Overspising - selvforskyldt?

[hypergirl]

Din mangel på innsikt i den menneskelige psyke er trist å observere. Det er diagnoser som går nettopp på at arm og munn er overtatt av krefter sterkere enn fornuft. Som medmennesker har vi en plikt til å beskytte de svake og syke mot seg selv, og å gjøre dem sterke og friske. For at det skal skje krever det at mennesker evner å sette seg inn i en virkelighet som kan ha flere versjoner, der hver versjon er sannheten.

Det er klart det kan være mye følelser og problemer som ligger bak overspising. Men andre mennesker kan likevel ikke tvinge deg til å slutte med det. Som med alle andre problemer må du ønske det selv dersom du skal bli frisk. Du kan få hjelpe av andre, men det er bare så mye andre kan gjøre for deg. Til syvende og sist er det opp til deg selv.

Akkurat DET får jeg inntrykk av at mange ønsker å ikke se. De er ute etter unnskyldninger til hvorfor de har problemer, enten det nå er overspising, drikking eller andre ting. Unnskyldninger slik at de kan fortsette uten at noen kan klandre de. Jeg sier ikke at alle er slik men muligens mange?

For å bli kvitt et problem MÅ du ville gjøre noe med det selv, og gå aktivt inn for det. Så skal du selvfølgelig få hjelp på veien, men vil du ikke selv, kan ingen tvinge deg. Det er opp til deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å delta i denne diskusjonen. Det er for opprivende å lese krasse kommentarer og "enkle" løsninger fra folk som ikke vet hva de snakker om. Folk som ikke har kjent dette på kroppen, men alikevel er eksperter på området. Jeg blir matt av oppgitthet.

[Yme]

Yme: Selvsagt kan du delta i diskusjonen og mene ting selv om du mangler kompetanse på området, men da er det lurt å være litt ydmyk og spørrende istedet for å være bastant og nedlatende.

Jeg forstår ikke hvorfor det er nedlatende å si at overvektige folk er det fordi de spiser mer enn de forbrenner.

Er man overvektig er det fordi man spiser mer enn man forbrenner, uansett. Det er klin umulig å legge på seg om man ikke spiser mer enn kroppen forbrenner...

Det er 1 person i hele verden som kan gjøre noe med vekta, og det er en selv, uansett om man spiser for mye fordi man tar medisiner som gir konstant sultfølelse, eller om det er fordi man spiser fordi man er trist.

Selvfølgelig er det vanskelig å ikke spise masse, om man feks tar medisiner som skaper konstant sultfølelse, men hvis man vil slippe å legge på seg, er det bare 1 ting i hele verden som hjelper, og det er bare 1 person i hele verden som kan gjøre noe med det.

Uansett hvordan man vrir og venner på det så legger man bare på seg av at kroppen får inn mer kalorier enn den forbrenner.

Vil man slippe å være overvektig, må man passe på at det ikke skjer, uansett om man er trist eller syk.

Hvis man syns det er for vanskelig, så får man bare akseptere at man er eller blir overvektig da. Jeg forstår ikke at det skal være nedlatende.

[Yme]

Jeg orker ikke å delta i denne diskusjonen. Det er for opprivende å lese krasse kommentarer og "enkle" løsninger fra folk som ikke vet hva de snakker om. Folk som ikke har kjent dette på kroppen, men alikevel er eksperter på området. Jeg blir matt av oppgitthet.

Hvordan kan du vite at ingen av de som er så "krasse" har kjent det på kroppen?

[AnonymBruker]

Jeg synes bergans m.fl. har noen veldig gode poenger, og synes det er viktig at vi skiller mellom overspising (som spiseforstyrrelse) og det å spise for mye. Det er ikke sånn at man lider av overspising bare fordi man får i seg for mange kalorier i løpet av en dag.

Vil det noensinne bli mulig å ha en diskusjon om overvekt uten å dra inn unntakene, som f.eks. de med lav forbrenning og/eller spiseforstyrrelser? Jeg er i tvil.

[Yme]

Vil det noensinne bli mulig å ha en diskusjon om overvekt uten å dra inn unntakene, som f.eks. de med lav forbrenning og/eller spiseforstyrrelser? Jeg er i tvil.

Lav forbrenning er noe som kommer av at kroppen ikke er i nok aktivitet, så med mindre man har problemer med kroppen, som gjør at man må sitte mye stille, så kommer det rett og slett av at man velger å sitte på rævva litt for ofte.

Endret 8. juni 2011 av Yme

[AnonymBruker]

Lav forbrenning er noe som kommer av at kroppen ikke er i nok aktivitet, så med mindre man har problemer med kroppen, som gjør at man må sitte mye stille, så kommer det rett og slett av at man velger å sitte på rævva litt for ofte.

Jeg er enig, men i dette tilfellet tenkte jeg mest på sykdommer som gir lav forbrenning. Heldigvis lider fåtallet av slike sykdommer.

[Yme]

Jeg er enig, men i dette tilfellet tenkte jeg mest på sykdommer som gir lav forbrenning. Heldigvis lider fåtallet av slike sykdommer.

Ah, ja, har man sykdommer/skader som gjør at kroppen ikke kan fungere som den skal, blir det noe annet.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å delta i denne diskusjonen. Det er for opprivende å lese krasse kommentarer og "enkle" løsninger fra folk som ikke vet hva de snakker om. Folk som ikke har kjent dette på kroppen, men alikevel er eksperter på området. Jeg blir matt av oppgitthet.

Jeg blir litt matt av overvektige som automatisk antar at de som uttaler noe de ikke liker å høre, ikke vet hva de snakker om. Som antar at alle som våger å si at overvektige må ta ansvar selv aldri har opplevd dette på kroppen. Slike kommentarer forsterker bare poenget, nemlig at enkelte overvektige kun er ute etter unnskyldninger for å fortsette å spise mye, og ikke ønsker å ta ansvar for eget liv.

Det viser seg at det er svært vanskelig å ha en konstruktiv diskusjon med mange overvektige, fordi de vil kun gå i forsvar, istedet for å ta til seg rådene. Jeg er enig i at noen er vel krasse, men man MÅ jo ikke ta absolutt alt personlig? Med mindre man føler at vedkommende treffer spikeren på hodet selvfølgelig.......

La meg bare si, at jeg vet veldig godt hvor hardt det er å ta tak i eget liv. Å bruke tunge opplevelser som unnskyldning for å ha det jævlig. Men jeg har det mye bedre i dag, etter at jeg innså at uannsett, så er det kun jeg selv som kan gjøre noe med mitt liv. Jeg har et valg på hvordan jeg vil takle all motgang og dritt som kommer min vei. Og jo, jeg har vært langt nede på flere områder i livet mitt, så jeg vet godt hva jeg snakker om.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å delta i denne diskusjonen. Det er for opprivende å lese krasse kommentarer og "enkle" løsninger fra folk som ikke vet hva de snakker om. Folk som ikke har kjent dette på kroppen, men alikevel er eksperter på området. Jeg blir matt av oppgitthet.

Det er vel heller slik at fakta og meninger er mest behagelig når det stemmer med din egen oppfatning av verden.

[AnonymBruker]

Jeg synes bergans m.fl. har noen veldig gode poenger, og synes det er viktig at vi skiller mellom overspising (som spiseforstyrrelse) og det å spise for mye. Det er ikke sånn at man lider av overspising bare fordi man får i seg for mange kalorier i løpet av en dag.

Vil det noensinne bli mulig å ha en diskusjon om overvekt uten å dra inn unntakene, som f.eks. de med lav forbrenning og/eller spiseforstyrrelser? Jeg er i tvil.

Ja det tviler jeg og på, fordi vekt er et så følsomt tema. Jeg føler jeg må snakke for meg når vekt og latskap diskuteres når jeg egentlig ikke må det i det hele tatt ettersom det sitter dypt psykisk hos meg og handler ikke om latskap i det hele tatt. Og ikke veier jeg stort mer enn 5kg mer enn "normalt", men det er nok til at jeg føler meg som et offer i slike debatter.

[Yme]

Hvis du bare har 5 kilo "ekstra" er du ikke overvektig.

[AnonymBruker]

Det er allerede noen her som har støttet Yme og Bergans sine innlegg med empiri fra eget liv. Jeg har også selv gjort meg erfaringer som gjør at jeg nå innser at det faktisk stemmer at for friske folk er kaloriregnskapet det eneste som påvirker vekten din.

For tre år siden veide jeg nesten 100 kg, og innså da heldigvis selv at vekten hadde gått gal vei og nå virkelig var på vei utfor stupet. Jeg mente selv jeg levde sunt (godteri kun i helgene, mye grønnsaker til middag osv), og trente også minst 2-3 ganger pr uke. Men likevel la jeg altså på meg. I løpet av fem år hadde jeg gått fra slank, str small til god og rund, str large.

Jeg skjønte da at noe måtte gjøres, og bestemte meg for å gå grundig til verks med en livsstilsendring. Jeg begynte å trene oftere (og dessuten mer intensivt), og jeg satt meg godt inn i hva som burde ligge til grunn for et sunt kosthold.

I løpet av ett år gikk jeg ned nesten 30 kg, og der har jeg holdt meg siden fordi jeg nå har en helt annen livsstil enn hva jeg hadde før. Grunnen til at jeg holder meg slank er at jeg tar riktige kostholdsvalg HVER eneste dag. Jeg har gått fra en BMI på 28 til en BMI på 22, og her skal jeg bli.

For å klare dette må jeg sannsynligvis resten av livet spise magert, frokosten min består f.eks. stort sett av tre knekkebrød med kalkunskinke eller mager smøreost, lunsj av salat med masse forskjellige grønnsaker og cottage cheese som "dressing" og til middag stort sett renskårne kjøttstykker eller fisk, masse grønnsaker og litt fullkornsris eller fullkornspasta. I tillegg til at jeg trener 5-7 ganger pr uke.

Det magre hverdagskostholdet og all treningen gjør at jeg kan unne meg litt mer i helgene uten å gå opp, og jeg koser meg derfor med god mat, godteri og kanskje også alkohol på lørdager. Og dette kan jeg leve helt fint med.

Det provoserer meg å vite at overvektige som ser meg når jeg spiser for eksempel et stort kakestykke, kanskje tenker at "åh, hun er en av de heldige som kan spise hva hun vil hun. Skulle ønske jeg hadde det sånn, da hadde jeg sluppet å være så feit.." Det er IKKE sånn det fungerer, jeg tror sikkert 90 % av oss som er slanke (i hvert fall vi som er over 25 år) er det fordi det er et bevisst valg, og fordi det er et resultat av at vi gjør fornuftige livsstilsvalg stort sett hver dag.

Jeg skulle gjerne ha hatt en "slækkere" hverdag, det var veldig komfortabelt sånn jeg levde før, med lett trening noen ganger i uken og "sunt" kosthold, men det er jo ikke bærekraftig i lengden. For meg er det tross alt viktigere å være sunn og slank.

[AnonymBruker]

Hvis du bare har 5 kilo "ekstra" er du ikke overvektig.

Jeg velger å ta bmien litt seriøst ettersom jeg ikke er noe toppidrettsutøver.

[AnonymBruker]

Ja det tviler jeg og på, fordi vekt er et så følsomt tema. Jeg føler jeg må snakke for meg når vekt og latskap diskuteres når jeg egentlig ikke må det i det hele tatt ettersom det sitter dypt psykisk hos meg og handler ikke om latskap i det hele tatt. Og ikke veier jeg stort mer enn 5kg mer enn "normalt", men det er nok til at jeg føler meg som et offer i slike debatter.

Du er nok en av disse som tar offerrollen helt frivillig i flere sammenhenger.

Hva konkret er det du reagerer på? At "noen" påstår at du som "overvektig" er ute av stand til å gå ned i vekt fordi du er psykisk syk?

[-milla j-]

Jeg velger å ta bmien litt seriøst ettersom jeg ikke er noe toppidrettsutøver.

BMI er en indikasjon på overvekt, ikke en fasit. De som trener har mer muskelmasse enn de som ikke har det, og dermed er BMI noe misvisende men heller som en veiledende indikator. BMI er ikke ment til å brukes til å finne en konkret vekt man skal ligge på, men for å se om du er innenfor normalvektområdet for din høyde eller ikke. Veldig generelt altså.

[Gjest Consensio]

Det spiller jo ingen rolle hva det er knytta til. Valget man tar, når man putter noe i munnen, er en frivillig sak. Det er ingen diagnoser eller psykiske lidelser som tar over armen og munnen til folk.

Noen mennesker liker å spise når de ikke har det bra, og kan bli overvektige av det, men det er likvell de som bestemmer om de skal spise eller ikke.

Er ikke så enkelt, men det er kanskje ikke så lett for mennesker som ikke har opplevd det selv å forstå.

Om jeg skal spise mindre så vil jeg ende opp med å ikke spise noe som helst. Eller så må jeg slutte på medisinene som gjør at jeg overlever hverdagen og på mystisk vis kvitte meg med en hormonsykdom jeg har.

Så joda...det er til syvende og sist JEG som bestemmer hvor mye jeg skal spise...det er bare det at jeg ikke har noen ønsker om å sulte meg til døde...

[Yme]

Er ikke så enkelt, men det er kanskje ikke så lett for mennesker som ikke har opplevd det selv å forstå.

Om jeg skal spise mindre så vil jeg ende opp med å ikke spise noe som helst. Eller så må jeg slutte på medisinene som gjør at jeg overlever hverdagen og på mystisk vis kvitte meg med en hormonsykdom jeg har.

Så joda...det er til syvende og sist JEG som bestemmer hvor mye jeg skal spise...det er bare det at jeg ikke har noen ønsker om å sulte meg til døde...

Forstår jeg riktig om at du skriver at du har medisiner som gjør at du legger på deg, selvom du spiser veldig lite?

Hadde du blitt overvektig om du spiste 1300 kalorier om dagen, pga de medisinene?

[AnonymBruker]

Er ikke så enkelt, men det er kanskje ikke så lett for mennesker som ikke har opplevd det selv å forstå.

Om jeg skal spise mindre så vil jeg ende opp med å ikke spise noe som helst. Eller så må jeg slutte på medisinene som gjør at jeg overlever hverdagen og på mystisk vis kvitte meg med en hormonsykdom jeg har.

Så joda...det er til syvende og sist JEG som bestemmer hvor mye jeg skal spise...det er bare det at jeg ikke har noen ønsker om å sulte meg til døde...

Jeg er rimelig lei av overvektige som sier "jeg spiser så lite, men likevel går jeg ikke ned i vekt, så derfor er det noe galt med meg".

Du behøver ikke spise lite for å gå ned i vekt, det hansler om å velge de sunne tingene. Jeg for min del spiser meg god og mett til alle måltider (og gjorde det også mens jeg slanket meg), og det kan jeg også fint gjøre fordi alle tingene jeg velger er magre og kalorifattige.

Man behøver overhode ikke sulte seg for å gå ned i vekt. Det er en myte jeg skulle ønske man kunne fått hull på.

[AnonymBruker]

Har man overspising så tvangsforer man seg selv.

Veldig godt sagt, akkurat sånn er det. Jeg spiser til jeg nesten spyr, ting jeg ikke engang liker. Det er ikke noe jeg velger i større grad enn jeg velger eller ikke velger å puste.