Bortskjemt barn? Oppdragelse for 8-åring som er ny i huset.

[AnonymBruker]

Stakkars barn. Om "regnestykket" mitt stemmer flyttet dere sammen etter dere hadde vært sammen i 3 mnd. Dette igjen bare 6 mnd etter bruddet mellom foreldrene. Er det rart barn reagerer og at flere og flere barn får problemer og trenger hjelp utenfra.

Frasen "barna er tilpasningsdyktige" er en dum unnskyldning for hvordan mange voksne oppfører seg.

TS. Du har tatt en altfor stor rolle på deg overfor barna så kort tid etter bruddet. Din egen setning: "...,og mange år av hans liv har vært uten min innflytelse." forklarer vel det meste

Har du noen gode tips for hvordan håndtere det at han innimellom oppfører seg dårlig?

TS

[AnonymBruker]

Er skilsmisse barn selv og jeg kan fortelle at det er ikke så lett for barnet og "tilrettelegge" seg for en så stor forandring. Kan være han er utrygg, det ble vertfall jeg. Jeg synes det var vanskelig at noen andre en min mor skulle bestemme over meg. Men det er selvfølgelig ikke akseptabelt at han skal begynne og ødelegge ting, men prøv og kanskje få faren til å ta seg av kjeftingen, vertfall til han har "vendt seg litt til det"

Tusen takk for ditt svar!

Dette skal jeg selvfølgelig ha i bakhodet; at det er vanskelig at andre enn mor bestemmer over en - og som har en annen rolle enn lærer o.l.

Som nevnt tidligere i tråden, så gikk det et halvt år før jeg kom med noen som helst form for korreks i forhold til gutten. Jeg brukte en del tid på å bli kjent med dem, og finne ut av hvordan spillereglene var, før jeg "kastet meg inn i kampen".

TS

[Gjest gjest]

Har du noen gode tips for hvordan håndtere det at han innimellom oppfører seg dårlig?

TS

Ja, la far ta seg av det meste av irrettesettelsen. Skulle da bare mangle så ferskt som forholdet deres er. Selv om du sier at det tok et halvt år før du i det hele tatt korrigerte han er ikke 6 mnd lange tiden for et barn i denne settingen.

Snakk med faren at han trår litt mer frem og også er flink til å rose gutten når han gjør det bra. Han kan være utrygg på situasjonen og føle han ikke blir sett.

[AnonymBruker]

Hei TS.

Ser det er flere som skriver at du burde la far ta seg av det meste av irettesettelsen. Er selv stemor til en 7-åring, og vet hvor utrolig vanskelig det kan være. Hva med de dagene/timene man er alene med stebarnet, hvem skal da kunne irettesette ved dårlig oppførsel om ikke du?

Er jo forsåvidt greit så lenge far er tilstede, men han kan jo ikke være tilstede hele tiden heller..

[Gjest regine]

Jeg skjønner ærlig talt utrolig godt at denne 8-åringen er frustrert!

Her har virkelig de voksne laget en kjip situasjon for ungene ved å rase fram med skilsmisse og nye forhold. Det hjelper selvsagt ikke å si at dere burde ventet, både med å flytte sammen og med å skaffe flere barn - men det er sannheten. Selv om det betydde at dere - som er voksne - måtte satt deres egne følelser på vent litt lenger. Her har det gått rasende fort, allerede 1,5 år etter et brudd har barna fått stemor OG skal få søsken?!?!?

Jeg tror - som også andre har påpekt - at du burde holde en veldig lav profil ifht. irettesettelser og oppdragelse, lenge enda. Det ER far som skal oppdra, og ungen er nok utrygg nok som han er på stuasjonen. Du gjør det bare verre ved å insistere på at DU skal være oppdrager. Dere har satt både ungen og dere selv i en vanskelig situasjon ved valgene om å flytte sammen så fort som fy, og få flere barn. Da må dere også ta konsekvensene, og de kan være så enkle som at du rett og slett kun fokuserer på det positive gutten gjør, mens far har oppdragerrollen. Om det betyr at du en periode "ikke får si fra i ditt eget hjem" tror jeg det på sikt kan gjøre situasjonen lettere.

også skulle jeg virkelig ønske at voksne kunne sette BARNs behov først - i stedenfor sine egne.

[Alvina]

Det er litt sent å fortelle ts at det har gått raskt i svingene, og i virkeligheten tilbringer hun sikkert tid alene med barna uten far tilstede hvert minutt.

Balansen mellom oppdragerrolle samtidig som man vil prøve på et mer kameratslig forhold kan være vanskelig og ett år er ikke lang tid på å bli kjent og trygge på de voksne, men det er viktig at du og far blir enige om hvilke regler det er i huset og hva som er mer fleksibelt. Og ikke innfør for mange nye regler nå, helst ingen.

Tror det er veldig viktig at dere prater med barnet etter at dere to har blitt enige og at det kommer frem at det er fars forslag og regler /beslutninger og konsekvenser. Når du er alene med barna, kan du henvise til at dette har pappa bestemt, at du er enig med han, men at vi kan prate om det når han kommer hjem hvis barna gjerne vil det. Du kan også være litt mindre streng enn far og komme med populære innspill. La han være "drittsekken".Dette kan dere avtale før dere prater med barna.

Klyper han lillesøster, får du skille dem og vente til far kommer før det får en konsekvens. Be gutten om å selv fortelle det til faren sin og gjør minst mulig for å sladre. Gjør barna noe de ikke får lov til som er bagatellmessig går det fint å overse.

Regner med at du er i stand til å forholde deg rolig selv om du er full av hormoner og er gravid. Ville også pratet minst mulig om svangerskap og barsel mens barna hører på. Det kan godt være eldstegutten er redd for å få en konkurrent og frykter at far vil gi mer oppmerksomhet til babyen og glemme han. Far har jo allerede bevist at han lett kunne erstatte mammaen.

Vet ikke hvordan dere kommuniserer hjemme, men han slår seg ikke vrang og lar det gå utover mindre søsken helt uten grunn.

Endret 7. juni 2011 av Alvina

[Pastill]

Hei TS.

Ser det er flere som skriver at du burde la far ta seg av det meste av irettesettelsen. Er selv stemor til en 7-åring, og vet hvor utrolig vanskelig det kan være. Hva med de dagene/timene man er alene med stebarnet, hvem skal da kunne irettesette ved dårlig oppførsel om ikke du?

Er jo forsåvidt greit så lenge far er tilstede, men han kan jo ikke være tilstede hele tiden heller..

Denne henger jeg meg på! Har to bonuser hjemme hos meg, og det er virkelig vanskelig å finne en god måte å si ifra på når far ikke er der.

*følger spent med på rådene i denne tråden*

[Gjest Gjest]

barn i den alderen trenger en tilpassingstid på ca 2 år.yngre barn trenger noe mindre tid.råder deg til å ikke trenge deg på og la far ta seg av sin sønn.flytte sammen etter 3 mnd med barn inne i bildet vil jeg kalle meget egoistisk og lite gjennomtenkt.og når dere atpåtil skal ha barn sammen..ja dere har det travelt.om ettårstid vil du nok oppdage at dette ikke var serlig lurt.

[AnonymBruker]

barn i den alderen trenger en tilpassingstid på ca 2 år.yngre barn trenger noe mindre tid.råder deg til å ikke trenge deg på og la far ta seg av sin sønn.flytte sammen etter 3 mnd med barn inne i bildet vil jeg kalle meget egoistisk og lite gjennomtenkt.og når dere atpåtil skal ha barn sammen..ja dere har det travelt.om ettårstid vil du nok oppdage at dette ikke var serlig lurt.

Tjah...hva skal jeg sammenlikne med om et års tid? Spådommer om hvordan gutten hadde utviklet seg hvis han hadde bodd sammen med en far som ikke var lykkelig, men altså uten meg?

Ekteskapet gutten er et resultat av, gikk i stykker pga utroskap (ikke far) og var preget av krangel. Gutten bor halvparten av tiden hos en mor som er deprimert nå. Far derimot, er lykkelig, og barna har det veldig godt hos oss. Jeg tror lojalitet overfor foreldrene er en vesentlig faktor som spiller inn, og faktum er uansett at barn har et følelsesmessig annerledes forhold til sin mor eller far - enn de har til en som meg!

Jeg tror også gode foreldre gjør det som er best for familien som helhet, ikke bare enkelte individer. Av diverse årsaker så var det en god løsning at vi flyttet sammen etter 3 måneder, og far har fått en "ny vår" og har mye å gi i forhold til sine barn.

I det store og det hele fungerer heldigvis mitt forhold til sønnen utmerket. Det er imidlertid visse ting som ikke er så enkelt å håndtere, verken for han - eller meg. For meg som voksen er det enklere å ta tak i, og da er det godt å få hjelp og tips her på forumet. Når han 90% av tiden er som en drøm å ha med å gjøre, og virkelig vil samarbeide og er søt og snill mot meg (og sin søster), så kan jeg ikke helt se at dette er for dysfunksjonelt til å kunne fungere i lengden også.

Dine fordømmelser og spådommer kan jeg desverre ikke bruke til så mye. I det minste håper jeg at det fikk deg til å føle deg litt bedre, om så bare for et øyeblikk

Dine råd om å ikke trenge seg på, er imidlertid matnyttige, og noe jeg skal ta med meg. Takk for dem!

TS

[Caramba]

Hvis han 90% av tiden er en drøm, så ville jeg ikke bekymret meg mye, men tatt tiden til hjelp. Han høres ut som en helt normal 8-åring på meg, slett ikke bortskjemt. Du må bare forvente en del trass og voldsom oppførsel når han opponerer, det kommer ditt eget barn også til å gjøre når den tid kommer. At søsken sloss og klyper hverandre er også helt normalt.

Det er nok anderledes å takle barn som ikke er ens egne og å tolke dem som vrange og bortskjemte, men sånn er unger. Noen ganger trenger man de biologiske båndene for å elske dem uansett hva de finner på. Som stemor må man nok jobbe hardere for ikke å mislike barna når de gjør noe som er helt normalt for unger.

[AnonymBruker]

Vil bare fortelle om i går, som var en av de sedvanlige situasjonene som kunne ha endt med gråt og tenners gnissel, men som gikk veldig fint - blant annet takket være flere innspill og råd fra dere i tråden her.

Synging og skråling ved matbordet, spising med fingrene, og gutten var i det hele tatt som en mark som ikke ville sitte stille...

Far er der, med en engels tålmodighet, og korrigerer stille og rolig. Forteller hva han ikke vil se ved bordet, og hvilken oppførsel han heller vil ha. Jeg sitter også ved bordet, og prøver i mitt hode å finne en forklaring på hvorfor gutten er så umulig. Denne gang har jeg også bestemt meg for ikke å snakke til gutten med negativt fortegn overhode.

Etter diverse frem og tilbake, kommer det frem at gutten nettopp har spist restene av matpakken sin, og overhode ikke er sulten. Forklaring funnet, den formidler jeg til gutten - og det roer han betraktelig ned. Han får masse ros for å "falle til ro" av både farog meg, og sitter pent med oss andre så lenge vi spiser.

Vi dreier samtalen inn på ting gutten interesserer seg for, og kniv og gaffel blir tatt opp igjen. Da han skal ut av huset i flere timer etter maten, er det viktig at han får i seg såpass at han ikke blir sulten etter kort tid. Dette snakker vi om, og gutten finner ut at han skal spise etpar gafler til, og lar resten stå. Alle parter fornøyde, og vi fikk et hyggelig måltid! Andre ganger har lignende opptrinn endt med at gutten løper på rommet sitt og ødelegger, især hvis jeg "stemmer i" med fars formaninger og oppfordringer til bedre oppførsel.

Mannen og jeg har også snakket igjennom flere av de i første innlegg nevnte episoder og lignende tilfeller, og har kunnet påvise enkelte fellestrekk. Lavt blodsukker fordi det er lenge siden vi har spist ordentlig, er en gjenganger! Enten hos voksne, eller barn, eller begge parter. Trøtthet likeså. Vi får simpelthen være enda mer oppmerksomme på dette fremover, og utvise mer forståelse fremover, enn å være så opptatte av å korrigere oppførselsen. Videre skal vi være veldig oppmerksomme på å gi en masse ros og "se barnet".

Takk for tips så langt, kom gjerne med flere innspill!

TS

[Gjest andrassy]

Jeg tror også gode foreldre gjør det som er best for familien som helhet, ikke bare enkelte individer. Av diverse årsaker så var det en god løsning at vi flyttet sammen etter 3 måneder, og far har fått en "ny vår" og har mye å gi i forhold til sine barn.

Sorry - men her har du feil fokus. Det var en god løsning for FAR og for DEG å flytte sammen etter tre måneder. Ikke for barna. At det tar tid å finne sine roller for barn som påtvinges steforeldre er ikke underlig, og iallfall ikke når den ukjente voksne skal fytte inn umiddelbart.

Jeg syns også overskriften sier mye om ditt fokus: bortskjemte barn.... Nei - dette handler ikke om bortskjemte barn, men om voksne som har satt sine behov først. At barn reagerer på det er helt naturlig.

Du skal imidlertid få ros for at du ikke går i vranglås av ærlige tilbakemeldinger på hvorfor ting gjerne blir som de blir hjemme hos dere. Og for at du ser at far må ta størstedelen av oppdragerrollen lenge enda.

Det høres også ut som ting kan gå seg til på en positiv måte etterhvert, fordi du og gutten iflg. deg stort sett har et ok forhold. At far kommer inn og tar mer ansvar er superviktig - det er garantert mye enklere for gutten å forholde seg til korreskjoner fra far enn fra deg. Og det vil det være lenge enda.

[AnonymBruker]

Ville også pratet minst mulig om svangerskap og barsel mens barna hører på. Det kan godt være eldstegutten er redd for å få en konkurrent og frykter at far vil gi mer oppmerksomhet til babyen og glemme han. Far har jo allerede bevist at han lett kunne erstatte mammaen.

Svangerskapet og barnet er det faktisk ofte ungene som tar opp selv. Jeg prøver å være bevisst på å dreie disse samtalene inn på hvordan de var som barn, hvilke fantastiske unger de er osv. De gleder seg mye til å få et søsken, virker det som.

Gutten har ved én anledning uttrykt at det var "urettferdig" at den nye baby'en fikk en finere vogn enn den han selv hadde (ikke det at han husker hva slags vogn han selv hadde, eller har noe som helst annet grunnlag for å sammenlikne!). Her sa jeg at dette har med smak og behag å gjøre, og at veldig mange foretrakk en slik vogn han hadde som spedbarn (ikke det at jeg heller aner hva han hadde...). Så var gutten blid igjen...

TS

[Caramba]

Jeg reagerer også litt på overskriften din, barnet er bortskjemt og ny i huset? Det er vel strengt tatt du som er ny i hans liv, selv om huset er nytt.

Jeg er så enig i at her er det far som må ta mesteparten av oppdragerrollen. Du må prøve å holde deg nøytral, samt være veldig forsiktig med å dømme gutten for det du ser på som dårlig oppførsel. Han kokmmer til å trenge masser av tid og det gjør du også. Det spiller nok en stor rolle at du enda ikke har egne barn, jeg tror at det å få ditt eget barn også kommer til å hjelpe deg i hvordan du opfatter dine stebarn og hvilke forventninger du stiller til dem, på en positiv måte.

[AnonymBruker]

Sorry - men her har du feil fokus. Det var en god løsning for FAR og for DEG å flytte sammen etter tre måneder. Ikke for barna. At det tar tid å finne sine roller for barn som påtvinges steforeldre er ikke underlig, og iallfall ikke når den ukjente voksne skal fytte inn umiddelbart.

Jeg syns også overskriften sier mye om ditt fokus: bortskjemte barn.... Nei - dette handler ikke om bortskjemte barn, men om voksne som har satt sine behov først. At barn reagerer på det er helt naturlig.

Uansett: Barna bor bedre nå enn om vi ikke hadde bodd sammen. De flyttet alle sammen inn hos meg med god plass - alle har vi hvert vårt værelse, solid økonomi, kort tilgang til lekeplass, skog, vann og strand, vi har deres favoritt-kunstmuseum for barn som nabo, de har fått hund (jeg hadde fra før).. og gutten uttaler at han skulle "ønske mor også fant seg en kjæreste".

Beklager, men jeg klarer ikke å ta kritikken din til meg. Jeg er helt enig at det har gått vanvittig fort alt sammen, men far var i en situasjon hvor han ikke kunne gi barna de samme vilkår alene som sammen med meg - han skulle ut av deres daværende hjem på det tidspunkt da vi flyttet sammen fordi det var solgt med tap og økonomien var særdeles trang. Ideelt sett skulle det gått lengre tid, men det gjorde det ikke, gitt.

Sånn er virkeligheten for meg, mannen og barna, og vi prøver å finne ut av det. Erkjennelsen om at det er vanskelig når ting går for fort for barna kan hjelpe på forståelsen for merkelig oppførsel hos barna. For meg er det mange år gammelt nytt, og gjentatte innlegg her på KG om det kan jeg ikke bruke til noenting - selv om du kanskje skulle ønske det.

Bortskjemt? Ja, den følelsen får jeg når han sutrer over at han ikke får en helt spesiell sjokolade etter en hel dag med tilgang til snop, eller når han ødelegger sine flotte leker og ting i raseri over at han ikke får lov til å synge ved bordet.

Ungen er sinnsykt heldig - tross at ting har gått hurtig. Jeg forventer ikke takknemlighet fra han, men den følelsen jeg sitter igjen med inni meg er "bortskjemt?". Du er heldig hvis du har sluppet å kjenne på den følelsen, for den er ikke god. Ungens oppførsel er et produkt av de omgivelsene han er i og har vært i - og den rasjonelle delen av meg vet det.

Takk ellers for dine rosende ord

TS

[Caramba]

Bortskjemt? Ja, den følelsen får jeg når han sutrer over at han ikke får en helt spesiell sjokolade etter en hel dag med tilgang til snop, eller når han ødelegger sine flotte leker og ting i raseri over at han ikke får lov til å synge ved bordet.

Ungen er sinnsykt heldig - tross at ting har gått hurtig. Jeg forventer ikke takknemlighet fra han, men den følelsen jeg sitter igjen med inni meg er "bortskjemt?". Du er heldig hvis du har sluppet å kjenne på den følelsen, for den er ikke god. Ungens oppførsel er et produkt av de omgivelsene han er i og har vært i - og den rasjonelle delen av meg vet det.

Sånn er unger og det kan være sinnsykt irriterende, men de lever i nuet og klarer ikke se det perspektivet vi voksne kan se på hvor godt de egentlig har det. Du kommer til å oppleve akkurat det samme med dine egne unger, selv om du sikkert ikke tror det akkurat nå.

Man er ofte eksperter på barneoppdragelse før man får barn og er veldig strenge i sitt eget hode på hvordan barn bør oppføre seg. Men som foreldre på ordentlig så lærer man at det er sykt mange kameler man må svelge underveis og at unger har gode og dårlige dager, som oss voksne. Noen dager er de totalt ufordragelige fordi de er i dårlig form eller er trøtte og sultne, feks

[AnonymBruker]

Sånn er unger og det kan være sinnsykt irriterende, men de lever i nuet og klarer ikke se det perspektivet vi voksne kan se på hvor godt de egentlig har det. Du kommer til å oppleve akkurat det samme med dine egne unger, selv om du sikkert ikke tror det akkurat nå.

Man er ofte eksperter på barneoppdragelse før man får barn og er veldig strenge i sitt eget hode på hvordan barn bør oppføre seg. Men som foreldre på ordentlig så lærer man at det er sykt mange kameler man må svelge underveis og at unger har gode og dårlige dager, som oss voksne. Noen dager er de totalt ufordragelige fordi de er i dårlig form eller er trøtte og sultne, feks

Jeps, her tror jeg du treffer spikeren på hodet: Teori er ikke virkelighet, og jeg ER grønn på det å ha unger i huset.

Tusen takk for flere søte svar fra deg, Caramba

TS