Jeg kokte over!

[Gjest Blondie65]

Ro ned blondie, enten må hun gi opp og flytte eller så får hun gi oppførselen konsekvenser. det forstår vel du og?

Hva slags konsekvenser som ikke allerede er prøvd?

Det er ingen tvil om at de to slaskene på loftet ikke respekterer trådstarter i det hele tatt og da er det faktisk ikke flere alternativer igjen.

Grunnen for at det er blitt slik er fordi far alt for lenge har gått foran som et dårlig eksempel. Når det er foreslått løsninger varer de en kort stund (hvis i det hele tatt) og hjelp utenfra vil far ikke ha.

Jeg hadde pakket en passe stor bag og forlatt stedet på flekken. Eller planlagt snarlig utflytting. Jeg hadde også forklart mannen i huset at tilbakeflytting kun skjer hvis han aksepterer hjelp utenfra (rådgivning, familievernkontor, etc).

[LadyM]

Forskjellen på en enebolig og en leilighet (hvertfall vår leilighet) er vedlikeholdet som må gjøres. Hage, plenklipping, puss og lakk av veranda, maling, vedhogging/bære ved, hagemøbler. Kanskje jeg bare har en unormal familie, men min far hadde hvertfall alltid et prosjekt på gang, det var både hobby og nødvendig. Han hadde også fulltidsjobb. I tillegg til vedlikehold av huset, hadde han ansvar for bil, båt, hytte og økonomi. Det var mer enn nok for han, og hans prosjekter var heller ikke noe andre rotet i. De få gangene mamma ikke var hjemme fikk vi servert grandis eller stekt egg. Klare linjer for ansvarsområder, og pappa hadde aldri diska opp med hjemmelagde kjøttkaker om de skulle blitt skilt nå. De har vært gift i 25 år. Poenget er uansett at hvis grensene er blitt ganske klart fordelt tidlig, så er det ikke så lett å endre på det nå, og da bør du kanskje snakke med dem fra deres eget perspektiv.

Syns også at det svaret han gav deg når du spurte om hva han hadde gjort hvis han giftet seg med ei som ikke kunne lage mat gav godt inntrykk av at han føler han ikke har noe på et kjøkken å gjøre. Det er jo et kompliment til deg, han liker maten din. Det gav også inntrykk av at han er dritlei av masinga om dette. Det var hvertfall slik jeg tolket det, og hvis det stemmer at han er lei av mas om dette, så hjelper det hvertfall ikke å mase mer eller høyere.

Vet du egentlig hvorfor de ikke gidder å komme ned til middag?

Beskrivelsen av dine foreldre høres ut som rene idyllen, i mine ører. Mor gjør "kvinnfolkarbeid" og far gjør "mannfolkarbeid". Det hadde vært helt greit her også, så lenge far hadde gjort mannfolkarbeidet eller i det minste RESPEKTERT kvinnfolkarbeidet. Men hans favorittsyssel er foran TV og datan.

Det han mente var å si angående matlaginga var at han trengte ikke å anstrenge seg å lære seg en oppgave så lenge jeg kunne det. Og jeg kan mye, veldig mye, mannfolkarbeid også.

Det siste er et godt spørsmål. Hadde jeg vært en kjeftesmelle som hadde gitt de det glatte lag straks de viser seg, hadde jeg forstått at de skygget unna. Men det er jeg altså ikke. Da jeg spurte hvorfor de ikke gadd å komme ned til middag mens maten er på bordet og varm, svarte sønnen at han så på TV, mens far bare trakk på skuldrene. Saken er at de elsker å sitte alene med enten datamaskinen eller et blad og spise, forlate tallerken og maten på bordet og så stikke av. Da er det minst sjanse for at de må rydde opp etter seg eller delta i det sosiale livet.

[LadyM]

De vet at du lager mat, uten at de gjør noe for å hjelpe til. Derfor vet de at det virker å gjemme seg foran data og tv-spill. De gjør det som funker best for dem, fordi de får jo mat uansett.

Du må begynne å sette ord på hva du forventer. Det nytter ikke å tenke og ønske at de skal starte på middag av seg selv eller frivilling komme inn å hjelpe til når du setter i gang. Du må faktisk si hva du krever og forventer. Når du sier det snart er middag, sier du ikke noe om at du ønsker at de skal dekke bordet. Igjen, det hjelper ikke hva du ønsker og tenker, du må faktisk sette ord på hva det er du forventer.

Jeg hadde gjort det på denne måten:

I morgen hadde jeg satt meg ned, før middag, med far og sønn for å skrive ukemeny. Deretter hadde jeg sakt at vi skulle lage en liste hvor vi fordelte oppgaver for middagen og avtalte klokkelsett. På den måten vet alle hva de må gjøre og hva som er forventet av dem.

Om en av dem skulle protestere på dette, så hadde jeg sakt "ok, da blir det ikke middag på deg. Det er ikke noe problem for meg, jeg og far kan spise alene vi to". Deretter hadde jeg og passa på at det ikke var annen enkel mat tilgjengelig i hus som far/sønn kunne lage selv når de ble sultne. Da får de holde seg til skiver.

Jeg og mannen min har ukeplan sammen, med middag og andre gjøremål i huset. Vi vet begge hva den andre forventer av oss og hva som er våre fastsatte oppgaver. Samtidig legger vi også inn aktiviteter og kosekvelder sammen. Vi er bare to i en liten husholdning men vet likevel at faste avtaler er viktig og at det er viktig at begge to er med i planleggingen av hovordan vi skal ha det hjemme.

Skal jeg være helt ærlig så tenker jeg at du selv har skapt denne situasjonen ved å alltid gi dem det de har ville hatt, og kanskje kjefta og surmult litt inn imellom når de ikke av seg selv gjør det du tenker de skulle ha gjort. Når man ikke setter ord på hva man forventer i forkant, og bare ender opp med å være sur og kjefte i etterkant så blir det en dårlig stemning i heimen. Det er viktig med klare og tydelige avtaler i forkant, slik at du slipper å surmule å kjefte i etterkant. Hoder ikke en part sin avtale får det naturlige konsekvenser som at de ikke får delta på middag, får rene klær selv etc. fordi du kutter ned dine gjøremål til å gjelde bare deg (vasker bare dine klær, vasker bare på ditt bad, lager bare mat til deg selv etc. )

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette har jeg lyst å prøve for det virker som en god plan. Mannen min og jeg har satt opp drøssevis av ukeplaner, det fungerer fint helt til det blir hans tur... Senest i forrige uke satt vi og snakket i timesvis om hvordan man kan få ting til å fungere på best mulig måte. Han har gode forslag, det er ikke det, men han følger dem ikke selv. Det er det vi som skal gjøre mens han kan gjøre hva han vil når det passer ham.

Når det er sagt, har ungene vært veldig lett å ha med å gjøre de periodene han har vært borte. Da har du hjulpet til, da var de ennå små. Nå prioriterer de lett egne ting og stikker fra oppgavene når det passer dem. Løpet er kjørt, nå får far overta gjengen! Jeg gidder ikke mer. Synes ektemannen min har den beste oppskrifta på hvordan man gjør søte piker til sure kjerringer.

[Elizia]

Beskrivelsen av dine foreldre høres ut som rene idyllen, i mine ører. Mor gjør "kvinnfolkarbeid" og far gjør "mannfolkarbeid". Det hadde vært helt greit her også, så lenge far hadde gjort mannfolkarbeidet eller i det minste RESPEKTERT kvinnfolkarbeidet. Men hans favorittsyssel er foran TV og datan.

Det han mente var å si angående matlaginga var at han trengte ikke å anstrenge seg å lære seg en oppgave så lenge jeg kunne det. Og jeg kan mye, veldig mye, mannfolkarbeid også.

Det siste er et godt spørsmål. Hadde jeg vært en kjeftesmelle som hadde gitt de det glatte lag straks de viser seg, hadde jeg forstått at de skygget unna. Men det er jeg altså ikke. Da jeg spurte hvorfor de ikke gadd å komme ned til middag mens maten er på bordet og varm, svarte sønnen at han så på TV, mens far bare trakk på skuldrene. Saken er at de elsker å sitte alene med enten datamaskinen eller et blad og spise, forlate tallerken og maten på bordet og så stikke av. Da er det minst sjanse for at de må rydde opp etter seg eller delta i det sosiale livet.

Skjønner godt at du er utrolig frustrert. Som du skriver så hadde du kanskje funnet deg i en slik arbeidsfordeling dersom mannen din hadde hage/utearbeid å ta seg av, men ikke når han ikke gidder bidra fordi han skal se på TV, PC e.l. Hvordan rettferdiggjør han det at han har rett til å kunne gjøre dette, mens du skal ta deg av alt av matlaging, borddekking m.m??Hva hadde han gjort hadde det vært omvendt? Du får du kreve at de setter seg ned og hører på hvordan du ser på dette, og fortelle de hva konsekvensene kan bli dersom de ikke forbedrer seg. Dvs at du slutter lage mat til de.

Jeg har selv opplevd dette, men jeg valgte tilslutt å gå...Orket ikke å bli behandlet som en hushjelp av en mann som syntes at han hadde flere rettigheter enn meg.

[AnonymBruker]

Du skal være glad du har en mann som ikke er voldelig og slår deg. Det er mye verre nemlig! Du får ta til takke med det du har!

Innlegget er endret iht. KGs regler om identifisering.

Phaedra,mod

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[AnonymBruker]

Du skal være glad du har en mann som ikke er voldelig og slår deg. Det er mye verre nemlig! Du får ta til takke med det du har!

Mener du at hun/vi skal være takknemlig for at hun/vi har en mann som ikke er voldelig?

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[Niennas]

Du skal være glad du har en mann som ikke er voldelig og slår deg. Det er mye verre nemlig! Du får ta til takke med det du har!

Ja, så lenge du ikke blir slått, så burde du være fornøyd...

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[LadyM]

Skjønner godt at du er utrolig frustrert. Som du skriver så hadde du kanskje funnet deg i en slik arbeidsfordeling dersom mannen din hadde hage/utearbeid å ta seg av, men ikke når han ikke gidder bidra fordi han skal se på TV, PC e.l. Hvordan rettferdiggjør han det at han har rett til å kunne gjøre dette, mens du skal ta deg av alt av matlaging, borddekking m.m??Hva hadde han gjort hadde det vært omvendt? Du får du kreve at de setter seg ned og hører på hvordan du ser på dette, og fortelle de hva konsekvensene kan bli dersom de ikke forbedrer seg. Dvs at du slutter lage mat til de.

Jeg har selv opplevd dette, men jeg valgte tilslutt å gå...Orket ikke å bli behandlet som en hushjelp av en mann som syntes at han hadde flere rettigheter enn meg.

Skjønner hva du mener og håper du er lykkeligere uten ham Feilen var vel at vi overvurderte ham...

[AnonymBruker]

Du skal være glad du har en mann som ikke er voldelig og slår deg. Det er mye verre nemlig! Du får ta til takke med det du har!

Nå er det ikke slik at det kun er brudd på menneskerettighetene som kvalifiserer til skilsmisse.

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[LadyM]

Du skal være glad du har en mann som ikke er voldelig og slår deg. Det er mye verre nemlig! Du får ta til takke med det du har!

Dagens beste!

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[Alvina]

Mener man skal prate sammen, men det har ts prøvd...

Da synes jeg at man lager ferdigpizza og serverer den daglig kan få opp øynene på i alle fall sønnen, regner med at han reagerer først med ord.

De har tatt ts for gitt.

Anbefaler ikke skilsmisse, men kanskje trussel om famileterapi.

Hvis ingenting nytter - det viktigste er jo å avklare hvilken rollemodell far i huset er for sin sønn.

Jeg liker å lage mat, men er glad i å få det servert også iblant. Men å rydde bordet og skylle av alt er i alle fall noe man deltar i.

Glad jeg ikke har mann.

Men hvis de har fått et nytt spill er det ikke så enkelt.

[AnonymBruker]

Dagens beste!

Mon det er standardsvaret når konemor klager på hans manglende innsats i heimen.

Jeg forstår veldig godt din frustrasjon, LadyM, og er glad jeg ikke har de samme tilstandene her.

Vi har en rimelig grei fordeling hvor begge tar både 'mannfolkarbeid' og 'kvinnfolkarbeid'.

Grunnen til at jeg svarer i tråden uten å ha noen tips eller råd å komme med er fordi jeg ville fortelle en liten historie om lister i forhold til arbeidsfordeling.

Vi skulle holde konfirmasjonen til yngstemann hjemme og ville få en del overnattingsgjester i den forbindelse.

Hele huset trengte dermed vask og rydding så vi satte opp en liste over hvem som skulle gjøre hva (inkludert våre tre barn).

Alle fikk velge hva de helst ville gjøre og mannen valgte å vaske alle vinduene.

Det nærmet seg stygt, uten tegn til vindusvask, så jeg etterlyste det til slutt.

Joda det blir gjort i overmorgen fikk jeg til svar.

Og det ble det....av et vaskebyrå han hadde leid inn.

Jeg klaget ikke....vinduene våre ble vasket og de har aldri vært så blanke og fine.

Endret 13. juni 2011 av Phaedra

[LadyM]

Mon det er standardsvaret til Chris Hansen når konemor klager på hans manglende innsats i heimen.

Jeg forstår veldig godt din frustrasjon, LadyM, og er glad jeg ikke har de samme tilstandene her.

Vi har en rimelig grei fordeling hvor begge tar både 'mannfolkarbeid' og 'kvinnfolkarbeid'.

Grunnen til at jeg svarer i tråden uten å ha noen tips eller råd å komme med er fordi jeg ville fortelle en liten historie om lister i forhold til arbeidsfordeling.

Vi skulle holde konfirmasjonen til yngstemann hjemme og ville få en del overnattingsgjester i den forbindelse.

Hele huset trengte dermed vask og rydding så vi satte opp en liste over hvem som skulle gjøre hva (inkludert våre tre barn).

Alle fikk velge hva de helst ville gjøre og mannen valgte å vaske alle vinduene.

Det nærmet seg stygt, uten tegn til vindusvask, så jeg etterlyste det til slutt.

Joda det blir gjort i overmorgen fikk jeg til svar.

Og det ble det....av et vaskebyrå han hadde leid inn.

Jeg klaget ikke....vinduene våre ble vasket og de har aldri vært så blanke og fine.

Slett ikke dumt, så lenge man har økonomi til det og alle kan benytte seg av slike løsninger. Hadde man kunnet omsatt frustrasjon til kontanter, hadde jeg ansatt ei/en godt betalt hushjelp!

[saltvann]

Sett opp at 16åringen skal lage mat 1 gang i uken og mannen din 1-2 ganger. Hvis de ikke gidder det, så lager du mat til deg selv.

Hjelper de til med å vaske klær osv? Du vil gjøre dem en tjeneste ved å la dem gjøre ting (spesielt 16 åringen. Er kanskje ikke så mye håp i mannen!)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde snakket alvårlig med mannen og fortalt at dersom ting fortsatte på denne måten så inser du at du vil ha det bedre alene. Jeg ville diskutert mitt ønske om skilsmisse og fortalt hva som var vanskelig for meg. Videre ville jeg satt et tidspunkt for forbedring, hvis ikke det ble forandring ville det bli separasjon da.

Jeg ville gjort det klart at jeg var klar til å gå NÅ, men at jeg var villig til å gi det en siste sjangse for forbedring.

Men når du legger det frem slik at det viktig å ikke si det på denne måten "hvis du ikke forbedrer deg, tar i et tak, gjør slik og slik, blir bedre etc etc. så vil jeg skille meg"

men på denne måten "Jeg kjenner at jeg føler meg som en hushjelp hjemme, og at jeg ikke kjenner meg verdsatt for det jeg gjør. Vi lager planer for hvordan vi skal forandre på ting, men vi klarer ikke å få gjennomført dem. Jeg ønsker ikke å ha det på denne måten lenger, og tenker nå at separasjon begyner å se ut som en utvei for meg. Jeg ønsker vikrelig ikke at det skal bli slik, men jeg ser ikke andre utveier nå som vi har forsøkt å snakke sammen uten at ting blir annerledes" "hva tenker du?" "jeg ønsker å ha et annerledes forhold. Jeg kan gi det 6 måneder å forsøke for at vi kan forandre ting i heimen, men da må det bli forandring fra og med i dag og hver eneste dag fremover. For slik jeg har det og føler det nå klarer jeg ikke å leve med en dag til".

På denne måten legger du fokuset på hvordan du har det og føler det heller enn hans mangler. Da er det lettere for ham å ikke kjenne seg angrepet, og kanskje innse alvåret i situasjonen.

[Gjest Blondie65]

Slett ikke dumt, så lenge man har økonomi til det og alle kan benytte seg av slike løsninger. Hadde man kunnet omsatt frustrasjon til kontanter, hadde jeg ansatt ei/en godt betalt hushjelp!

Men kanskje dette er verdt det siste forsøket før du pakker sakene og tar farvel: sett dere ned nok en gang og fordel oppgaver. Om han velger å la deg eller en hushjelp gjøre jobben må han faktisk betale enten deg eller hushjelpen for at det skal gjøres siden det er HANS JOBB som gjøres. Kanskje det er løsningen? Men da må du være steinhard i en 3 ukers periode fremover og ikke overta oppgavene som skal gjøres "gratis".

Forøvrig synes jeg godt du kan fortelle latsabben av en mann at det er hans dårlige forbilde som gjør at ungene har mistet respekten for deg og ikke setter pris på at de får middag servert. Du kan GJERNE vise mannen din dette innlegget og fortelle han at når han verken vil gjøre en innsats eller gå i terapi så må han også forstå at konsekvensen blir at den ubetalte hushjelpen drar.

Og dette handler lite om at en er flink og en er dårlig til å lage mat siden dekking av bord, rydding inn og ut av oppvaskmaskin, ta ut søppel, støvsuge gulv, vaske bad, sortere, vaske og legge på plass klær osv. er oppgaver som ikke trenger store kunstneriske evnene. Altså gjenstår bare at mannen anser deg som hushjelp da det er under hans verdighet å dele oppgavene med deg.

Vet i grunnen ikke om det er noe vits i å gi et nytt forsøk ... Men det er jo greit å vite at ALT var prøvd før man gikk.

[Gjest Blondie65]

Det kan kanskje være en god ide å få seperasjonspapirene i hus - de kan jo ligge godt synlig fremme så mannen skjønner alvoret.

[AnonymBruker]

Bli enige om standard på oppgavene også. Lite kult å gjøre mye osm aldri er bra nok. "Lage mat" kan i teorien bety Grandiosa... Skjønner?

Bli enige om å bruke oppskrifter i en kokebok, eller bli enige om ukesmenyer der han er med på å velge hva han skla lage de dagene han har ansvaret for å lage maten.

Ikke kjeft og smell når hna gjør en oppgave, det vil virke mot sin hensikt. Bli glad for små ting, ros han ofte.

I essens: lat som om han er et lite barn, og oppdra han deretter. Men forskjellen er at du har rett til å se fremskritt fortere enn hos barn da. Han burde klare å gjøre ting på en komrimisserende måte innen max 3mnd.

[LadyM]

Bli enige om standard på oppgavene også. Lite kult å gjøre mye osm aldri er bra nok. "Lage mat" kan i teorien bety Grandiosa... Skjønner?

Bli enige om å bruke oppskrifter i en kokebok, eller bli enige om ukesmenyer der han er med på å velge hva han skla lage de dagene han har ansvaret for å lage maten.

Ikke kjeft og smell når hna gjør en oppgave, det vil virke mot sin hensikt. Bli glad for små ting, ros han ofte.

I essens: lat som om han er et lite barn, og oppdra han deretter. Men forskjellen er at du har rett til å se fremskritt fortere enn hos barn da. Han burde klare å gjøre ting på en komrimisserende måte innen max 3mnd.

Dette var nok en av feilene mine og derfor føyde han seg inn i rekken av barn her i huset, uten ansvar, bare leke seg, komme ned til ferdig middag og gå igjen etterpå, mor ordner og tilrettelegger alt... Skulle nok tatt pisken fra dag 1.

[LadyM]

Men kanskje dette er verdt det siste forsøket før du pakker sakene og tar farvel: sett dere ned nok en gang og fordel oppgaver. Om han velger å la deg eller en hushjelp gjøre jobben må han faktisk betale enten deg eller hushjelpen for at det skal gjøres siden det er HANS JOBB som gjøres. Kanskje det er løsningen? Men da må du være steinhard i en 3 ukers periode fremover og ikke overta oppgavene som skal gjøres "gratis".

Forøvrig synes jeg godt du kan fortelle latsabben av en mann at det er hans dårlige forbilde som gjør at ungene har mistet respekten for deg og ikke setter pris på at de får middag servert. Du kan GJERNE vise mannen din dette innlegget og fortelle han at når han verken vil gjøre en innsats eller gå i terapi så må han også forstå at konsekvensen blir at den ubetalte hushjelpen drar.

Og dette handler lite om at en er flink og en er dårlig til å lage mat siden dekking av bord, rydding inn og ut av oppvaskmaskin, ta ut søppel, støvsuge gulv, vaske bad, sortere, vaske og legge på plass klær osv. er oppgaver som ikke trenger store kunstneriske evnene. Altså gjenstår bare at mannen anser deg som hushjelp da det er under hans verdighet å dele oppgavene med deg.

Vet i grunnen ikke om det er noe vits i å gi et nytt forsøk ... Men det er jo greit å vite at ALT var prøvd før man gikk.

Jeg er redd alt allerede er prøvd, også det du nevner over. Nei, det går bare en vei ut av det her, og det er ut døra, enten jeg eller han.