Jeg kokte over!

[Bårdsen]

Så blir mor irritert og spør om det er for mye å be om at de kommer til ferdigdekket bord. Bare far reiser seg motvillig og rusler til matbordet, sønnen får sitte. Når sønnen endelig kommer ned, er mor sint og forteller dem hva vanlig folkeskikk er. Sønnen lurer på hva problemet er og at han ikke trenger å høre dette, mens far ikke sier noenting, bare spiser i vei. Sønnen hiver i seg maten og går fra bordet uten annet enn å sette tallerken sin i oppvaskmaskinen (som mor har ryddet tom)og løper på loftet igjen. Far skjønner at her må han smøre litt, og rydder av middagsbordet, noe han vanligvis ikke gjør før neste dag til frokost, dersom han er oppe først.

Eller så skjønte han at du var forbanna og ville få deg i bedre humør? Hadde han noe annet valg? Om han bare hadde gått hadde du I hvertfall ikke sett noe positivt på ham.

Ingen hyggelig situasjon det der, sett deg ned og snakk med far, eller begge to, rolig og stille. Forbered hva du mener og hvordan du tenker på forhånd, men ikke sett ham i noen forsvarsposisjon (om mulig).

(Retorikk-tips, ikke sikkert at du trenger det altså, se på argumentene og det du skal ta opp. Så ser du det objektivt og plukker bort alle småting og detaljer som ikke er helt vesentlige, eller kan debatteres. Bedre å ha noen klare, udebatterbare punkter, enn å la samtalen dreie seg om noe helt annet, som var lettere å snakke om. Detaljer og småting kan dere snakke om siden)

[LadyM]

Hva med å begynne å fortelle de hva du tenker, i stedet for at de skal vite hva du tenker? Jeg syns ikke du er rettferdig, for de har jo ingen anelse om hva som foregår i hodet ditt. Du kan fint fortelle de at heretter er det ikke bare din jobb å sørge for at det er mat på bordet, men at de får ta sin del av arbeidet.

Her i huset lager jeg maten, fordi de andre liker ikke å lage mat. Men de tar sin del av husarbeidet og hagearbeid, og derfor ser ikke jeg på det som noe problem å fikse maten.

Hvor i all verden har du detfra at de ike vet hva jeg tenker? Jeg har da sagt i fra i klartekst hva jeg mener om saken, senest idag, og de VET godt hva det dreier seg om, de GIDDER bare ikke. Fikk bare beskjed om at det ikke var noe å bråke om. Det var da jeg kokte over og spurte om jeg skulle bare godta urettferdigheten og attpåtil holde kjeft.

[Brunhilde]

Hva med å begynne å fortelle de hva du tenker, i stedet for at de skal vite hva du tenker? Jeg syns ikke du er rettferdig, for de har jo ingen anelse om hva som foregår i hodet ditt. Du kan fint fortelle de at heretter er det ikke bare din jobb å sørge for at det er mat på bordet, men at de får ta sin del av arbeidet.

Her i huset lager jeg maten, fordi de andre liker ikke å lage mat. Men de tar sin del av husarbeidet og hagearbeid, og derfor ser ikke jeg på det som noe problem å fikse maten.

Jeg signerer denne!

Jeg undrer meg over hintingen din. Kan du ikke fortelle dem hva du forventer? Det er da mulig å si "middagen er snart ferdig, kom og dekk bordet"?

Jeg blir litt oppgitt over oss kvinner, vi tenker og tenker - og når mennene (det gjelder både ektefeller og sønner) ikke er tankelese, ja da blir vi sure. Jeg kjenner meg nemlig igjen, men jeg har lært at hvis jeg sier i stedet for å bare tenke så får jeg god respons.

Kanskje verd et forsøk for ts også?

Edit: Jeg ser at du sier du har prøvd, det kom bare ikke frem i alle de andre innleggene dine.

Endret 5. juni 2011 av Brunhilde

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik at kvinnfolk ikke forstår at man må si ifra til mannfolk på en skikkelig måte når det er litt mindre sinne i kok?

Hva med å si hva du forventer av dem istedenfor å klage, jamre og blir sur? Mannfolk skjønner ikke sånt og de driter til slutt i det. Hadde gjort det sjæl. Ikke forvent at jeg vet hva du tenker. Snakk med meg istedenfor, så blir alt mye enklere.

PS: er kvinnfolk selv.

[Ammi]

Skjønner hvor utrolig frustrerende sånt er. Men dersom det faktisk er dette som er det største problemet i ekteskapet synes jeg at dere begge er bortskjemte.

Du må ta din del av ansvaret fordi du har skjemt dem bort. Selvsagt er det ikke bare din feil, men skal du få til noe i et ekteskap må man jobbe sammen. Du sitter på et forum og sier at du gir opp, og spør tilfeldige folk om du er urimelig. Du vil at de skal være enige med deg og støtte deg, noe du bekrefter ved å si at du er ferdig med dette og bare vil vite om du er urimelig. Forståelig det, altså. Er du ferdig med det synes du vel ikke at det du har gjort er urimelig? Her må det jo være mye mer som ligger bak.

Det høres ut som at dette kun er et overflateproblem og at det ligger mange problemer under akkurat dette. For dersom du forlater mannen din fordi han ikke kommer ned og spiser middag og hjelper til med dette, vil jeg si at det er en svært ugyldig grunn for å gå ifra noen.

[AnonymBruker]

Hvorfor prøver du å skyve kvinneoppgaver over på menn, TS?

[LadyM]

Hvorfor er det slik at kvinnfolk ikke forstår at man må si ifra til mannfolk på en skikkelig måte når det er litt mindre sinne i kok?

Hva med å si hva du forventer av dem istedenfor å klage, jamre og blir sur? Mannfolk skjønner ikke sånt og de driter til slutt i det. Hadde gjort det sjæl. Ikke forvent at jeg vet hva du tenker. Snakk med meg istedenfor, så blir alt mye enklere.

PS: er kvinnfolk selv.

Jeg FORVENTER at ektemannen er meg jevnbyrdig når det gjelder hus, hjem og barn, i det minste. Og dette vet han veldig godt. Er det for mye forlangt? En mann som oppfører seg som et tenåring kan dra til bloksberg for min del og ta den late sønnen med seg! Merkelig at latskap er mye mere smittsomt enn flittighet! Bare så det er sagt, jeg jamrer meg aldri, jeg sier alltid fra på en nøytral og saklig måte overfor ungene iallefall. men jeg gidder ikke å mate en voksen mann med teskje som prøver på alle mulige måter å vri seg unna! Ja, jeg er forbanna!

[AnonymBruker]

Hvorfor prøver du å skyve kvinneoppgaver over på menn, TS?

Er det en kvinneoppgave å spise middag når den er ferdig?

[Ammi]

Jeg FORVENTER at ektemannen er meg jevnbyrdig når det gjelder hus, hjem og barn, i det minste. Og dette vet han veldig godt. Er det for mye forlangt? En mann som oppfører seg som et tenåring kan dra til bloksberg for min del og ta den late sønnen med seg! Merkelig at latskap er mye mere smittsomt enn flittighet! Bare så det er sagt, jeg jamrer meg aldri, jeg sier alltid fra på en nøytral og saklig måte overfor ungene iallefall. men jeg gidder ikke å mate en voksen mann med teskje som prøver på alle mulige måter å vri seg unna! Ja, jeg er forbanna!

Gå i terapi? Gjør noe aktivt? Det er helt utrolig hvor enkelt folk gir opp.

[AnonymBruker]

Det du foreslår hadde nok kanskje gått i et annet hjem, men ikke her. Det har jeg prøvd, men så lenge far går foran som et dårlig eksempel og ikke støtter eller deltar i oppdragelsen, får jeg hurperollen. Hvem skal følge opp det forslaget uten at mor nærmest må ty til våpen for å få deltakelse i husarbeid og matlaging? Må dessuten flire når du skriver pølser, det var akkurat det jeg hadde tatt ut av frysen og lagt godt synlig. Tenkte det er så enkel middag at kanskje til og med far kan gjøre det. Men neida.....

Her gjør du en stor feil: du viser far at du allerede er i gang med matlagingen og han vil ikke forstyrre. Bare fordi det ligger en pølsepakke på benken betyr ikke det at far setter i gang å steke dem med den største selvfølgelighet! Han vet ikke hva du har tenkt å gjøre med pølsene: pølsegryte, stekt i ovn, stekt i panne, innbakt, osv osv. Skjønner?

Herregud, Du kan f.eks. si til han at pølsene ligger på benken og at han kan begynne å steke dem.

Jeg tror mange kvinner i tillegg gneldrer når far gjør noe, "for han kan aldri gjøre det riktig". Og hvis han ikke gjør noe fordi han ikke gidder å føle seg nedverdiget, så blir de sure for det og.

Hva hadde du valgt: gjøre mye og få kjeft, eller sitte stille og få kjeft?

[AnonymBruker]

Og når det er søndagsmiddag og.. Det skal jo attpåtil være litt ekstra stress/mas, og så gidder de ikke involvere seg eller engang komme ned til mat. Sa de i det hele takk "takk for maten?"

[AnonymBruker]

Er det en kvinneoppgave å spise middag når den er ferdig?

Nei. Hvor har du det fra? Det er en kvinneoppgave å lage maten og rydde og få kjøkenet på stell etter middagen.

[LadyM]

Hvorfor prøver du å skyve kvinneoppgaver over på menn, TS?

Jeg vet at du skriver dette for å provosere, men nå skal du få høre noe annet:

Jeg har ingenting i mot å gjøre "kvinneoppgaver", men da må mannen gjøre "manneoppgaver". Så da kan du jo begynne med å sette opp en liste over hva som er manneoppgaver og hva som er kvinneoppgaver i et hjem og se om punktene er like mange og krevende.

Værsågod.

[AnonymBruker]

Nei. Hvor har du det fra? Det er en kvinneoppgave å lage maten og rydde og få kjøkenet på stell etter middagen.

Nå er jo et av problemene til ts at de ikke kom når maten var ferdig.......

[Gjest Emo Fisk]

Til AB #31, dersom du skal sitere noe jeg har skrevet setter jeg pris på at du ikke endrer det først. Det er direkte frekt.

Tør du ikke å skrive hva du mener om innlegget under? Du må faktisk heller gå inn å endre på det?

[LadyM]

Her gjør du en stor feil: du viser far at du allerede er i gang med matlagingen og han vil ikke forstyrre. Bare fordi det ligger en pølsepakke på benken betyr ikke det at far setter i gang å steke dem med den største selvfølgelighet! Han vet ikke hva du har tenkt å gjøre med pølsene: pølsegryte, stekt i ovn, stekt i panne, innbakt, osv osv. Skjønner?

Herregud, Du kan f.eks. si til han at pølsene ligger på benken og at han kan begynne å steke dem.

Jeg tror mange kvinner i tillegg gneldrer når far gjør noe, "for han kan aldri gjøre det riktig". Og hvis han ikke gjør noe fordi han ikke gidder å føle seg nedverdiget, så blir de sure for det og.

Hva hadde du valgt: gjøre mye og få kjeft, eller sitte stille og få kjeft?

Her gjør DU en stor feil, nemlig å ta på deg ansvaret for å gi mannen din arbeidsoppgaver som er helt selvfølgelig! Alle trenger mat. Lurer på om mener dette etter tjue år med en ektemann som overlater mer og mer til deg av felles oppgaver. For meg hadde det vært akkurat det samme hvordan han hadde laget de pølsene, bare de hadde kommet på bordet i middagstiden når alle er sultne. Så det siste du skrev gjelder ikke meg.

[Gjest Lille-pus]

All forståelse for at det koker over i slike situasjoner.

[AnonymBruker]

HERETTER GJØR DU SLIK:

LAG MIDDAG TIL DEG SELV OG BARE DEG SELV, MED MINDRE FAR ELLER SØNN VISER TEGN TIL Å HJELPE TIL FØR DU BEGYNNER PÅ MIDDAGSLAGING.

Ikke legg frem ditt og datt, eller prøv å få dem med. Men la dem kjøre sitt eget løp helt til de faktisk forstår at du ikke lager middag alene til mennesker som verken hjelper til eller kommer for å spise.

[AnonymBruker]

Alle blir ikke sultne på likt. Kanskje det hadde funket å utsette middagen noen timer. Kanskje deltar de mer når de er sultne selv?

[AnonymBruker]

Her gjør DU en stor feil, nemlig å ta på deg ansvaret for å gi mannen din arbeidsoppgaver som er helt selvfølgelig! Alle trenger mat. Lurer på om mener dette etter tjue år med en ektemann som overlater mer og mer til deg av felles oppgaver. For meg hadde det vært akkurat det samme hvordan han hadde laget de pølsene, bare de hadde kommet på bordet i middagstiden når alle er sultne. Så det siste du skrev gjelder ikke meg.

Ok, da er vi uenige.

Jeg forstår om en partner ikke vet hva h*n skal gjøre med en pakke pølser uten å få instruksjoner på hva den andre i huset ønsker å gjøre med dem. Tenk om pølsene ikke var tiltenkt middag en gang? Hadde han stekt opp pølsene og de skulle brukes til noe annet, så er det jo litt kjipt. Ofrer man sååå mye hvis man bare fortelle hverandre hva man tenker?

Jeg skjønner at det fort kan bygges opp en ond sirkel, men da må man snakke sammen. Dersom man ikke klarer å fungere sammen selv med kommunikasjon, så må man bare se slaget tapt og gå sin vei. Og det er vel det du har tenkt å gjøre også, når du sier at du ikke gidder mer?