Delt omsorg og dårlig samarbeidsklima foreldrene imellom

[Gjest Gjest]

Jeg og min ex flytta fra hverandre for ca 6 mnd siden og har 2 barn på snart 2 og 3 1/2år. Vi hadde da i praksis ikke hatt noe forhold siden begynnelsen av min siste graviditet. Vi har levd som "room mates" i samme hus og hatt minst mulig med hverandre å gjøre men det har jo vært endel krangling og stygge ord som også desverre de små har vært vitne til.

Exen var klar på at han har like mye rett på barna som jeg ( egentlig at han er mer skikket enn meg til å ha barna da han ifølge ham selv da han er "superpappa" og flink til å ta med ungene ut på tur) Når vi bodde sammen var han dritsur når han måtte passe barna da jeg jobber turnus både kveld og hver 3 helg. Han mente han aldri fikk tid til å dyrke hobbiene sine fullt ut ( trene 4-5 ganger i uka og ha stereoen på full guffe) da han jo satt med ungene "hele tiden". Feks så sendte han meg sms når jeg var på jobben som "når du kommer hjem etterpå så får du ta ungene resten av dagen" eller "neste helg skal jeg ha helt barnefri så da får du se etter begge ungene". Han lette også aktivt på nett for å finne ei ny dame og han traff flere og også sin nåværende før han flyttet ut herifra.

Når det er sagt så er det ingen sjalusi her i gården da hele fyren byr meg imot. Planen var at vi skulle ha ungene 50/50 fra dag 1 da han overhodet ikke ville være interessert i å betale bidrag til meg. Som "nysingel" ble det jo mer gjevt å dyrke kjærligheten enn ungene så jeg nektet å melde flytting på eldste da jeg hadde hatt ungene vesentlig mer enn han. Vi var på ny mekling i slutten av januar hvor vi ble enige om en samværsavtale og jeg skrev under flyttemelding samme dag. Mekleren mener at vi overhodet ikke er kandidater til delt omsorg da vi samarbeider så dårlig og ikke minst pga barnas lave alder.

Men det har forsåvidt fungert "greit". Exen ville at vi skulle ha de en uke hver sammenhengende da det passet hans livssituasjon best. Det nektet jeg å godta pga barnas lave alder så vi har en dag samvær i den uka vi har barnefri. På den måten går det aldri mer enn 3 dager før de ser mor eller far. Yngste er ganske krevende og han våkner i 5-halv 6 tiden og er også håpløs til å få å sove på kvelden.

Når exen flytta ut fikk jeg store utfordringer i forhold til økonomi da jeg plutselig sitter med husleie på 13 tusen alene. Bor i Oslo og siden jeg har en i tenårene fra tidligere i tillegg til de 2 med exen så må jeg jo minst ha 2 soverom og da er jo prisene fra 11 tusen og oppover. Turnusjobb og alene med barn er jo også en utfordring. Hadde min mor her i flere mnd så jeg har hatt barnevakt når jeg har jobbet kveld,men det var jo ikke noe blivende løsning når hun bor helt nord i landet. Møtte ihvertfall veggen i feb/mars og ble sykemeldt 1 mnd og har siden det vært 50 og nå 40% sykemldt. Dette har gjort at jeg har klart å sjonglere vaktene slik at jeg enten har bytta da jeg har ungene og skal jobbe kveld ifølge turnusen eller stryket de vaktene i forhold til sykemeldingen min.

I det siste har exen vært mer slitsom enn vanlig og jeg kjenner jeg blir så forbannet at jeg snart sprekker. Siden barnehagen er stengt i hele juli må vi jo dele ferien oss i mellom. Han ville først at vi skulle ha vanlig opplegg hele juli( antar det er fordi han ikke har planerom å reise bort og det er for mange dager uten å ha helt "fri") Det var uaktuelt for min del da jeg hverken kan eller vil ta ut ferie hele juli mnd. Ble bestemt at jeg skulle ta siste halvdel og han første. Nå sier han at jeg får ta de hele ferien og at han kanskje ikke vil ha ungene i det hele tatt om han ikke får noe stønader fra nav. Han sier også han vurderer å la meg ta begge ungene på fulltid ( han har lyst til å flytte ut av byen dit dama bor) og da skal han ha minimalt med samvær. Han følger opp med at da skal jeg virkelig slite og stakkars unger med :-D på slutten av meldingen.

Om det blir realitet at han sier fra seg barna kan jeg da velge å flytte til min familie i nord? Jeg har ingen nettverk her lenger og hvis jeg skal ha de full tid kan jeg heller ikke fortsette i den jobbben jeg har. Overgangsstønad er heller ikke et reellt valg da jeg ikke ser hvordan jeg skal få det til å gå rundt økonomisk.

Kan jeg stille krav om at han må ha de minst vanlig samvær for å bli boende? Eller kan han med loven i hånden nekte meg det men samtidig drite i å ha ungene ?

[Gjest gjest]

Jeg og min ex flytta fra hverandre for ca 6 mnd siden og har 2 barn på snart 2 og 3 1/2år. Vi hadde da i praksis ikke hatt noe forhold siden begynnelsen av min siste graviditet. Vi har levd som "room mates" i samme hus og hatt minst mulig med hverandre å gjøre men det har jo vært endel krangling og stygge ord som også desverre de små har vært vitne til.

Exen var klar på at han har like mye rett på barna som jeg ( egentlig at han er mer skikket enn meg til å ha barna da han ifølge ham selv da han er "superpappa" og flink til å ta med ungene ut på tur) Når vi bodde sammen var han dritsur når han måtte passe barna da jeg jobber turnus både kveld og hver 3 helg. Han mente han aldri fikk tid til å dyrke hobbiene sine fullt ut ( trene 4-5 ganger i uka og ha stereoen på full guffe) da han jo satt med ungene "hele tiden". Feks så sendte han meg sms når jeg var på jobben som "når du kommer hjem etterpå så får du ta ungene resten av dagen" eller "neste helg skal jeg ha helt barnefri så da får du se etter begge ungene". Han lette også aktivt på nett for å finne ei ny dame og han traff flere og også sin nåværende før han flyttet ut herifra.

Når det er sagt så er det ingen sjalusi her i gården da hele fyren byr meg imot. Planen var at vi skulle ha ungene 50/50 fra dag 1 da han overhodet ikke ville være interessert i å betale bidrag til meg. Som "nysingel" ble det jo mer gjevt å dyrke kjærligheten enn ungene så jeg nektet å melde flytting på eldste da jeg hadde hatt ungene vesentlig mer enn han. Vi var på ny mekling i slutten av januar hvor vi ble enige om en samværsavtale og jeg skrev under flyttemelding samme dag. Mekleren mener at vi overhodet ikke er kandidater til delt omsorg da vi samarbeider så dårlig og ikke minst pga barnas lave alder.

Men det har forsåvidt fungert "greit". Exen ville at vi skulle ha de en uke hver sammenhengende da det passet hans livssituasjon best. Det nektet jeg å godta pga barnas lave alder så vi har en dag samvær i den uka vi har barnefri. På den måten går det aldri mer enn 3 dager før de ser mor eller far. Yngste er ganske krevende og han våkner i 5-halv 6 tiden og er også håpløs til å få å sove på kvelden.

Når exen flytta ut fikk jeg store utfordringer i forhold til økonomi da jeg plutselig sitter med husleie på 13 tusen alene. Bor i Oslo og siden jeg har en i tenårene fra tidligere i tillegg til de 2 med exen så må jeg jo minst ha 2 soverom og da er jo prisene fra 11 tusen og oppover. Turnusjobb og alene med barn er jo også en utfordring. Hadde min mor her i flere mnd så jeg har hatt barnevakt når jeg har jobbet kveld,men det var jo ikke noe blivende løsning når hun bor helt nord i landet. Møtte ihvertfall veggen i feb/mars og ble sykemeldt 1 mnd og har siden det vært 50 og nå 40% sykemldt. Dette har gjort at jeg har klart å sjonglere vaktene slik at jeg enten har bytta da jeg har ungene og skal jobbe kveld ifølge turnusen eller stryket de vaktene i forhold til sykemeldingen min.

I det siste har exen vært mer slitsom enn vanlig og jeg kjenner jeg blir så forbannet at jeg snart sprekker. Siden barnehagen er stengt i hele juli må vi jo dele ferien oss i mellom. Han ville først at vi skulle ha vanlig opplegg hele juli( antar det er fordi han ikke har planerom å reise bort og det er for mange dager uten å ha helt "fri") Det var uaktuelt for min del da jeg hverken kan eller vil ta ut ferie hele juli mnd. Ble bestemt at jeg skulle ta siste halvdel og han første. Nå sier han at jeg får ta de hele ferien og at han kanskje ikke vil ha ungene i det hele tatt om han ikke får noe stønader fra nav. Han sier også han vurderer å la meg ta begge ungene på fulltid ( han har lyst til å flytte ut av byen dit dama bor) og da skal han ha minimalt med samvær. Han følger opp med at da skal jeg virkelig slite og stakkars unger med :-D på slutten av meldingen.

Om det blir realitet at han sier fra seg barna kan jeg da velge å flytte til min familie i nord? Jeg har ingen nettverk her lenger og hvis jeg skal ha de full tid kan jeg heller ikke fortsette i den jobbben jeg har. Overgangsstønad er heller ikke et reellt valg da jeg ikke ser hvordan jeg skal få det til å gå rundt økonomisk.

Kan jeg stille krav om at han må ha de minst vanlig samvær for å bli boende? Eller kan han med loven i hånden nekte meg det men samtidig drite i å ha ungene ?

Du har meldeplit ang flytting men om han gior deg omsorgen kan du såklart flytte. Det han kunne gjort var jo å kreve omsorgen fordi du flytter men det er jo litt teit siden han da nettopp har gitt deg den;)

Ville satset på at han skriver den over til deg og deretter presentert flyttingen til han.

[Gjest Blondie65]

Men hvis han ikke har ungene mer skal han jo betale bidrag.

Sånne "verdensmestre" er kun verdensmester i en ting og det er å demonstrere hvor lite de bryr seg om barna sine.

Jeg hadde fortalt "verdensmesteren" at hvis han ikke ønsker å se barna sine ut fra det avtalte samværet vil du flytte nordover, men at det da blir bidrag å betale for han.

[Gjest Blondie65]

Og så kan jeg jo legge til at jeg synes at damer som er sammen med menn som bruker ungene sine på den måten er enda teitere enn mannen de er sammen med.

Hvis jeg noen gang får kjæreste med barn vil det være totalt turn off om han begynner med "verdensmester" tendenser og trusler mot moren deres. Det forteller jo alt om hvordan han vil behandle en selv dersom det noen gang blir slutt. Noe det blir, for jeg ville altså løpt i motsatt retning - fort.

[Gjest trådstarter]

Takker for svar :-)

Han er nok glad i ungene sine. Men syns han favoriserer den eldste som er klart lettest å ha med å gjøre.Da vi enda bodde sammen delte vi jo nesten ungene i praksis i helgene. Han tok med seg 9 av 10 ganger eldste mens jeg hadde yngste. Han er også flink til å gå turer med dem. Men trass i sine 40 år er han en forvokst unge selv så han er seg selv nærmest uansett.

Angående flytting så tror jeg han kommer til å sette seg kraftig på bakbena. Det ødelegger jo "imagen" hans om barna ikke er endel av hverdagen hans. Han er jo utrolig nok utdannet pedagog :-P Og mener jo også i kraft av det at han er bedre skikket til å ha barna enn jeg.

I kontaktannonsen hans på nettet skriver han at han har 2 utrolig skjønne barn som han elsker over alt på jorden.

Æsj snakk om å være hykler.

[AnonymBruker]

Og så kan jeg jo legge til at jeg synes at damer som er sammen med menn som bruker ungene sine på den måten er enda teitere enn mannen de er sammen med.

Hvis jeg noen gang får kjæreste med barn vil det være totalt turn off om han begynner med "verdensmester" tendenser og trusler mot moren deres. Det forteller jo alt om hvordan han vil behandle en selv dersom det noen gang blir slutt. Noe det blir, for jeg ville altså løpt i motsatt retning - fort.

Jeg er helt enig med deg at jeg ville ha stusset veldig dersom en kjæreste kjørte et sånt løp i forhold til ungene sine.

Allikevel så har jeg opplevd det der fra far. En som sa han drømte om å bli pappa før han fylte 30. Altså ble jeg sittende igjen med en sånn far.

Dersom han ikke legger opp til samarbeid og ønsker mindre samvær for å flytte til sin kjæreste så hadde jeg ikke nølt med å flytte til min egen familie. Han har jo da bevist at han bryr seg ikke nok om unger og at han gjerne setter deg i en klemme. Får du hovedomsorgen så flytt dit hvor du har mulighet til å ivareta jobb OG unger.

[Sophie-Ann]

Fagfolk anbefaler ikke så små barn å leve i en 50/50 løsning. Så jeg hadde ikke gått med på noe sånt. Har dere 50/50 samvær, 50/50 omsorg eller 50/50 delt bosted?

Ingen av disse løsningene gjør at dere kan få noe hjelp fra NAV. Den ene parten må ha barna/barnet vesentlig mer enn den andre parten. Så da må dere ned på en 40/60 løsning.

Han sier nå at han vil flytte til damens by, det må han gjerne gjøre, men han har varslingsplikt på 6 uker, og vil da få mer å betale i bidrag. Jeg synes ikke noe om at man flytter for langt fra hverandre. Selv om man har vanlig samvær, syns jeg at man skal bo i samme by. Hvertfall strekke seg så langt man kan for barnas skyld

Jeg synses ikke dere bør ha 50/50 uansett hvilken løsning dere går for. Dere er for uneige i det meste og sambarbeider for dårlig. Gå ned til vanlig samvær i første omgang, og la barna ha ETT sted som de bor fast. Øk deretter samværet når barna har falt til ro og blir større.

Dette er kjempe vanskelig, så jeg håper det løser seg