Trenger råd/tips til dere som har bodd en stund sammen med bonusbarna

[AnonymBruker]

Jeg har kommet opp i en situasjon som jeg ikke helt vet om jeg liker.

Sambo og jeg har vært sammen i over 3 år og venter et barn sammen. Vi flyttet ordentlig sammen for ca 1mnd siden. Frem til da har han bodd i en generasjonsbolig hvor mor og foreldrene til moren bor der. Han har hatt barna annhver helg og alt har vært fint der. Han har nok blitt ganske bortskjemt med oppdragelsen der, da han har hatt to damer som har styrt skuta for han.

Men nå er det "min" tur tydeligvis.

Dette er ikke mine barn og jeg føler heller ikke at det er riktig at jeg ska irettesette dem eller be dem om alt mulig hele tiden.

Vi har hatt dem i 5 dager og jeg er utslitt! bokstavelig talt. får ikke sove om natten, tenker på hvordan neste gang vil bli.vil mine behov bli møtt i mitt hus, eller må jeg bøye meg for barna.

vil sambo bli mer hjelpsom og si ifra når dem ikke gjør det dem skal eller når de gjør noe dem ikke skal. Dette er jeg veldig usikker på.

I uken som var så følte jeg meg som en masekjærring som prøvde å få ting til å gå fremover. Og det tror jeg eldstemann følte også.

Foreldrene skilte seg for nesten 10år siden og far har aldri intodusert noen dame for dem utenom meg.

Jeg er ung i forhold til far og har en aning om at eldstemann ikke tar meg seriøst fordi jeg er en del yngre enn far og nærmere hans alder. Og det er jo greit.

Jeg vil gjerne ha råd/tips om hvordan jeg kan ta dette opp med far. Dette er et sårt punkt da det gjelder barna hans. Jeg ser ting utenefra som han ikke ser (blir kanskje blendet av kjærligheten til barna) og jeg er redd jeg skal gå for langt.

Men hittil er det veldig klart at jeg er den strenge.

TS

[AnonymBruker]

Dere må sammen bli enige om en del regler overfor barna. Da kan det være greit å ta med sånne ting som innetider, lekser, rydde etter seg selv osv.

Å selvsagt har du noe du skulle ha sagt i ditt eget hjem.

Det kan være greit at det først og fremst er far som sier ifra til barna om det er noe, men er ikke far hjemme eller situasjonen tilsier det, må jo du også kunne si ifra til de.

Barna må også få beskjed fra far at de også skal høre etter når du sier ifra.

[AnonymBruker]

Dere må sammen bli enige om en del regler overfor barna. Da kan det være greit å ta med sånne ting som innetider, lekser, rydde etter seg selv osv.

Å selvsagt har du noe du skulle ha sagt i ditt eget hjem.

Det kan være greit at det først og fremst er far som sier ifra til barna om det er noe, men er ikke far hjemme eller situasjonen tilsier det, må jo du også kunne si ifra til de.

Barna må også få beskjed fra far at de også skal høre etter når du sier ifra.

Vi hadde i utgangspunktet klare regler om hva de skulle gjøre osv, men far sklir litt ut når han ser at jeg sier ifra. Lar meg rodne opp for det er kanskje litt mer behagelig for da slipper han å si ifra hele tiden. Reglene ble fulgt i 3 dager, etter uendelig mas fra min side.

Vis kal på ferie sammen i to uker. Jeg er i utgangspunktet ikke hormonell, men merker at strikken blr tøyd langt. Når jeg blir sliten og lei griner jeg istedenfor å "klikke" på de rundt meg. Ønsker ikke å ha det slik i to uker, men merker at formen blir betrakelig værre ( får kynnere og murringer samt vondt i kroppen) når det er mye bråk og stress rundt meg. Føler ikke at de skal bøje seg fordi jeg er gravid, men jeg må ta hensyn til kroppen min.

TS

[AnonymBruker]

Vi hadde i utgangspunktet klare regler om hva de skulle gjøre osv, men far sklir litt ut når han ser at jeg sier ifra. Lar meg rodne opp for det er kanskje litt mer behagelig for da slipper han å si ifra hele tiden. Reglene ble fulgt i 3 dager, etter uendelig mas fra min side.

Vis kal på ferie sammen i to uker. Jeg er i utgangspunktet ikke hormonell, men merker at strikken blr tøyd langt. Når jeg blir sliten og lei griner jeg istedenfor å "klikke" på de rundt meg. Ønsker ikke å ha det slik i to uker, men merker at formen blir betrakelig værre ( får kynnere og murringer samt vondt i kroppen) når det er mye bråk og stress rundt meg. Føler ikke at de skal bøje seg fordi jeg er gravid, men jeg må ta hensyn til kroppen min.

TS

Det er kjedelig når det blir sånn.

Har ikke menn det lettvint sånn når de skyver ansvaret over på den andre? Det er jo du som blir kjeftesmella med en gang da.

Nå er det noen år siden mine bonusbarn var så små at de bodde hjemme, men min samboer slakket også av etter en stund når han så at jeg "måtte". Det ble endel konflikter utav det og endte opp med at den ene ikke ville være hos oss i ca 3 år.

Nå som de er voksne har jeg et veldig fint forhold til begge bonusbarna, å er det noe de vil så kommer de like gjerne til meg som til far. Men den ungdomsperioden er tøff.

Hvordan er samarbeidet med barnas mor oppi alt dette da?

Hos oss så var det sånn at mor ga etter for alle kravene til barna, å selvsagt var det bedre å være der - hvor de fikk det som de ville.

[Pastill]

Synes det er suverent at du opptrer overfor barna på lik linje med far. Bor selv i en sammenbragt familie, der vi har det forholdsvis harmonisk og fint. Vi har hatt god hjelp av å gå til psykolog og familieterapeut - innen vi har fått noen problemer. Hun har oppfordret oss til begge å ta lik del i alt rundt barna, inklusive det å si ifra overfor barna. En forelder er en forelder, selvsagt, så det er ikke snakk om at den nye skal overta rollen som far eller mor i den sammenbragte familien, men være en voksen i hjemmet med tilsvarende innflytelse.

For at dette skal lykkes, er det altavgjørende at far gir deg rom og myndighet til å håndtere hans barn. Det lyder det jo til at han har gjort, men at du føler at du irettesetter og instruerer dem mer enn han gjør, hvis jeg har jeg forstått deg riktig?

Hva med å gjøre ting for deg selv i deler av den tiden ungene er hos dere, og når dere er på ferie? Du behøver ikke alltid være der hele tiden, du kan få tid og ro til å pelei deg selv og du slipper frustrasjoner. Ikke minst kan du få påfyll med energi og det gir deg tålmodighet og overskudd til å håndtere den øvrige tiden dere alle sammen har sammen som familie.

[AnonymBruker]

Det er kjedelig når det blir sånn.

Har ikke menn det lettvint sånn når de skyver ansvaret over på den andre? Det er jo du som blir kjeftesmella med en gang da.

Nå er det noen år siden mine bonusbarn var så små at de bodde hjemme, men min samboer slakket også av etter en stund når han så at jeg "måtte". Det ble endel konflikter utav det og endte opp med at den ene ikke ville være hos oss i ca 3 år.

Nå som de er voksne har jeg et veldig fint forhold til begge bonusbarna, å er det noe de vil så kommer de like gjerne til meg som til far. Men den ungdomsperioden er tøff.

Hvordan er samarbeidet med barnas mor oppi alt dette da?

Hos oss så var det sånn at mor ga etter for alle kravene til barna, å selvsagt var det bedre å være der - hvor de fikk det som de ville.

Mor har klare regler og jeg prøver å samkjøre ting så likt som mulig. Å være hos oss er ingen ferie. Eldstemann trenger tider og klare regler å forholde seg til. Jeg har et veldig fint forhold til begge, men redd dette skal bli ødelagt om jeg blir den som skal styre alt. Mannen sier han er takknemmlig for alt jeg gjør og synes jeg er flink. Men det er ikke riktig at han skal lokke ørene når ting bluser opp fordi jeg da tr kontrollen.

[AnonymBruker]

Synes det er suverent at du opptrer overfor barna på lik linje med far. Bor selv i en sammenbragt familie, der vi har det forholdsvis harmonisk og fint. Vi har hatt god hjelp av å gå til psykolog og familieterapeut - innen vi har fått noen problemer. Hun har oppfordret oss til begge å ta lik del i alt rundt barna, inklusive det å si ifra overfor barna. En forelder er en forelder, selvsagt, så det er ikke snakk om at den nye skal overta rollen som far eller mor i den sammenbragte familien, men være en voksen i hjemmet med tilsvarende innflytelse.

For at dette skal lykkes, er det altavgjørende at far gir deg rom og myndighet til å håndtere hans barn. Det lyder det jo til at han har gjort, men at du føler at du irettesetter og instruerer dem mer enn han gjør, hvis jeg har jeg forstått deg riktig?

Hva med å gjøre ting for deg selv i deler av den tiden ungene er hos dere, og når dere er på ferie? Du behøver ikke alltid være der hele tiden, du kan få tid og ro til å pelei deg selv og du slipper frustrasjoner. Ikke minst kan du få påfyll med energi og det gir deg tålmodighet og overskudd til å håndtere den øvrige tiden dere alle sammen har sammen som familie.

Barna vilvære sammen med hele tiden. Speielt jentungen. Men kanskje jeg skal gi de til far og ta egentid. Jeg trenger å være alene. Tatt alenetid på soverommet, men er redd de skal tro at jeg ikke synes det er koselig å være sammen med dem på kveldstid. Jeg må kanskje bli flinkere til å si ifra at de kan være hjemme om jeg skal i butikken f.eks. Slik ag jeg får vært litt alene.

Godt tips skal tenke mere på det neste gang vi er sammen.

[AnonymBruker]

Jeg har kommet opp i en situasjon som jeg ikke helt vet om jeg liker.

Sambo og jeg har vært sammen i over 3 år og venter et barn sammen. Vi flyttet ordentlig sammen for ca 1mnd siden. Frem til da har han bodd i en generasjonsbolig hvor mor og foreldrene til moren bor der. Han har hatt barna annhver helg og alt har vært fint der. Han har nok blitt ganske bortskjemt med oppdragelsen der, da han har hatt to damer som har styrt skuta for han.

Men nå er det "min" tur tydeligvis.

Dette er ikke mine barn og jeg føler heller ikke at det er riktig at jeg ska irettesette dem eller be dem om alt mulig hele tiden.

Vi har hatt dem i 5 dager og jeg er utslitt! bokstavelig talt. får ikke sove om natten, tenker på hvordan neste gang vil bli.vil mine behov bli møtt i mitt hus, eller må jeg bøye meg for barna.

vil sambo bli mer hjelpsom og si ifra når dem ikke gjør det dem skal eller når de gjør noe dem ikke skal. Dette er jeg veldig usikker på.

I uken som var så følte jeg meg som en masekjærring som prøvde å få ting til å gå fremover. Og det tror jeg eldstemann følte også.

Foreldrene skilte seg for nesten 10år siden og far har aldri intodusert noen dame for dem utenom meg.

Jeg er ung i forhold til far og har en aning om at eldstemann ikke tar meg seriøst fordi jeg er en del yngre enn far og nærmere hans alder. Og det er jo greit.

Jeg vil gjerne ha råd/tips om hvordan jeg kan ta dette opp med far. Dette er et sårt punkt da det gjelder barna hans. Jeg ser ting utenefra som han ikke ser (blir kanskje blendet av kjærligheten til barna) og jeg er redd jeg skal gå for langt.

Men hittil er det veldig klart at jeg er den strenge.

TS

Du er nesten jevngammel med sønnen og tror du skal leke mamma for han?

Og mamma for barnefaren siden han er vant til å bli bortskjemt av to voksne damer? Kanskje dere burde gått på et samlivskurs?

Barna vilvære sammen med hele tiden. Speielt jentungen. Men kanskje jeg skal gi de til far og ta egentid. Jeg trenger å være alene. Tatt alenetid på soverommet, men er redd de skal tro at jeg ikke synes det er koselig å være sammen med dem på kveldstid. Jeg må kanskje bli flinkere til å si ifra at de kan være hjemme om jeg skal i butikken f.eks. Slik ag jeg får vært litt alene.

Godt tips skal tenke mere på det neste gang vi er sammen.

Dere er akkurat flyttet sammen og etter en tid vil det normalisere seg. Når du er gravid er du kanskje ekstra trett og følsom. Å ta en hvil på rommet er vel ikke noe i veien for? Men kanskje du skal la de bli med på butikken, det høres ikke ut som det er så mye som skjer på fritida der dere bor.

[AnonymBruker]

De første årene som stemor ER vanskelige. Nettopp fordi det er så uklare forventninger, eller forskjellige foventninger til hva rollen din egentlig er.

Jeg har vært stemor i 11 år, barna er nå 15 og 18 år og først det siste året føler jeg at rollen har blitt slik JEG tenker den bør være. Jeg er en viktig voksenperson i dere liv, som de kan rådføre seg med, vi gjør ting sammen, og de kan be meg om hjelp til ting, enten det er lekser, skaffe sommerjobb osv osv

Men om de får gå på fest, overnatte med venner, leksemas (lite av det da:-)), innetider osv, er det fremdeles MOR og FAR som bestemmer.

MEN - vi har også regler i vårt hus. F.eks i forhold til klær, ligger de og slenger på golvet i gangen eller stua, ber jeg dem ta de med på rommet. Skjer det ikke lar jeg det enten ligge, eller jeg legger det på en stol på rommet dere - i den samme formen jeg fant dem.

Om de sitter en hel kveld på tv eller data, er det ikke "mitt problem". Jeg kan spørre om de har lekser, om de har gjort dem og at det ville vært lurt om de gjorde dem. Men jeg maser ikke på dem om det. Jeg bryr meg ikke om de rydder rommet sitt, pusser tennene sine eller spiser nok eller riktig. Jeg kan si "kanskje ikke så lurt med potetgull før middag da...", men jeg nekter dem det ikke.

Hvis far ber meg iverksette en regel gjør jeg det. Jeg forholder meg også til far hvis jeg mener en regel ikke blir fulgt.

Nå har jeg hatt skjønne stebarn, begge jenter. Gutter er kanskje litt anderledes.

Til slutt: det vil oppleves invaderende å få stebarn i huset den første tiden. Det er som å ha "fremmede" der, og slik oppleves det sikkert for dine stebarn også. Alenetid er viktig, man slapper ikke helt av. Ikke før dere er så trygge på hverandre, rollene dere har og omtanken for hverandre er tilstede slik det er mellom familiemedlemmer.

Jeg tror du gjør lurt i å ikke ha så store forventninger til disse første ukene, vær litt laid-back og la ting gå seg til. Og når det gjelder reglene, anbefaler jeg at du trekker deg litt tibake, la far styre dette nå.

Men det vil være en del diskusjoner mellom deg og far. Bare tenke deg diskusjonene i andre familier, hvor barn bor med mor og far. Ikke alltid enige de heller, men der er alle sammen trygge på den ubetingede kjærligheten mellom foreldre og barn. Relasjonen du har med stebarna går gjennom far. Og det vil nok ikke være før du har bygd din egen relasjon med barna at "alt blir bra". Men det blir det til slutt altså:-)

[AnonymBruker]

Du er nesten jevngammel med sønnen og tror du skal leke mamma for han?

Og mamma for barnefaren siden han er vant til å bli bortskjemt av to voksne damer? Kanskje dere burde gått på et samlivskurs?

Dere er akkurat flyttet sammen og etter en tid vil det normalisere seg. Når du er gravid er du kanskje ekstra trett og følsom. Å ta en hvil på rommet er vel ikke noe i veien for? Men kanskje du skal la de bli med på butikken, det høres ikke ut som det er så mye som skjer på fritida der dere bor.

Jeg er ikke gjenvalget. Jeg er ti år eldre enn sønnen. Samlivkurs tror jeg ikke vi trenger. Og jeg har heller ingen planer om å leke mamma.

Vi gjør veldig mye, men vi kan ike dra ut på ting som koster mye hver gang dem er her.

[AnonymBruker]

Å finne balansegangen som stemor er ikke enkelt, men det er utrolig hvor mye som går seg til med tida.

Jeg tror det er viktig at dere voksne avklarer enda litt mer hvordan deres roller skal være. Snakk om dette en gang til (man må gjerne snakke om det jevnlig), og forklar hvordan du føler det uten å anklage. Jeg var også litt i samme situasjon som deg i forhold til det at samboeren min lot meg ta for mye ansvar. Når jeg tok det opp med at han så vinklet jeg det heller på det at jeg tok for mye ansvar, ikke at han ga det til meg. For man er jo to i en sånn situasjon. Hadde ikke du tatt ansvaret så hadde han heller ikke fått gitt det til deg, om du skjønner. Så for å unngå at det skulle bli sårt og vanskelig å snakke om så tok jeg på meg mye av skylda for at ting var blitt sånn som de var blitt.

Så ble vi enige om at for alles skyld burde vi endre den retningen rollene våre tok. Vi ble enige om at neste gang det oppsto en situasjon der barna trengte irettesettelse så skulle far ta den jobben, og jeg skulle trekke meg litt unna. Hvis far ikke registrerte at det var behov for å si fra så skulle jeg gi ham et diskret tegn sånn at han oppfattet situasjonen.

Dette funket bra for oss. Det kan virke som om det er en typisk manneting dette med å ikke registrere at barna er i ferd med å trekke seg opp før eksplosjonen er et faktum. Min samboer trenger i hvertfall et vink eller to når ting er i startgropa, for han skjønner ikke at noe er på gang før ting har gått langt over styr.

Dessuten bruker vi masse tid på å prate sammen om barneoppdragelse på generelt nivå. Jeg passer på å bruke andre som eksempler på hva som ikke er bra, sånn at han ikke skal føle at jeg kritiserer han. F.eks. når vi ser på tv og bytter kanaler, så dukker det opp type Nanny-programmer med ufordragelige barn og tafatte foreldre som ikke løfter en finger for å fikse situasjonen. Da kommenterer jeg gjerne noe sånt som "hjelpe meg for et liv, hvorfor gjør ikke foreldrene noe?".

Jeg støtter også forslaget om at du bør gi deg selv mer alenetid. Særlig nå som du er gravid. Bruk gjerne graviditeten som unnskyldning. Forklar både mann og barn at du blir fort sliten nå og at du derfor kommer til å bruke en del tid på å hvile. Du kan hvile på soverommet med ei god bok, eller du kan hvile ved å gå på besøk til venninner.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

jaja funnet deg en gammel mann som du skal ha barn med og tro da ikke at mannen forandrer seg..det sjer ikke! du har nok ikke tenkt nøye over konsekvenser ved stor aldersforsjel og heller ikke konsekvensene av at han har barn. la han seile sin egen sjø.om 10 år er han nok pleietrengende og du har en unge på 10 en ste sønn som da kan vere din kjæreste..oaoo