Er mor erstattelig?

[AnonymBruker]

Etter skilsmissen fra min mann, har min største sorg vært at jeg ser mindre til de to barna mine. De er i tidlig ungdom, men da de var små var vi svært knyttet til hverandre. Min mann hadde en krevende jobb og var nesten aldri hjemme. Vi har bodd fra hverandre i ett og et halvt år. Nå har min eks fått seg ny dame, mens jeg er fortsatt alene.

I kveld måtte jeg innom min eks for å hente vår felles hund hjemme hos ham, han hadde da hatt barna boende hos seg (vi hadde avtalt at jeg skulle ta hunden med til veterinæren). Da hadde det gått 5 dager siden jeg hadde sett barna. "Hallo", ropte jeg da jeg kom inn døren. Alle var hjemme, men fikk bare "hallo" tilbake fra annen etasje. Hunden kom ned, men ingen andre viste seg. "Da går jeg", ropte jeg opp til de andre, etter at jeg hadde stått i gangen og kost med hunden en god stund - må innrømme at allerede da kjente jeg at jeg var skikkelig skuffet.

Senere på kvelden pratet jeg med en venn av meg om dette. Jeg sa at jeg var skikkelig lei meg, og jeg føler at barna ikke er så glad i meg som før. Da sa han at vi må regne med det for ingen er uerstattelig. Jeg ble veldig deprimert. Kan det være riktig, at i dagens samfunn så kan mammaene også erstattes med hvem som helst? Både mann og barn erstatter mamma med en yngre utgave?

Hilsen deprimert

[Gjest Leonidene]

Min mor er uerstattelig.

[Havbris]

Du er barnas mor og vil alltid ha en helt spesiell plass i deres liv - en plass og en betydning som bare du kan ha. Det betyr ikke at det ikke kan være plass til andre i deres liv. Men du er uerstattelig.

Men du er sårbar nå og har sikkert behov for å kjenne at du betyr noe ekstra - og er nok derfor ekstra sensitiv på alle "tegn" som kan antyde at du ikke har denne spesielle rollen.

Ikke tolk alt inn i negative betydninger - det at du ikke fikk den stromende "velkomsten" som du hadde håpet på har ingenting med deg å gjøre. Barna var sikkert opptatt med ett eller annet.

Endret 30. mai 2011 av Havbris

[AnonymBruker]

Tror det har mest med alderen å gjøre jeg, selv om jeg skjønner at det er veldig veldig sårt!

[AnonymBruker]

Du sier det selv - tidlig ungdom. Foreldrene seiler ut i periferien, mens venner blir viktigst. Det går nok over.

[SophiaMax]

Takk for svarene deres Ja, det er veldig sårt! Føler meg litt "annenrangs"... og kanskje det er min feil; har jeg ikke gitt dem gode nok verdier? Har forsøkt.

Men det var jo ekstra leit å høre at "ingen er uerstattelig" - i dagens samfunn blir alt så mye kaldere!

[AnonymBruker]

Takk for svarene deres Ja, det er veldig sårt! Føler meg litt "annenrangs"... og kanskje det er min feil; har jeg ikke gitt dem gode nok verdier? Har forsøkt.

Men det var jo ekstra leit å høre at "ingen er uerstattelig" - i dagens samfunn blir alt så mye kaldere!

Kanskje de følte at de ikke kunne vise så stor begeistring siden du var hjemme hos eksen din? Uansett, du er UERSTATTELIG. Det har nok mye med ungdomstiden å gjøre, og når den går over blir det så mye bedre. Jeg var flau over min mor da jeg var fjortis og drittunge. Og hun er verdens beste mamma

[Gjest BettyBoop28]

Etter skilsmissen fra min mann, har min største sorg vært at jeg ser mindre til de to barna mine. De er i tidlig ungdom, men da de var små var vi svært knyttet til hverandre. Min mann hadde en krevende jobb og var nesten aldri hjemme. Vi har bodd fra hverandre i ett og et halvt år. Nå har min eks fått seg ny dame, mens jeg er fortsatt alene.

I kveld måtte jeg innom min eks for å hente vår felles hund hjemme hos ham, han hadde da hatt barna boende hos seg (vi hadde avtalt at jeg skulle ta hunden med til veterinæren). Da hadde det gått 5 dager siden jeg hadde sett barna. "Hallo", ropte jeg da jeg kom inn døren. Alle var hjemme, men fikk bare "hallo" tilbake fra annen etasje. Hunden kom ned, men ingen andre viste seg. "Da går jeg", ropte jeg opp til de andre, etter at jeg hadde stått i gangen og kost med hunden en god stund - må innrømme at allerede da kjente jeg at jeg var skikkelig skuffet.

Senere på kvelden pratet jeg med en venn av meg om dette. Jeg sa at jeg var skikkelig lei meg, og jeg føler at barna ikke er så glad i meg som før. Da sa han at vi må regne med det for ingen er uerstattelig. Jeg ble veldig deprimert. Kan det være riktig, at i dagens samfunn så kan mammaene også erstattes med hvem som helst? Både mann og barn erstatter mamma med en yngre utgave?

Hilsen deprimert

De er jo sikkert ikke mindre glad i deg, men du har jo store barn, kanskje de ikke reagerer på samme måte når de ser deg som de gjorde da de var mindre?

Min mamma kan iallefall ikke erstattes med noen. Jeg syns det var skikkelig ufølsomt sagt av denne vennen.

[SophiaMax]

Ja, men etter så mange dager så skulle jeg ønske at de var litt glade for å se meg!

Burde jeg snakke med dem om hvordan jeg føler det, eller blir det dumt?

[AnonymBruker]

De var sikkert bare fordypet i hva de nå enn holdt på med

Som noen sa, så er du ekstra sårbar nå, men husk at det har med deg å gjøre, ingenting med barna. Sørg for at ikke de må gi deg den bekreftelsen du trenger. De elsker deg uendelig.

Det er jo sånn med barn, noen dager lurer man på om man har mistet rollen sin i livet deres, og så kommer neste dag, og de er så elskelige og kosete som bare det.

Prøv å ikke ta deg nær av det!

Ingen kan erstatte min mamma (eller pappa)

[Havbris]

Ja, men etter så mange dager så skulle jeg ønske at de var litt glade for å se meg!

Burde jeg snakke med dem om hvordan jeg føler det, eller blir det dumt?

Nei - dette er dine utfordringer og du må ikke gjøre det til deres problemer. De er tenåringer og du kan ikke forvente at de skal oppføre seg - eller gjøre alt på den måten som du har behov for.

Fortsett med å være en kjærlig mor - lær deg å tåle tenåringenes mange ansikter og uttrykk. Ikke analyser - og ikke trekk de inn i din egen angst.

[Gjest BettyBoop28]

Ja, men etter så mange dager så skulle jeg ønske at de var litt glade for å se meg!

Burde jeg snakke med dem om hvordan jeg føler det, eller blir det dumt?

De er jo sikkert det.

[Gjest Gjest]

Tenåringer. De er sånn. Har ikke noe med deg å gjøre overhodet.

[AnonymBruker]

De tar deg kanskje som en uerstattetlig selvfølge. Mammaen som alltid har vært der og som alltid kommer til å være der. Alle vet at mammaer ikke er vanlige mennesker, de er supermennesker.

En gang i framtiden kommer de kanskje til å skjønne at det er på tide at de viser at de setter pris på deg. Men enn så lenge tar de deg som en selvfølge, og stoler blindt på at du alltid kommer til å være der.

[Sophie-Ann]

Når barna går inn i puberteten, blir mor og far mindre viktig for en periode, og venner tar over. Men så lenge mor/far er flinke å prate med barna sine og vise at de er der, kommer de tilbake når puberteten er over.

Så slapp av, det er bare en overgangsperiode

[Phaedra]

Jeg tror også det bare er en overgangsperiode. Og så tror jeg ikke de får med seg at du føler på det, for for dem så er du jo der hele tiden. Tror ikke de kan se for seg at de på noen måte vil miste deg, på samme måte som du føler at du kanskje "mister" dem litt i tenårene.

Vi har også tenåringer, og det er helt klart at vi ikke er førsteprioritet i livene deres. Jeg tror faktisk vi kommer ganske langt ned på lista, under en haug av venner og potensielle kjærester (og ikke minst demselv - de er veldig opptatte av segselv, sine "unike" opplevelser og følelser, og er ofte sentrum av universet), akkurat nå

Endret 31. mai 2011 av Phaedra

[AnonymBruker]

Min mor er uerstattelig.

Min mor er meget erstattelig.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har gutter. Sånn var mine når de var i puberteten. Helt annerledes med jenter, i følge mine venninner.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har gutter. Sånn var mine når de var i puberteten. Helt annerledes med jenter, i følge mine venninner.

Det tror jeg er veldig individuelt. Jeg kunne ikke vært mindre interessert i moren min i tenårene.

[SophiaMax]

Tusen takk for alle gode innspill og trøstende ord - og ja, det er gutter! Husker at jeg var veldig opptatt av at foreldrene mine alltid skulle føle jeg var veldig glad i dem begge - de skilte seg også.

Det har vært spesielt vanskelig med tiden rett etter separasjon/skilsmisse, og det at den andre finner seg en annen som introduseres for barna relativt raskt. Skilsmisse + ungdomstid er et kjempeutfordring. Og jenter er kanskje noe mer sensible overfor slike ting?