Jeg kokte over!

[AnonymBruker]

Det er ingen her som kan vite hvordan det er i hjemmet ditt, men utfra hva du skriver her, så syns jeg du høres ganske hurpete ut egentlig...

Uansett, min mor har alltid vært husmor. Min far tok seg av økonomi, bil og hage. Tradisjonell fordeling. Jeg er vant til at kjøkken og vaskerom er forbudt territorie, så jeg spør aldri hjemme om jeg skal hjelpe til med noe. Jeg vet at min mor ville satt pris på litt avlastning (hun klager støtt over at pappa ikke hjelper til), men ingen tør, for vi får kjeft hvis ting ikke er gjort på nøyaktig samme måte som hun ville gjort det. Sånn virkelig nøyaktig på samme måte. Den dag i dag tør jeg fortsatt ikke å ta meg ei skive uten å spørre først, og jeg er livredd for at jeg skal overse så mye som en smule. Det kan være at din mann og sønn også føler det sånn?

Sambo og jeg har løst det på en annen måte. Vi bor i leilighet, så vi har naturlig nok ikke samme arbeidsfordeling som mor og far som bor i enebolig. Her bytter vi på matlaging, vasking og andre praktiske gjøremål. Skal han lage middag, så spør han meg hvordan det skal gjøres. Jeg er flinkere enn han til å lage mat, og han vil at det skal gjøres riktig. Støtt og stadig er noe halvsvidd eller for lite kokt, men jeg lar være å si noe, for han er flink som faktisk gjør noe, og han prøver. Han smaker selv når ting ikke er helt tipp topp, og lærer underveis. Vi har ikke vært sammen i mer enn 3 år, så vi får gode vaner inn tidlig. Det er litt sent å begynne å oppdra etter et langt ekteskap.

Så hva skal du egentlig gjøre? Hvis du ikke evner å se andre mulige sider av saken, og ta ting opp på en annerledes måte, ja så kan du vel bare gi opp da...

[LadyM]

Alle blir ikke sultne på likt. Kanskje det hadde funket å utsette middagen noen timer. Kanskje deltar de mer når de er sultne selv?

Prøvd. Det funket ikke. De få gangene når mor har nektet å lage middagen eller vært borte og far lager middagen, begynner han å forberede den først etter at han er så sulten at han er blitt grinebiter. Vi har spist mange middager i åttetiden på kvelden etter at ungene har kranglet og sloss hele ettermiddagen og far har kjeftet, man har kommet for seint til foreldremøter, fotballtreninger og andre fritidsaktiviterer pga av feil tidspunkt på middagen, eller man har rett og slett vært nødt til å droppe den.

Forslaget ditt funker bra i enkelttilfeller, men ikke som en vane.

[Cata]

Alle blir ikke sultne på likt. Kanskje det hadde funket å utsette middagen noen timer. Kanskje deltar de mer når de er sultne selv?

I så fall får de lage maten sin selv. Det var i allfall det min mor ba meg om når jeg ikke "ville ha" middag som barn/ungdom.

TS får spise når maten er ferdig og, om ikke kaste restene, så få dem i dypfryseren fort som fy.

[AnonymBruker]

Prøvd. Det funket ikke. De få gangene når mor har nektet å lage middagen eller vært borte og far lager middagen, begynner han å forberede den først etter at han er så sulten at han er blitt grinebiter. Vi har spist mange middager i åttetiden på kvelden etter at ungene har kranglet og sloss hele ettermiddagen og far har kjeftet, man har kommet for seint til foreldremøter, fotballtreninger og andre fritidsaktiviterer pga av feil tidspunkt på middagen, eller man har rett og slett vært nødt til å droppe den.

Forslaget ditt funker bra i enkelttilfeller, men ikke som en vane.

Hmm nei da er det ikke enkelt, skjønner godt at du blir frustrert!

[LadyM]

Det er ingen her som kan vite hvordan det er i hjemmet ditt, men utfra hva du skriver her, så syns jeg du høres ganske hurpete ut egentlig...

Sambo og jeg har løst det på en annen måte. Vi bor i leilighet, så vi har naturlig nok ikke samme arbeidsfordeling som mor og far som bor i enebolig. Her bytter vi på matlaging, vasking og andre praktiske gjøremål. Skal han lage middag, så spør han meg hvordan det skal gjøres. Jeg er flinkere enn han til å lage mat, og han vil at det skal gjøres riktig. Støtt og stadig er noe halvsvidd eller for lite kokt, men jeg lar være å si noe, for han er flink som faktisk gjør noe, og han prøver. Han smaker selv når ting ikke er helt tipp topp, og lærer underveis. Vi har ikke vært sammen i mer enn 3 år, så vi får gode vaner inn tidlig. Det er litt sent å begynne å oppdra etter et langt ekteskap.

Og hva er forskjellen på enebolig og leilighet? Er ikke det et hjem begge deler? Ja kjære deg, bare stå på du, samboeren din er sikkert mer lærevillig enn min mann. Ingenting galt med å lære av hverandre, bare arbeidsmengden er fordelt rettferdig. Jeg hadde et bittelite forsprang på ham med matlaging da vi flyttet sammen, så da ble det naturlig at jeg veiledet. Men etter tjue år skulle han da ha lært å steke pølser på eget initiativ. Her om dagen spurte jeg ham hva han hadde gjort dersom han hadde giftet seg med en dame som ikke kunne laget mat, det finnes jo sånne. Gjett hva han svarte. Nei, da hadde jeg vel måttet ha lært det selv... Så stor var altså innsatsen hans.

Lagt til: JA, jeg er en blitt en hurpe, en rolle som er blitt påtvunget meg mot min vilje for at hjulene skal gå rundt. Og når gidder jeg ikke være hurpe lenger, derfor drar jeg!

Endret 5. juni 2011 av LadyM

[AnonymBruker]

Prøvd. Det funket ikke. De få gangene når mor har nektet å lage middagen eller vært borte og far lager middagen, begynner han å forberede den først etter at han er så sulten at han er blitt grinebiter. Vi har spist mange middager i åttetiden på kvelden etter at ungene har kranglet og sloss hele ettermiddagen og far har kjeftet, man har kommet for seint til foreldremøter, fotballtreninger og andre fritidsaktiviterer pga av feil tidspunkt på middagen, eller man har rett og slett vært nødt til å droppe den.

Forslaget ditt funker bra i enkelttilfeller, men ikke som en vane.

Kan du slutte å si "mor" og heller omtale deg selv som "jeg"? Blir gal...

Du får streike oftere da vet du, så kan de se hvor kult det er å holde på å lage mat på den værste tiden av døgnet og når man er drittsulten og lei. Lag mat til deg selv, la de lage mat til seg selv. Dersom de krangler kan du gå deg en tur så du slipper å høre på gnålinga.

Selv hadde jeg snakket med dem, om ikka annet, så for en siste gang. Dersom det ikke bedrer seg så hadde jeg dratt. Du virker ganske lei og bitter som klikker for sånne småting, så det er sikkert mer som ikke stemmer og du kan like gjerne gå... Det blir ikke bedre.

Hva med samtaleterapi? Jeg tror både du og mannen din kan ha kommunikajsonsproblemer. Ut i fra denne tråden virker du som morra mi, og jeg skal love deg at det er en dame som burde gå inn i seg selv.

[Icicle]

Skjønner godt du er frustrert, høres ut som du bor med to latsabber. Men har det alltid vært sånn? For da er det jo ikke så rart om de forventer at du står for all matlagingen. Hvis sønnen din ikke har deltatt fra tidlig alder er det kanskje ikke så rart han ikke gidder, han ser jo hvordan faren gjør det.

Hva med at dere i fellesskap setter opp en ukeplan der du lager mat mandag, mannen tirsdag, sønnen onsdag osv. Hvis noen skofter blir det ikke middag den dagen, enkelt og greit. Så får man heller ta seg et knekkebrød.

[Tropic]

Dette hadde jeg ikke giddet. Hadde jeg vært deg hadde jeg fra nå av laget middag til meg selv, når de omsider spørr om hva som skjer med middag, kan du svare at du har laget til deg selv og om de ønsker mat får de ordne seg noe selv!!

[LadyM]

Kan du slutte å si "mor" og heller omtale deg selv som "jeg"? Blir gal...

Du får streike oftere da vet du, så kan de se hvor kult det er å holde på å lage mat på den værste tiden av døgnet og når man er drittsulten og lei. Lag mat til deg selv, la de lage mat til seg selv. Dersom de krangler kan du gå deg en tur så du slipper å høre på gnålinga.

Selv hadde jeg snakket med dem, om ikka annet, så for en siste gang. Dersom det ikke bedrer seg så hadde jeg dratt. Du virker ganske lei og bitter som klikker for sånne småting, så det er sikkert mer som ikke stemmer og du kan like gjerne gå... Det blir ikke bedre.

Hva med samtaleterapi? Jeg tror både du og mannen din kan ha kommunikajsonsproblemer. Ut i fra denne tråden virker du som morra mi, og jeg skal love deg at det er en dame som burde gå inn i seg selv.

He he he, hvis du blir gal av at en dame på KG omtaler seg selv som mor, hva hadde du blitt etter å ha sett de samme feilene i årevis? Men ja, du har rett, heretter lager jeg kun mat til meg selv. Ungene er så store nå at enten får de sulte eller lage noe selv. Men ups, hva gjør jeg når alle kopper er skitne i kjøkkenet og det ikke finnes noe å lage mat med/på?

Mannen min ville ikke til samtaleterapi, han skjønner ikke problemet, alt funker jo....

[AnonymBruker]

Det virker ikke som de skjønner alvoret. Det at man ikke aner hva man har før man har mistet det tror jeg vil stemme for mannen din i dette tilfellet.

[Gjest Blondie65]

HERETTER GJØR DU SLIK:

LAG MIDDAG TIL DEG SELV OG BARE DEG SELV, MED MINDRE FAR ELLER SØNN VISER TEGN TIL Å HJELPE TIL FØR DU BEGYNNER PÅ MIDDAGSLAGING.

Ikke legg frem ditt og datt, eller prøv å få dem med. Men la dem kjøre sitt eget løp helt til de faktisk forstår at du ikke lager middag alene til mennesker som verken hjelper til eller kommer for å spise.

Kan du gi EN GOD GRUNN til hvorfor mor skal bo i et hjem der hun må lage middag til kun seg selv for å få frem et poeng?

Det som fikk begeret til å renne over var jo tross alt at de ikke en gang GADD å komme til middag når den var klar.

[LadyM]

Skjønner godt du er frustrert, høres ut som du bor med to latsabber. Men har det alltid vært sånn? For da er det jo ikke så rart om de forventer at du står for all matlagingen. Hvis sønnen din ikke har deltatt fra tidlig alder er det kanskje ikke så rart han ikke gidder, han ser jo hvordan faren gjør det.

Hva med at dere i fellesskap setter opp en ukeplan der du lager mat mandag, mannen tirsdag, sønnen onsdag osv. Hvis noen skofter blir det ikke middag den dagen, enkelt og greit. Så får man heller ta seg et knekkebrød.

God idé og den har vi prøvd flere ganger. Det fungerte fint til det ble fars tur, da ble vi tatt med på restaurant. Ikke en rimelig og solidarisk løsning på oppgaven siden vi andre ikke kunne gjøre likedan og ungene nektet etter det. Jeg har forresten tre latsabber, men den eldste er ikke hjemme akkurat nå. Ellers har det blitt mye individuelle middager her i huset, nudler, knekkebrød, ostesmørbrød, potetgull..... Bra det også av og til, men ikke fem dager i uka.

[Auri]

La vær å lage mat til de. I flere uker. Har du prøvd det før? Lag mat til deg selv, aldri til de. Så slipper du alle irritasjonsmomentene dine.

[LadyM]

Kan du gi EN GOD GRUNN til hvorfor mor skal bo i et hjem der hun må lage middag til kun seg selv for å få frem et poeng?

Det som fikk begeret til å renne over var jo tross alt at de ikke en gang GADD å komme til middag når den var klar.

Endelig en som skjønte poenget! Takk!!!!

[AnonymBruker]

Kan du gi EN GOD GRUNN til hvorfor mor skal bo i et hjem der hun må lage middag til kun seg selv for å få frem et poeng?

Det som fikk begeret til å renne over var jo tross alt at de ikke en gang GADD å komme til middag når den var klar.

Ro ned blondie, enten må hun gi opp og flytte eller så får hun gi oppførselen konsekvenser. det forstår vel du og?

[AnonymBruker]

Og hva er forskjellen på enebolig og leilighet? Er ikke det et hjem begge deler? Ja kjære deg, bare stå på du, samboeren din er sikkert mer lærevillig enn min mann. Ingenting galt med å lære av hverandre, bare arbeidsmengden er fordelt rettferdig. Jeg hadde et bittelite forsprang på ham med matlaging da vi flyttet sammen, så da ble det naturlig at jeg veiledet. Men etter tjue år skulle han da ha lært å steke pølser på eget initiativ. Her om dagen spurte jeg ham hva han hadde gjort dersom han hadde giftet seg med en dame som ikke kunne laget mat, det finnes jo sånne. Gjett hva han svarte. Nei, da hadde jeg vel måttet ha lært det selv... Så stor var altså innsatsen hans.

Lagt til: JA, jeg er en blitt en hurpe, en rolle som er blitt påtvunget meg mot min vilje for at hjulene skal gå rundt. Og når gidder jeg ikke være hurpe lenger, derfor drar jeg!

Forskjellen på en enebolig og en leilighet (hvertfall vår leilighet) er vedlikeholdet som må gjøres. Hage, plenklipping, puss og lakk av veranda, maling, vedhogging/bære ved, hagemøbler. Kanskje jeg bare har en unormal familie, men min far hadde hvertfall alltid et prosjekt på gang, det var både hobby og nødvendig. Han hadde også fulltidsjobb. I tillegg til vedlikehold av huset, hadde han ansvar for bil, båt, hytte og økonomi. Det var mer enn nok for han, og hans prosjekter var heller ikke noe andre rotet i. De få gangene mamma ikke var hjemme fikk vi servert grandis eller stekt egg. Klare linjer for ansvarsområder, og pappa hadde aldri diska opp med hjemmelagde kjøttkaker om de skulle blitt skilt nå. De har vært gift i 25 år. Poenget er uansett at hvis grensene er blitt ganske klart fordelt tidlig, så er det ikke så lett å endre på det nå, og da bør du kanskje snakke med dem fra deres eget perspektiv.

Syns også at det svaret han gav deg når du spurte om hva han hadde gjort hvis han giftet seg med ei som ikke kunne lage mat gav godt inntrykk av at han føler han ikke har noe på et kjøkken å gjøre. Det er jo et kompliment til deg, han liker maten din. Det gav også inntrykk av at han er dritlei av masinga om dette. Det var hvertfall slik jeg tolket det, og hvis det stemmer at han er lei av mas om dette, så hjelper det hvertfall ikke å mase mer eller høyere.

Vet du egentlig hvorfor de ikke gidder å komme ned til middag?

[LadyM]

Ro ned blondie, enten må hun gi opp og flytte eller så får hun gi oppførselen konsekvenser. det forstår vel du og?

Etter mange år har oppførselen fått konsekvenser, jeg gir opp og flytter!

[AnonymBruker]

De vet at du lager mat, uten at de gjør noe for å hjelpe til. Derfor vet de at det virker å gjemme seg foran data og tv-spill. De gjør det som funker best for dem, fordi de får jo mat uansett.

Du må begynne å sette ord på hva du forventer. Det nytter ikke å tenke og ønske at de skal starte på middag av seg selv eller frivilling komme inn å hjelpe til når du setter i gang. Du må faktisk si hva du krever og forventer. Når du sier det snart er middag, sier du ikke noe om at du ønsker at de skal dekke bordet. Igjen, det hjelper ikke hva du ønsker og tenker, du må faktisk sette ord på hva det er du forventer.

Jeg hadde gjort det på denne måten:

I morgen hadde jeg satt meg ned, før middag, med far og sønn for å skrive ukemeny. Deretter hadde jeg sakt at vi skulle lage en liste hvor vi fordelte oppgaver for middagen og avtalte klokkelsett. På den måten vet alle hva de må gjøre og hva som er forventet av dem.

Om en av dem skulle protestere på dette, så hadde jeg sakt "ok, da blir det ikke middag på deg. Det er ikke noe problem for meg, jeg og far kan spise alene vi to". Deretter hadde jeg og passa på at det ikke var annen enkel mat tilgjengelig i hus som far/sønn kunne lage selv når de ble sultne. Da får de holde seg til skiver.

Jeg og mannen min har ukeplan sammen, med middag og andre gjøremål i huset. Vi vet begge hva den andre forventer av oss og hva som er våre fastsatte oppgaver. Samtidig legger vi også inn aktiviteter og kosekvelder sammen. Vi er bare to i en liten husholdning men vet likevel at faste avtaler er viktig og at det er viktig at begge to er med i planleggingen av hovordan vi skal ha det hjemme.

Skal jeg være helt ærlig så tenker jeg at du selv har skapt denne situasjonen ved å alltid gi dem det de har ville hatt, og kanskje kjefta og surmult litt inn imellom når de ikke av seg selv gjør det du tenker de skulle ha gjort. Når man ikke setter ord på hva man forventer i forkant, og bare ender opp med å være sur og kjefte i etterkant så blir det en dårlig stemning i heimen. Det er viktig med klare og tydelige avtaler i forkant, slik at du slipper å surmule å kjefte i etterkant. Hoder ikke en part sin avtale får det naturlige konsekvenser som at de ikke får delta på middag, får rene klær selv etc. fordi du kutter ned dine gjøremål til å gjelde bare deg (vasker bare dine klær, vasker bare på ditt bad, lager bare mat til deg selv etc. )

[AnonymBruker]

Etter mange år har oppførselen fått konsekvenser, jeg gir opp og flytter!

Så bra, forstår godt at du ikke klarer å leve med en mann og en sønn som oppfører seg slik. Tror de fleste med litt respekt for seg selv ville gått på veggen! Lykke til videre!

[AnonymBruker]

He he he, hvis du blir gal av at en dame på KG omtaler seg selv som mor, hva hadde du blitt etter å ha sett de samme feilene i årevis? Men ja, du har rett, heretter lager jeg kun mat til meg selv. Ungene er så store nå at enten får de sulte eller lage noe selv. Men ups, hva gjør jeg når alle kopper er skitne i kjøkkenet og det ikke finnes noe å lage mat med/på?

Mannen min ville ikke til samtaleterapi, han skjønner ikke problemet, alt funker jo....

Da hiver du fjordland i mikroen og spiser med engangsbestikk. Man MÅ ikke lage problemer ut av alt. Vil du markere et poeng, eller ikke?