Stalker

[AnonymBruker]

Jeg hadde "noe på gang" med en fyr for mange mange år siden...det ble med det og jeg be gift med en annen, fikk barn og hele pakka der..

Han jeg hadde i ungdommen,glemte meg vist ikke, for hvis jeg var så "uheldig" å møte han på byen eller på gata, kom han med kompliment og var sååå hyggelig.. jo klart jeg ble smigret,men han viste jo at jeg hadde mann.

Så da han begynte å sende meldinger til meg, ble jeg litt sjokkert, men tenkte at ok, han er jo bare en gammel kamerat...

Meldingene begynte så hyggelige, men endte tilslutt som slibrige grisemeldinger som jeg sa klart ifra at jeg ikke ville motta..

Jeg begynte da å angre å at jeg hadde svart på de "hyggelige " meldingene og ba han slette nr mitt og at jeg ikke ville ha noe mer med han og gjøre.(jeg hadde ikke gitt han noen som helst forhåpninger om at det kunne bli noe, jeg hadde mann var ikke intr. i noe med han)

Det ble stille...et par dager senere var det påån gjen, og slik fortsatte det, i nesten 2 år..jeg så han kjøre rundt i nabolaget mitt, og torde ikke si fra til min mann...jeg trodde egentlig ikke at han kjørte for å se etter meg.

Jeg fikk nok, og konfronterte han engang jeg traff han ute på byen, jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke , for han var like slibrig og kom med "uanstendige forslag"

Det ble stille, helt til jeg var så"uheldig" å hilse på han på butikken en dag..da var det påån igjen, samme leksa..

Jeg hadde da prøvd å si fra på en høflig måte, en bestemt måte, og illsint måte..prøvd å la være å svare, la være å ta tlf..ingenting hjalp..

Da han fulgte etter meg en kveld jeg gikk til butikken, ble jeg redd..han gjorde seg til kjenne,men jeg ville ikke snakke med han så jeg gikk videre..

Han kjørte da bilen inntil fortauet mens jeg fortsatte å gå helt til han måtte svinge...han sto utenfor butikken til jeg kom ut, jeg gikk forbi, ville fremdeles ikke snakke og trodde han kom til å stå igjen der, eller dra sin vei..

Jeg var så redd og gikk veldig raskt..jeg var på den tiden separert og hadde flyttet en annen plass, som jeg trodde han ikke viste om..han hadde riktig nok spurt, men jeg svarte ikke.

Da jeg hadde kommet meg nesten hjem, hadde jeg sikkert snudd meg hundre ganger for å se om han fulgte etter, men jeg så ikke så mye, for det var blitt mørkt..

Da jeg så han kjørte forbi meg i ganske stor fart og slo på lysene samtidig , skjønte jeg at han hadde fulgt etter meg med lysene på bilen avslått!

Jeg ble så redd at jeg begynte å springe omveier for å komme meg hjem...aldri hadde jeg trodd at det skulle ende slik, at han sank så lavt at han måtte følge etter meg for å vite hvor jeg nå bodde..

Jeg brukte neste dag på å snakke med venner jeg stoler på for å høre hva de synes om hele opplegget, tilogmed min eksmann..som alle mente jeg måtte snakke med politiet, for mannen hadde jo åpenbart et problem...og menn som ikke får det de vil ha...kan ta seg tilrette... ble ikke mindre redd da

Jeg snakket med politiet,som ringte han og kort fortalt ba han holde seg unna meg for evig og alltid..

Det har vært stille siden, og jeg er veldig glad for det, men innerst inne er jeg litt trist for at det måtte gå så langt..hvorfor kunne han ikke bare ta nei for et nei...jeg hadde egentlig sett på han som en oppegående grei fyr som kunne få det bra med kone og barn(som han forøvrig ikke har fått enda)

Hva er det med enkelte menn...blir de så besatt av det de ikke kan få, at de skal ha det likevel?

[Steinar40]

Hva er det med enkelte menn...blir de så besatt av det de ikke kan få, at de skal ha det likevel?

Ca 5% av alle menn er ikke helt "normale". I hue. Mentalt sett.

Det samme gjelder for den kvinnelige andelen av befolkningen.

Menn kan da oppføre seg på ulike uheldige måter som er typiske for menn.

Og tilsvarende kvinner har da sine uheldige måter å oppføre seg på.

De fleste ønsker med andre ord å unngå disse individene.

Men ettersom det er ca 5 av 100, så er ikke risikoen ubetydelig.

[Sunniva81]

Både menn, og kvinner kan bli så besatt av en person at de tyr til drastiske påfunn.

Har selv en kompis som var så forelsket i meg at han flere ganger kjørte forbi leiligheten min, parkerte noen hus unna, og snek rundt i hagen sent på kveldene, for å følge med på hva jeg gjorde og hvem jeg hadde besøk av. Jeg tok han på fersken flere ganger og konfronterte han dagen etter. Og jett om han nekta da? Han hadde da sannelig IKKE snoka rundt i hagen MIN nei!? Ble skjelven, men innrømmet det etterhvert. Så mista han lappen, da ble det slutt på det. Har en eks også, som har kjørt forbi utallige ganger, og stilt seg til et stykke unna for å følge med, sendt meldinger i tide og utide, har kompiser som jobber som spioner for han

Der er slett ikke så ille som hos deg. Men kan kjenne igjen følelsen du hadde når det stod på som værst. Virkelig ubehagelig. Bra det er over nå da

[Steinar40]

Har selv en kompis som var så forelsket i meg at han flere ganger kjørte forbi leiligheten min, parkerte noen hus unna, og snek rundt i hagen sent på kveldene, for å følge med på hva jeg gjorde og hvem jeg hadde besøk av.

Kanskje det egentlig ikke er så veldig lurt å ha såkalte mannlige kompiser da - hva tror du om det?

[Sunniva81]

Nei er enig i det. Derfor vi ikke er venner lenger.

[Gjest KateW]

Jeg lurer på om enkelte vet hva en stalker faktisk er....

Lover at jeg fra nå skal begynne å lese innlegg før jeg svarer.

Endret 3. juni 2011 av KateW

[Sunniva81]

Jeg lurer på om enkelte vet hva en stalker faktisk er....

Jeg vil i hvertfall tørre å påstå at hun i hovedinnlegget har vær utsatt for en stalker ja. Har du en mulig definisjon?

[Gjest navnelapp]

Gå til politiet, og anmeld forholdet. Viss han framleis er gift eller i eit forhold, skriv eit brev til den han er saman med og fortell kva han driv på med. Søk om tryggheitsalarm. Fortell det til dei du har rundt deg, dette er ikkje noko ein skal skamme seg over, eller halde hemmeleg. Når trolla kjem ut i lyset så sprekk dei.

[Gjest KateW]

Jeg vil i hvertfall tørre å påstå at hun i hovedinnlegget har vær utsatt for en stalker ja. Har du en mulig definisjon?

nei, jeg har jaggu ikke svart på det hovedinnlegget, gitt. Hva har jeg svart på? Jeg trenger ferie.

TS, Beklager!

[AnonymBruker]

Jeg hadde "noe på gang" med en fyr for mange mange år siden...det ble med det og jeg be gift med en annen, fikk barn og hele pakka der..

Han jeg hadde i ungdommen,glemte meg vist ikke, for hvis jeg var så "uheldig" å møte han på byen eller på gata, kom han med kompliment og var sååå hyggelig.. jo klart jeg ble smigret,men han viste jo at jeg hadde mann.

Så da han begynte å sende meldinger til meg, ble jeg litt sjokkert, men tenkte at ok, han er jo bare en gammel kamerat...

Meldingene begynte så hyggelige, men endte tilslutt som slibrige grisemeldinger som jeg sa klart ifra at jeg ikke ville motta..

Jeg begynte da å angre å at jeg hadde svart på de "hyggelige " meldingene og ba han slette nr mitt og at jeg ikke ville ha noe mer med han og gjøre.(jeg hadde ikke gitt han noen som helst forhåpninger om at det kunne bli noe, jeg hadde mann var ikke intr. i noe med han)

Det ble stille...et par dager senere var det påån gjen, og slik fortsatte det, i nesten 2 år..jeg så han kjøre rundt i nabolaget mitt, og torde ikke si fra til min mann...jeg trodde egentlig ikke at han kjørte for å se etter meg.

Jeg fikk nok, og konfronterte han engang jeg traff han ute på byen, jeg var så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke , for han var like slibrig og kom med "uanstendige forslag"

Det ble stille, helt til jeg var så"uheldig" å hilse på han på butikken en dag..da var det påån igjen, samme leksa..

Jeg hadde da prøvd å si fra på en høflig måte, en bestemt måte, og illsint måte..prøvd å la være å svare, la være å ta tlf..ingenting hjalp..

Da han fulgte etter meg en kveld jeg gikk til butikken, ble jeg redd..han gjorde seg til kjenne,men jeg ville ikke snakke med han så jeg gikk videre..

Han kjørte da bilen inntil fortauet mens jeg fortsatte å gå helt til han måtte svinge...han sto utenfor butikken til jeg kom ut, jeg gikk forbi, ville fremdeles ikke snakke og trodde han kom til å stå igjen der, eller dra sin vei..

Jeg var så redd og gikk veldig raskt..jeg var på den tiden separert og hadde flyttet en annen plass, som jeg trodde han ikke viste om..han hadde riktig nok spurt, men jeg svarte ikke.

Da jeg hadde kommet meg nesten hjem, hadde jeg sikkert snudd meg hundre ganger for å se om han fulgte etter, men jeg så ikke så mye, for det var blitt mørkt..

Da jeg så han kjørte forbi meg i ganske stor fart og slo på lysene samtidig , skjønte jeg at han hadde fulgt etter meg med lysene på bilen avslått!

Jeg ble så redd at jeg begynte å springe omveier for å komme meg hjem...aldri hadde jeg trodd at det skulle ende slik, at han sank så lavt at han måtte følge etter meg for å vite hvor jeg nå bodde..

Jeg brukte neste dag på å snakke med venner jeg stoler på for å høre hva de synes om hele opplegget, tilogmed min eksmann..som alle mente jeg måtte snakke med politiet, for mannen hadde jo åpenbart et problem...og menn som ikke får det de vil ha...kan ta seg tilrette... ble ikke mindre redd da

Jeg snakket med politiet,som ringte han og kort fortalt ba han holde seg unna meg for evig og alltid..

Det har vært stille siden, og jeg er veldig glad for det, men innerst inne er jeg litt trist for at det måtte gå så langt..hvorfor kunne han ikke bare ta nei for et nei...jeg hadde egentlig sett på han som en oppegående grei fyr som kunne få det bra med kone og barn(som han forøvrig ikke har fått enda)

Hva er det med enkelte menn...blir de så besatt av det de ikke kan få, at de skal ha det likevel?

Jeg har opplevd å ha 2 stalkere og det er faen meg ikke enkelt. Jeg har en jobb som ” tiltrekker mye oppmerksomhet” og jeg kommer ikke unna dette veldig enkelt.

den første parkerte bilen sin utenfor leiligheten min dag etter dag i flere mpneder, og skulle snakke med meg hver gang jeg forlot huset. Skikkelig skremmende når jeg lufta hunden min sent på kvelden for eksempel, eller når man tydelig så han ta bilder av deg. Han var ikke riktig rett i hue. Hadde med roser, sendte brev og ringte ustanselig. Han kjøpte til og med en forlovelsesring og la den i postkassa mi.

Den andre fulgte etter meg overalt jeg gikk. Samme treningssenter, samme matbutikk, stadig ringing og meldinger og masse uanstendige forslag. Til slutt brøt han seg inn i leiligheta mi og stjelte truser fra kommoden min på badet. Da ble jeg skikkelig redd. Fikk søvnvansker og slet med dette i flere måneder.

Jeg gikk til politiet begge gangene, og vil råde deg til å gjøre det samme på et tidlig tidspunkt.

En stalker kan bli voldelig om han/hun blir avvist, og jo tidligere du sier ifra jo bedre.