Terapi etter utroskap

[Gjest Anonymous]

Jeg sliter min samboer helt ut etter hennes utroskap. Min sorg, smerte og sinne over sviket er i ferd med å bli for tung for henne å bære alene.

Det er ikke aktuelt å bryte for noen av oss.

Derfor spør jeg: Dere som har opplevd utroskap, og som ble: Har noen av dere oppsøkt psykolog eller andre former for hjelpeapparat? Og hjalp det?

[Gjest ...gjest]

Ja jeg har opplevd utroskap. Vi gikk ikke i terapi. Det tok faktisk godt over ett år,nærmere 2 år før jeg begynte å stole på mannen min igjen. Jeg ønsket å gå i terapi, ikke han. Først nå i vinter 4 år etterpå ville han gå i detalj om hva som hadde skjedd. Det var faktisk veldig viktig for meg å vite hva som hadde skjedd. Han var ikke klar til det før nå. Det å snakke og snakke tror jeg er det eneste som nytter. Jeg mener at jeg ble helt manisk på å skulle vite hva som hadde skjedd, og tro meg når jeg sier at det hjalp.

[Gjest Anonymous]

Jeg var første gjest - og spør gjest nr 2: Gjorde du noe spesielt for å lære deg å stole ham? Altså lærte deg noen teknikker eller ble det slik av seg selv?

Jeg er ikke kommet så langt at jeg virkelig kan begynne å jobbe med å stole på henne igjen, jeg har nok med å fordøye selve sviket.

Hun har taklet alt det andre helt "riktig", vi har snakket i hundrevis av timer om dette og jeg kjenner utroskapen helt ned til minste detalj (i alle fall som jeg vet). Han har virkelig lagt seg langflat.

Likevel er sorgen fortsatt sterk og omfattende. Og jeg tror jeg må ha profesjonell hjelp kanskje, men frykter det bare er bortkastet penger. Derfor spør jeg altså om noen har brukt dette og om det hjalp.

[Gjest ...gjest]

Jeg tok vel et valg da jeg valgte å fortsette forholdet. Aller helst ville jeg bare kutte han helt ut, det var min første reaksjon. Det at jeg ville kutte ut gjorde han helt hysterisk. Jeg er litt sjalu av natur og gjorde det helt klart at det ville bli svært vanskelig for meg å kunne stole på han. Antar at tiden leger alle sår, og at jeg etterhvert lærte meg å stole på han igjen. Har iallefall gjort det helt klart at utroskap ikke på noen måte vil bli akseptert fra min side. Jeg tror at det kanskje er viktig å snakke med en tredje person om dette. Det gjorde ikke jeg før det hadde gått over 1 år. Tror egentlig at det også medførte at jeg brukte så lang tid på å komme over dette. Skulle betrodd meg til noen mye tidligere.Vet ikke hvor nyttig det er å gå til terapi hvis dere kan prate sammen.

[Gjest Anonymus]

Skjønner deg godt. Holdt på å gå istykker da jeg oppdaget min manns utroskap(forholdet var da over). Raste ned 17 kg og ville bare vekk fra mannen. Hadde gått også hadde det ikke vært for barna. Jeg kunne bare ikke ødlegge hjemmet for dem fordi jeg var såret inn i ryggmargen.

Det var ikke lett og jeg slet fryktelig med å gjennoppta sex med han igjen.

Hadde hun gjort sånn? Var hun bedre, slankere, fyldigere,ivrigere etc etc.

Hver gang han berørte meg tenkte jeg bare om han hadde berørt henne slik, sagt de samme ordene til henne, opplevd det bedre etc etc.

Tilslutt måtte jeg bare ta et valg. Skulle jeg bli måtte jeg gå helhjertet inn for det og tilgi, legge det bak oss. Var ikke gjort på et øyeblikk, men gradvis ble sorgen tvunget bakover i minnet. Nå er det 4 år siden og vi har det godt sammen idag. Tenker ikke ofte på det lenger og når jeg minnes det gjør det ikke så vondt lenger.

Umulig å si hva som vil hjelpe deg/dere. Kan være veldig avhengig av hvilken persontype en "terapeut" er. Snakker dere ut om det sammen, så hva mer kan "terapi" tilføre.

Vi snakket med en bekjent og kona som er flotte mennesker(han er prest)

, men til syvende og sist er det vel om en VIL legge det bak seg etterhvert?

[Gjest Anonymous]

Jeg er første gjest.

Takk for svar, Anonymus. Ja, jeg vet det - at det kort og godt handler om å ville og ta selve valget om å bli og dermed tilgi. Det er totalt uaktuelt å bryte av veldig mange grunner - men mest fordi jeg elsker henne dypt, hett og inderlig.

"Heldigvis" var ikke dette et fysisk forhold, det handlet om følelser for hverandre, SMS-sex og telefonsex. Dette er selvsagt svært ille det også for å si det mildt, men i det minste ble ikke vårt sexliv rasert - som det ville blitt om det hadde vært fysisk. Ja, egentlig, hadde jeg ikke klart å gå videre om jeg OGSÅ hadde måtte slite med det.

Det vanvittig vanskelige opp i dette, har vært å takle tidsperspektivet. Hun har drevet bak ryggen min i mange måneder, gjennomtenkt og bevisst.

Det tragiske var også at hun ikke klarte å bryte tvert og umiddelbart etter at jeg oppdaget dette. Jeg visste godt og sa det mange ganger at jeg skjønte at dette måtte avsluttes på et vis, men at hun måtte involvere meg i det. Hun kunne ikke atter en gang gå bak ryggen på meg, jeg krevde å vite hva som nå foregikk.

Da benektet hun at hun hadde noe behov for å avslutte, hun hadde nok med å reparere vårt forhold.

Så oppdaget jeg igjen at det hadde vært ny kontakt bak min rygg - og riktig: Denne gang for å avslutte.

Dette nye sviket - for det var det det var - satte oss umiddelbart tilbake til start, ja lenger enn det: Det var sekundet før brudd. Dette var nesten verre enn å oppdage den første utroskapen.

Derfor sliter jeg svært hardt med å tilgi, både sviket, de utrolig mange løgnene og nå med å tilgi og få ny tillit.

Men vi snakker som sagt svært godt sammen, hun lider med meg - men har det svært tungt hun også. Men er litt enig med deg, Anonymus, at terapi neppe hjelper når vi snakker så godt. Jeg må nå aktivt ta nye valg og jobbe hardere med meg selv for å at vi skal komme videre.

Men fy faen, så vanskelig og tungt. Aldri hadde jeg trodd at å bli rammet av utroskap kunne være så grusomt hardt.

[LilleBille]

....Historien din er ikke ukjent ...desverre

- og det er skrekkelig vondt for alle som opplever sånt.. - og det å komme videre er utrolig vanskelig.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er snakk om å tilgi - men å lære seg å leve med det som har skjedd.. Og til dette er det kun tid som hjelper - desverre...

Det aller viktigste er at det er helt klart at hun virkelig har avsluttet forholdet ... og at hun gjør alt for å unngå kontakt med ham.. og tillater og forstår at du er mistenksom osv... og ikke minst gir deg tid.

Men du bør også virkelig tenke om det er det du vil -- og er det det .. ta tiden til hjelp.

LYKKE TIL

[Gjest Vega]

Tid må til.

Og hjelper ikke det, at sviket var for stort, så må du gå videre, alene.

Det er det kun du som kan vite, kanskje ikke i dag, men om en stund, kanskje om noen måneder, eller hvem vet...

Jeg tror ikke på det å tilgi, jeg ville aldri tilgitt utroskap, men jeg kunne kanskje glemt det, og gått videre.

Hva er tilgivelse for noe da ? - at man sier til den som gjorde det, at det ikke var så ille likevel, at det var forståelig at hun svek... osv.? For at hun skal føle seg bedre?

Det er vel for mye forlangt, av oss vanlige dødelige...

Men å glemme og gå videre, går an, i noen tilfeller, om viljen er tilstede.

Å tilgi, - hvis noen kan forklare hva det betyr - er verre...

[Gjest ...gjest]

Min manns utroskap var heller ikke på det seksuelle plan, men på det følelsesmessige, han involverte seg med en kollega. Tror kanskje det hadde vært lettere å akseptere en "one night stand". Jeg hadde mistanke om at noe var galt lenge før jeg fikk vite det. Konfronterte han med at jeg følte at noe var galt mellom oss, han benektet det på det sterkeste.

Inntil jeg en dag skulle ta storrengjøring og fant en sammenkrøllet papirlapp på golvet. Jeg trodde at han gjorde det slutt med henne dagen etter at jeg fikk vite om forholdet. Det skjedde ikke, det gikk noen dager så kuttet han henne ut. Hun var livredd for at jeg skulle kontakte henne. Det kunne jeg aldri tenke meg. Det jeg virkelig hadde lyst til å gjøre var å kontakte mannen hennes og fortelle ham om dette, men heldigvis slo jeg det fra meg. Jeg forlangte at mannen min måtte bytte jobb og det gjorde han.

[Gjest Anonymous]

Jeg er atter første gjest.

Ja, jeg skulle også tatt one night stand helt utmerket, det vet jeg - i alle fall mye, mye lettere. Det er bare en tabbe, og som jeg rett og slett hadde blitt litt tent av (etter en stund vel og merke).

Dette var derimot noe helt, helt annet. Følelsesmessig og over lang tid. Jeg vet ikke hva som er verst, følelsene eller tiden. Dette siste er nemlig utrolig vanskelig å takle - det handlet om omlag ni måneder. Det er en helt utrolig lang tid, og dermed ingen tabbe, men en bevisst handling dag etter dag etter dag.

Ja...sukk... Jeg har prøvd de siste dagene å ta nye grep for å komme videre for ikke å ødelegge oss begge, og tenkte altså på profesjonell terapi. Men har kommet til at jeg må gjøre helt nye grep for å komme videre. Og det er hun med på - og hjelper det hun kan. Vi har sammen kommet på nye ting, som jeg merker hjelper.

Og en viktig terapi er å diskutere her inne. Det er godt å høre om andres erfaringer - det hjelper.

[Gjest Anonymous]

Jeg er atter første gjest.

Ja, også jeg skulle ha taklet one night stand. Det er en fysisk greie, et kick og tabbe. Jeg skulle til og med blitt litt tent av det (etter en stund altså).

Dette var derimot noe helt annet. En helt bevisst og gjennomtenkt handling over mange måneder. Hva som var verst å takle, alle følelsene eller at hun hadde gått bak ryggen min så lenge, aner jeg ikke. Miksen har uansett vært helt grusomt vanskelig å ta inn over seg.

Men jeg innser at jeg har tatt mitt valg om å bli - og er nå nødt til å ta nye grep før jeg ødelegger meg selv og henne. Har altså tenkt på terapi, men er vel kommet til at det neppe er veien å gå. I stedet har vi sammen kommet på nye grep, nye metoder jeg skal bruke for å klikke ut de ekstremt tunge tankene til fordel for det å tenke mer positivt, samtidig som hun på eget initativ skal ta sviket opp. For det hjelper veldig at ikke det alltid skal være meg som starter diskusjonene.

Og, folkens, det hjelper veldig å drøfte dette her inne med andre som har gjennomgå¨tt det samme. Det beste rådet jeg egentlig har lest er vel at man er helt nødt til å være tålmodig og la tiden jobbe for en. For i dette tilfellet leger virkelig tiden alle sår. Har jeg i alle fall lest, og det er en trøst...

[Gjest Anonymous]

Sorry, trodde forrige innlegg forduftet. Derfor to ganger med litt forskjellige innhold!

[Gjest Lille hjelper]

Hei du første gjest.

Har du lest innlegget som heter "2 menn"? Der kanskje du kan lese hvordan din kjære har det inni seg.

Ikke sikkert det hjelper. Men har ting foregått i 9 mnd så har hun antagelig blitt veldig glad i denne mannen. Hun er helt sikkert like fortvilet som innsender av "2 menn", men hun har hvertfall valgt deg. Det som gjenstår for henne og er vel å kutte tankene sine om denne personen etter 9 mnd med "nærkontakt."

Jeg ville tro at proffesjonell hjelp kunne være noe for deg (dere) Det er fint at dere snakker så fint sammen, men det kan være godt for deg å snakke med en utenfor også.

[tøbba]

Det var leit å høre om dette gjest, at hun måtte "rydde opp" bak din rygg. Forstår veldig godt hvordan du følte det.

Som jeg har fortalt før, gikk vi både til familierådgiver og jeg gikk i samtalegruppe. Det var ikke noe som kostet penger. Familerådgiveren var gjennom bydelen/kommunen og utrolig flink dame (!!!). Men vi fikk ikke så mange timer. Gruppen kom jeg til gjennom fastlegen. Det var viktig for meg at jeg hadde et sted å gå med tankene mine, selv om jeg følte meg litt malplassert der mange ganger.

Man skal ikke tro på et mirakler, men jeg tror det kan være lurt å ha noen andre. Enten at man snakker med et vennepar. Det gjorde ikke vi, men det anbefalte psykiateren som vi hadde i gruppa. Jeg tror det hadde vært bra for oss. Men mannen min klarte ikke tanken på det å snakke med kjente.

Familerådgiveren sa mange kloke ting og hun "så" oss begge, følte jeg. Hun prøvte å formidle overfor min mann mitt behov for bekreftelse og trygghet. Og hun var ikke fordømmende ovenfor han.

En ting hun sa som var viktig for meg var dette med tilgivelse. Det er ikke sikkert jeg skal eller kan tilgi. Men dette vonde har skjedd og jeg må forsone meg med det. Derfor har jeg ikke hatt så stor fokus på å tilgi. Det har vært en lettelse for meg.

Du må ikke tilgi, men over tid, forsone deg med det som nå er en del av historien din.

[Gjest Anonymous]

Det er bare puddinger som går videre i et forhold etter utroskap, men som mesteparten av tiden likevel plager livet av den andre.

Enten avslutter man forholdet, eller så fortsetter man. Velger man å fortsette, så må man la være å plage den andre.

[tøbba]

Jeg er vel en pudding jeg da :D

Men jeg plager ikke den andre, ikke nå. Det å snakke om det. Det er en plage. Så klart ! Men dette er ikke noe som varer resten av livet.

hilsen tøbba puddingen :blunke:

[Gjest Anonymous]

Dere går rundt i ring, og lider begge to. Er det egentlig verdt det?

Når dere engang kommer ut av denne vonde ringen dere går i, kommer det kanskje et nytt utroskap, fra en av dere.........Så vanlig som DET tydeligvis er,,,,,,,som problemløser, hos mange par.

Og så er det på´n igjen!

Det er nettopp derfor jeg spør; Er det egentlig verdt strevet? Kan du stole på henne når det kommer til stykket? Stoler du på deg selv? Og ingen kjenner fremtiden.......

Så hvorfor ikke velge bevisst å ha det godt mens du lever? Enten alene, eller med en annen.

Eller eventuelt legge alt det vonde bak deg, og se framover! Sammen med henne!"

[tøbba]

Nå er ikke jeg gjest som startet tråden. Men jeg vet mye om dette, og det er mange her som har meninger, men vet lite. Jeg vet ikke hvor mye energi man skal legge i å overbevise sånne forståsegpåere...

Men OK

Det som jeg (puddingen) tror er viktig er.

Utroskap er vondt uansett, om du går eller om du blir.

a ) Du kan bli og ta den kampen det er. Men det er en kamp og en prosess mot og med dine egne følelser. På mange måter som å komme seg gjennom en sorg. Man kan ikke bare bestemme seg for å legge det bak seg. Da kommer det bare igjen. De vonde følelsene kan slå deg i bakken som lyn fra klar himmel. (Jeg sier ikke at alle har det sånn, men mange av oss puddinger).

B) Du kan velge å ikke være pudding, men stolt. Du kan slenge døra igjen i det du går, og du føle deg sterk og tydelig. Tror du at lykken venter deg der ute? Er det så mye lettere ? -Men pudding kan ingen kalle deg iallefall, eller?

Den kloke familierådgivern som jeg har fortalt om sa iallefall til meg at hun snakket med mange som var dypt ulykkelige over at de alt for fort hadde slengt med døra. Når roen senket seg så ville de tilbake og da var toget gått. Og dette var også en sorg, og en forsoning som de måtte gjennom.

[Gjest Anonymous]

Jeg er gjest som startet tråden. Denne andre gjesten - som kaller oss som puddinger som vil satse videre - synes jeg er en, med respekt å melde, en stor tosk. Og som naturligvis ikke har noen ide om hva dette handler om.

Det er aldeles ikke bare å bestemme seg for noe som helst. Når den man elsker har valgt - bevisst og overlagt - å bedra en på det aller verste, nytter det ikke å trykke på en knapp og tro dette er over. Og det enten man nå blir eller går.

Jeg ble - og er dypt takknemlig for det i dag. Riktignok var det egentlig aldri aktuelt å bryte (bortsett fra i de første timene etterpå), men jeg visste godt at dette ville jeg kjempe meg gjennom. Derimot var det langt vanskeligere å takle at hun hadde gått bak ryggen min atter en gang - og vi fikk en grusom nedtur pga av det.

Men nei, jeg er ingen pudding. Tvert i mot har jeg vokst på dette, og føler meg sterk og stolt som maktet dette.

Kloke ord, Tøbba. Det er egentlig ikke snakk om å tilgi. Jeg innså det etter noen uker at det ikke lot seg gjøre. Hvordan skulle jeg kunne tilgi at hun grovt hadde gått bak ryggen bak ryggen min, stønnet i telefonen med en annen mann og misbrukt min tillit på det groveste?

I stedet prøver jeg nå hardt å skjønne at gjort er gjort, og forsone med med utroskapen. Og håpe at vi begge har lært av det.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes dere er utrolig tøffe, dere 2 puddinger.

Det er en ingen lettvindt løsning dere har valgt, men dere gir dere hvertfall ikke.

"Det som ikke knekker deg, gjør deg sterk"

er det noe som heter. Vi får håpe det gjelder i sånne tilfeller.

Hilsen en som har vært på den motsatte siden, og ble "tilgitt"

og er evig takknemlig..