svigermødre vs svigerdøtre og egne døtre

[AnonymBruker]

Vil først begynne med å si at jeg egentlig har en kjempegrei svigermor og tonen oss i mellom er stortsett god. Jeg og min mann(hennes sønn) har involvert henne MYE i mine graviditeter og livet til barnebarna. Nå er jeg gravid igjen, og merker at jeg begynner å bli litt fiendtlig innstillt til hele dama. Kjenner at jeg forsøker å sabotere enkelte besøk, og det er ikke noen god følelse.

De ser oss og sine barnebarn ofte. Gjerne 1-2ganger pr uke og barna trives godt. MEN jeg føler at hun begynner å ta litt vel mye plass. Hun vil alltid hente i bhg, alltid lage middag til alle sammen hjemme i sitt hus, vil helst ikke komme på besøk til oss og kommer med små stikk i henhold til gaver hun gir til barna som jeg føler er for å sette meg litt på plass.

Det virker som om hun mener at hun har rett til mye siden hun tross alt er farmor. Men hva med jeg som mor? Er det ikke min tur til å ha ansvar for mine barn nå? Har hun glemt hvordan det selv var å starte egen familie?

eks: Jeg måler føttene til barna i skobutikken, og kjøper sko etter den str målene tilsier (ca 1-1,5cm større enn selve føttene, etter anbefaling fra ekspeditørene). Hun mener skoene er for store, og skyndter seg ut for å kjøpe sko som "passer bedre" dvs helt trange. Hun kom selvfølgelig bare over skoene heeeelt tilfeldig.

Jeg merker også at hun ikke liker så godt at jeg har faste leggetider for barna. De må jo få være lengre oppe må vite.

Det finnes mange slike små historier og stikk, og hun kjøper alltid motsatt av hva jeg vil at barna skal bruke/få osv. Eller hun kjøper ting til barna som hun VET at vi selv sparer til for å kjøpe til de.

Min egen mor derimot, viser full respekt og forståelse for min og min manns ønsker for våre barn. Flere av mine venninner med barn opplever det samme.

Så jeg lurer på om det er slik at mødre med voksne sønner som skal etablere seg med egen familie rett og slett er redde for å miste sin posisjon som "overhodet" i storfamilien? Vi må jo for all del ikke starte våre egne tradisjoner og følge våre egne ønsker som ny familie.

Er det noen som kjenner seg igjen her? Kanskje noen som selv er svigermødre og bestemødre og som kan bekrefte/avkrefte denne teorien som bygger seg opp i mitt hode?

[Envy]

Unnskyld at jeg ler, men har du sett "Alle elsker Raymond"? Hun høres ut som hun er prikk lik Marie Barone i oppførselen!

Prøv å snakk ordentlig med henne, si ifra at du ikke synes det er greit at hun tar over oppdragelsen av dine barn, at det er flott at hun involverer seg og vil være farmor, men at du som mor må få lov til ta avgjørelser som hun ikke skal komme å gjøre om på.

Tror kommunikasjon er stikkordet, er ikke sikkert hun skjønner at dette plager deg.

[Havbris]

Jeg har nå barn i voksen alder - og en dag blir jeg sannsynligvis også svigermor. Min svigermor er en snill dame som gjør det meste i beste mening - men hun forstår ikke alltid han hun tråkker over noen grenser, - iallefall var det slik før.

De første årene vi hadde barn så hadde jeg et veldig ambivalent forhold til henne - særlig etter at vi fikk vårt første barn. Jeg var sårbar, usikker og hadde behov for å "vise" at jeg var en god nok mor som handlet etter det jeg mente var godt for barnet. Det kunne noen ganger kræsje litt med hennes oppfatninger. Stort sett gikk det bra - men det ble en del diskusjoner mellom mannen min og jeg fordi jeg mente han var uklar på hvor hans lojalitet lå.

Hun på sin side - kunne ikke lenger oppptre som "mamman" hans - og jeg tror at en del kvinner kan oppleve det som at en svigerdatter tar ens egen plass. På samme måte som en svigerdatter kan føle det sårende når svigermor overprøver ens egne vurderinger. Ikke lett.

Med min svigermor var det vanskelig å snakke om dette fordi hun bare begynte å gråte - hun skjønte ikke at hun trådde feil noen ganger og at det var viktig for meg å kjenne at jeg mestret det å være mor.

Nå -idag - har vi et helt avslappet forhold. Jeg ser at jeg var sårbar og overfølsom - og at jeg noen ganger tolket intensjoner inn i hennes handlinger som ikke stemte med virkeligheten. Men samtidig hjalp det meg å være tydelig - på en høflig måte. Hun var tross alt barnas farmor og det var viktig å opprettholde en god relasjon til henne.

Jeg er nok ikke den eneste svigerdatteren som opplever slike følelser. Og de er nok sterkest når man selv er usikker. Etter som jeg selv ble tryggere og mer sikker - så avtok også disse gnisningene - og det ble lettere å være raus overfor henne.

Det viktigste er at du ikke lar henne gå over grenser som gjør at du blir "varig irritert" og at du har støtte fra din mann.

[AnonymBruker]

Havbris: Ja hun er også en snill dame som nok vil det beste og vi har egentlig et fortrolig forhold. Jeg forsøker å jobbe med meg selv for å godta mye, og det er jo slett ikke sikkert at hun er klar over hvor mye hun faktisk blander seg. Men jeg tror at mye kanskje går over når hun innser at sønnen ikke lengre er et barn men en mann på 30, og at vi klarer oss selv. Men hvordan skal det gå til? De blir irriterte dersom vi velger å kjøpe oss ny vaskemaskin, tv, you name it. Hun foreslo også å sette seg selv opp som ansvarlig på vårt første barns dåpskonto - I tilfelle vi ikke klarte ansvaret

Jeg har veldig liten lyst til å ta dette opp med henne selv. Går det for langt, så får heller mannen min snakke med henne og svigerfar om dette. Svigerfar er nemlig også en liten torn i øyet siden han alltid propper ungene fulle av snop når vi ser en annen vei og ikke ser ut til å høre helt på oss, selv om han jo har blitt bedre med årene.

Og jeg føler meg veldig illojal som skriver slikt, men får jeg det ikke ut av systemet, kommer jeg til å eksplodere en dag, og det er ingen tjent med

Og til envy; Neida, hun er langt ifra så ille som Marie i Alle elsker Raymond De kan ikke sammenlignes da svigermor faktisk er en snill og ydmyk dame, men hun har bare litt vanskligheter med å godta forandringer tror jeg?

[Havbris]

Ja - for en svigermor kan det sikkert være vanskelig å godta at sønn/svigerdatter tenker og handler annerledes enn de selv vill ha gjort - og det er sikkert vanskelig å "gi fra seg" myndigheten. Derfor er det viktig at vi som svigerdøtre tar vår egen myndighet - men på en høflig måte.

At de irriterer seg over ting dere kjøper etc får dere bare leve med. Det viktigste er vel at dere er tydelige på regler som har med kosthold, godteri, leggetider etc. Samtidig kan det vel heller ikke være så strengt at de ikke kan få lov til å "skjemme de bort" en sjelden gang.

Det gjelder å finne en gylden middelvei - og å velge sine kamper med omhu. Samtidig har det for meg som svigerdatter vært nyttig å reflekterer over hva som har gjort meg opprørt. I mange tilfeller har det vært følelsen av å ikke være anerkjent som bra nok mor.

Ungene er nå snart voksne - og det har vært utrolig flott å ha svigermor oppigjennom årene. Uvurderlig hjelp som barnevakt - og sønnene våre er jo så utrolig glad i henne. Jeg har svelget noen kameler underveis - men det har ikke gjort meg noe.

Dessuten har jeg lært en del som kanskje kan komme til nytte den dagen jeg eventuelt selv blir svigermor og farmor.

[AnonymBruker]

Hehe, min svigermor er likedan. "Heldigvis" bor de en dagstur unna med bil. Huff, føler meg litt slem nå, hun er jo snill og grei. MEN det er de små stikkene hele tiden. Jeg holdt på å bli GAL da barnet var nyfødt og hun mente at jeg ikke ga ungen nok mat. Vi slet med kolikk de første månedene, og det var mye barneskrik, noe som hun tok som bevis på at barnet var sultent. Hjalp ikke at jeg hadde matet for 10 min siden, eller at jeg kunne vise henne vekskjemaet fra helsestasjonen der hun lå godt over kurven. Kjenner jeg blir irritert når jeg tenker på dette. Uansett hva jeg sa eller hvor godt jeg forklarte, var det som hun ikke hørte det, og de samme kommentarene om stakkars babyen som var sulten kom igjen og igjen.

MEN: Husk at hormonene gjør situasjonen litt mer tilspisset enn den trenger være - det kan være greit å bite ting i seg nå og få mannen til å være en liten buffer når det trengs.Jeg tenker at hun svigermoren høres ut som en person som kan bli dødelig fornærmet (selv om hun ikke viser det) av å bli satt på plass.

[Gjest imli]

Eg trur det ofte kan bli slik fordi det framleis er slik at kvinna er "sjefen" over familielivet/barna. Når mora hennar gjer ting vanskeleg, er det lettare for kvinna å seie frå. Er det svigermor, blir saka verre. Kvinna tør ikkje seie frå, og mannen trekk seg unna. Familieproblemene er i gong...

Løysing: Få mannen meir på banen, både ift barna sine og foreldra sine (mora si). Alle bør prøve å ha ein god dialog, men det er lettare å ta opp ting med eigne foreldre enn med svigerforeldre.

[Gjest Snart mor]

Jeg er faktisk livredd for min svigermor med tanke på unger.

Hun er bestemor til flere allerde, da mannen min er yngstemann. Han er også "baby", og eneste grunn til at det går så bra oss i mellom er at avstanded her er av typen "må ringe og avtale besøk med overnatting", så ingen stikker uanmeldt innom.

Nå planlegges ankomsten av barn for fullt her i huset, selv om det ikke blir før til høsten. I en konfirmasjon for noen uker siden hørte jeg henne si til ett av sine eldste døtre at "hun må nok flytte inn for å hjelpe dem i starten". Røde alarmer og blinkende lys.

Jeg og min mann har vært samboere i over ni år. Hun har tatt meg varmt med i familien og behandler meg som en egen. Jeg har sånn sett en super svigermor, om enn noe "masete" og styrete ovenfor yngstegutten sin. Jeg tror også hun frykter litt at det kan bli annerledes å bli farmor enn å bli mormor.

Min svigermor har vært litt som TS sin, tar litt over, sier ofte litt for ærlig hva hun mener om huset vårt, kosthold, økonomi, hage osv og "ordner" litt. Men etter de første to årene så tok jeg henne til side og sa at det sårer meg at du sier denne fargen er grusom fordi det er fineste fargen jeg vet, og jeg innreder jo leiligheten vår så koselig som *jeg* vet og kan for meg og hennes sønn. Hun skjerpet seg faktisk litt der. Også tok jeg en omvendt en, lo og spøkte om at jeg ikke kan sy/lage mat som "mamma kan" og hermet etter samboerens dialekt og fikk henne til å lære meg noen retter og desserter som mannen er vant til fra sin barndom. Det gav kjempepositivt utslag. Vi møttes da månedlig og hun hadde planlagt en middag og en dessert som vi lagde sammen (hun belærte meg) over en flaske vin på kjøkkenet. Stemningen ble en helt annen, jeg var forberedt på å bli belært og visste det skulle skje, hun fikk "markere seg", og vi "fant våre roller" veldig bra som lot oss snakke lett og løst sammen. Etter et halvt års tid, begynte hun å slappe mye mer av i forhold til oss.

Kanskje noe sånt kan hjelpe deg? Kanskje ikke nødvendigvis mat, kanskje å sy/hekle/strikke noe, eller kanskje hjelp til å "få sånt fint blomsterbed som du har, jeg kan kjøpe jord og fioler også kan vi alle grille litt på kvelden?".

Min mor så det så fint og enkelt. "Det er så godt at noen trenger deg." - så jeg forsøker å "trenge" henne så best som jeg kan. I blant er hun på besøk her over flere dager når samboer jobber. (jeg har deltid). Det føltes i blant litt kleint å være alene med henne, men jeg forsøkte heller å tenke, hva om hun var min mor. Så jeg begynte å finne på ting med henne på lik linje som mamma. Reise på et kjøpesenter, fnise og shoppe og ende runden med en kaffekopp. Det er utrolig hva det har gjort for forholdet, og jeg har fått meg en reservemamma.

Nå har jeg kun 2 kjempebekymringer og løse...

1: Jeg ønsker å ha mamma til stede under fødselen. Jeg er skikkelig mammajente og mamma har alltid vært der når det har vært noe alvorlig meg lege eller sykehus og alltid godt å ha henne der når jeg har hatt vondt. Snakket med mamma om det, og jeg har allerede sagt fra om at det kan hende jeg kaster henne ut midtveis. Mannen skal være der også, selvsagt. Mamma vet jeg tåler det om jeg hiver henne på gangen midt i kjøret. Men jeg er redd svigermor skal føle seg tilsidesatt. Og jeg "orker" ikke henne der på den dagen. Ikke fordi det bli mye mas, det blir det nok uansett... men det er grenser for hvor intimt jeg vil hun skal kjenne meg.. på en måte.

2: Om hun mener alvor av å være snill og være her i 3-4 uker, de første ukene av barnas liv, hvordan i alle dager skal jeg formulere at jeg vil være alene på rosa kjernefamilie-skyer sammen med mann og barn da? Barselbesøk er en ting, men hun blir "alfa hunn" i huset når hun er her.. selv om det er mitt hus. JEG vil være Kvinnen med stor K i den tiden selv. Jeg vil ommøblere ting rundt stellebordet, ordne med hyller og grindsenger og sengetøy uten innblanding fra hverken min mor eller svigermor.. Det er jo velment, og jeg vet hun gjorde dette for sine døtre.. og er nok derfor hun vil for meg også, men.. hjelpes. Var ikke meningen å kuppe tråden, men om noen har et godt råd til en god forklaring eller formulering som ikke kan såre, så setter jeg pris på det!

[Caramba]

Jeg har heldigvis en snill svigermor og vi har et godt forhold. Mine egne foreldre bor langt unna, så det er desidert svigerforeldrene som kjenner barnebarna best og som er mest på besøk. De hjelper oss med alt mulig og har enorm glede av å ha barnebarna sine på besøk.

Mamma og pappa er ikke fult så ivrige på barnebarna, de har så mange at de er litt slitne av alt ungemaset, tror jeg. Svigers har bare våre barn og er utrolig engasjert på en positiv måte

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk livredd for min svigermor med tanke på unger.

Hun er bestemor til flere allerde, da mannen min er yngstemann. Han er også "baby", og eneste grunn til at det går så bra oss i mellom er at avstanded her er av typen "må ringe og avtale besøk med overnatting", så ingen stikker uanmeldt innom.

Nå planlegges ankomsten av barn for fullt her i huset, selv om det ikke blir før til høsten. I en konfirmasjon for noen uker siden hørte jeg henne si til ett av sine eldste døtre at "hun må nok flytte inn for å hjelpe dem i starten". Røde alarmer og blinkende lys.

Jeg og min mann har vært samboere i over ni år. Hun har tatt meg varmt med i familien og behandler meg som en egen. Jeg har sånn sett en super svigermor, om enn noe "masete" og styrete ovenfor yngstegutten sin. Jeg tror også hun frykter litt at det kan bli annerledes å bli farmor enn å bli mormor.

Min svigermor har vært litt som TS sin, tar litt over, sier ofte litt for ærlig hva hun mener om huset vårt, kosthold, økonomi, hage osv og "ordner" litt. Men etter de første to årene så tok jeg henne til side og sa at det sårer meg at du sier denne fargen er grusom fordi det er fineste fargen jeg vet, og jeg innreder jo leiligheten vår så koselig som *jeg* vet og kan for meg og hennes sønn. Hun skjerpet seg faktisk litt der. Også tok jeg en omvendt en, lo og spøkte om at jeg ikke kan sy/lage mat som "mamma kan" og hermet etter samboerens dialekt og fikk henne til å lære meg noen retter og desserter som mannen er vant til fra sin barndom. Det gav kjempepositivt utslag. Vi møttes da månedlig og hun hadde planlagt en middag og en dessert som vi lagde sammen (hun belærte meg) over en flaske vin på kjøkkenet. Stemningen ble en helt annen, jeg var forberedt på å bli belært og visste det skulle skje, hun fikk "markere seg", og vi "fant våre roller" veldig bra som lot oss snakke lett og løst sammen. Etter et halvt års tid, begynte hun å slappe mye mer av i forhold til oss.

Kanskje noe sånt kan hjelpe deg? Kanskje ikke nødvendigvis mat, kanskje å sy/hekle/strikke noe, eller kanskje hjelp til å "få sånt fint blomsterbed som du har, jeg kan kjøpe jord og fioler også kan vi alle grille litt på kvelden?".

Min mor så det så fint og enkelt. "Det er så godt at noen trenger deg." - så jeg forsøker å "trenge" henne så best som jeg kan. I blant er hun på besøk her over flere dager når samboer jobber. (jeg har deltid). Det føltes i blant litt kleint å være alene med henne, men jeg forsøkte heller å tenke, hva om hun var min mor. Så jeg begynte å finne på ting med henne på lik linje som mamma. Reise på et kjøpesenter, fnise og shoppe og ende runden med en kaffekopp. Det er utrolig hva det har gjort for forholdet, og jeg har fått meg en reservemamma.

Nå har jeg kun 2 kjempebekymringer og løse...

1: Jeg ønsker å ha mamma til stede under fødselen. Jeg er skikkelig mammajente og mamma har alltid vært der når det har vært noe alvorlig meg lege eller sykehus og alltid godt å ha henne der når jeg har hatt vondt. Snakket med mamma om det, og jeg har allerede sagt fra om at det kan hende jeg kaster henne ut midtveis. Mannen skal være der også, selvsagt. Mamma vet jeg tåler det om jeg hiver henne på gangen midt i kjøret. Men jeg er redd svigermor skal føle seg tilsidesatt. Og jeg "orker" ikke henne der på den dagen. Ikke fordi det bli mye mas, det blir det nok uansett... men det er grenser for hvor intimt jeg vil hun skal kjenne meg.. på en måte.

2: Om hun mener alvor av å være snill og være her i 3-4 uker, de første ukene av barnas liv, hvordan i alle dager skal jeg formulere at jeg vil være alene på rosa kjernefamilie-skyer sammen med mann og barn da? Barselbesøk er en ting, men hun blir "alfa hunn" i huset når hun er her.. selv om det er mitt hus. JEG vil være Kvinnen med stor K i den tiden selv. Jeg vil ommøblere ting rundt stellebordet, ordne med hyller og grindsenger og sengetøy uten innblanding fra hverken min mor eller svigermor.. Det er jo velment, og jeg vet hun gjorde dette for sine døtre.. og er nok derfor hun vil for meg også, men.. hjelpes. Var ikke meningen å kuppe tråden, men om noen har et godt råd til en god forklaring eller formulering som ikke kan såre, så setter jeg pris på det!

Du kan jo spørre mannnen din om han synes det er ok at mora tar HANS rolle de 3-4 første ukene. For meg høres det nemlig ut som om det er det hun planlegger.. HAN må på banen her, ikke noe annet funker.

[Arkana]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Svigermor, som dessverre ikke lever lenger, var på ingen måte slik.

Jeg synes forresten det er litt pussig hvor mange som klager over svigermødrene sine. Med tanke på at de fleste av oss kommer til å bli svigermødre selv en dag lurer jeg veldig på om dere som klager har tenkt over hvordan dere framtidige svigerdøtre vil se på dere, og ikke minst hvordan dere selv ønsker å være i forhold til svigerdøtrene og barnebarna. Jeg mistenker at ganske mange vil få en del ahaopplevelser med tanke på forhold til egne svigermødre.

[Gjest Snart mor]

Jeg mener vel strengt tatt ikke å klage på min svigermor. Vi har ikke helt rette kjemien, men jeg jobber med det. Jeg bare sliter litt med hvordan å snakke til et menneske som jeg har på en måte et like nært forhold til som en skikkelig god kollega på jobben, vi gjør det beste utav det, og "må" jobbe sammen, men det er ikke like lett å si til den kollegaen at hun tråkker over streken, sammen lignet med min søster feks..

Blir litt på samme måte med svigermor/mamma. De har begge samme rolle i huset her, men for meg er det enklere å forholde seg til mamma. Jeg kan hysje på henne, jeg kan innta "Obsternasig tenåringsfjes" og si "JEG liker de gardinene der og jeg VIL ha de hengende sånn", men å gjøre det samme for svigermor blir litt feil.

Så det er absolutt ikke meningen å rent klage på svigermor, mer hjertesukk over at man har en morsfigur som man går litt på eggeskall rundt. :-)

[Que]

Svigermødre er nok ikke alltid så lett å forholde seg til..

Selv føler jerg at jeg har vært veldig heldig.. Hun er noe for seg selv, og kan til tider være litt masete, men hun mener ingenting vondt med det og har hjulpet oss UTROLIG mye og det er vi evig takknemlige for... Hun er bare veldig opptatt av at vi skal ha det bra og har alt vi trenger og noen ganger tar det litt av, men jeg sier bare takk og er glad for at sønnen min har en Bestemor som forguder han;D Noen ganger må man bare slakke litt på sine egne prinsipper og la det stå til. Velge sine kamper. Alt er ikke like viktig! Men man skal heller ikke finne seg i hva som helst altså

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt. Svigermor, som dessverre ikke lever lenger, var på ingen måte slik.

Jeg synes forresten det er litt pussig hvor mange som klager over svigermødrene sine. Med tanke på at de fleste av oss kommer til å bli svigermødre selv en dag lurer jeg veldig på om dere som klager har tenkt over hvordan dere framtidige svigerdøtre vil se på dere, og ikke minst hvordan dere selv ønsker å være i forhold til svigerdøtrene og barnebarna. Jeg mistenker at ganske mange vil få en del ahaopplevelser med tanke på forhold til egne svigermødre.

Så du mener at det ikke er lov til å føle seg litt oppgitt dersom man føler at svigers kommer og "tar over"? Man skal bare svelge alt og godta det med smil rundt munnen?

Nå er det selvfølgelig veldig trist at din svigermor ikke lever lengre, og jeg vet heller ikke hvor lenge hun har vært død, men dersom hun døde FØR du fikk barn, så vet du heller ikke hvordan det føles å bli overkjørt med tanke på egne barn. Det sårer faktisk å bli behandlet som et barn som ikke kan noen ting når man faktisk er en oppegående, resurssterk kvinne ellers. Jeg vil jo prøve å feile litt selv og ikke bli indirekte kritisert hver gang jeg setter grenser for mine barn.

Og som sagt, jeg er glad i svigermor og setter stor pris på all hjelpen vi har fått opp igjennom, men jeg setter ikke pris på å få følelsen av at jeg gjør ting feil fordi hun ville gjort ting annerledes. Det er ikke hennes barn! Det må være lov til å si.