Overspising - selvforskyldt?

[AnonymBruker]

Da er det vel bare for røykere å stumpe røyken, eller for alkoholikere å slutte å drikke da? Og narkomane å slutte å ta stoff. Er jo ikke noe problem, ikke sant?

Jeg skjønner hva Yme vil frem til, selv om det blir sagt på en litt kald måte. Det er jo i bunn og grunn bare en selv som kan ta valget om å slutte, uansett hva det gjelder. Enten det er narkotika, mat eller alkohol. Det er godt mulig man trenger hjelp på veien, og det er i mange tilfeller vanskelig å få hjelp, men man kan ikke bare stoppe opp å si at det ikke er mulig å ta kontroll over sine egne valg og tanker fordi man har en psykisk sykdom, eller fordi man er avhengig. Da prøver man så godt man kan å gjøre det man må for å komme seg videre og ta de valgene man vet at gagner en selv best.

[lovedrug]

Yme,nå er du bare alt for tankeløs.

Syns serriøst synd på deg,hvis det er sånn du virkelig tenker og ikke bare skriver for å provosere.!

[Periwinkle]

Ah, jeg var ikke klar over at all mat inneholdt stoffer man blei avhengig av. Beklager.

Skulle finne et innlegg jeg så på en blogg om akkurat dette, men klarte ikke finne det i farta..

Mat er min avhengighet... Mat er en besettelse... Mat er min narkotika. Mat er min rus... Uten å ha opplevd disse følelsene så skjønner jeg at det er vanskelig å forstå, men, virkelig, det er ikke "bare" å ikke stappe mat i munnen.

Jeg kan kokkelere i timesvis på kjøkkenet, lage alskens delikate retter, masse av de herligste ingredienser, deilig sjokolade, fantastisk hvetebakst, nydelige sauser. Og jeg kan spise, antakeligvis mer enn du noen gang har kunne forestilt deg. Forskjellen fra meg og f.eks en som overspiser er at jeg klarer ikke holde på maten. En overspiser har i mange tilfeller akkurat den samme avhengigheten og besettelsen til mat som jeg har, bare at vedkommende ikke har det samme behovet for renselse etterpå.

Jeg DRØMMER om mat! Dagdrømmer også... På en eller annen måte er dagen min preget av mat. Enten endeløse spisetokter, eller timeslange sultestreiker. sier ikke det litt om hvor avhengighetsskapende det er?

[Periwinkle]

Og, btw...

Slutt å stapp så mye mat i munnen sier man....

En rusmisbruker som vil avvendes narkotika - han må kutte ut dopet

En tørrlagt alkoholiker kan aldri mer røre alkohol

En tidligere røyker kan ikke ta en sigarett

Men

En spisesyk kan ikke slutte helt med mat. Vi MÅ forholde oss til mat uansett, og det er DET som gjør det så vanskelig.

Bare litt, men ikke for mye

Bare litt til, ikke så lite

Aner du hvor vanskelig denne balansegangen er?

[Yme]

Greit, jeg kan sannsynligvis ikke nok om hvordan sånt fungerer, så det er teit av meg å komme med uttalelser om det.

[Djungelvrål]

Ah, jeg var ikke klar over at all mat inneholdt stoffer man blei avhengig av. Beklager.

Vet du ikke at sukker er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Slik uvitenhet provoserer meg grenseløst! GOOGLE!!!!!!

[Djungelvrål]

Mye av avhengigheten rundt røyk og alkohol ligger i det psykiske. Dessuten vil jeg tørre å påstå at vi er mer avhengig av mat enn noe annet, siden vi faktisk trenger det for å overleve...

Det er et kjempepoeng!

[Yme]

Vet du ikke at sukker er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Slik uvitenhet provoserer meg grenseløst! GOOGLE!!!!!!

Jo, det veit jeg. Veit ikke du at mennesker som overspiser, ikke bare spiser ting som inneholder sukker?

[Djungelvrål]

Jeg vet at sukker, frukt, melkesukker, hvetemel, ris, poteter, all stivelse er alle sakkarider. Mono-di og polysakkarider. Karbohydrater. Altså de oppfører seg nokså likt i kroppen og kan gi det samme kikket som en skjokolade.. Det er disse matvarene som er mest attraktive for overspisere, i en kombinasjon med fett.

[Yme]

Jeg vet at sukker, frukt, melkesukker, hvetemel, ris, poteter, all stivelse er alle sakkarider. Mono-di og polysakkarider. Karbohydrater. Altså de oppfører seg nokså likt i kroppen og kan gi det samme kikket som en skjokolade.. Det er disse matvarene som er mest attraktive for overspisere, i en kombinasjon med fett.

Sukker oppfører seg veldig annerledes i kroppen enn stoffer du finner i naturlige matvarer.

Rafinert sukker er gift.

[Djungelvrål]

Gidder ikke gå inn på noen kostholdsdiskusjon med deg, jeg har hatt kostholdslære i flere år på fagskole. Tror du skjønner hva jeg mener.

[Yme]

Jeg er avhengig av å kverulere, så jeg kan ikke noe for det

[Djungelvrål]

Da bør du heller gjøre det i tråder hvor du har peiling på emnet, da er det 100 ganger mere moro. Kommer du litt til kort YME?? :gjeiper:

[Yme]

Jeg syns det er morro der jeg bare tror jeg har peiling også.

Endret 5. juni 2011 av Bond

[Gjest HunterLady]

Men i følge noen her kan du jo bare slutte å være bulimiker. Det er du som bestemmer.

Hvorfor skal alt spores av til spiseforstyrrelser når det kommer til matvaner?? ikke alle har disse sykdommene, og en god del feite har seg selv å takke. Sier ikke at jeg selv er perfekt, men hadde jeg vært overvektig så hadde jeg ikke klagd på en slik måte at jeg sanker sympati eller forståelse for det. Det er i mange tilfeller ens egen feil at man overstiger normalvekten, og det kommer nok i høyere grad av at folk er late og har lav viljestyrke, ikke at de overspiser eller trøstespiser.

[Periwinkle]

Hvorfor skal alt spores av til spiseforstyrrelser når det kommer til matvaner?? ikke alle har disse sykdommene, og en god del feite har seg selv å takke. Sier ikke at jeg selv er perfekt, men hadde jeg vært overvektig så hadde jeg ikke klagd på en slik måte at jeg sanker sympati eller forståelse for det. Det er i mange tilfeller ens egen feil at man overstiger normalvekten, og det kommer nok i høyere grad av at folk er late og har lav viljestyrke, ikke at de overspiser eller trøstespiser.

Det behøver ikke være spiseforstyrrelser, men mange sliter med psykiske problemer som fører til at man spiser mer enn man forbrenner. Det kan også være fysiske problemer, samt medisiner som fører til dette også. Og jeg sier ikke at dette stemmer alltid, men ofte ligger det mer enn bare lav viljestyrke bak overvekten. Iallefall de som er betydelige overvektige sliter ofte på en eller annen måte som gjør at det er vanskeligere å bare "sa seg sammen" å gå ned i vekt.

Når det er sagt, hva har det å si at man overstiger normalvekten litt? Om man er fornøyd med seg selv slik, er det ikke da ok? Det er bedre å være tykk og sunn enn tynn og usunn sies det, og mange kan trene faktisk spise sunt og trene regelmessig, men allikevel være litt over normalvekta.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner endel som sliter med vekten, ingen av de er uten problemer som kan forårsake spising av et slag. Derfor er dette et brennpunkt for meg nettopp fordi jeg ikke kjenner noen friske og glade overvektige som bare spiser fordi de kan.

I Mississippi er det nok mange som kan takke seg selv ja.

[AnonymBruker]

Yme: Selvsagt kan du delta i diskusjonen og mene ting selv om du mangler kompetanse på området, men da er det lurt å være litt ydmyk og spørrende istedet for å være bastant og nedlatende.

Overvekt kan skyldes så mangt. For å nevne noe:

- Fysisk sykdom

- Medisiner

- Spiseforstyrrelser (overspising)

- Psykisk sykdom

Slike ting kan forklare mye av overvekten man ser i dag. Ikke absolutt alle tilfeller, men mange.

Husk også at det er forskell på de som veier 10-15 kg for mye og de som veier 50-60 kg og enda mer for mye. Man veier ikke 150-200 kg fordi man ikke gidder å trene. Da ligger det noe annet bak.

Viktigst av alt synes jeg det er at man slutter å sette negative merkelapper på overvektige folk. Det er ikke sånn at DU vet hvorfor naboen, kollegaen, kusinen eller kompisen din er overvektig. Du kan TRO du vet fordi han/hun tar på se en maske og presenterer en "offisiell" versjon av hvorfor han/hun er overvektig, men det ligger så mye skam og vonde følelser bak overvekt at de færreste klarer å være helt åpen og ærlig om det til sine venner og bekjente. Og det er ikke engang alle som skjønner selv at de har en spiseforstyrrelse eller andre lidelser som forårsaker overvekten. Akkurat som det finnes mange anorektikere som mener at de ikke er syke, de bare ønsker å være tynne.

[bergans]

Men det er mange grunner til at folk spiser mye, ofte er det psykiske grunner.

Det er jævlig lett for folk med fin psykisk helse og ståldisiplin å si: "Det er jo bare å spise mindre og trene mer, kan det være så vanskelig? " Hadde det vært så enkelt hadde vel for svarte ingen vært overvektige! Ingen vil være tjukke!

Mat er i veldig høy grad knyttet til følelser, tenk litt over det!

Yme har faktisk et svært godt poeng i sitt startinnlegg. Den brutale sannhet. Den er ofte så vanskelig å innse, og ikke minst å ta til etterrettelse, at det er lettere å ramse opp alt som kan betvile påstanden. Det finnes ingenting som heter "god forbrenning", det er en myte som blir brukt nettopp for å bortforklare undervekt eller normalvekt. Å ha en forøyet metabolsk rate er en klinisk tilstand som i mange tilfeller krever medikasjon og nøye oppfølging. Du kan derimot forbedre hvor effektiv og velfungerende kroppen din er ved å trene hardt, spise riktig og leve balansert. Idrettsutøvere har en litt annen BMR og behov enn det vi kan måle hos herr PC med bil, heis på jobb, xbox i stua og støttemedlemskap hos Sats.

Ja, mat er ekstreme følelser når vi lever i et overflodssamfunn. Mat er egentlig basalbehov, men med grandis i fryseren, bacon rundt pølsa, og ta-vekk mat bestilt via iphone så er vi så langt forbi behovspyramiden som det er mulig å komme. Fordi mattilgangen er en selvfølge, så har vi "råd" og tid til å knytte feil følelser til mat, til og med bruek mat som erstatning for mye annet. For en liten prosentandel av befolkningen så blir holdningene til mat av sykelig karakter (over-/underspising, mental sykdom etc). Men det gjelder mindretallet. Ikke fertallet, selv om det hadde vært så mye mer behagelig for alle å klandre samfunnet, psyken eller Statens Ernæringsråd. Hvorfor er det slik at det i utviklingsland tilnærmet ikke eksisterer spiseforstyrrelser, ei heller kroppsdysmorfier, plastisk kirurgi eller glorete dameblader? Vi har det for godt, og har glemt å sette pris på de helt enkle ting. God helse, nok mat, jobb/studiemuligheter og et helsevesen som over det hele fungerer ganske greit.

For de som er syke, så skal det gies behandlingstilbud og profesjonell hjelp. Men minoriteten skal ikke måtte ta ansvar for at majoriteten tar feil valg på de små ting, i hverdagen, resten av livet.

Barn idag blir voksne som vil ha frihet og ansvarsfraskrivelse, og det på alle områder av livet. Og denne utviklingen har eksplodert de siste tiårene, neo som vises på fedmestatistikken, prevalens av metabolkse syndromer, stadig mer utrente førstegangstjenere, stadig mer forurensing og den evinnelige søken etter noen å legge skylda på.

Endret 8. juni 2011 av bergans

[-milla j-]

Vil bare si meg enig med Bergans! Og Yme, på flere innlegg.

Det er så altfor mange som unnskylder overvekten sin med at de ikke "kan" gå ned i vekt - det er et fåtall som har sykdommer som har denne effekten på kroppen. "Jeg spiser jo bare sunt, og trener tre ganger i uka - men jeg går ikke ned i vekt, jeg har lav forbrenning!" Det er jo også bare tull. Spise sunt? Ja, hva er sunt da? Olje istedet for margarin skal jo være så sunt - og vanvittig kaloririkt. Trening tre ganger i uken? Ingen kan forvente å gå ned i vekt med den innstillingen.

Dere som forsvarer overvektige som ikke klarer å ta tak selv; ja jeg VET hva jeg snakker om. Jeg veide 100 kg da jeg fikk opp øynene for at jeg måtte gjøre noe annerledes for å unngå å bli enda tyngre. Jeg tok et valg: Jeg måtte finne ut hvorfor jeg stadig gikk opp i vekt. Etter noen få søk på nettet fant jeg blant annet forbrenningskalkulatorer som kunne gi meg en pekepinn på hvor mye jeg burde innta per dag for å gå ned i vekt. En PEKEPINN, ikke fasitsvaret. Det kan man bare få ved å måle forbrenningen direkte. Deretter måtte jeg finne ut hvor mye jeg spiste for mye hver dag - og det var her sjokket kom inn.

Jeg spiste i perioder over 2000 kcal mer enn jeg kunne forvente å forbrenne. Det er i grunnen et under at jeg ikke veide 150 kg! Kroppene våre er mer fantastiske enn vi kan ane, de har en tilpasningsevne vi burde tilbe.

Da jeg begynte å logge det jeg spiste og veide meg ofte, så jeg resultater. Vekten gikk nedover. (Eller ned, opp, ned, opp, ned - men nedover gikk det totalt sett. Ante ikke at vekten kan variere så mye)

Uansett: JEG måtte ta et valg. JEG måtte gjøre jobben. JEG måtte sørge for at jeg gjorde det som var nødvendig for å gjennomføre det jeg hadde satt meg fore. Jeg var ikke på slankekur eller diett, jeg økte min forståelse for mat, forbrenning og forskjellen på "sunn" mat og en generelt sunn livsstil.

Det hadde vært så enkelt å bli sittende i sofaen og klage på at jeg har "lav forbrenning" eller "jeg spiser jo sunt og trener bittelitt så jeg burde vært slank men kroppen min fungerer ikke som den skal". Det var hodet mitt som trengte en justering, jeg trengte rett og slett utdannelse på ett av de viktigste feltene i livet. Kroppen jeg bor i.

Nå, over 30 kilo lettere, er jeg lykkelig for at jeg faktisk bare satte i gang og gjorde det. Jeg trener sjelden, men er mye i aktivitet og vet hva jeg skal spise i løpet av en dag for å holde kroppen min i gang. Spør du meg, burde dette vært lærdom vi fikk inn fra grunnskolen! Hvorfor er ikke det en del av pensum for eksempel gjennom hele ungdomsskolen?