Jeg kokte over!

[Poppsilopp]

Jeg skjønner ikke at mange her klager på hvordan hun legger ting fram for mannen sin. Hun har faktisk prøvd alt, selv om det meste skulle hvert en selvfølge. Det er jo virkelig ikke hennes ansvar at familien blir mett. Og når oppførselen hans i tillegg smitter over på barna så hadde jeg smelt. Jeg hadde rett og slett rolig gitt beskjed om at nå flytter jeg ut for en stund, jeg orker ikke å være hushjelpen deres. Og at du er mer enn villig til å komme hjem når de har innsett at du ikke er hushjelp, og at det er alle sitt ansvar. Så skjønner han alvoret. Det virker som om dette er det eneste som kan funke. Da skjønner han at du faktisk mener alvor med det du sier!

Masse lykke til!

[LadyM]

Venninda mi levde i samme forhold.Hun valgte å flytte ut for et år(det var slik forslag her) og når hun etterhvert fikk ønske til å flytte tilbake,så sa mannen hennes:Nei,takk.Jeg har det så utrolig bra nå.Ingen som kjefter,gnager,syter og klager konstant.Jeg fikk så mye bedre forhold til barna og jeg holder på å selge hus.

Nå går hun og angrer på.

Og,ja,jeg beklager,men TS virker veldig skummelt og ikke som smart selvstendig kvinne med egen verdighet og selvrespekt.Bare sur,sint,bitter og skummelt.Stakkar familie,barn og mannen hennes.Og stakkar hun,selfølgelig.

Skummel?

Ja hva mener du hadde vært smart å gjøre? Og hvilken selvrespekt oppnår man ved å la seg hundse med?

[Wolf]

Velkommen til det moderne hjemmet.

[Gjest navnelapp]

Velkommen til det moderne hjemmet.

Nei. Velkommen til ein heim der ansvaret ikkje er delt mellom partane, men ligg berre hos den eine. I lengda burde alle, også du, forstå at det ikkje er holdbart. Når likeverdige partar bur saman må ansvar og oppgåver delast på ein rettferdig måte. Slik er det tydelegvis ikkje her.

[Britt Banditt]

Jeg skjønner deg godt, TS. Hadde heller ikke orket.

Har du sagt til han at du vil gå fra han? Hva sier han da? Tipper han får seg en oppvekker hvis/når du flytter.

[Wolf]

Nei. Velkommen til ein heim der ansvaret ikkje er delt mellom partane, men ligg berre hos den eine. I lengda burde alle, også du, forstå at det ikkje er holdbart. Når likeverdige partar bur saman må ansvar og oppgåver delast på ein rettferdig måte. Slik er det tydelegvis ikkje her.

Enig i det, og veldig mange har det slik som TS.

Men når man har tilgang til pc, Xbox, Playstation, osv + 150 tv kanaler så er det lett å bli hekta. Men når far i huset spiller like mye som sønnen er noe galt. Da må mor sette foten ned. Middagen og spesielt søndagen er den anledningen familien spiser sammen. det burde være plikt at alle hjalp til. Både før og etter maten.

[LadyM]

Enig i det, og veldig mange har det slik som TS.

Men når man har tilgang til pc, Xbox, Playstation, osv + 150 tv kanaler så er det lett å bli hekta. Men når far i huset spiller like mye som sønnen er noe galt. Da må mor sette foten ned. Middagen og spesielt søndagen er den anledningen familien spiser sammen. det burde være plikt at alle hjalp til. Både før og etter maten.

Mor har satt foten ned, gang på gang, uke etter uke, år etter år... Jeg vet ikke hva far gjør foran laptopen og tv'n samtidig, jeg vet bare at han ikke deltar i felles gjøremål og heller ikke oppmuntrer ungene til det. Jeg synes ikke at det er noen unnskyldning at man blir hekta på spill osv. Klarer ikke en voksen mann å ta seg selv i nakken og gjøre det som kreves av en familiefar og ektemann, kan han dra til pesis for min del. Det er ikke min oppgave å oppdra ham, jeg har allerede to sønner og det er akkurat passelig.

rettet pga skrivefeil

Endret 10. juni 2011 av LadyM

[Wolf]

Mor har satt foten ned, gang på gang, uke etter uke, år etter år... Jeg vet ikke hva far gjør foran laptopen og tv'n samtidig, jeg vet bare at han ikke deltar i felles gjøremål og heller ikke oppmuntrer ungene til det. Jeg synes ikke at det er noen unnskyldning at man blir hekta på spill osv. Klarer ikke en voksen mann å ta seg selv i nakken og gjøre det som kreves av en familiefar og ektemann, kan han dra til pesis for min del. Det er ikke min oppgave å oppdra ham, jeg har allerede to sønner og det er akkurat passelig.

rettet pga skrivefeil

Vel da ser det ut som at du må ta oppgaven å oppdra han selv.

[spinnwild]

Jeg hadde sagt fra om hva jeg vil at de skal hjelpe til med.

[Gjest navnelapp]

Jeg hadde sagt fra om hva jeg vil at de skal hjelpe til med.

Når vaksne menneske lever i lag er det faktisk ganske nærliggande å forvente ein viss innsats basert på eige initiativ og evne til å sjå kva som må gjerast, ikkje basert på "å gi beskjed". Å lære seg å jobbe sjølvstendig er ein viktig eigenskap, både i det profesjonelle og i det private.

[Gjest Gjest]

Det er lite trolig at din mann tar ny lærdom med det første.

Det finnes ikke noe som er mer nedbrytende for et menneske enn å vere ensom i et parforhold.

Jeg hadde det slik ekteskap som du beskriver, med en mann som kun var interesert egne interesser/saker. Tok ingen hinet eller klare beskjeder, det styggeste som jeg noen gang har sagt til et annet menneske sa jeg til han.

Det gikk så langt at jeg spurde om han var hjernedød.

Jeg gikk rundt og var sur daglig, hadde det helt fantastisk når mannen var borte på jobben 14 dager av gangen. Grua meg for at han skulle komme heim og lage kaos i heimen.

[AnonymBruker]

Er anonym nå, jeg...

Kjære TS, jeg har ikke lest hele tråden, men kjenner meg igjen i situasjonen. En lignende situasjon gjorde at mine foreldre ble skilt. Og det er ikke tenåringen som er problemet, men faren, han som skal være voksen, men som ikke er voksen, ikke tar ansvar og ikke støtter opp om oppdragelse eller anerkjenner det mor gjør. Ikke rart du er dritt lei.

Mine foreldre hadde i utgangspunktet en tradisjonell arbeidsdeling, mor gjorde husarbeid og lagde mesteparten av maten, mens far skulle ta seg av bilting, gressklipping det praktiske med hus/garasje o.l. Mor hadde også et medansvar for kjøkkenhage, trær/busker og fullt ansvar for blomster o.l. Dette fungerte mens jeg og mitt yngre søsken, "s", var små, men etter hvert som vi ble eldre ble far latere og latere, mens mor fikk flere og flere oppgaver. De (få) oppgavene far hadde betalte han gjerne oss barna for å gjøre (f.eks. 50kr for gressklipping, hjulskift osv). Selv satt han i "godstolen" og så på tv, og fikk oss barna til å hente brus, potetgull, voksenbrus (vodka som han blandet i brusen, og gjerne store mengder i helgene, men aldri i uka). Sjelden lagde far middag, og da var det alltid lettvinte løsninger som stekte pølser med potetstappe o.l. Mor lagde som regel maten, og far viste aldri takknemmelighet for det, sjelden hyggelige ord om at maten var god, han viste heller ingen tegn til å være glad i mor.

Min mor gjorde mange, mange forsøk på å snakke sammen, kommunisere, få fram en løsning (kall det hva du vil), men det gikk aldri inn, hverken hinting eller uttalt i klare, tydelige ord. Ingenting hjalp, og jeg vet at mor holdt ut i ekteskapet de siste 7-10 årene (antagelig mer) fram til yngstemann flyttet ut like etter vgs. Lenge hadde mor fortsatt et håp om at de skulle få det bedre, men det ble bare værre og værre. Selv skjønte jeg som 13-åring at de antagelig kom til å bli skilt når yngstemann flyttet ut.

Selv ikke da mor sa at hun ville skilles og forberedte skilsmissepapirene, skjønte far hvorfor hun ville skilles, "de hadde da hatt det bra" - i hans hode ja, han fikk jo alt servert på et sølvfat.

TS, jeg kan ikke komme med en fasit, men vil så absolutt anbefale deg om å vurdere skilsmisse. Slik du beskriver situasjonen, virker det som far over hodet ikke bidrar, hverken i oppdragelsen eller i hjemmet, og det virker ikke som dere har et godt forhold dere imellom. Det virker mer som du er styreleder, direktør og arbeider i Familien AS, mens han får servert det meste. Det er enkelt å si at "man må jo bare kommunisere, ta en ordentlig prat", men da må man være to om det, og slik jeg forstår situasjonen er dere ikke det. Enkelte klarer bare ikke å kommunisere, de tror alt er helt greit, ja, "selv om man ikke går rundt og er så lykkelig, så han man det jo greit/bra". At det fortsette å sture og gå er ingen god løsning i lengden.

En skilsmisse gjør vondt, min mor har fortsatt (4-5 år senere) til tider dårlig samvittighet overfor oss barna for at hun brøt med far, men sannheten er at jeg er glad for at de ble skilt. Jeg så hvor mye min mor sto på, og hvor mye min far satt i godstolen og gjorde ingenting. Jeg så hvor ulykkelig mor var i forholdet, og selv om det ikke er topp med skilte foreldre, så ser jeg at mor har det mye bedre (og også far, selv om han har vanskelig for å innrømme det (og han er snart samboer på nytt med en svært hyggelig kvinne som er altfor bra for ham)).

Man skal være forsiktig med å anbefale skilsmisse, men her virker det som det er det beste for deg. Vær egoistisk, tenk på deg selv og din egen lykke, kanskje er det beste å bryte. Ønsker deg uansett all lykke

Beklager at det ble langt...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg meget godt. Jeg er i samme situasjon. Jeg har gjort det meste her hjemme, både "kvinneting" og "manneting" Jeg kan gjerne klippe plenen eller vaske bilen, bare han lager middag en gang iblant eller støvsuger golvene. Etter mange år slik med 3 barn og fulltidsstudier var jeg helt tom og bestemte meg for å flytte ut en periode. Dessverre var ikke det så enkelt, da jeg ikke fikk lån, og det ikke fantes utleieleiligheter. Etter å ha fortsatt å bo sammen i over 2 mnd tok jeg et valg om å forsøke på nytt. Min mann lovte gull og grønne skoger bare jeg ville bli. Vel det tok ikke lang tid før de skogene var mer grå, men jeg hadde tatt et valt og stod for det. Jeg utslettet meg selv og gjorde alt for å ikke bruke energi på å gå rundt å irritere meg. Heldigvis begynte min mann på langtidspendling ikke lenge etter, og hvis det ikke hadde vært for det så ville jeg ikke holdt ut så lenge. Men nå er dette 6 år siden. Nå kan han innimellom lage mat en dag han har fri, når alt er handlet inn, maten er bestemt og jeg er på jobb. Hvis jeg er heldig så har han også støvsuget golvet en gang i løpet av den uken han er hjemme og har fri hele dagene. Irritasjonene er blitt større og større, og etter å ha gruet meg for å dra hjem fra jobb opp til flere ganger når han er hjemme så tok jeg i vår bestemmelsen at dette er ingenting å bygge videre på. Han har fått sin sjanse. Nå er det ingen mulighet for å finne tilbake til hverandre. Det toget har gått.

Men jeg kan ikke bruke energi på å irritere meg over at jeg ikke forlot han den gang. Gjort er gjort.

[LadyM]

Er anonym nå, jeg...

Kjære TS, jeg har ikke lest hele tråden, men kjenner meg igjen i situasjonen. En lignende situasjon gjorde at mine foreldre ble skilt. Og det er ikke tenåringen som er problemet, men faren, han som skal være voksen, men som ikke er voksen, ikke tar ansvar og ikke støtter opp om oppdragelse eller anerkjenner det mor gjør. Ikke rart du er dritt lei.

Mine foreldre hadde i utgangspunktet en tradisjonell arbeidsdeling, mor gjorde husarbeid og lagde mesteparten av maten, mens far skulle ta seg av bilting, gressklipping det praktiske med hus/garasje o.l. Mor hadde også et medansvar for kjøkkenhage, trær/busker og fullt ansvar for blomster o.l. Dette fungerte mens jeg og mitt yngre søsken, "s", var små, men etter hvert som vi ble eldre ble far latere og latere, mens mor fikk flere og flere oppgaver. De (få) oppgavene far hadde betalte han gjerne oss barna for å gjøre (f.eks. 50kr for gressklipping, hjulskift osv). Selv satt han i "godstolen" og så på tv, og fikk oss barna til å hente brus, potetgull, voksenbrus (vodka som han blandet i brusen, og gjerne store mengder i helgene, men aldri i uka). Sjelden lagde far middag, og da var det alltid lettvinte løsninger som stekte pølser med potetstappe o.l. Mor lagde som regel maten, og far viste aldri takknemmelighet for det, sjelden hyggelige ord om at maten var god, han viste heller ingen tegn til å være glad i mor.

Min mor gjorde mange, mange forsøk på å snakke sammen, kommunisere, få fram en løsning (kall det hva du vil), men det gikk aldri inn, hverken hinting eller uttalt i klare, tydelige ord. Ingenting hjalp, og jeg vet at mor holdt ut i ekteskapet de siste 7-10 årene (antagelig mer) fram til yngstemann flyttet ut like etter vgs. Lenge hadde mor fortsatt et håp om at de skulle få det bedre, men det ble bare værre og værre. Selv skjønte jeg som 13-åring at de antagelig kom til å bli skilt når yngstemann flyttet ut.

Selv ikke da mor sa at hun ville skilles og forberedte skilsmissepapirene, skjønte far hvorfor hun ville skilles, "de hadde da hatt det bra" - i hans hode ja, han fikk jo alt servert på et sølvfat.

TS, jeg kan ikke komme med en fasit, men vil så absolutt anbefale deg om å vurdere skilsmisse. Slik du beskriver situasjonen, virker det som far over hodet ikke bidrar, hverken i oppdragelsen eller i hjemmet, og det virker ikke som dere har et godt forhold dere imellom. Det virker mer som du er styreleder, direktør og arbeider i Familien AS, mens han får servert det meste. Det er enkelt å si at "man må jo bare kommunisere, ta en ordentlig prat", men da må man være to om det, og slik jeg forstår situasjonen er dere ikke det. Enkelte klarer bare ikke å kommunisere, de tror alt er helt greit, ja, "selv om man ikke går rundt og er så lykkelig, så han man det jo greit/bra". At det fortsette å sture og gå er ingen god løsning i lengden.

En skilsmisse gjør vondt, min mor har fortsatt (4-5 år senere) til tider dårlig samvittighet overfor oss barna for at hun brøt med far, men sannheten er at jeg er glad for at de ble skilt. Jeg så hvor mye min mor sto på, og hvor mye min far satt i godstolen og gjorde ingenting. Jeg så hvor ulykkelig mor var i forholdet, og selv om det ikke er topp med skilte foreldre, så ser jeg at mor har det mye bedre (og også far, selv om han har vanskelig for å innrømme det (og han er snart samboer på nytt med en svært hyggelig kvinne som er altfor bra for ham)).

Man skal være forsiktig med å anbefale skilsmisse, men her virker det som det er det beste for deg. Vær egoistisk, tenk på deg selv og din egen lykke, kanskje er det beste å bryte. Ønsker deg uansett all lykke

Beklager at det ble langt...

Jeg vet at det ikke er ungenes feil, det fungerer bra når faren er borte og helst over lengre periode. Men straks han kommer hjem, er det tilbake til apatien. Han har så dårlig innflytelse på dem når det gjelder husarbeid og ansvar og jeg har en mistanke om at de flykter litt inn i sin egen verden når vi er begge hjemme. Selv om vi ikke har åpenlys konflikt, tror jeg de merker den trykkede stemningen i huset når vi begge er hjemme.

Det er nok ingen vei tilbake inn i dette forholdet lenger, det er over og vi har søkt om separasjon. Virket ikke som om han hadde så veldig mye i mot det, så da så.... Jeg gidder ikke å kaste bort flere verdifulle år på den egoisten. Jeg hopper ut av forholdet nå, mens det kanskje ennå er en sjanse for at de dårlige og ansvarsløse holdningene til faren kan plukkes av dem. Jeg er nemlig livredd for at de går i arv og ungene får problemer i parforhold fordi de tror at det skal være sånn som vi har det hjemme.

[Sheherasade]

Har ikke lest hele tråden.

Det grunnleggende problemet her er vel at dette har fått skure og gå alt for lenge. Barn bør læres opp fra de er små at de også skal gjøre sin del i hjemmet, og i starten av et hvert forhold bør mannen også få klar beskjed om at man skal ta i et tak begge to. TS sin situasjon indikerer at hun har godtatt alt for mye i alt for mange år, og at det nå topper seg, i stedet for at dette skulle vært en naturlig del helt fra begynnelsen av.

Dessverre alt for for mange kvinner som godtar å ta alt husarbeidet for å "gjøre det koselig" og "vise at man er glad i andre", og på den måten glemmer seg selv og eget behov for avlastning.

Jaja, etterpåklokskap.

[Sheherasade]

Jeg vet at det ikke er ungenes feil, det fungerer bra når faren er borte og helst over lengre periode. Men straks han kommer hjem, er det tilbake til apatien. Han har så dårlig innflytelse på dem når det gjelder husarbeid og ansvar og jeg har en mistanke om at de flykter litt inn i sin egen verden når vi er begge hjemme. Selv om vi ikke har åpenlys konflikt, tror jeg de merker den trykkede stemningen i huset når vi begge er hjemme.

Det er nok ingen vei tilbake inn i dette forholdet lenger, det er over og vi har søkt om separasjon. Virket ikke som om han hadde så veldig mye i mot det, så da så.... Jeg gidder ikke å kaste bort flere verdifulle år på den egoisten. Jeg hopper ut av forholdet nå, mens det kanskje ennå er en sjanse for at de dårlige og ansvarsløse holdningene til faren kan plukkes av dem. Jeg er nemlig livredd for at de går i arv og ungene får problemer i parforhold fordi de tror at det skal være sånn som vi har det hjemme.

Huff, dette var jo trist. Men du har sikkert tatt en grundig vurdering av situasjonen. Lykke til videre!

[Gjest Bjørn82]

Bortskjemt og utakknemlige skruer du bor sammen med.. Frem med pisken imorgen. Da er det deres tur til å gjøre husarbeidet!

"Tusen takk for maten"

[Gjest Milussi]

Jeg hadde sluttet å lage middag, bare tatt noe til meg selv, hvis dette hadde foregått lenge. Sånn at de kanskje skjønner at middagen ikke automatisk dukker opp. Etterhvert kanskje de blir sultne og skjønner at de kanskje må trå til selv.

Jeg er totalt enig i denne! +1

[Litia]

Lykke til videre, TS!

[AnonymBruker]

Jeg er den AB som skrev det lange innlegget...

Det er nok ingen vei tilbake inn i dette forholdet lenger, det er over og vi har søkt om separasjon. Virket ikke som om han hadde så veldig mye i mot det, så da så.... Jeg gidder ikke å kaste bort flere verdifulle år på den egoisten. Jeg hopper ut av forholdet nå, mens det kanskje ennå er en sjanse for at de dårlige og ansvarsløse holdningene til faren kan plukkes av dem. Jeg er nemlig livredd for at de går i arv og ungene får problemer i parforhold fordi de tror at det skal være sånn som vi har det hjemme.

Jeg ønsker deg masse, masse lykke til! Dette er nok den riktige avgjørelsen, og selv om det blir tøft i perioder, så stå på. Du tar ansvar for egen lykke, noe det absolutt står respekt av. Igjen, lykke til!