig mor-datter-kjemi og at du bare ikke likte henne, eller hadde du prøvd å fått henne utredet hos et profesjonelt team? Hvis du ville hjulpet en biologisk datter og ikke en stedatter får du faen meg finne deg en mann uten barn.

Du virker jo rett og slett dum. Hun er kjæresten til pappaen, ikke engang samboeren, og kan faktisk ikke gjøre noe som helst uten foreldrenes tillatelse.

Jeg har barn selv TS, men har problemer med å like andres barn, så jeg skjønner hva du mener. Selv om det er barn så er de ulike personligheter, og man går ikke overens med alle i verden dessverre

[Gjest Ts]

Hvis jeg har forstått det riktig så vil ppt gjøre videre utredninger hvis dette ikke forandrer seg i løpet av 5. klasse.

Men det er jo ikke nødvendigvis henne, det kan like godt være meg. Er sårt at jeg får mye bedre connection med venninnene hennes enn henne. Det er jo trossalt henne (og pappaen) jeg ønsker å leve med.

Og du som nevner dårlig oppdragelse har absolutt et poeng! Jeg har gått mange runder med pappa der og nå har de to sammen laget noen regler som henger på kjøleskapet :-)

[Gjest E]

jeg synes ikke du skal gi henne opp!

Kan si det slik at jeg selv var nokså barnslig i den alderen, jeg vet ikke hvilken klasse man går i som 10 åring, men sleit med lesing fram til jeg plutselig begynte å elske å lese i 4. klasse(eller 5...) (boka som slo gjennom var kamilla og tyven). Nå i dag er jeg på samme nivå som de fleste andre på min alder, når det gjelder alder mentalt - noen av vennene mine virker til tider yngre. itillegg er jeg blitt av de som gjør det best i klassen (sees uti fra karaktersnitt).

Dette ble veldig skrytete føler jeg, men ting kan forandre seg, og jeg synes ikke du skal gi opp!

(at jeg har vokst mentalt har nok med at jeg har opplevd veldig mye vondt de siste årene, og at jeg har blitt god på skolen skyldes arbeid (kanskje noe gener også..))

[Gjest ts]

Neida, jeg skal ikke gi henne opp.. jeg blir bare oppgitt :-)

Håper hun utvikler seg mye de neste årene :-) Første gangen jeg så henne tenkte jeg med en gang "klassisk ADHD" for da var hun så bråkete, ukonsentrert, løp frem og tilbake konstant, kastet seg rundt foten til pappa, hoppet på meg etc.. og det hadde vært helt greit det, hadde det ikke vært for at hun da var 8. Men hun er roligere nå og det gir håp.

Skal reise på tur med de begge nå i pinsen så det er vel derfor alt dette popper opp.. jeg gruer meg så vanvittig. Prøver ellers å være hos pappa de fleste dagene i den uken han har henne for å bli bedre kjent. Og når det blir for mye så går jeg hjem til meg selv.

Det er vel bare å godta at det er sånn