Bortskjemt barn? Oppdragelse for 8-åring som er ny i huset.

[AnonymBruker]

Har en 8-åring i huset som ikke er mitt biologiske barn, og mange år av hans liv har vært uten min innflytelse. Nå har vi bodd sammen i ca 1 år, og det går stort sett fint.

Imidlertid reagerer han ekstra sterkt på å bli snakket til av meg når han oppfører seg dårlig.

Det kan være det at han ikke får den sjokoladen han vil ha, og når jeg sier at han må holde opp med å mase ellers blir det ingen sjokolade på han overhode, så forsvinner han inn på rommet sitt og ødelegger ting.

Jeg har også opplevd at når jeg gav beskjed om at det ikke er i orden at han slår sin lillesøster når hun snorker. Her responderte han med å stikke av fra familieturen vi var på.

Når han ikke fikk lov til å sitte å synge ved matbordet og spise med fingrene av meg, så løp han på rommet, ødela ting, og sendte ut igjen en lapp med ".... (mitt navn) er dum".

Det er helt alminnelige ting jeg korrigerer for, men jeg har åpenbart ikke funnet en god måte å gjøre det på.

Jeg frustreres, og synes barnet er bortskjemt. Å finne frem silkehanskene hjelper ikke, det resulterer i at gutten ikke hører etter...

Vi har ellers et fint forhold, og gjør også morsomme ting sammen, det blir absolutt ikke bare kjefting og konflikter. Han er intelligent og kvikk, og absolutt et herlig barn det er lett å like og å bli glad i.

Er det noen som har noen gode tips? Hvordan ta det med humor og være konstruktiv i sin tilgang - gode råd mottas med stor takk!

[Sissan9]

Først et par spørsmål: er du og faren enige om disse reglene du irettesetter ham på? (altså utover det med å slå søsteren selvsagt)

Og hvordan er reglene hos biomor i forhold til hos dere?

[Mayami]

Vet jo lite om deres situsjon, men det kan høres ut som at han kanskje synes det er vanskelig å tilpasse seg et liv med grenser når han ikke har vært vant til dette de første 7 årene i livet sitt. Vi har litt samme problem med våre fosterbarn, bortsett fra at de er redde når de blir irettesatt pga tidligere erfaringer. Har funnet ut at de må læres at "når du gjør sånn og sånn, skjer det slik og slik." I vårt tilfelle må de forsikres om at ingen kommer til å gjøre dem noe og at vi er glade i dem selv om de gjør dumme ting av og til. Når han er 8 år kan han forventes å forstå dette med empati og å sette seg inn i andres følelser og reaksjoner. Kanskje han bare ikke vet hvordan han skal takle irettesettelser?

Ikke enkelt - og det krever masse tankevirksomhet! Lykke til!

[AnonymBruker]

Far og jeg er enige, far støtter meg i ettertid av episodene overfor barna, hvis jeg har vært alene om å håndtere episoden. Også når vi er to voksne som snakker til han (både far og jeg), får han sine anfall.

Jeg kjenner ikke reglene hos mor, det skulle jeg ønske jeg gjorde. Men hun vil ikke snakke med meg om slike ting (hun mener jeg ikke skal ha en "foreldrerolle", og dermed får vi ikke tatt slike samtaler), og far og mor har endel ting å jobbe med når det gjelder deres samarbeide.

Ut ifra barnas oppførsel kan jeg imidlertid se at de er vant til å spise med kniv og gaffel hos mor, at mor begrenser veldig hvor mye snop og godteri de får. Det stemmer også med det far forteller om hvordan oppdragelsen var før skilsmissen og før jeg kom inn i bildet.

[AnonymBruker]

Hvilke konsekvenser får det for ham når han ødelegger tingene på rommet sitt, og hva er det han ødelegger? Har han vært nødt til å kjøpe nye ting for egne penger, må han klare seg uten det han ødela eller kjøper dere nye ting til ham?

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på en ting... Jeg sier IKKE at det er slik hos dere, men jeg kjenner en mor som støtt og stadig kommer med slengbemerkninger til sine barn som angår far og stemor. F.eks. hvis barna kaster vann på hverandre, så sier hun noe liknende som: "Nei, man kaster ikke vann på hverandre. Mulig dere får lov til det hos pappa og XX, men ikke her i dette huset". Slike kommentarer kan trigge upassende adferd hos den andre forelderen.

[AnonymBruker]

Jeg tror du har en gutt som sliter litt med å finne plassen sin etter at du kom inn i bildet. Han liker deg og trives, men må på en måte protestere også. Han vil teste deg hvor du står og OM du blir stående. Ikke bare en voksen som forsvinner ut av hans liv. I tillegg så vet du ikke om hvilken input han får utenifra. Jeg sier ikke at mor snakker stygt om deg, men jeg sier at han kan sense og tro ulike ting og da ta det med seg. Det blir vanskelig å være lojal i hans øyne.

Jeg har hatt en umulig 8-åring hjemme. Jeg kan være rolig i det uendelige, forklare, be ham om å gå på rommet, gi meg en pustepause osv. Han presser til jeg sprekker og da snakker vi om en time eller to. Jeg koblet inn PPT og det eneste jeg fikk til beskjed var at vi hadde jo så god dialog. Akkurat som om det hjalp. Vi hadde jo det når ting ikke ble trøblete. Det som endret situasjonen var positiv feedback. Veldig enkelt og veldig vanskelig å utføre. Jeg ga positiv feedback på den minste ting, men tingen var altså reell og rosen var ikke overdrevent. Var heller noe med at jeg så og anerkjente. Noe så enkelt som at jeg kommenterte at det var fint at han satte tallerkenen og glasset inn i oppvaskmaskinen. Altså alle de små tingene vi tar for gitt. I tillegg så valgte jeg å overse det meste av negative ting. Ikke kjefte og korrigere. Bare overse.

Du skriver lillesøster. Ditt barn, felles barn? Alder?

Lenge siden bruddet mellom foreldrene?

[AnonymBruker]

Hvilke konsekvenser får det for ham når han ødelegger tingene på rommet sitt, og hva er det han ødelegger? Har han vært nødt til å kjøpe nye ting for egne penger, må han klare seg uten det han ødela eller kjøper dere nye ting til ham?

Konsekvensene har vært at han må leve med en ødelagt lampe, selv må rydde opp i alle papirene han har klippet i stykker, vaske vekk det han har tusjet på ting eller selv skal sette på plass igjen ting som han har fjernet fra sin riktige plass (f.eks. håndtak fra kurver). Videre har vi snakket om at han kan skrive ned at han er sint og frustrert istedet for å ødelegge, eller tegne følelsene sine (sånn sett er jo lappen med at jeg er dum et steg i riktig retning, og egentlig en god ting som jeg synes mest av alt er morsomt (dog ler jeg ikke av det mens han ser/hører)). CD'ene sine som han har risset i, må han bare klare seg uten.

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på en ting... Jeg sier IKKE at det er slik hos dere, men jeg kjenner en mor som støtt og stadig kommer med slengbemerkninger til sine barn som angår far og stemor. F.eks. hvis barna kaster vann på hverandre, så sier hun noe liknende som: "Nei, man kaster ikke vann på hverandre. Mulig dere får lov til det hos pappa og XX, men ikke her i dette huset". Slike kommentarer kan trigge upassende adferd hos den andre forelderen.

Dette er en interessant historie og vinkling, men jeg tviler (heldigvis!) på at mor sier slike ting. Hun er et fornuftig og oppegående menneske, og en god mor. Jeg tror ikke hun legger opp til konkurranse hjemmene imellom gjennom barna.

Barna selv gjør det, derimot "Hos mor får vi liv til ditt og datt, får vi spise ditt og datt, har vi sånn og sånn". Hvilket vi berømmer og sier de er heldige som har en mor som sørger så godt for dem.

[AnonymBruker]

TS her igjen. Takk for alle fine svar alle sammen!

Jeg tror du har en gutt som sliter litt med å finne plassen sin etter at du kom inn i bildet. Han liker deg og trives, men må på en måte protestere også. Han vil teste deg hvor du står og OM du blir stående. Ikke bare en voksen som forsvinner ut av hans liv. I tillegg så vet du ikke om hvilken input han får utenifra. Jeg sier ikke at mor snakker stygt om deg, men jeg sier at han kan sense og tro ulike ting og da ta det med seg. Det blir vanskelig å være lojal i hans øyne.

Jeg tror også han sliter med sin plass - og ikke minst min plass

Mor har slitt etter bruddet. Veldig. Ironisk nok var det hun som ville skilles, men det henger ikke alltid sammen med følelsene som kommer i ettertid. Dette kan muligvis prege barna på en sånn måte at de ikke vil være ålreite overfor meg - men det er de altså! Denne gutten er altså veldig søt og grei mot meg, stort sett. Det er når jeg må korrigere han, at det går i knute. Så umiddelbart vil jeg tro at det ligger noe et sted i min kommunikasjon med gutten.

Jeg har hatt en umulig 8-åring hjemme. Jeg kan være rolig i det uendelige, forklare, be ham om å gå på rommet, gi meg en pustepause osv. Han presser til jeg sprekker og da snakker vi om en time eller to. Jeg koblet inn PPT og det eneste jeg fikk til beskjed var at vi hadde jo så god dialog. Akkurat som om det hjalp. Vi hadde jo det når ting ikke ble trøblete. Det som endret situasjonen var positiv feedback. Veldig enkelt og veldig vanskelig å utføre. Jeg ga positiv feedback på den minste ting, men tingen var altså reell og rosen var ikke overdrevent. Var heller noe med at jeg så og anerkjente. Noe så enkelt som at jeg kommenterte at det var fint at han satte tallerkenen og glasset inn i oppvaskmaskinen. Altså alle de små tingene vi tar for gitt. I tillegg så valgte jeg å overse det meste av negative ting. Ikke kjefte og korrigere. Bare overse.

Skal huske dine tips om positiv feedback. Det handler jo også om å vise gutten, ved enhver anledning jeg har, at jeg faktisk synes han er helt super store deler av tiden, og at jeg er glad i han uansett hvor merkelig han oppfører seg innimellom. Jeg er kanskje ikke balansert nok i de inntrykkene jeg skaper hos han, og må passe på med å skape masse gode følelser i han også. Inspirerende historie, takk!

Du skriver lillesøster. Ditt barn, felles barn? Alder?

Lenge siden bruddet mellom foreldrene?

Ikke mitt barn. Hans helsøster, to år yngre. Felles barn på vei, men graviditeten har ikke endret på hans reaksjonsmønster (jeg vet jo ikke om det fasholder noe som ellers ville mildnet). Bruddet mellom foreldrene er 1,5 år gammelt. For ordens skyld: Jeg er ikke årsak til bruddet og kom inn i bildet 3 måneder etter.

[AnonymBruker]

AB #7 her.

Da reaksjonen til eldste barnet kom så hadde han opplevd at far flyttet og det kom en lillebror hos meg (samme far). Det var en reaksjon på alt. Vi hadde en veldig god dialog og samspill, men det var tydlig at det var så mye frustrasjon og raseri inne i den lille kroppen. Jeg kan ikke si annet enn at det var en veldig vond periode og hjelpen som jeg ba om eksternt egentlig var fraværende. Det roet seg etter et par år og den flotte ungen min kom tilbake. Med sine raserianfall og testing av grenser, men det som var helt normalt for en unge.

Det med positiv feedback fikk jeg råd av en som jobber innenfor barnevern. Kjenner henne privat. Utrolig vanskelig å gjennomføre, men det gir resultater. Ved å hele tiden si noe om det negative så bekrefter man ungens ståsted og oppfatning av seg selv og sin usikkerhet og utrygghet. Ved å fokusere på det positive så får man gradvis innpass i en barnehjerne. At du faktisk er verdt å like og være glad i. At jeg ser deg og det du gjør.

Lykke til, TS

Du høres oppegående ut og dersom du får noen hjelpemidler så tror jeg det her går fint etter hvert.

[Gjest Gjest]

Har en 8-åring i huset som ikke er mitt biologiske barn, og mange år av hans liv har vært uten min innflytelse. Nå har vi bodd sammen i ca 1 år, og det går stort sett fint.

Imidlertid reagerer han ekstra sterkt på å bli snakket til av meg når han oppfører seg dårlig.

Det kan være det at han ikke får den sjokoladen han vil ha, og når jeg sier at han må holde opp med å mase ellers blir det ingen sjokolade på han overhode, så forsvinner han inn på rommet sitt og ødelegger ting.

Jeg har også opplevd at når jeg gav beskjed om at det ikke er i orden at han slår sin lillesøster når hun snorker. Her responderte han med å stikke av fra familieturen vi var på.

Når han ikke fikk lov til å sitte å synge ved matbordet og spise med fingrene av meg, så løp han på rommet, ødela ting, og sendte ut igjen en lapp med ".... (mitt navn) er dum".

Det er helt alminnelige ting jeg korrigerer for, men jeg har åpenbart ikke funnet en god måte å gjøre det på.

Jeg frustreres, og synes barnet er bortskjemt. Å finne frem silkehanskene hjelper ikke, det resulterer i at gutten ikke hører etter...

Vi har ellers et fint forhold, og gjør også morsomme ting sammen, det blir absolutt ikke bare kjefting og konflikter. Han er intelligent og kvikk, og absolutt et herlig barn det er lett å like og å bli glad i.

Er det noen som har noen gode tips? Hvordan ta det med humor og være konstruktiv i sin tilgang - gode råd mottas med stor takk!

ja du er en person som vet hvordan du vil ha det..og far da?? hvor er han når ungen spiser med fingrene og synger med mat i munnen????? du bør kansje se litt på hvordan far er,det er han som må sette grensene og forlange hvordan ungen skal oppføre seg mot deg.dette er en stemor konflikt kjenner eg.far er en tøffel kansje som ikke gidder,og overlater alt til deg,eller du sjefer og han seier ingenting.???

[AnonymBruker]

Konsekvensene har vært at han må leve med en ødelagt lampe, selv må rydde opp i alle papirene han har klippet i stykker, vaske vekk det han har tusjet på ting eller selv skal sette på plass igjen ting som han har fjernet fra sin riktige plass (f.eks. håndtak fra kurver). Videre har vi snakket om at han kan skrive ned at han er sint og frustrert istedet for å ødelegge, eller tegne følelsene sine (sånn sett er jo lappen med at jeg er dum et steg i riktig retning, og egentlig en god ting som jeg synes mest av alt er morsomt (dog ler jeg ikke av det mens han ser/hører)). CD'ene sine som han har risset i, må han bare klare seg uten.

Han må skrive at han er dum? Det er det dummeste jeg har hørt og kan sammenlignes med mobbing. Han kan godt skrive at det er dumt å gjøre sånn og sånn fordi andre må rydde, men ikke at HAN ER DUM.

Ser du forskjellen?

[AnonymBruker]

Ikke mitt barn. Hans helsøster, to år yngre. Felles barn på vei, men graviditeten har ikke endret på hans reaksjonsmønster (jeg vet jo ikke om det fasholder noe som ellers ville mildnet). Bruddet mellom foreldrene er 1,5 år gammelt. For ordens skyld: Jeg er ikke årsak til bruddet og kom inn i bildet 3 måneder etter.

Fedre som har nye barn på vei før det har gått halvannet år siden bruddet med sine eksisterende barns mor..

Er det rart det er mye å forholde seg til for disse små, det går jo så fort i svingene..

[AnonymBruker]

Han må skrive at han er dum? Det er det dummeste jeg har hørt og kan sammenlignes med mobbing. Han kan godt skrive at det er dumt å gjøre sånn og sånn fordi andre må rydde, men ikke at HAN ER DUM.

Ser du forskjellen?

Beklager, så ikke at han bruker å skrive at DU er dum og at dere ikke får han til å skrive det om seg selv.

Selv om mor sliter etter bruddet, må nesten far ta en prat med henne slik at hun også kan prate med barnet. Det virker som han sliter med bruddet, ny baby på vei og han er også trolig kommet i den "andre trassalderen" som er vanlig i den alderen.

[AnonymBruker]

Er skilsmisse barn selv og jeg kan fortelle at det er ikke så lett for barnet og "tilrettelegge" seg for en så stor forandring. Kan være han er utrygg, det ble vertfall jeg. Jeg synes det var vanskelig at noen andre en min mor skulle bestemme over meg. Men det er selvfølgelig ikke akseptabelt at han skal begynne og ødelegge ting, men prøv og kanskje få faren til å ta seg av kjeftingen, vertfall til han har "vendt seg litt til det"

[AnonymBruker]

Fedre som har nye barn på vei før det har gått halvannet år siden bruddet med sine eksisterende barns mor..

Er det rart det er mye å forholde seg til for disse små, det går jo så fort i svingene..

TS her.

Du har helt rett, det har gått veldig fort. Nå er det nå engang sånn det er, og jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

[AnonymBruker]

Beklager, så ikke at han bruker å skrive at DU er dum og at dere ikke får han til å skrive det om seg selv.

Selv om mor sliter etter bruddet, må nesten far ta en prat med henne slik at hun også kan prate med barnet. Det virker som han sliter med bruddet, ny baby på vei og han er også trolig kommet i den "andre trassalderen" som er vanlig i den alderen.

TS her:

Far og mor har snakket om dette, tross sitt dårlige samarbeide. Mest av alt fordi han visstnok oppfører seg enda verre hos mor, der det kommer til uttrykk som søskensjalusi, og gutten ikke håndterer at mor korrigerer på dette.

Den "andre trassalderen" var nytt for meg. Hva går den ut på?

[AnonymBruker]

ja du er en person som vet hvordan du vil ha det..og far da?? hvor er han når ungen spiser med fingrene og synger med mat i munnen????? du bør kansje se litt på hvordan far er,det er han som må sette grensene og forlange hvordan ungen skal oppføre seg mot deg.dette er en stemor konflikt kjenner eg.far er en tøffel kansje som ikke gidder,og overlater alt til deg,eller du sjefer og han seier ingenting.???

TS her:

Jeg tror vi "tøfler" og "sjefer" lomtrent like mye, far og jeg

Vi er i alle fall enige om hva som er god og dårlig oppførsel, og korrigerer på de samme ting. Far er jo selvsagt far, og har et annet forhold til ungene enn jeg har. De har mye alenetid med far, og jeg blander meg absolutt ikke i alt, og skal heller ikke på død og liv være med på alt hele tiden.

Jeg har også bruk for å si ifra selv, og synes ikke det er riktig å vente på at far korrigerer dårlig oppførsel. Det vil si: Jeg brukte flere måneder på å bli kjent med dem først, og var svært lite irettesettende den første tiden vi bodde sammen. Det tok 6 måneder fra innflytting til første reelle konflikt vi hadde, gutten og jeg, fordi han ikke fikk en sjokoladenisse kl 21 om kvelden etter en hel dag med pepperkakehusbaking og godteri til den store gullmedalje.

[Gjest gjest]

Har en 8-åring i huset som ikke er mitt biologiske barn, og mange år av hans liv har vært uten min innflytelse. Nå har vi bodd sammen i ca 1 år, og det går stort sett fint.

Imidlertid reagerer han ekstra sterkt på å bli snakket til av meg når han oppfører seg dårlig.

Det kan være det at han ikke får den sjokoladen han vil ha, og når jeg sier at han må holde opp med å mase ellers blir det ingen sjokolade på han overhode, så forsvinner han inn på rommet sitt og ødelegger ting.

Jeg har også opplevd at når jeg gav beskjed om at det ikke er i orden at han slår sin lillesøster når hun snorker. Her responderte han med å stikke av fra familieturen vi var på.

Når han ikke fikk lov til å sitte å synge ved matbordet og spise med fingrene av meg, så løp han på rommet, ødela ting, og sendte ut igjen en lapp med ".... (mitt navn) er dum".

Det er helt alminnelige ting jeg korrigerer for, men jeg har åpenbart ikke funnet en god måte å gjøre det på.

Jeg frustreres, og synes barnet er bortskjemt. Å finne frem silkehanskene hjelper ikke, det resulterer i at gutten ikke hører etter...

Vi har ellers et fint forhold, og gjør også morsomme ting sammen, det blir absolutt ikke bare kjefting og konflikter. Han er intelligent og kvikk, og absolutt et herlig barn det er lett å like og å bli glad i.

Er det noen som har noen gode tips? Hvordan ta det med humor og være konstruktiv i sin tilgang - gode råd mottas med stor takk!

Stakkars barn. Om "regnestykket" mitt stemmer flyttet dere sammen etter dere hadde vært sammen i 3 mnd. Dette igjen bare 6 mnd etter bruddet mellom foreldrene. Er det rart barn reagerer og at flere og flere barn får problemer og trenger hjelp utenfra.

Frasen "barna er tilpasningsdyktige" er en dum unnskyldning for hvordan mange voksne oppfører seg.

TS. Du har tatt en altfor stor rolle på deg overfor barna så kort tid etter bruddet. Din egen setning: "...,og mange år av hans liv har vært uten min innflytelse." forklarer vel det meste